mandag 28. februar 2011

Får ikke bli i Norge

Faksimile Tidens Krav


Donna og Øystein Grødahl er gift, og har datteren Jasmin sammen. Likevel må Donna reise tilbake til Filippinene. Ektemannen tjente for lite til å underholde familien sin etter UDIs regler.

I stuen på Nordlandet stabber lille Jasmin (1) fornøyd rundt i sine små, rosa innesko. I hyllene er alle ting skjøvet inntil veggene, så den nysgjerrige ettåringen ikke kan nå dem, og de skarpeste hjørnene og bordkanter har fått noen lag isolasjon.

I sofaen sitter foreldrene og ekteparet Donna og Øystein Grødahl. De giftet seg i juli 2009.

– Vi ville tilbringe fremtiden sammen, det var derfor vi giftet oss, forteller Øystein Grødahl.

Men nå kan det se mørkt ut for denne planen. Det endelige avslaget fra Utlendingsnemnda (UNE) ble sendt 11. februar.

Les mer her

10.000 familieinnvandrere til Norge i fjor.

Den overskriften fant jeg i mediene for en tid tilbake. Så ble det sagt at det var flest fra Thailand.

Da så jeg for meg omtrent 5.000 fra Thailand og noen 100 fra Filippinene en del fra Pakistan og resten i spredning. Nesten 4.000 fikk avslag …….

Så kan man begynne å gå dette nærmere etter i sømmene og da viser det seg å se noe annerledes ut!

Les mer her

fredag 25. februar 2011

Øvelse i orwelliansk newspeak

Mail til Jo Heinum, informasjonsrådgiver i AP

Jeg er med i flere grupper på Facebook hvor vi er kritiske til dagens asyl- og innvandringspolitikk. En av de som er med, stilte et spørsmål angående barns rettigheter og fikk et svar fra Informasjonsrådgiver Jo Heinum som er verdt en kommentar.
Det er en øvelse i orwelliansk newspeak. Heinum åpner i en patroniserende tone med å forklare verdenssituasjonen. Norge er en øy av velstand i en verden full av fattigdom. Norge kan ikke løse dette problemet ved at alle kommer hit. Arbeiderpartiet og regjeringen gjør en god jobb, tross alt, i motsetning til hva vi kan vente oss med H/FrP ved roret. Videre peker han på hvordan det har gått i Nederland og Danmark der "vanlige folk" begynner å stemme på høyrepopulistiske partier. Velferdsstaten og de sosialdemokratiske idealene blir svekket, Innvandringen fra fattige land er en belastning, heter det.
Derfor kan vi ikke ha en fri innvandring, konkluderer han med. Noen må få avslag og det er aldri hyggelig og ofte hjerteskjærende, forklarer han den antatt naive spørsmålstilleren i en patroniserende tone. De som får nei vil alltid ha gode grunner til å få bli, forklarer han. Men det hjelper ikke. Ut skal de. Gode grunner er ikke nok.

De som får barn uten å ha papirene i orden, vet hva de gjør, skriver han. De vet at prisen kan være at de må flytte fra sine barn.
Han innrømmer at barn er uskyldige "offer" (i anførselstegn?) for foreldrenes valg. Men det hjelper ikke. Barnekonvensjonen er man klar over og stiller seg selvsagt bak denne, ettersom Norge har ratifisert den. Men de nekter å bøye seg for den. En bokstavtolkning av denne skal ikke brukes som pressmiddel mot andre hensyn. Dette kan er de innvandringspolitiske hensynene som er summert ovenfor. AP vil ikke miste makten til H/FrP og innvandringen er en økonomisk og sosial belastning. Å ta hensyn til barnets krav ville ha ført til det absurde, mener han. I alle fall til store dilemmaer.
Skal vi ta hensyn til barnets beste, blir følgene at folk i fattige land konsekvent vil sende sine barn hit for at disse skal komme seg "innenfor" - antagelig antyder han da at de voksne vil følge etter.
Når alt er sagt, vil regjeringen allikevel ta en kikk på barns hensyn. Han avslutter med å si at det sikkert ikke var svaret spørsmålstilleren ville ha, men at hun i alle fall fikk et svar.

La oss se litt på dette. De innrømmer at situasjonen i verden er kritisk men tar det ikke inn over seg. AP sier det samme som FrP som heller vil avhjelpe nøden der den er, enn at de nødstilte skal komme hit. De innrømmer åpent at tilstrammingen av asyl- og flyktningpolitikken er et strategisk trekk for å møte høyrepopulismen.

Det man savner, er politikere med mot, integritet og ansvarsfølelse som våger å tale populismen midt i mot. I stedet får vi ynkelige, strategiske trekk som går ut over mennesker i nød. Denne strategien er som om noen vil hindre en forbrytelse ved å begå den først. Det er satt på spissen men logikken er den samme.

Naturligvis innser alle at man ikke kan ha fri innvandring og åpne grenser, slik verden er i dag . Det er heller ikke det man er kritisk til. Kritikken gjelder hvordan gjeldende politikk håndheves. Det skjer for mange overtramp. Det er ansvarsfraskrivelse når man nekter å ta virkeligheten innover seg og unnskylder seg med at man ikke kan ta hensyn til enkeltsaker, men må se på helheten. Virkeligheten er at dette handler om enkeltsaker og menneskeskjebner. Innser man ikke dette, lukker man øynene for virkeligheten og gjemmer seg i en ideologisk sky. Bak den er himmelen alltid blå.

Man er villig til å sette Barnekonvensjonen til side. I den står det klart at barnets beste har forrang frem for andre hensyn og spesielt slike som buntes under såkalte "innvandringspolitiske". Konvensjonen skal bokstavtolkes her. Det er nedsatt et prinsipp som burde være urokkelig for et sivilisert samfunn. Man har ikke rett til å begå overgrep mot barn ved å henvise til andre hensyn. AP er ikke enig i dette. Man mener at folk bruker konvensjonen som "brekkstang" og utøver press mot den velvillige, stakkars staten som bare vil skille barn fra foreldrene for å bibeholde en sosialdemokratisk politikk. Det blir uklart hva som skiller denne fra annen politikk når det kommer til praksis. Den synes like menneskefiendtlig som alternativene, etterhvert.
Konklusjonen er at AP ikke tar hensyn til barnets beste for da vil folk i fattige land sende sine barn i forveien, og slik skape et smutthull for de voksne. Tankegangen er igjen identisk med verste FrP-retorikk. Det er mulig at enkelte tenker slik, men å bygge en politikk på hva noen få tenker og gjør, er feil. Det er samme tankegang som ligger bak synet om at alle på trygd er potensielle snyltere som må kontrolleres. Hvis ikke folk kjenner pisken over seg eller lokkes av gulrøtter, vil de bare late seg. Det er en menneskefiendtlig holdning. Man anser at mennesket er ansvarsløst og må holdes hardt i tøylene og kontrolleres. Politikken blir deretter. Det er ikke et særlig demokratisk sinnelag.

Heinum avlsutter med løse spekulasjoner om hva følgene blir hvis man tar hensyn til mennesker og barn. Antagelsene om at vi vil bli oversvømt av fattigfolk bygger ikke på et empirisk grunnlag. De er spekulasjoner og fantasier. Man bruker samme argumentasjon når det gjelder amnestiordninger for udokumenterte eller såkalte papirløse (og man må vel igjen påpeke at uttrykket ikke betyr at de er uten papirer, men at de ikke har gyldige papirer for opphold). Fakta viser at så ikke vil skje. Innvandringen øker ikke av den grunn ifølge undersøkelser som er blitt utført etter at de aller fleste land i Europa har gjennomført slike ordninger, til og med Finland som har lite innvandring og en streng politikk på området.

Hva er løsningen? Blant annet å følge de lovene som finnes og å prioritere menneskelige hensyn i langt høyere grad enn nå. Lovene finnes der. Det gjelder å følge dem slik de var tenkt. Man må begynne å ta den virkeligheten man snakker om, innover seg. Millioner er på vandring og det med gode grunner. Dette betyr at Norge må bære sin andel av byrden. Man må opplyse befolkningen om fakta istedet for å bøye seg feigt unna. Det er nytteløst å forsøke å bekjempe høyrepopulismen med å kopiere denne. Folk vil uansett velge originalen fremfor kopien.
Vi står fremfor tøffe valg. Et av de er å unngå å trampe på de som er svake fra før og som ligger nede. Rett og slett å bevare sin menneskelighet i en hard tid. Det er en utfordring. Politisk taktikkeri er ikke løsningen da. Det kreves mere av oss enn som så.

Det enkleste er å blunde for realitetene som kommer til syne i de enkeltsakene man ikke vil se. Det er også kjent som The Lucifer Effect, med basis i det kjente eksperimentet ved Stanforduniversitetet, hvor studentenes rollespill tok overhånd og man begikk overgrep mot "fangene" i rollespillet. Dette skjer når vi tror at vi har rett til det, på grunn av en overordnet motivering. Slik som for eksempel innvandringspolitiske hensyn.


Wilfred Hildonen

UDI: Mener avslaget er riktig

UDI mener avslaget er godt begrunnet og at ekteskap er inngått med oppholdshensikt.

– Det er en sammensatt vurdering ut fra pro forma-instruksen. I ektefelleintervjuet hadde de gjennomgående lite og motstridende kunnskap om hverandre, blant annet om sentrale begivenheter som når de møttes og når de ble gift. Vi setter spørsmålstegn om partene i det hele tatt tilhører samme husholdning, sier Snorre Sæther, områdeleder i Utlendingsdirektoratet (UDI).

UDI gjennomfører i tvilstilfeller hjemmebesøk hos parter som søker familiegjenforening. Dette ble ikke gjort i Espen og Parastoos tilfelle.


Les mer her

Illustrasjonsfoto

Advokaten: – Kan bli utsatt for alvorlige overgrep

Advokaten: – Kan bli utsatt for alvorlige overgrep

Advokat Halvor Frihagen bistår Parastoo med to saker. Den ene er asylsaken hvor hun har fått avslag, og det er fremmet omgjøringsbegjæring.

– Det er nye dokumenter i saken som Utlendingsnemda ikke var klar over. Hun er gift med en kristen og vil bli utsatt for alvorlige overgrep hvis hun sendes tilbake, sier Halvor Frihagen.

Les mer her

UDI vil sende ut kona til Espen

Espen Fjerdingstad og Parastoo er gift. UDI tror dem ikke og vil sende Parastoo og datteren ut av landet.

– De vil ødelegge et ekteskap og det er uforståelig. Vi er to personer som er glade i hverandre, men som ikke får lov til å være sammen, fortviler Espen Fjerdingstad.

(...)

I april i fjor ble Espen og Parastoo innkalt til UDI for avhør.

– Vi fikk én sjanse og misforsto hele situasjonen. Vi trodde vi skulle få hjelp til å komme videre med livet vårt etter at vi gifta oss, sier Espen som kom rett til avhøret etter å ha gått med avisa på natta.

I avhøret svarte de ulikt på en del spørsmål, og dette er bakgrunnen for at UDI mener ekteskapet er pro forma.

Les mer her

Faksimile Nordstrand Blad

Spørsmål til og svar fra: Arbeiderpartiet

Hei viser til spørsmål stilt på deres Facebook side.

Jeg har et spørsmål som jeg visst nok skulle få svar på her inne: Hva er arbeiderpartiet sin egentlige holdning til at en mor eller en far blir sendt ut av Norge, når feks. vedkommende er gift med en nordmann og har et norsk barn, har jobb og betaler skatt? Dette er et generelt spørsmål som ikke går på en enkeltsak! Hva er arbeiderpartiet sin holdning til Barnekonvensjonen og generelt barns rettigheter? Blir litt villedet i forhold til hva dere reklamerer med og hva som er realiteten i dagens samfunn. Synes Arbeiderpartiet at et barn kan holde kontakt via brev og telefon ? Dette er også et generelt spørsmål da dette gjelder mange mange i som er i denne situasjonen. Håper arbeiderpartiet kan svare noe annet enn kan ikke gå inn i enkeltsaker. Nå har jeg poengtert (mange ganger) at dette ikke gjelder enkeltsaker, men generelle spørsmål.

Jeg fikk følgende svar ; Hei, Andrea. Fint om du kunne sendt en mail med de detaljene du lurer på til post@arbeiderpartiet.no

Jeg har tidligere sendt dere mailer uten å ha fått svar, og der ikke helt hensikten med å si at man kan stille spørsmål på deres Facebook side hvis det må gjøres pr. mail etterpå.

Venter i spenning på om det kommer noe svar nå og evt. hva svaret er.


Andrea Fjeldstad





Kjære Andrea Fjelstad,

Dersom du har sendt mail til Arbeidarpartiet tidlegare, utan å få svar, så er det sjølvsagt heilt uakseptabelt. Eg veit at det har vore svært hektisk på partikontoret i det siste, og det er derfor nokre av oss som jobbar i stortingsgruppa, har blitt bedt om å hjelpe til.

Det du skriv om, handlar sjølvsagt ikkje om enkeltsaker. Det har du heilt rett i. Det handlar derimot om at vi lever i verd full av fattigdom og menneske med svært dårlege utsikter til eit liv utan fattigdom. I denne verda er Noreg ei øy av velstand. Derfor er det eit enormt trykk for å kome hit. Menneske gjer alt som står i deira makt for å lykkast med det. Og dei har gjerne eit ekstra press frå familie/slekt/lokalsamfunn i heimlandet, menneske som kanskje har skrapa saman det dei klarer for å få éin person ”innanfor”, som så kan få jobb og sende pengar heim. Dette skal vi ha djup respekt for og forstå.

Men vi kan ikkje løyse fattigdomsproblemet i verda ved at alle kjem hit. Det må vi først og fremst gjere gjennom høge bistandsbudsjett, eit kontinuerleg arbeid for å gjere bistanden meir effektiv, samt ha ein generelt god utviklingspolitikk. Og aktivt søkje å fremje fred, der det er mogleg for Noreg å spele ei rolle. Her leverer Arbeidarpartiet og regjeringa godt, i klar kontrast til det vi kan vente oss frå alternativet som står klar til å ta over i 2013 om dei får lov: H/FrP.

Lærdomen frå tidlegare liberale land som Danmark og Nederland er at ein når ei grense for innvandring frå fattige land der ”vanlege folk” begynner å stemme på høgrepopulistiske parti, og dei tradisjonelt sosialdemokratiske partia hamnar på sidelinja i ei årrekkje. Det svekkar velferdsstaten og alt anna som vi meiner sosialdemokratiske parti bør styre for å sikre. Det er òg ei utfordring å ha ei innvandring frå fattige land som er økonomisk berekraftig, det vil seie at vi har ei innvandrarbefolkning som, samla sett, bidrar meir til fellesskapet økonomisk enn det fellesskapet bidrar med til denne befolkninga.

Derfor kan vi ikkje ha fri innvandring. Og utan fri innvandring, må nokon få nei. Det er aldri hyggeleg, ofte hjarteskjerande. Den som får nei, vil alltid ha gode grunnar for at han eller ho bør bli. Men det kan dei altså ikkje.

Dei som får barn utan å ha varig opphaldsløyve, veit kva dei gjer. Og dei veit at prisen kan vere at dei må flytte frå eigne barn.

Barnet er sjølvsagt uskuldig ”offer” for foreldra sine val. Og eg forstår di tilvising til Barnekonvensjonen, og det som handlar om ”barnets beste”. Vi stiller oss sjølvsagt bak konvensjonen, som Noreg for lengst har ratifisert. Men ei bokstavtolking av denne kan ikkje brukast som ei brekkstang i strid med alle andre omsyn. Eg kan kome på ei rekkje eksempel på at det hadde ført oss inn i det absurde, i alle fall i store dilemma. Er det for eksempel til barnets beste å gje opphald til alle mindreårige som kjem aleine til landet? Økonomisk, definitivt. Men følgja blir at lokalsamfunn i fattige land då, konsekvent, vil sende sine mindreårige av garde, aleine, for at desse skal kome seg ”innanfor”.

Når det er sagt, så har regjeringa sagt at ein vil sjå nærare på omsynet til barn i asylpolitikken, og kome med ei eiga stortingsmelding om dette.

Dette var sikkert ikkje svaret du ville ha, men det var i alle fall eit svar. Det har du sjølvsagt krav på når du tek kontakt med Arbeidarpartiet.


Alt godt,


Jo Heinum
Informasjonsrådgjevar
Arbeidarpartiet si stortingsgruppe

torsdag 24. februar 2011

Minas historie/En lys fremtid?

Det hele startet i mai 2008 da jeg ikke lenge før fikk vite at jeg var gravid med min datter nr.2. Vi hadde flyttet til en større leilighet med plass til en ekstra liten person. Uvitende om det som ventet oss kun to mnd. etter innflytting ventet et nytt lite barn i familien i nær fremtid.
Vi hadde giftet oss borgerlig i Asker og Bærum tingrett oktober året før og livet begynte endelig og falle på plass. En datter på litt over et år, en mann og en lys fremtid med trygghet og en familie.

Så kom det vi aldri hadde forberedt oss på; et brev fra Nemda kom snikende uforglemmelig inn i postkassen. Vi skjønte ingenting siden min mann har hatt oppholdstillatelse siden 1997 (han kom til Norge i slutten av 1997) som kvoteflyktning via FN. Han hadde fått innvilget opphold og arbeidstillatelse før han kom til Norge fra Saudi Arabia. Der hadde han vært allerede i to eller tre år før han kom hit etter å ha reist dit fra Irak som barn.
Han reiste alene til Saudia etter å ha blitt forfulgt og torturert i noen år, allerede som ganske liten første gang. For familiens sikkerhet valgte han som barn å ta initiativet til å reise for å beskytte familien sin. FN sendte han til Norge og her har han vært siden.

Vi traff hverandre i 2007 da min datter var rundt 4mnd gammel (fra et tidligere forhold) og det ble som et klikk med en gang. Jeg var kunde på kafeen han jobbet på og hadde sett i smug på han i en stund før jeg turte å snakke med han. Ting gikk veldig fort og allerede i oktober samme året valgte vi å gifte oss etter ca. 4mnd forlovelse. Jeg ble gravid ikke lenge etter at ekteskapet var inngått og livet så så lyst ut.

Da vi åpnet brevet fra UNE var overskriften "tilbaketrekking av asyl - utvisningsvedtak". Det var som å få et slag i trynet som ikke kan måles med noe. Jeg satt der helt stum og visste ikke råd om hva jeg skulle si eller tenke.

Var det gjort en feil? Hadde de forvekslet mannen min med en annen? Han har jo opphold og alle papirene i behold. Hva var det som var i ferd med å skje?
Jeg leste videre for å se hva som egentlig var i ferd med å skje og videre beskrev UNE at begrunnelsen for tilbaketrekningen var at Saddam Hussain ikke lenger var levende og at de bekymringer og faren for min mann i hjemlandet ikke var aktuelle lenger. Nå var det trygt for han å reise "hjem".

Jeg husker jeg ble helt satt ut, samtidig som jeg ble rasende. Jeg ringte omgående til advokaten for å høre hva i all verden som skjedde, og brevet som kom stemte. Min mann var utvist.
Ikke bare var det en utvisning, men den var varig. Ikke 1, 3 eller 5 år, men han var utvist på livstid.

Vi sendte inn klager som omhandlet ekteskapet vårt og det kommende barnet som var ventet i september. Men ingen medhold ble gitt og vi fikk beskjeden om at unnfangelsen ble gjort for sent og at ekteskapet ikke kunne telle siden det ble gjort før de hadde vedtatt vedtaket om utvisning. Men å bruke overkant et halvt år på å sende det ut klarte de. Så verken ekteskapet eller det uskyldige barnet som var på vei var av svært lite betydning og at vi ikke kunne forvente et liv sammen siden han nå var trygg for retur.

Jeg blir sjokkert over behandlingen de gir mennesker.
Han er en far også for min eldste datter og han er alt hun har etter at hennes biologiske ikke brydde seg om henne de første leveårene. Det var heller ingen betydning for UDI og UNE og hun kunne ikke bli trekt inn i saken siden hun ikke var min manns biologiske datter.

Den dag i dag kjemper vi om at han skal få bli og at barna skal kunne få ha sin pappa i Norge. Jeg selv har sendt utallige mailer til UDI og Nemda og stilt spørsmål om hva man svarer et to og fire år gammelt barn dersom de spør hvor pappa er? Hvorfor er pappa bare blitt borte? Det er fler i samme situasjon som sikkert har stilt seg de samme spørsmålene som barn er involvert.

I dag sitter vi og lever som gifte, men vi bor så lite sammen at myndigheten ser på meg som enslig og alenemor. Eneste er at jeg ikke har de rettigheter som alenemødre og enslige har på enkelte ting.
Han måtte si opp jobben sin fra desember av siden han ikke lenger fikk tilsendt skattekort, noe som satte oss alle sammen i en knipe uten like. Vi mistet opp mot 17.000kr i mnd. og jeg på min lille 30 % stilling pluss diverse for barn ble vi satt i en situasjon som gjorde det vanskelig å kjempe videre. Jeg hadde inntekter til meg og barna knapt nok og vi begynte leve i den uvissheten om hvordan vi skal kunne kjempe videre. Vi som ville gå rettens vei, men da måtte betale alle utgifter selv. Hvordan skulle vi klare det?

Mannen min som sover hos venner, gamle kolleger og min familie som tror han er utro fordi han aldri er hjemme lenger. Det gjør ting bare vondt verre for meg å høre.
Det er min nære familie som ikke vet om situasjonen min og vår som sier at jeg skal komme meg vekk fra han og at jeg ikke har det bra sammens med han. Men det de ikke skjønner er situasjonen som gjør at jeg er som jeg er i dag og som gjør at mannen min ikke er så mye til stede som det han kanskje skulle vært. Hadde de visst det hadde de kanskje ikke sagt så mye dritt til meg og heller tenkt seg om grunnen til all fraværet.

Ungene er så vant til at pappa er så mye borte nå at min eldste på 4 spør om pappa fortsatt bor sammens med oss. Det er så vondt å høre det fra en fire åring og det eneste jeg kan si er at pappa jobber mye sent på jobben og at han kommer senere. Jeg ønsker ikke at hun eller hun på 2 skal få kjennskap til den usikre fremtiden vi lever i. Jeg vil ikke at hun skal lide for noe hun ikke er skyld i eller trenger og slite med. Hun er bare 4 og skal få leve som en normal fire åring og nyte barndommen sin. Jeg skal heller prøve forklare ting så skånsomt som mulig når den dagen min mann blir sendt ut kommer.

I mellomtiden må jeg bare ta et minutt av gangen, en time og en dag.

Ingen vet hva dagen i morgen bringer. Får jeg telefonen jeg frykter i morgen tidlig? Får jeg høre at han sitter på Trandum og venter på neste fly til Bagdad? Eller får jeg telefon i det hele tatt, men heller får telefon fra mannen min som allerede er i Irak men vil forklare til meg at nå er det skjedd? Når er han i Irak? Og frykter for sitt liv?

Jeg håper at vi skal vinne frem og til alle som sliter med det samme håper jeg livene deres vil snu og at dere får leve med den dere elsker, pappaen til deres barn og livsager. I mellomtiden ønsker jeg alle i samme situasjon lykke til videre og ikke gi opp håpet. En dag vil du kanskje få leve det livet du vil med partneren din og barna vil få leve med begge foreldrene sine.

Ikke gi opp!!

Illustrasjonsfoto

– Reglene rammer barna

Det er barna som blir hardest ramma av UDIs regelverk, mener Barneombudet.

Mora til fem måneder gamle Maja er tvunget til å reise til Iran før hun kan søke om familiegjenforening med sin norske datter.

– I den typen saker er behandlingstiden lang og det kan ha alvorlige konsekvenser for et barn, sier rådgiver Anders Cameron i barneombudet. Han presiserer at han uttaler seg på generelt grunnlag.

– Bør vurdere barnets beste
FNs barnekonvensjon slår fast at Norge har en forpliktelse til å sørge for en rask og human behandlingsprosess slik at adskillelsen ikke blir langvarig.

(...)

Barneombudet mener myndighetene bør legge større vekt på prinsippet om at
"barnets beste" er grunnleggende prinsipp i barnekonvensjonen.

– Det bør være gjennomgående i alle vurderinger, sier Cameron.

Han mener at såkalte innvandringsregulerende hensyn ikke må overskygge hensynet barnets beste.

Les mer her

Illustrasjonsfoto

tirsdag 22. februar 2011

– Reglene er for rigide

Reglene for for innvandring bør bli mer fleksible, mener arbeiderpartiordfører i Trondheim, Rita Ottervik.

NRK fortalte i går om fem måneder gamle Maja som kan miste sin mor, fordi UDI nekter å behandle søknaden om familiegjenforening.

(...)

Ottervik vil ikke kommentere den spesifikke saken til Leyla og Maja, men sier reglene i utlendingssaker er for rigide.

– Jeg tror det er grunnlag for å se på om det er mulig å ha noen regler som er litt mer lempelige, for noen ganger det er praktisk mulig å få gjennomført intensjonene i de reglene vi har, sier Ottervik.

Les mer her

mandag 21. februar 2011

– Risikerer steining i hjemlandet

Advokat reagerer på at UDI sender en nybakt mor tilbake til Iran.

– Det vil bli en vanskelig situasjon for henne. Iran er et veldig mannsdominert samfunn, man er veldig avhengig av mannen sin, sier Line Evensen i LEA Advokatbyrå til NRK.no.

Evensen har jobbet med flere saker som gjelder Iran, og har god kjennskap til forholdene i landet. Hun mener UDI har satt den iranske kvinnen i en vanskelig situasjon.

Les mer her

UDI sender ut nybakt mor

UDI vil sende en nybakt mor tilbake til Iran, mens den fem måneder gamle babyen må bli igjen i Norge sammen med far.

Lille Maya sitter trygt i mammas fang. Lite vet hun om at moren ikke er ønska i Norge. Det er allerede to år siden Leyla Jamshidivand fikk endelig avslag på asylsøknaden. Da hadde hun allerede møtt mannen i sitt liv i Trondheim.

– Det må jo være lov å bli glad i noen, sier Reza Maliki og ser kjærlig bort på Leyla.

(...)

Leyla har søkt om familiegjenforening med datteren og samboeren, men Utlendingsdirektoratet nekter å behandle søknaden fordi reglene sier at hun må søke fra hjemlandet.

(...)

– I denne saken mener vi at moren må kunne få søke om familiegjenforening fra Norge ettersom babyen er så liten og avhengig av sin mor og at meget sterke menneskelige hensyn derfor ligger til grunn, sier Ingvil Gjone Lyberg i Amnesty.

Les mer her

Faksimile: Nrk, Trøndelag

En støtte til Dritan Kreshpaj

Down the drain – et norsk syndrom?
Når menneskelighet systematisk settes til side, og menneskeverd er et innholdsløst ord uten reell substans, må vi fremdeles la oss ryste til bevegelse. Dritans sak bør ryste oss, inn i kjernen av alt vi står for som nasjon.
Les mer her

Støttegruppe på Facebook

Umenneskelig utvisning
Vi reagerer sterkt på myndighetenes umenneskelige behandling av den multihandikappede albaneren Dritan Kreshpaj.
Les mer her

Rømte før han skulle sendes ut av landet
Den albanske asylsøkeren Dritan Kreshpaj (23) har Downs syndrom og nyresvikt, han er døv og mangler språk. I dag skulle han settes på et fly og tvangssendes til Albania. I stedet gikk han og broren i dekning i går kveld.
Les mer her

Statens deportasjon av handikappede
Albaneren Dritan Kreshpaj har Downs syndrom. I tillegg er han døv, mangler språk, og lider av nyresvikt. Den norske stat har likevel vedtatt å sende han tilbake til en usikkerhet i fattige Albania fordi han ikke oppfyller ”kriteriene” i statens politikk. Den frapperende saken er et eksempel på hvordan det rettvise Norge handler stygt og samvittighetsløst overfor svake grupper.
Les mer her

Faksimile: Adressa.no

Ekspertgruppe: Barn og unge som har fått en forelder utvist fra Norge etter brudd på straffeloven

Barneombudet vil starte en ekspertgruppe med barn og unge for å lære mer om deres opplevelser når foreldre eller andre omsorgspersoner utvises fra landet. Barn vet mye om hvordan det er å være barn, og noen barn har erfaringer på helt spesielle områder. Det er viktig at barn og unges opplevelser kommer fram til dem som faktisk kan bestemme - det kan Barneombudet hjelpe med.

Derfor har Barneombudet etablert flere ekspertgrupper. Vi kaller det ekspertgrupper fordi barna som er med er eksperter på et område. Vi har blant annet en ekspertgruppe med barn og unge som har opplevd vold i familien. De barna som er med der, har fortalt oss mye viktig om hvordan det er å være barn og være utsatt for vold. Dette har vi fortalt videre til politikere og andre som bestemmer.

Ny gruppe: Utviste foreldre
Barneombudet ønsker å etablere en ny ekspertgruppe med barn og unge som opplever at en forelder har blitt eller skal bli utvist fra Norge. Det kan også være en annen omsorgsperson, for eksempel en steforelder.
Barneombudet kan ikke hjelpe det enkelte barn i ekspertgruppen med å bedre deres situasjon, men de som er med hjelper til med å få fram viktig informasjon som voksne trenger å høre. Kanskje kan dette gjøre at barn og unge blir tatt mer hensyn til når i saker der utvisning av foreldre fra Norge skal vurderes i framtiden.

Barna bestemmer selv hva de ønsker å si når de møter i gruppa. De som er med i gruppa vil ha taushetsplikt. Det betyr at de ikke kan fortelle til andre hvem som er med i gruppa og hva de forteller, slik at de kan kjennes igjen.

Hva gjør Barneombudet?
Barneombudet skal:
- si fra når barns rettigheter ikke blir ivaretatt
- komme med forslag til hva man kan gjøre for at barn og unge skal få det bedre.

Barneombudet kan ikke bestemme hvordan ting skal være, men vi prøver å få de som bestemmer til å ta mer hensyn til barn og unges behov og ønsker. Du kan lese mer om Barneombudet på vår nettside www.barneombudet.no

Samarbeid med Foreningen for Fangers Pårørende
Barneombudet samarbeider med Foreningen for Fangers Pårørende (FFP). Det er FFP som vil ha kontakt med foreldrene til barna som er med i ekspertgruppen. De vil også følge opp barna i forkant og etterkant av møtene. Du kan lese mer om FFP på www.ffp.no.

Kontakt oss
Første møte i ekspertgruppen skal etter planen gjennomføres i begynnelsen av mars 2011. Barn som har lyst til å være med eller foreldrene deres kan ta kontakt med Anders Cameron hos Barneombudet på telefon 22 99 39 50 innen 27. februar 2011.

En helt vanlig mandag!

Skulle ønske at saksbehandleren i UNE hadde vært i mine sko i dag. Da kunne hun ha blitt vekket av en treårig som sier at den ene siden av sengen er mamma sin og den andre siden av sengen er pappa sin. Så kunne hun ha hørt han ønske høyt at pappa må bli med på butikken og kjøpe bursdagsgave når han blir 4 år i april. Hun skulle ha kjent på klumpen i halsen når han spør om pappa sitter i bilen når hun henter i barnehagen. Følt den lille hånden foran sin munn når han prøver å stoppe ordene når hun sier at pappa er i Afrika. Hørt han si at pappa og grandaddy skal også få kakao når de kommer snart. Kjenne på frustrasjonen når han hyler av sinne når onkel drar hjem fordi han er redd for å miste flere han er glad i. Ikke vite sine arme råd når han prøver å ødelegge favorittboken sin fordi han er så sint og fortvilet. Og ikke vite hva hun skal si når spørsmålet om hvordan pappa skal få med seg bilen sin på flyet fra Afrika når han kommer. Holde tårene tilbake når han spør om pappa kan hente i barnehagen i morgen...... kjenne på at dette er hverdagen..... en helt vanlig mandag!


Illustrasjonsfoto

Komitéen for barnets rettigheter - Rapport januar 2010

Barnets beste

22. Komiteen setter pris på at barnets beste blir framhevet som et veiledende
prinsipp i de nye saksbehandlingsreglene fra 2004 og i endringene i barneloven fra 2006, som begge refererer til beskyttelse av barn i barnefordelingssaker, samt i den nye utlendingsloven fra 2008, som regulerer behandlingen av søknader fra barn om asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Komiteen er likevel betenkt over at prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, fortsatt ikke gjelder på alle områder som angår barn, som f.eks. i barnefordelingssaker og utlendingssaker, og at de som er ansvarlig for å ta hensyn til barnets beste, ikke alltid har god nok opplæring til å kunne foreta en grundig vurdering av hva som er til det beste for barnet i hvert enkelt tilfelle.

23. Komiteen anbefaler parten å videreføre og styrke arbeidet med å sikre at
barnets beste som generelt prinsipp blir behørig innarbeidet i alle lovbestemmelser og i rettslige og administrative beslutningsprosesser, herunder familierelaterte prosesser og prosesser som gjelder alternativ omsorg og innvandring, samt i alle prosjekter, programmer og tjenester som har innvirkning på barn. Komiteen anbefaler også parten å utarbeide retningslinjer for hvordan prinsippet skal anvendes i praksis, og lære opp alle som er involvert i prosessen med å finne ut hva som er best for barnet eller barna.



Respekt for barnets synspunkter

25. Komiteen anbefaler parten å videreføre og styrke arbeidet med å implementere fullt ut artikkel 12 i konvensjonen, og fremme behørig respekt for synspunktene til barn i alle aldre i administrative og rettslige prosesser, herunder i barnefordelingssaker og utlendingssaker, og i samfunnet som helhet.

Familiemiljø

32. (...)

Komiteen er imidlertid betenkt over opplysninger den har fått om at dommere og eksperter ikke alltid er godt nok kvalifisert i saker som gjelder separasjon og konflikt, at barn i slike tilfeller ikke får hjelp til å holde kontakten med begge foreldrene, når dette er til beste for dem, og at barns rett til å med sine foreldre ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til når en forelder trues av utvisning.




33. Komiteen anbefaler parten å styrke innsatsen for å bistå foreldre med å utøve sitt foreldreansvar på en kompetent måte, styrke kompetansen til alle fagfolk og andre som er involvert i veiledning, konfliktløsing eller saker som gjelder familieoppløsning, for å hindre at familier blir oppløst eller finne best mulig løsninger når det gjelder barnefordeling, og hjelpe barn til å opprettholde kontakten med begge foreldre ved skilsmisse eller separasjon, samtidig som de hele tiden tar hensyn til hva som er best for barnet. Komiteen anbefaler også at det blir tatt behørig hensyn til barns rett til å leve med sine foreldre når det blir vurdert å utvise en forelder, og at fengselsmyndighetene tilrettelegger besøksordninger for barn som har far eller mor i fengsel.


Krav til et sivilisert samfunn

Retur

Personer som søker om beskyttelse i Norge og trenger det skal få det. De som ikke har grunnlag for opphold i Norge, skal ikke få oppholdstillatelse. De som ikke har oppholdstillatelse i Norge skal reise frivillig tilbake til sitt hjemland. Regjeringen legger stor vekt på at utlendinger som ikke får asyl eller annen tillatelse returnerer.

Personer som får endelig avslag på sin søknad får en frist for å reise ut av landet (utreisefrist) i forbindelse med avslaget. Dersom personen ikke forlater Norge eller samarbeider om å returnere frivillig, vil politiet kunne hente personen og uttransportere med tvang.

Det er et mål at flest mulig returnerer frivillig. For å oppnå dette er det etablert flere ordninger for frivillig retur. Ordningene for frivillig retur er gunstige for barnefamilier blant annet siden det gis støtte for antall familiemedlemmer, også barn.

Allerede i dag tas det særskilte hensyn når barnefamilier skal returneres med tvang. I forbindelse med utarbeidingen av meldingen vil vi vurdere om det bør opprettes egne ordninger for tvangsmessig retur av barnefamilier.

Hentet fra Justis- og Politidepartementet


Svar skrevet av Wilfred Hildonen

Det er så sin sak at personer som ikke får oppholdstillatelse i Norge skal reise ut, enten frivillig eller med tvang. Alle land begrenser innvandringen til sitt territorium så dette er ikke et emne for debatt. Innvandringen må reguleres fordi staten må ha en kontroll over sine ressurser, også av hensyn til de som bor i landet, både de som allerede bor der og de som kommer dit.

Når dette er sagt, kommer vi til enkelte saker som ikke er så selvsagte. Det burde knesettes et fast og urokkelig prinsipp som enhver sivilisert stat bør følge; ektefeller skal ikke tvinges fra hverandre og barn har absolutt rett til å bo med begge sine foreldre. Det eneste unntaket fra denne regelen må være barnets beste. Dette er også slått fast i Barnekonvensjonen som Norge har undertegnet og ratifisert. Man velger allikevel å bryte denne med henvisning til at den bare gjelder landets egne borgere og asylsøkere og andre som ikke har fått opphold, regnes derfor ikke med. Dette er en svakhet ved mange lignende konvensjoner og Norge burde gå foran og kreve at disse rettighetene skal knyttes til individet og ikke statsborgerskapet. Det er menneskeverdet som skal beskyttes, ikke et statsborgerskap. Det er barnet som skal beskyttes, ikke et statsborgerskap.

Vi ser stadig flere tilfeller hvor den nåværende asylpolitikken resulterer i at nettopp ektefeller tvinges fra hverandre og barn nektes samvær med sine foreldre. Det holder ikke å henvise til at man kan reise til den utviste forelderens hjemland. Ofte vil livet der være utrygt, både materielt og sosialt. Det finnes dessuten mange tilfeller hvor barn rives opp fra det eneste miljøet de kjenner til, ettersom de til og med kan være født her. Uansett blir de brutalt kastet ut sammen med sine foreldre. Dette skal ikke skje. Dette er ikke et sivilisert samfunn verdig. Det finnes ikke en eneste grunn god nok for å forsvare slikt. Det er og forblir menneskefiendtlig og kynisk.

Man hevder at man må ta innvandringspolitiske hensyn. Dvs. at man ikke vil skape presedens og må holde strengt fast på det vedtatte regelverket. Det er mulig, men menneskelige hensyn må alltid veie tyngst. Dette bør dessuten være en absolutt og ufravikelig regel der barn er med i spillet.

Det er ikke holdbart å trampe på barns rettigheter med henvisning til at man ellers vil få problemer med en splittet befolkning i fremtiden. Det er kun hypotetiske antagelser og antagelser gir oss ikke rett til å begå overgrep mot barn. Å ta fra det sine foreldre eller rive det opp fra dets kjente miljø, kan ikke karakteriseres som annet enn overgrep.
Det samme gjelder også det å tvinge ektefeller og par fra hverandre mot deres vilje. Hvis man mistenker såkalte proforma ekteskap, ligger bevisbyrden på anklageren, ikke på den anklagede. Man må finne andre løsninger på dette. Der det finnes vilje, finnes løsninger.

Dessuten må menneskers rettssikkerhet sikres, spesielt barns. Slik det er i dag eksisterer det hverken rettferdighet eller likhet for loven, slik myndighetene liker å fremstille det som. Det koster å anke en sak innfor rettsinstanser og taper man saken, kan man bli idømt saksomkostninger i tillegg til alt annet man taper. Det er da bare de med nok penger som kan føre sin sak videre. Økonomien avgjør altså graden av rettferdighet.
Dette igjen påvirker naturligvis også likheten innfor loven. Den reduseres til en tom floskel så lenge det er økonomien som i siste instans avgjør.
I slike saker hvor så mye står på spill, bør individenes rettssikkerhet ivaretas. Det er også et spørsmål om hvorvidt det er hensiktsmessig å la instanser som UDI og UNE avgjøre spørsmål som i ytterste fall handler om liv eller død. Personer som frykter for sine liv, blir i mange tilfeller ikke trodd. I andre tilfeller viser man til innvandringspolitiske hensyn. Ved anke har mange av disse avgjørelsene blitt omgjort. Dette tyder på at rettsikkerheten ikke er godt nok ivaretatt.

Det handler om mennesker og det handler om barn. Et sivilisert samfunn bedømmes ut i fra hvordan det behandler sine svakeste. De som befinner seg i landet men enda ikke har oppnådd en formell status, er blant de absolutt svakeste og så lenge de befinner seg på en stats territorium, har denne staten et moralsk ansvar for disse menneskene.

De som ikke ønsker å bo i et sivilisert samfunn, står det fritt å emigrere til land hvor man ikke tar slike hensyn.

fredag 18. februar 2011

Utvisning - En nødvendighet?

Juss-Buss inviterer til debatt med:

  • Ketil Lund – tidligere høyesterettsdommer
  • Pål K. Lønseth - statssekretær i Justisdepartementet (AP).
  • Arild Humlen – advokat og leder for Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett
  • Heikki Holmås – leder i kommunal- og forvaltningskomiteen (SV)
  • Ordstyrer: Anders Heger – forfatter, skribent og forlegger
  • Michael Tetzschner – stortingsrepresentant og leder for Oslo Høyre

Juss-Buss ser på helheten bak et av vinterens mest omdiskuterte tema!

Frokostkjelleren onsdag 23. mars kl. 18.00-20.00

Er det hensiktsmessig å utvise med innreiseforbud i enten 2 år, 5 år eller varig?
Er utvisningspraksisen for streng eller burde den være strengere?

Hvilken betydning bør hensynet til barn som blir adskilt fra sine foreldre ha? Står utvisningsinstituttet seg i forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og barnekonvensjonen?
Er det fraskrivelse av ansvar at man ikke ønsker å rehabilitere straffedømte utlendinger i samme grad som nordmenn?

Ivaretas rettssikkerheten når utviste utlendinger ikke har krav på fri rettshjelp?

Velkommen til en spennende debatt på Frokostkjelleren onsdag 23. mars kl 18.00!

Barns rettigheter i utvisningssaker

Her er en uttalelse fra Barneombudet om barns rettigheter i utvisningssaker.
Barneombudet får jevnlig henvendelser om barns rettigheter i utvisningssaker. Nedenfor følger en uttalelse om barns rettigheter i disse sakene. Uttalelsen omhandler barnets beste, barnets rett til å bli hørt og barnets rett til familieliv, og kan være relevant også i andre typer saker.

Barnekonvensjonen er gjennom inkorporeringen i menneskerettighetsloven blitt en del av norsk rett, og ved en eventuell motstrid vil konvensjonens bestemmelser gå foran annen norsk lovgivning. Barnekonvensjonen har flere bestemmelser som er av betydning for barn som har en forelder som kan bli utvist, hvorav bl.a. prinsippene om barnets beste og barnets rett til å bli hørt er sentrale.

Barnets beste
Det følger av Barnekonvensjonen artikkel 3 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som vedrører barn. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er bl.a. en anerkjennelse av at barn er sårbare individer som trenger særlig ivaretakelse.
Når det gjelder utvisningssaker, vil barnets beste være relevant i forhold til bl.a. om en forelder skal utvises, utvisningens varighet og hvordan en eventuell uttransportering gjennomføres.
Som det fremgår av artikkel 3 er barnets beste et meget sentralt hensyn som det skal legges stor vekt på i avgjørelser om barn. Samtidig åpner bestemmelsen for at det i visse tilfeller kan legges større vekt på andre hensyn. Barneombudet vil imidlertid understreke at det skal sterke grunner til for at barnets beste kan settes til side. Hovedregelen må være at barnets beste skal være førende for resultatet, og så må unntaket særlig begrunnes.
Det må uansett alltid avklares hva som er barnets beste, og det må synliggjøres hvilke hensyn som eventuelt vektlegges mer og hvorfor disse hensynene skal gå foran barnets beste. Når det skal kart-legges hva som er barnets beste i en konkret situasjon, må det innhentes informasjon fra relevante kilder. Viktige informanter vil være barnet selv, foreldre eller andre nærstående og fagfolk med nødvendig kompetanse til å uttale seg i den konkrete saken.


Barns rett til å bli hørt
For å kartlegge hva som er barnets beste, er det som nevnt viktig å lytte til barnet. Barnet har imidlertid også en selvstendig rett til å bli hørt. Det følger av Barnekonvensjonens artikkel 12. Bestemmelsen sier at barn som er i stand til å danne seg synspunkter har rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som berører barnet. Retten til å bli hørt gjelder dermed også i avgjørelser foretatt av utlendingsmyndighetene. Videre skal barnets syns-punkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Barns rett til å si sin mening innebærer at det må legges til rette for at barnet kan få sagt sin mening i trygge omgivelser og med en følelse av å bli møtt med redelighet og respekt. Det følger av artikkel 12 at barnet særlig skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet. Det betyr at forvaltningen, i dette tilfellet utlendingsmyndighetene, har et særlig ansvar for å lage prosedyrer som legger til rette for at barnet blir hørt.

Barn har også rett til å ikke uttale seg dersom de ikke ønsker det. Det er altså slik at barnet skal gis en mulighet men ikke være pliktig til å uttale seg. Retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet barnet har, og det vil i utlendingssaker være utlendingsmyndighetenes ansvar å sikre at barnet er blitt hørt.
Når barnets mening er kommet til uttrykk, blir det et spørsmål om hvilken vekt barnets synspunkter skal få. Det følger av Barnekonvensjonens artikkel 12 at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet og i takt med barnets utvikling. Det vil si at jo eldre og modnere barnet er, jo større vekt skal det legges på det barnet mener.

Barns rett til familieliv
Barn har rett til familieliv. Det følger av Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 at inngripen i retten til familieliv kun kan skje dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt, deriblant må tiltaket være nødvendig i et demokratisk samfunn. Barns rett til familieliv følger også av Barnekonvensjonens artikkel 16.
Det fremgår videre av Barnekonvensjonens artikkel 9 at barn har rett til kontakt og samvær med sine foreldre. Når en forelder utvises fra landet, vil det av ulike grunner ofte være vanskelig, eller umulig, for barnet å flytte med. Utvisningen vil i disse tilfellene i realiteten innebære en krenkelse av barnets rett til samvær med forelderen. Selv om Barnekonvensjonens artikkel 9 ikke inneholder et forbud mot utvisning, må også barnets rett til å ha kontakt og samvær med forelderen, samt barnets beste, være sentralt i vurderingen av om en forelder skal utvises.
FNs komité for barns rettigheter har i sine avsluttende merknader i 2005 til Norges tredje rapport til FN om oppfølging av Barnekonvensjonen, gitt en sterk oppfordring til Norge om å i større grad ta hensyn til barnets beste i utvisningssaker.

I merknad nummer 22 står det: "Komiteen ber parten innstendig om å sikre at barnets beste er et hovedanliggende når det skal fattes vedtak om utvisning av barnets foreldre."

Fra Barneombudet

Til barnets beste

FNs barnekonvensjonens artikkel 3 omhandler barnets beste, og bestemmelsen pålegger utlendingsmyndighetene å vektlegge hensynet til barnet i vår saksbehandling. Barnekonvensjonen gir imidlertid ikke individuelle rettigheter og barn generelt kan ikke gis opphold her selv om Norge er et godt land å bo i.

I en kronikk under overskriften «Norge som fata morgana» i Dagbladet den 6. august forteller Arne-Johan Johansen om en iransk kvinne som kom til Norge med et mindreårig barn, og at kvinnen har fått avslag på sin asylsøknad. Johansen er kritisk til at UDI i vedtaket bemerker at innvandringspolitiske hensyn må veie tyngre enn barnekonvensjonen. UDI har ikke mulighet til å kommentere denne enkeltsaken, men direktoratet ønsker å forsikre om at i alle saker som vedrører barn vurderer vi hva som er til barnet beste. Barnekonvensjonen, som er FNs konvensjon om barns rettigheter, er en av våre viktigste rettskilder. I art. 3 nr. 1 står følgende: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Alle personer som har behov for beskyttelse i Norge vil få beskyttelse. Innvandringspolitiske hensyn blir først vurdert hvis søkeren ikke har behov for beskyttelse. Når utlendingsmyndighetene da vurderer om det er andre grunner som tilsier at tillatelse skal gis og søknaden omfatter barn, vil utlendingsmyndighetene følge barnekonvensjonens bestemmelser og vurdere barnets beste. Tilknytning til Norge og helsesituasjon er blant de forholdene som blir tillagt stor vekt i slike saker.

(Gammel artikkel)

torsdag 17. februar 2011

- I strid med FN

At Liliya Statsenko ikke får opphold i Norge, kan regnes som brudd på FNs barnekonvensjon.

Det fremholder Geir Bekkevold, KrFs asylpolitiske talsmann på Stortinget.

– Barnekonvensjonen fastslår at så langt det er mulig skal et barn få vokse opp med begge foreldre. Konvensjonen sier at barns beste skal ivaretas, sier Bekkevold til Fredriksstad Blad.

– Det kan jeg ikke se er gjort i saken til Morgan Spro. Derfor mener jeg avslaget på konas oppholdstillatelse, som splitter familien i to, er et brudd på barnekonvensjonen.

Les mer her

Foto: Privat

10.000 familieinnvandrere til Norge i fjor

I fjor innvandret 10.000 personer til Norge via ekteskap eller familiegjenforening. Fire av ti var barn under 18 år som ble gjenforent med slekt i Norge.

Flertallet, to av tre, av dem som kom til Norge på denne måten i fjor, er kvinner. Nesten 6.700 tillatelser ble gitt til kvinner, opplyser Utlendingsdirektoratet.

(...)

3.900 personer fikk avslag. Det utgjør en avslagsprosent på 28, noe som er en økning fra 22 prosent i 2009. Somaliere og afghanere fikk flest avslag med henholdsvis 863 og 292.
- Manglende forsørgelsesevne hos dem som bor i Norge og ikke bekreftet identitet til søkerne er de viktigste grunnene til at vi avslår søknader. Utlendingsloven som ble innført i fjor har flere og mer detaljerte krav til familieinnvandring. Vi ser nå at resultatet er flere avslag, sier avdelingsdirektør Karl Erik Sjøholt i UDI.

Les mer her

onsdag 16. februar 2011

«Blir bedre statsråder av pappaperm»/Hva med våre barns rettigheter?

Jens Stoltenberg er helt overbevist om at regjerings to fedre i pappaperm vil komme tilbake som bedre statsråder enn før de var alene hjemme med hver sin datter.

(...)

- Jeg opplevde det som helt enestående. Jeg fikk en kontakt med Axel som jeg er sikker på at jeg ellers aldri ville ha fått.

- Dette gjør at jeg ikke bare blir en assistent til mor, men en likeverdig omsorgsperson på lik linje med min kone, sier barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, som skal ha permisjon en måned til.

Les mer her




Hva med våre barns rettigheter?

Hva med de utviste pappa'ene som bor i et helt annet land? Hva med de? Ikke får de retten til pappaperm slik dere gjør. Ikke får de se barnet sitt hver dag. Ikke får de kysse barnet sitt god natt hver eneste kveld. Ikke får de se alle de milepælene i utviklingen til barnet. I løpet av 2-5 år mister du mye av livet til barnet ditt... Og hvor god kontakt tror du barnet og pappa vil ha etter disse årene?

"Jeg fikk en kontakt med Axel som jeg er sikker på at jeg ellers aldri ville ha fått.", sier Statsministeren vår.
Hvordan kan du da sitte og se på at UDI og UNE amputerer familie etter familie? Hvordan kan du sitte og se på at noen barn i dette landet ikke har de samme rettighetene som andre barn? Rettigheten til å få kjærlighet og omsorg både fra mamma og pappa? Rettigheten til å vokse opp i en hel familie?

Jeg ble virkelig uvel av å lese denne artikkelen. Nå må dere virkelig gjøre noe for barna våre.

~Siv~


Ny lov gjør lille Erik (11 mnd) til kasteball

Fordi Morgan Spro får dagpenger fra NAV, nektes hans russiske kone opphold i Norge. Dermed nektes også sønnen samvær med begge foreldrene.

– Alt vi ønsker, er å være en familie. Vi har ikke gjort noe galt, sier Morgan Spro fortvilet.
Det sier 34 år gamle Morgan Spro. I huset i Engelsviken sitter han nå alene.

Sammen med ham skulle også kona Liliya Statsenko (31) og den snart ett år gamle sønnen Erik vært.

(...)

– Har ikke Erik rett til å vokse opp med begge sine biologiske foreldre, slik andre norske barn har? Dette handler egentlig ikke lenger om meg og Liliya, men om hans rettigheter. Tenk om andre i Norge skulle miste retten til å oppfostre barnet sitt fordi man går på sosialkontoret.

Les mer her

Foto: Privat

– Barnet er ikke et sterkt nok hensyn

Loven anser ikke sønnen som viktig nok for at Liliya Statsenko skal få opphold.


I avslaget på oppholdstillatelse skriver UDI at det kan gjøres unntak fra underholdskravet (se også hovedsak) dersom særlig sterke menneskelige hensyn foreligger.

Utlendingsforskriften sier også at menneskelige hensyn skal veies opp mot innvandringsregulerende hensyn. I tillegg opplyser Justisdepartementet at denne nye loven i større grad har fokus på barns rettigheter.

Likevel skriver UDI i brevet til Liliya Statsenko at «det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn i forskriftens forstand som gjør at vi kan gjøre unntak (...) i dette tilfellet».

Les mer her

– Jeg forstår dem

Morgan Spro og kona rammes av et regelverk ment for å stramme inn asylpolitikken.

Det fastslår Svein Roald Hansen, nestleder i Stortingets utenrikskomité og Ap-representant for Østfoldbenken.

– Jeg forstår frustrasjonen deres godt. Det var nødvendig å innføre bedre kontroll med asyl- og flyktningeproblematikken, men samtidig rammer den nye loven Spro og kona som ikke er flyktninger. Jeg forstår at avslaget oppfattes som urimelig.

Les mer her

Kortare innreiseforbod i utvisningssaker som råkar barn

Justisdepartementet har vedteke ei endring i utlendingsforskrifta som gjer at innreiseforbodet i saker som råkar barn vert kortare.

- Justisdepartementet har vedteke ei endring i utlendingsforskrifta § 14-2. Endringa går ut på at personar som vert utvist på grunn av brot på utlendingslova, som hovudregel ikkje skal påleggjast meir enn to års innreiseforbod dersom vedkomande har barn i Noreg. Dette vil medføre at det i mange saker vil bli pålagt kortare innreiseforbod enn kva som er praksis i dag, seier statssekretær Pål K. Lønseth.

Bakgrunnen for endringa er at EUs returdirektiv er gjennomført i norsk rett, og at det i den samanheng er innført ein hovudregel om maksimalt fem års innreiseforbod i visse saker. Det følgjer ikkje av returdirektivet at det skal gjelde ein mildare regel i saker som råkar barn. Justisdepartementet meiner likevel at omsynet til barnets beste tilseier at innreiseforbodet i slike saker normalt ikkje bør overstige to år.

Regelen gjeld berre dersom den utviste personen i lengre tid har budd fast saman med barnet eller har utøvd samvere av eit visst omfang, og skal halde fram med å bu saman med eller vidareføre samveret med barnet. Vidare gjeld regelen ikkje for personar som er utvist på grunn av brot på straffelova eller av omsyn til grunnleggjande nasjonale interesser.

Hentet her

Heidis historie/Pappa kan ikke være hos oss

Jeg og min samboer møtte hverandre første gang siste året på ungdomskolen. I 1997. Da begynte han i samme klasse som meg. Han kom som flyktning fra et Balkanland det var krig i på den tiden. Han og familien fikk oppholdstillatelse. Jeg var nysgjerrig på denne mystiske personen fra et fremmed land. Et land jeg bare hadde hørt om på nyhetene. Om krigen og elendigheten alle menneskene opplevde da.
Han ringte meg en dag, og spurte på norsk så godt han kunne om jeg ville bli med på kino. Jeg husker jeg sa at jeg hadde andre planer. Jeg torde ikke møte han den gangen. Jeg forstod jo ikke helt hva han sa og mange hadde så mye å si om utlendinger. Vi var bare 16 år og han var den eneste utlendingen på skolen på den tiden. Så jeg var vel for feig og redd for hva vennene mine kom til å si. Men jeg tenkte mye på han, og var hemmelig forelsket i han. Det fant jeg ut at han var i meg også etter som tiden gikk. Men ingenting skjedde på den tiden.

Etter ungdomskolen skiltes våre veier og jeg så han ikke på mange år. Men jeg tenkte på han - ofte. Lurte på hvordan han hadde det og hvor han var.

Møtes igjen 11 år etter
Jeg fikk min første sønn når jeg var bare 18 år gammel, og har hatt noen forhold etter det. På høsten 2009 var jeg ute på byen med noen venner, singel. Det var da jeg så han igjen. Høy og mørk, like kjekk som jeg husket han, kanskje enda kjekkere. Det hadde jo gått 11 år siden vi gikk ut av ungdomskolen.
Jeg kikket på han og sa navnet hans, han kikket på meg og sa navnet mitt, og vi kom i prat igjen. Han var så voksen, men like mystisk. Denne gangen var det mer spennende og jeg ble kjempenysgjerrig på han. Vi havnet på samme nachspiel og pratet hele natten. Dagen etter møtte jeg han tilfeldigvis på butikken. Det viste seg at han bodde i naboblokka mi! Tenk å ikke sett hverandre på 11 år og så bodde han like ved meg!
Vi pratet sammen hver dag. Alt klaffet fra første stund. Vi kunne prate om alt og han var så åpen. Han hadde en datter fra et tidligere forhold og jeg fikk vite at han hadde sittet i fengsel. Han var åpen om det og forklarte hvorfor. Men det var et tilbakelagt kapittel og en tabbe han hadde gjort for mange år siden. Han hadde sonet sin dom og hadde lært så mye av det. Vi endte med å bli hodestups forelsket i hverandre. Alt var så perfekt. Han var så god!

Sjokket
Så skjedde det som skulle bli en kamp for forholdet og livet vårt sammen. En måned etter vi ble offisielt sammen. Han hadde fått telefon fra politiet. Og måtte fortelle meg om det. Jeg husker jeg fikk sjokk og trodde ikke på han med en gang. Siden han hadde sonet i Norge, hadde han blitt utvist fra landet. Det var vanlig prosedyre i straffesaker for utlendinger som soner i landet. Hadde han hatt norsk statsborgerskap, hadde ikke dette skjedd. Men det var aldri noe han hadde tenkt på å skaffe seg. Han var ung når dette skjedde, og visste ikke bedre. Vi gråt masse sammen, og jeg ble desperat etter å finne en løsning. Dette som han hadde gjort var mange år siden og han hadde jo sonet straffen sin. Så urettferdig tenkte jeg. Han hadde jo til og med barn i Norge.

Vanskelig prosess
Da startet en prosess med advokater og søknader til UDi om å få omgjort dette så han kunne bli i landet. Han hadde vært her i 13 år og hadde familien og vennene her. Der han kom fra hadde han jo ingenting. Men UDi ville ikke endre på vedtaket, og sto på sitt. Dette var så fryktelig vondt og hver dag var stress og han var redd for å bli sendt av gårde. Vi prøvde å leve normalt sammen mens vi ventet på nok et svar fra UDi om å gjøre om dette. Han var jo norsk. Og hadde fått et forhold til min sønn også. Det var ikke lenger bare han det gjaldt.
Hans familie, datter, min sønn, meg, venner. Alt. Han hadde skolegang her og muligheter for jobb, hvis han bare fikk lov å bli.

Men mens vi ventet, hadde han ikke rettigheter på noen ting. Han var ingenting her lenger. Det var vondt å se hvordan dette påvirket han og hvor redd han var til tider, men han var utrolig sterk på samme tid. Mange ganger var det han som måtte trøste meg. Han var så fantastisk med barna og alle rundt seg. Han var godt likt av alle. At han ikke skulle få lov til å være her med oss lenger, var helt utenkelig. Han hadde bodd her i så mange år, og pratet flytende norsk og kjente byen og landet mer en meg mange ganger. Han er veldig smart og kan mye om masse. Jeg var så lykkelig med han, vi prøvde å leve normalt og fant på ting normale familier gjør med barna sine. Men vi kunne ikke dra på ferie eller langt unna. Politiet måtte vite hvor han oppholdt seg.
Han gjorde ingenting for å gjemme seg, alt han gjorde var å vente. Noen ganger glemte jeg bort alvoret i dette og trodde vi hadde det som alle andre. Det var så deilig. Vi var så lykkelige sammen. Endelig hadde jeg funnet min sjelevenn og den jeg visste jeg ville leve resten av mitt liv sammen. Jeg kunne ikke miste han en gang til. Jeg lot han jo gå for 12 år siden.

Gravid
I fjor sommer fant jeg ut at jeg hadde blitt gravid! Da ble vi redde. Hvordan skulle dette gå da? Vi elsket jo hverandre så høyt, og jeg visste hvis jeg skulle ha flere barn, så skulle det være med han. Min store kjærlighet. Men hvis han blir kastet ut, hva skjer da? Da har han 2 barn i Norge, han ikke får se på 2 år. Det var 2 år han skulle bli utvist fra Norge.
Vi tenkte og tenkte på dette. Men jeg kom frem til at jeg klarer ikke ta barnet bort pga at et menneske i UDi bestemmer at han ikke får være her. Nei, jeg elsket allerede den lille klumpen i magen. Det var jo en del av oss begge. Vi skulle klare dette på en eller annen måte. Det måtte gå. Hadde jeg tatt det bort hadde jeg angret resten av livet mitt. Tanken på å ta bort barnet til mannen jeg elsker så høyt var umulig.

Han var så fantastisk den første tiden, de første mnd. Han handlet, masserte meg, holdt ut humørsvingningene og var helt fantastisk! Vi hadde det så bra sammen. Kjærligheten vår var så sterk at vi klarte å fokusere på fremtiden en liten stund. Hvordan vi skulle ha det sammen og hvor vi skulle bo osv. Selv om han innerst inne visste at det ikke kom til å skje med det første. Han var sterk for meg.
Vi hadde fått time til ultralyd i november og gledet oss kjempe masse. Tidlig i november var vi hos jordmor for første gang. Han ville være med og involverte seg skikkelig i svangerskapet. Tok på den lille magen hele tiden og viste meg så mye omsorg. De andre barna gledet seg til å bli storesøsken.

Ble hentet av politiet
Dagen etter vi hadde vært hos jordmor, sto plutselig politiet på døra. Tidlig på morgenen. De kom for å hente mannen min. Vi kunne ikke gjøre noen ting. Han ble kjørt til politihuset og satt rett på glattcelle i 2 dager. Det var de verste 2 dagene i mitt liv. Jeg fikk snakke med han 5 min. Vi skulle på ultralyd sammen fredagen etter, og politiet sa de kunne kjøre han opp dit så han fikk være med. Det skjedde aldri og han ble kjørt til utlendingsinternatet Trandum på Gardermoen samme dag. Der skulle han sitte mens han ventet på papirene skulle komme, og de kunne sette han på flyet til landet han ikke kjente lenger.
Under ultralyden var jeg hysterisk. Jeg visste at han var på vei bort fra meg. Det var så vondt! Jeg gråt i flere dager uten stopp. Klarte ikke stoppe. Denne smerten overskygget alt jeg har opplevd i mitt liv. De hadde tatt mannen min fra meg, pappaen til barnet mitt. Hvordan kunne de gjøre det nå?

Jeg fikk besøkt han 2 ganger mens han satt på Trandum, og han fikk ringe meg 5 minutter hver dag. Det var ikke lenge og jeg gråt jo for det meste. Han hadde det veldig hardt nå, så jeg prøvde å ta meg sammen for han sin skyld. Men jeg var helt ødelagt innvendig. Han ble sittende på Trandum i 14 dager. Dagen før han skulle bli sendt ut, ringte han meg og sa ifra hva som kom til å skje. Dagen etter kl 06.00 på morgenen gikk flyet hans. Jeg var så redd, og han var redd. Hvordan skulle det gå med han der nede? Når ser jeg han igjen?

Alt var så uvirkelig. Den dagen kjente jeg liv i magen for første gang. Tenkte at den lille gir meg tegn om å være sterk, for det hadde den blitt.

Deprimert og lei seg
Jeg måtte fokusere på graviditeten og passe på å ikke stresse så mye. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg ble jo deprimert og var lei meg hele tiden. Jeg brukte tiden på å skrive til UDi og UNE om å omgjøre vedtaket til min kjære. At vi trengte han her hjemme, og at jeg var gravid. Men de brydde seg ikke. Det hadde jo skjedd etter han hadde fått det første vedtaket om utvisning. Så da betydde ikke dette barnet noen ting. Hvordan kan de si noe sånt? Et uskyldig menneskeliv mister sjansen for å bli kjent med pappaen sin. Og datteren hans sitter igjen i Norge uten pappa. Hun hadde ikke engang fått sagt ha det til han. De rev han bare bort fra oss. Hjemme sitter det 2 barn som savner pappaen sin veldig. Hans datter og min sønn. Hans bror og barna til broren, faren, vennene, min familie. Alle savner han. Men det betyr ingenting. Regler er regler og det finnes ikke noe å gjøre.
I mellomtiden har magen min vokst og babyen sparker masse. Det er godt å vite at barnet er friskt og har det bra inni magen min, tross alt jeg har vært imellom. Jeg har hatt blødninger, men ingenting er galt heldigvis. Så mye stress er ikke bra for barnet i magen, men prøver viser at alt er bra. Det betrygger meg veldig. Men jeg er redd. Jeg er redd hver dag. Redd for at nå nærmer fødselen seg, og jeg er alene.

Må vente i minst 2 år
Jeg venter fremdeles på nytt svar fra UDi og UNE og har et lite håp om de skal gjøre om vedtaket og lar han komme hjem til oss. Men advokater og alle sier vi må bare vente de 2 årene. Eneste mulighet for at vi kan være sammen, er å gå til rettssak mot UDi, men den taper man som regel. Når man skal ha inn en som er utvist når det har gått 2 år, må jeg tjene over 225.000 kroner per år, og skal helst ha gjort det over en to års periode, for at de skal godta familiegjenforening søknaden. Jeg som da blir alene med 2 barn og lurer veldig på hvordan jeg skal klare å få til dette. Det går ikke. Man er jo hjemme det første året med barnet.

Sender ham penger
Han har ikke mulighet for å komme på besøk, og det er begrenset hva en alenemor har råd til, når det gjelder å reise. Jeg kan ikke reise å besøke han før fødselen heller. Jeg kan ikke fly så sent i svangerskapet. Etter fødsel blir det også mye vanskeligere. Et lite barn og oppgaver hjemme. Uten pappa. Jeg gruer meg så til det. Men elsker barnet så høyt, og gleder meg til å bli mamma igjen, men jeg gruer meg til å være alene. Og tenker på hvor vanskelig det kommer til å bli for han som er langt unna, og ikke får være med barna sine i det hele tatt. Vi har ikke sett hverandre på snart 3 mnd, og det er helt forferdelig. Datteren har ikke sett pappa siden han ble hentet her en tidlig november morgen.
Vi ser hverandre heldigvis på msn hver dag og kan prate sammen. Han bor sammen med en annen og har heldigvis tak over hodet. Vi her hjemme sender han penger. For det er ikke mulig å få jobb der nede heller. Det er en vanskelig situasjon, men vi gjør det beste ut av det. Det verste er at barna lider pga dette. Det blir så feil. Han går glipp av så mye som han aldri får tatt igjen med sine barn.
Det finnes mange i denne situasjonen i Norge, og jeg håper på at regelverket endres. For barna fortjener en far. En far i livene deres som elsker dem og alltid stiller opp for dem. De mister så mye de aldri får igjen.

Hva vil fremtiden bringe oss?
Jeg har termin i april, og har handlet inn babyting og fikser så godt jeg kan alene, men det er så hardt uten han jeg elsker ved min side. Han er et fantastisk menneske og en fantastisk pappa. Og barna våre fortjener å ha han i livene sine. Jeg håper han kan komme tilbake før fødselen, men det ser veldig grått ut. Det er en person som har bestemt det, og det er så urettferdig.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer for oss eller hvordan dette blir, men en ting er sikkert. Jeg elsker mine barn og jeg elsker mannen min og kommer aldri til å gi opp kampen for at hele familien kan være samlet igjen.

tirsdag 15. februar 2011

EØS-løsningen

Til alle dere som kjemper for kjærligheten!

Selv kjemper jeg, som så mange andre, for at mannen min skal få bo i Norge sammen med meg og vår lille sønn.
Mannen min er, i likhet med så mange andre, utvist for brudd på utlendingsloven med 5 års innreiseforbud.
Det er så godt som umulig å få et innreiseforbud opphevet etter norske regler. Det er dessverre realiteten i dag.

Jeg har derfor å opplyse dere som kjemper om at det finnes en vei;

EØS-LØSNINGEN

Løsningen innebærer at du flytter til et annet EØS-land og dermed aktiverer dine rettigheter etter EØS-regelverket.
Du har da krav på å returnere til Norge med din familie.

Ta en titt på bloggen min http://grenseloskjaerlighet.blogspot.com/

Jeg håper jeg kan hjelpe andre som er i samme situasjon!



Et utdrag: EØS-løsningen

(...)

DU som EØS-borger har rett til å flytte til hvilket som helst EØS-land og bosette deg der. Du har også rett til å ta familien din med deg.

Du har rett til å ta lønnet arbeid, studere eller du kan leve av oppsparte midler, eller lønn fra jobb i Norge dersom du har mulighet til å jobbe hjemmefra. Du kan til og med velge å pendle mellom Norge og et annet EØS-land.

Det skal svært mye til for at et EØS-land kan nekte deg og dine familiemedlemmer opphold.

Et brudd på et EØS-lands interne immigrasjonsregler er ikke nok til å nekte opphold etter EØS-regelverket.


Les mer her

Venter på kjæresten

I en verden der tanker, varer og tjenester forflytter seg raskt over landegrensene, skulle man tro at det var lett å få den man elsker til Norge. Slik er det ikke.

Mina Mælum Norstrøm venter barn om en uke. Det blir en jente. Senga på soverommet står klar. - Det er en voldsom følelse å være gravid for første gang, sier Mina.

Det eneste som mangler er faren til Minas datter. Cire Sall er fortsatt i Afrika, mens søknaden om familiegjenforening behandles her i Norge.

- Vi sendte inn søknaden i august og må regne med å vente i fjorten måneder på svaret, forteller Mina. Hun er frustrert. Fra UDI får hun bare høre om saksgangen og hvor komplisert det er.

Les mer her

Faksimile NRK.no

søndag 13. februar 2011

Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!

I gamle dager var det slik - også i Norge, at man ikke fritt selv kunne velge hvem man ville gifte seg og få barn med. Hensyn til familie, eiendom, sosial status osv. førte til at mange ekteskap ble inngått av andre grunner enn kjærlighet.

I dag skal det være et fritt valg for alle selv å bestemme hvem man vil dele livet sitt med. Det finnes offisielt heller ingen sanksjoner som gjør at hvis du velger feil så skal du straffes for dette. Velferdssamfunnets støtteordninger skal da ivareta oss hvis vi trenger det. Og loven er lik for alle. (?)

Våre lovgivende myndigheter har sågar vedtatt en egen lov som forbyr foreldre å bestemme hvem barna deres skal gifte seg med, retten til å bestemme over eget liv står høyt i Norge. Her kreves respekt for den enkeltes rett til å gjøre egne valg! Tvang er noe som kun kan brukes for å sikre liv og helse.

Hver dag møtes mennesker og blir glade i hverandre, de ønsker å leve livet sammen. Følelser styres ikke av fornuft, de spør ikke etter hudfarge eller fødested. De bare kommer! ”Ulovlig kjærlighet” er et begrep jeg velger å tro er gravlagt for lenge siden - i vårt samfunn.

Barn kan fortsatt ikke velge sine foreldre, men alle barn er lovlige barn. Barneloven understreker barnas mange rettigheter. Foreldre har et ansvar for å ta godt vare på barnet sitt (§30 i barneloven.) Barnet har også en rett til samvær med begge sine foreldrene!

Blir man aleine med ansvaret for barn har man noen ekstra økonomiske rettigheter. Rett til overgangsstønad, dobbel barnetrygd, bidrag(forskudd), kontantstøtte, og hjelp til jobb og utdanning. Barnet skal fortsatt ha mulighet for et fullverdig og godt liv, på lik linje med andre barn i Norge. En forutsetning for å ha disse rettighetene er at man har riktig ”sivilstatus”. Problemet oppstår når staten foretar en ”tvangsskilsmisse”, slik mange dessverre har opplevd.

Da mister man retten til ulike stønader fra NAV, man mister muligheten for å gi barnet det barnet etter loven har krav på, en mamma og en pappa som er tilstede for ungen sin. Man mister også en økonomisk støtte til å klare å opprettholde en forsvarlig økonomi for seg selv og barnet. Man stiller overfor et valg mellom pest og kolera.

Det er opplest og vedtatt at det skal være trygt og godt for et barn å bo i Norge. Noen ganger blir det så alt for tydelig hvor langt det er mellom liv og lære.

Det dukker opp en litt ekkel tanke: Er vi i ferd med å sortere barn når det gjelder behov og egenverdi? Er det slik at noen barn fortjener å ha to foreldre, andre gjør det ikke? Er vi i ferd med å gjøre noen barn mindre verdifulle enn andre barn. Skal vi akseptere at samfunnets goder (herunder lover) gjelder for noe barn, men ikke for andre barn – for dem er det ikke så nøye med?

Ettertiden vil fordømme oss – slik vi i dag fordømmer det som skjedde med ”tyskerungene”, taterne, barnehjemsbarna, og flere andre grupper.

Har vi ikke lært noe av vår historie?

Det kan synes som om Statens parole er:
Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!

Jeg hevder fortsatt: Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.



Skrevet av Vigdis Bratz

lørdag 12. februar 2011

Pionér eller bremsekloss?

Verdens barn må få Norges fulle støtte. Utenriksministeren bør derfor ikke lenger nøle med å bygge ut FNs barnekonvensjon.

Norge har vært en pionér for barns rettigheter. Allerede i 1981, åtte år før FNs barnekonvensjon ble vedtatt, fikk vi en ny barnelov som inneholdt regler om barns rett til å bli hørt.

Disse norske lovreglene var et forbilde ved den internasjonale utarbeidelsen av Barnekonvensjonen. I tillegg har den norske loven regler om gradvis selvbestemmelse som går lenger enn Barnekonvensjonen. Nå er det spørsmål om et tilbygg (tilleggsprotokoll) med en internasjonal klageordning etter denne konvensjonen.
Det vil være en forsterkning av konvensjonen for verdens barn. Men nå går ikke Norge lenger i spissen. Vi viser til vår nasjonale handlefrihet.

Les mer her

Grunnloven § 110 c slik staten sier at den skal tolkes

Stortinget vedtok 15 juni 1994 Grunnloven § 110 c.Grl § 110 c første ledd fastslår at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene. Bestemmelsen gjelder alle rettigheter som kan anses som menneskerettigheter, enten de fremgår av folkerettslig sedvane eller av menneskerettskonvensjoner.Myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene. I dette ligger at myndighetene ikke bare selv skal unnlate å krenke menneskerettighetene, men også har plikt til å ta positive skritt for å hindre at andre krenker rettighetene. Formuleringen svarer helt ut til formuleringen i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 2.Etter forarbeidene retter bestemmelsen seg mot statens myndigheter i videste forstand (se NOU 1993: 18 side 159-69). Det vil si at både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes.

Den magiske formelen

Den magiske formelen som UDI og UNE kan benytte seg av hvis det ikke finnes andre utveier: Innvandringspolitiske hensyn. Når den står som begrunnelse under stempelet AVSLAG kan du bare gi opp.
Forrige uke kunne gode nordmenn la seg sjokkere, muligens så mye at empatien ble lokket frem. I flere saker har UDI og UNE sagt nei til enten retur til Norge eller varig opphold i Norge. Unggutten Ashok var godt integrert på Lørenskog før han ble sendt hjem til en usikker tilværelse på Sri Lanka, to søstre er adoptert av en norsk familie, en russisk forsker får ikke bli fordi hun pendler mellom bosted og arbeidssted, og Thien Thi Vo fra Vietnam som har sitt barn gravlagt er har ikke nok tilknytning til riket.

Les mer her

(gammel artikkel)

Instruks om tolking av utlendingsloven § 110 annet ledd – oppholdsrett for familiemedlemmer

Arbeidsdepartementet viser til utlendingsloven § 76 annet ledd som gir adgang til å instruere Utlendingsdirektoratet i generelle spørsmål om lovtolkning, skjønnsutøvelse og prioritering av saker.

Denne instruksen gjelder Utlendingsdirektoratets praksis i søknader om familiegjenforening fra en tredjelandsborger etter utlendingsloven § 110 annet ledd. Den norske statsborgeren eller EU-/EØS-/EFTA-borgeren (heretter EØS-borger) som tredjelandsborgeren ønsker familiegjenforening med i medhold av EØS-regelverket, må ha utøvet sin rett til fri bevegelighet i EØS-området og bosatt seg i vertslandet (Norge). Det vil si at EØS-borgeren har etablert et reelt og faktisk opphold i Norge eller at den norske borgeren har hatt et reelt og faktisk opphold i et annet EU-/EØS-/EFTA-land (heretter EØS-land).

Formålet med instruksen er å legge til rette for et regelverk som reduserer risikoen for ulovlig innreise og opphold i saker om oppholdsrett for familiemedlemmer, og som gir vern mot misbruk av rettigheter i medhold av EØS-regelverket.

Les mer her

Det gullkantede EU-hull

En guide fra EU viser hvilke fantastiske rettigheter en innvandrer har i ethvert land som er medlem av EU, eller EØS land som har anerkjent direktiv 2004/38/EC, et direktiv som regulerer de fire friheter, hvis innvandreren kommer til landet via EU-reglene. De nasjonale reglene kan da like godt kastes i søpla, for de er ikke engang verdt papiret de er skrevet på. Her kan du også lese alt om den såkalte Metock-saken, som raserer så vel dansk som norsk innvandringspolitikk.

Les mer her

Familiegjenforeninger øker etter Metock-dommen

Da den såkalte Metock-dommen falt i EU sommeren 2008 var det flere land, ikke minst Irland og Danmark som reagerte kraftig. I Norge oppdaget man knapt at dommen falt, og slett ikke at dommens premisser også er gjeldende i Norge. For dommen tilsidesetter nemlig nasjonale regler hva gjelder innvandring, og setter EUs egne regler foran. I Danmark fryktet man at andelen familiegjenforeninger ville øke som en konsekvens av dommen. Nå viser det seg at nettopp det har skjedd.

Les mer her

tirsdag 8. februar 2011

Praktisk nestekjærlighet

Praktisk nestekjærlighet - hva er det? Ikke spør den norske regjering. Den har de siste årene gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden. Rommet mellom loven og det menneskelige er forsvunnet.

"Alle skal behandles likt", sier statsminister Stoltenberg. Men nettopp da blir behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn overtrumfes av "innvandringspolitiske hensyn". Disse "hensyn" vifter FNs barnekonvensjon til side, de synes helt overordnet hensynet til barns beste.


Les mer her

Oppgjør med maktesløsheten

Hvorfor var det ingen fakkeltog for den irakiske familien fra Tønsberg som ble deportert uka før Maria Amelie ble arrestert? Spørsmålet reises av både Tønsbergs Blad og andre.

Jeg tror svaret ligger i den følelsen av maktesløshet som har overmannet mange som ønsker en mer human flyktningepolitikk.

(...)

Lovverket gir anledning til å ta humanitære hensyn, men etter klare politiske signaler, legger flyktningmyndighetene bare vekt på det de kaller «innvandringspolitiske hensyn». Det betyr at alle saker skal behandles slik at de framstår som eksempler på at det er håpløst å søke asyl i Norge.

Les mer her

mandag 7. februar 2011

- Det er rom for mer human asylpolitikk

Menneskerettighetene fungerer ikke i praksis for stats- og papirløse, og bør revurderes, ifølge ny doktorgrad.

Menneskerettighetene, retten til liv og til helse, skal være universelle, og i det daglige tar vi dem ofte for gitt. Men slik er det ikke for alle.

For hvordan garanterer du de grunnleggende rettighetene til liv og helse, når ingen kan stilles opp som ansvarlige for å oppfylle dem?

Det er et av spørsmålene stipendiat Odin Lysaker ved Universitetet i Oslo har diskutert i sin doktorgrad om hvorfor statsløse har menneskeverd.

Les mer her

Norge - Rettighetenes land

Norge er et godt land å være barn i.

Allerede mens vi ligger i mammas mage har vi rettigheter. Vi skal ivaretas på best mulig måte. Mor får all verdens gode råd om hvordan hun skal gjøre starten på livet så bra som mulig for den lille. Ikke røyke, ikke drikke, trimme, spise sundt og spise riktig. Høyt kvalifisert personale står klare for å hjelpe den lille inn i verden, og deretter sjekke at alt er som det skal være med den nye nordmannen. Vi ønsker å ta godt vare på våre barn og gir dem den beste starten i livet som tenkes kan.

Barn trenger både mor og far. Dette er dokumentert og vedtatt. Jeg tror vi har verdens beste foreldrepermisjonsrettigheter – fordi det til ”barnets beste”!

Helsetjenesten fortsetter med å følge opp at barnet får det som barn i Norge har krav på. Den lille veies og måles, vaksiner gis for å forebygge sykdom, og mor og far får gode råd og veiledning. Alt dette for å trygge foreldrene slik at de skal være best mulig i stand til å ivareta sine barn.

Deretter kommer retten til barnehage, til skole og så videre utdanning.
Helsetjenester og tannbehandling er også en selvfølge, en rettighet alle norske barn har. Foreldrene får barnetrygd og rett til å være hjemme hvis barnet er sykt. Og når foreldre ikke strekker til av en eller annen grunn, har vi ordninger som skal sikre at barnet likevel har det bra.

Vi søker å tilrettelegge for at barna skal føle seg trygge, ha venner, kunne delta i fritidsaktiviteter, delta i fellesskapet, kort sagt: Sikres en sunn og god utvikling så langt mulig.

Og det skulle bare mangle! Som ett av verdens rikeste land bør det være en selvfølge at vi tar godt vare på det mest dyrebare vi har, barna!

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro og angst, hvem er det som kommer?

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med sine (norske) venner.

Hver eneste dag går et antall barn rundt i Norge og sørger over en far eller en mor som har blitt borte – hentet og sendt ut av landet.
Hver eneste dag lurer et antall barn på hvor lenge de skal bo på flyktningmottaket, i kirkeasylet, eller i en hemmelig leilighet. Når skal det virkelig livet deres begynne?

Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, som forstår at noe er så fryktelig galt, men mangler forutsetning for å begripe det som skjer.

Hvordan skal man kunne forklare for et barn at de ikke ble funnet verdige til å få bo her. Nøden var ikke stor nok, trusselen for hva som vil møte dem i ”gamlelandet” kunne ikke dokumenteres godt nok.

Opplevelsen av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke bli møtt, sitter fast. Angst og uro styrer dagen. Hvem kan sove godt om natta når man vet at politiet når som helst kan banke på døra for å hente deg? Fra tidligere liv er kanskje heller ikke forholdet til politi og myndighet så bra, erfaring med vold og overgrep forankres sterkt i kropp og hukommelse.

De har fått lov å kikke inn litt inn i det man kan kalle en ”god barndom”.
Men det viktigste mangler. Barn trenger trygghet og trygge foreldre. Barn trenger foreldre kan la barn være barn, foreldre som selv eier en trygghet som de kan gi videre til sine barn.

Dette er også barn - i ett av verdens rikeste lang. De har kanskje bodd her store deler av livet sitt, eller de er født her! Har gått i norsk barnehage, skole, fått norske venner, føler seg på mange måter norsk – har blitt norsk – ULOVLIG NORSK!
Om dagen leker de, synger de og er glade, slik barn skal være! Når kvelden kommer og leken tar slutt, kommer de vonde tankene. Hva skjer?

Barn leser sine foreldre. De senser uroen, ser sporene av angst, depresjon, slitenheten over å leve i konstant beredskap, slikt setter spor. ”Hva skal det bli med meg hvis mor eller far blir borte, blir syk, eller ikke orker mer?” Foreldres avmakt smitter over på barna.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre.
Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i.
Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta.

Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene en gang gjorde. ”Justismord”, kalles det når noen blir straffet for noe de ikke er skyld i!
Om barnet er 5 år eller 25 år spiller ingen rolle. De er sine foreldres barn!

Det sies at: ”Det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.
Ja, det var kanskje akkurat det disse foreldrene prøvde på da de gikk til det vanskelige skritt å flykte fra noe kjent til noe ukjent, noe de ikke visste hva var.

I Norge har vi lover som skal sikret god hjelp til barna når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Vi har både norske lover og internasjonale konvensjoner som gjelder for dette.

Barn er barn uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge - bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig.
Det blir som å si at et barn er mer verdifullt enn et annet barn.

”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden hvordan ting skal være. Fortelle om menneskerettigheter og demokrati. Kanskje er det nå på tide med en liten pause i dette arbeidet - inntil vi får tenkt igjennom hva fine ordene betyr. Av og til tenker jeg at noen har sovet dypt i timen!



Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.




Skrevet av Vigdis Bratz