fredag 14. mai 2010

Trines historie!

Jeg orker ikke skrive alt her for dette er en meget lang og vond kamp som vi har kjempet for vår kjærlighet...Min kjære kom til Norge i september 2003.Han var da 15 år gammel,og hadde rømt gjennom mange land alene i 8 mnd,uten mat,drikke,noe sted å bo eller klær...Sovet under pappesker i parker,spist mat fra søppeldunker og drukket vann fra regnet som kom...Han fikk avslag med en gang fordi: Da han kom hit hadde han flyktet fra ett land i krig,ikke tenkt på å ta med seg noe papirer,så dermed oppgav han den alderen han hadde fått vite av sine slektninger føre han dro,altså født i 1988..Det ble tatt skjelett og tanntester av han som viser at han er født i 1983...Han får avslag pga av "grove" brudd på utlendingsloven.Noe som er tåpelig...Han fikk beskjed om å skaffe frem bevis på at det årstallet han selv oppgav var rett...Han har i ettertid levert inn masse dokumenter på dette..Til slutt fikk vi beskjed om at han måtte skaffe G-pass for at de skulle tro han..Vi fikk endelig dette tilsendt,kostet oss masse tid og over 1000 dollar..Fikk det levert,og etter 6 mnd kom det frem til saksbehandler i UNE...Hvorfor så lang tid,jo fordi PU hadde rotet det bort å fant det ikke,men heldigvis kom det til rette!!!
Men da hadde han allerede fått utvisning på varig innreiseforbud...Og det kun pga det bruddet på utlendingsloven..Aldri vært borti noe kriminelt i hele sitt liv..Han er bare snill og god med alle...Sommeren 2006 traff jeg denne fantastiske mannen i mitt liv..Det oppsto en forelskelse mellom oss som hverken hans tilstand eller alder klarte å stoppe..Han bodde da 60 mil fra meg...Men etter at han hadde tatt turen de 60 mil ett par ganger spurte jeg han om han ville flytte inn til meg,for vi savnet hverandre så masse hver gang..Snakka hele tiden på tlf...Billigere å flytte sammen...Så den 19 august 2006 kom han med bagen sin og flyttet inn..Det var det eneste han hadde stakkars..En bag med noe klær og bilder av familie og venner...
Så fortsatte kampen sammen,noe jeg nå skjønner var bortkastet tid,penger og energi for UNE nektet å endre sitt vedtak..Hjalp ikke med hverken advokater,jurister eller noe...Men han klarte ikke å dra..Han hadde fått en utreisedato i 2005,men fikk en ny i 2009..Men han klarte ikke forlate meg og min familie,som han har blitt veldig glad i..Føre jul 2009 begynte de å tvangssende stakkars mennesker tilbake til Bagdad,tross FN's mange anbefalinger om å ikke gjøre det...Min kjære ble redd,han flyktet rundt i byen..Sov ute, hos forskjellige kamerater og i skuret...Han var redd de skulle komme hjem til oss å ta han..Vi snakket sammen hele tiden på tlf,jeg turde ikke kjøre til han,var redd de skulle forfølge meg og finne han...Da dette roet seg litt måtte vi ta en alvorsprat ale sammen...Vi kom frem til at det eneste han kunne gjøre var å reise frivillig...Grusomt vondt både for meg og han,men da tenkte vi at det kanskje var enklere for han å komme igjen fortest mulig...Så den 20 februar 2010 sendte han papirene...Så var det bare å vente på svar...Vi hadde det begge forferdelig denne tiden..Samtidig som vi visste at dagen for avreise skulle komme var vi ikke forberedt da den kom...Torsdag 6 mai ringte de og sa han måtte møte på Gardermoen førstkommende mandag kl 5...Verden raste..Hvordan kan man noen gang bli forberedt på dette!!! Dette er bare tragisk og meningsløst...Min lillebror på 7 år lurer på hvorfor han ikke får bli her,han er jo min beste venn sier han...Stakkars... Men nå er han altså borte...

Trine

Foto: Privat

3 kommentarer:

  1. sterk historie. kan leve meg så godt inn i denne saken da jeg selv sitter i sotuasjonen med en ektemann som står i fare for å bli sendt ut og som lever i frykt for politiet. han er nesten aldri hjemme lenger i frykt for at de kommer på døren og våre to små jenter som tror at pappa har flyttet ut og som ikke sforstår alvoret av det livet som venter, da de kun er 4 og 2 år. håper udi og nemda kan se eralitetn i øynene og se hva den praktisen de driver fører henn og hva det gjpør med barna som er innblandet og ikke minst de våkse i saken.

    SvarSlett
  2. Jeg vet hvordan det er å leve i frykt for at politiet kommer. Helt forferdelig...
    Send meg gjerne din historie så skal jeg få lagt den inn på bloggen. Stakkars barna forstår ikke dette når de er så små... Uff, forstår ikke hvordan utlendingsmyndighetene kan gjøre dette mot barna våre...

    SvarSlett
  3. uff fælt å les... sender de varmeste tanker til dere trine... <3 ingen skulle fått lov til å oppleve og gå igjennom noe slikt...

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.