Alle barn like mye verdt?

Det synes å være en selvfølgelighet. Vi husker fra barndommen barnas rettigheter; "Alle barn har rett til..." En tar det for gitt at FNs barnekonvensjon følges, slik dette flotte landet vi bor i har forpliktet seg til å gjøre, men en gruppe barn faller utenfor. En gruppe barn gis ikke de samme rettighetene som andre tar forgitt.

FNs barnekonvensjon er formelt gitt forrang i norsk lov, men allikevel settes den til side til fordel for "innvandringspolitiske hensyn" i utlendingsmyndighetenes saksbehandlinger.
Familiefedre som ikke har gjort annet galt enn å være til stede for sine familier blir utvist i flere år, og levner barna uten noen mulighet for regelmessig samvær med begge sine foreldre.
Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Direktoratet legger til grunn at hensynet til barns beste vil være et vesentlig moment ved den forhåndsvurderingen som skal foretas etter utlendingslovens paragraf 29, annet ledd.

På tross av dette blir barnas beste totalt neglisjert i utvisningssaker. Hvilket barn får det bedre ved at en hengiven og tilstedeværende pappa plutselig forsvinner? En pappa redusert til en stemme på telefonen, på en dårlig telefonlinje fra et fjernt land. Er separasjons angst, savn, usikkerhet og en hverdag uten begge foreldre tilstede til barnets beste?
Den separasjonen som oppstår ved en utvisning kan på mange måter sammenlignes med et samlivsbrudd, det fører med seg mange av de samme stressfaktorene og en kan anta at det forverres av at samvær umuliggjøres. Både for barn og foreldre kan det føre til stress og negative opplevelser, og dette øker faren for at barna utvikler psykososiale problemer. Disse faktorene påvirker hverandre og bidrar til at kvaliteten på omsorgen og oppdragelsen av barna blir skadelidende. (Dyregrov, Lorentzen og Raaheim 2001)

Norske myndigheter gjør disse barna en stor urett når de bryter inn i det trygge hverdagslivet, og tar fra de en av de nærmeste omsorgspersonene. Loven gir myndighetene hjemmel for å utvise far eller mor i opptil 5 år, i tillegg må en søke om familiegjenforening etter endt utvisning, noe som i følge udis nettsider har en behandlingstid på 12 måneder. I realiteten snakker vi om en tvungen separasjonstid på omlag 6 år. En hyller kjærnefamilien, men skaper aleneforeldre. Selv de sterkeste kjærlighetsforhold blir satt på prøve under en så lang separasjon, og i de værste tilfellene er separasjonen direkte årsak til skilsmisse.

Vi kan rett og slett ikke sitte å se på at en slik urett gjøres mot norske barn i 2009. Det er valgår, flere politiske parti fronter slagordet "alle barn er like mye verdt" på sine websider. Mener de det virkelig? Hvem snakker for de flerkulturelle barna?

Av Lise Berg og Marthe C Olaisen
Barnestemmene