Eivors historie

Vi er en liten familie på fire. Min mann er utvist fra Schengen, og det er egentlig uklart hvorfor han er utvist.

Han kom til Norge i 2005, søkte asyl pga problemer med en gruppe på universitetet der han studerte i Nigeria. Han søkte arbeidstillatelse i 2006 en gang og fikk aldri noe svar på dette. Tiden gikk, og han bodde med en kamerat i Bergen.

Vi møttes og fikk etterhvert et forhold og flyttet sammen. Jeg ble så gravid og vi tenkte etterhvert på hans status og ville sjekke opp i dette. Han fikk da vite av advokat at han hadde fått avslag på arbeidstillatelse og også opphold. Dette har han aldri blitt informert om og vi sjekket litt rundt dette. Pga en misforståelse mellom to advokater ble han aldri informert og på bakgrunn av dette mener UDI at han har oppholdt seg ulovlig. Advokat er uenig i dette.

Vi fikk råd fra advokat og søkte familiegjenforening på bakgrunn av vårt da ufødte barn, og fikk avslag. Vi måtte være gift, men vi fikk ikke gifte oss i Norge.

Vi søkte og søkte for å få utsatt hans utreise, slik at han fikk være med på fødsel og at vi kunne reise sammen til Nigeria.

Vi reiste i desember 07, med vår lille sønn, giftet oss i Nigeria og søkte på nytt familiegjenforening derfra. Vi fikk i oktober 08 avslag på dette og beskjed om at han var utvist fra Norge.

Da dette brevet kom ringte jeg Hordaland politikammer som hadde hatt dette brevet i tre uker. Jeg fikk vite via UDI når brevet kom, og at det lå på politistasjonen.

Da jeg omsider fikk kontakt med politi, ville han gjerne snakke med Isaac. Jeg sa at han kunne få tlfnr og ringe han, men at jeg ønsket dette brevet da jeg har fullmakt i saken.

Denne betjenten lo godt og spurte om vi ikke engang bodde sammen? Jeg spurte da om han hadde lest brevet, noe han sa at han hadde. Jeg fortalte at da burde han vite at han reiste ut i 07. Han svarte da: - så han oppholder seg ikke her ulovlig da?

Jeg ble helt paff og spurte om dette var grunnen til utvisningen og han sa ja. Jeg fikk brevet og ble ikke klokere av det. Det går ikke engang klart frem når vi kan søke igjen...

Vi reiste derfor nedover til Nigeria igjen i mars 2009, og tilbrakte tre mnd der. Da hadde vi ikke sett hverandre på 14 mnd. Noe som er helt hårreisende med tanke på far og sønn.

Der nede ble jeg igjen gravid og vi fikk ei lita jente i desember.

Vi har nå brukt 150 000 på denne saken, måtte forlate jobb og venner og alt kjent for å kunne bo gratis i Nord Norge hos familie. Jeg kan ikke som gift alenemor ha en egen leilighet, full jobb, barnehage og klare oss økonomisk med alle utgifter som reiser og advokat i tillegg.

Så vi har bodd hos venner og familie, mens min mann sitter nede i Nigeria og får ikke engang være far. Jeg kunne ha fortsatt i jobben min hvis han hadde vært hjemme og kunne tatt seg av barna. Men for meg å jobbe turnus er ikke enkelt.

Og mer komplisert skulle det bli. Da datteren vår ble født 4. desember 2009, tok det så lang tid før jeg fikk fødselsattest at jeg begynte å ringe folkeregisteret. Der sa de at jeg ikke var gift og at barnefar måtte signere erkjennelse på farskap. Hæ??? Ikke gift...??? Pga en feil i Bergen, på et skattekontor der, ble aldri dette registrert. Jeg dro da til det lokale kontoret her og ville få det registrert. Fikk etterhvert et brev om at de ikke godtok ekteskapsattester fra Nigeria. Dette mente jeg bare var tull da jeg kjenner folk som har fått dette godkjent.

Frem og tilbake og dette ble liggende hos advokat. Isaac måtte reise til den norske ambassaden i Abuja og signere på at han var faren til denne jenta. Det tok nærmere 7 mnd for oss å få på plass denne fødselsattesten, og tanken på å reise ned til Nigeria slik at far og barn kunne møtes, ble lagt på is.

Ungene begynte i barnehage og jeg måtte finne en jobb. Samtidig som jeg sliter med en hissig Chrons sykdom, er det viktig å finne en jobb, der vi kan leve normalt, betale husleie og barnehage, samt forberede en søknad om familiegjenforening.

Da tiden bare rant fra oss i permisjonstiden og at vi ikke kunne få lagd pass i tide, bare bestemte vi oss for å søke igjen.

Tiden går og ekteskapet blir ikke godkjent. Samtidig som NAV sier jeg ikke oppfyller kravene som alenemor. Nå må vi hyre en ny advokat som tar seg av dette. Vi må jo leve… og UDI godtar ikke jobbkontrakten min. Og oppi det hele skifter jeg jobb, fremviser ny kontrakt og de vil neppe godta den heller...

Min kjære er nå så frustrert og syk etter å se sine barn, at han nekter å søke ny familiegjenforening til Norge. Vi leter etter en løsning…

Nå har vi ikke sett hverandre siden juni 09,og det er tre år og tre mnd siden han reiste.

Sønnen vår er fire år. Han gråt sine modige tårer da han skjønte at faren ikke kunne komme i denne bursdagen heller. Jeg prøver å forklare, men han sier bare hysj mamma. Han gråter og sier at han skal hente daddy!

- Daddy liker ikke snø, mamma, han kommer nok når sola smelter bort snøen. Han kan bareta to fly eller kjøre veldig lenge.

Jeg prøver å forklare....

- Hysj mamma!!! Daddyen min, mamma, han kommer snart. Husker du da jeg var baby, da sov jeg på min daddy.

Han ser for seg bilder fra barnealbumet og snakker mye om dette.

- Husker du, mamma, da vi var i geria, da spiste vi sånn sterkt og det var varmt hele tiden!

- Ja, vennen min, jeg husker det godt!

- Kan vi dra dit???

- Ja, kanskje.........

Hvordan forklarer man til en liten gutt at mamma ikke har 40 000 til reise? At jeg er urolig for å reise alene med to barn inn i et område der de fraråder innreise, og at det er vanskelig å kunne ta ferie?

Vi må velge mellom mat på bordet og en far. Vi leter etter en løsning nå, der vi kan møtes og være sammen litt...