A.Ks historie

Her er min historie:

Min mann er utvist fra Norge i fem aar. Tre aar har gaatt siden utvisningsvedtaket og to aar gjenstaar. Vi har vaert gift i 4 aar. Saken vaar er lang og komplisert, men ville egentlig bare fortelle hvordan man kan snu noe negativt til positivt.

Dagen jeg fikk vite at utvisningen var et faktum, var grusom. Her finner man seg sin livs kjaerlighet, men faar altsaa ikke lov aa vaere sammen. 5 aar fra hverandre, hvem greier det?
Raadforte meg med advokat og han ville at vi skulle anke. Men etter aa ha diskutert dette med min mann, saa valgte vi ikke aa gjore det og heller satse paa aa bo og motes i et annet land. Hvorfor skulle vi gaa ett aar til og vente paa et negativt svar naar vi heller burde leve som mann og kone? Saa kom problemstillingen om hvilket land skulle vi bosette oss i. Jeg ville ikke flytte til hans hjemland. Selvom jeg elsker familien og landet hoyt, saa jeg ikke grunnlag for god jobb,muligheter til aa legge til side penger osv,samt komforten som folger med et vestlig land. Han ble utvist fra Norge og Schengen. Saa da tenkte vi kanskje paa aa flytte til Storbrittania og Irland som ikke er medlem av Schengen og dessuten naerme Norge. Men da maatte jeg flytte dit forst, faa meg jobb, hus, vise at jeg kan forsorge han og soke om familiegjenforening. Vente ennaa mer? Nei, det ble uaktuelt. Vi tenkte og grublet mye. Sosteren min som bor i USA foreslo at hun kunne faa seg amerikansk pass og ta meg over dit. Men hun ville ikke hatt mulighet aa ta mannen min, det maa jo jeg gjore. Forkastet det og. Det var da mannen min tok kontakt med vennen sin i Dubai og forhorte seg hvordan forholdene var der for aa bosette seg. Og det viste seg at saa lenge man hadde et jobbtilbud, saa ville man faa oppholdstillatelse. Saa enkelt var det!!! Da var saken ganske klar: Vi skulle begynne et liv sammen i Dubai og jobbet oss mot det maalet. Ja,det betydde endel tid fra hverandre. Men vi hadde noe konkret aa se fram til. Ikke noe uvissheter som er mye vaerre. Og da gikk ventetiden mye fortere.
Heldig som jeg er og er fra Norge, saa er det gode muligheter aa legge til side penger hver maaned om man har jobb,som vi kunne ha den forste tiden fram til vi fikk jobb i Dubai. Paa hannes side var det ikke stort han kunne spare, men noe skrapte han og sammen.

To aar har vi naa vaert der, men Dubai er ikke akkurat drommelandet, spesielt ikke med tanke paa barn. Fodselspermisjon paa tre maaneder? Jobbe 9-18, kanskje hjemme i 19-20tiden? Ha en saakalt maid til aa passe paa ungen din? Ikke noe barnebidrag? Samtidig har det blitt vanskelig aa bo der i forhold til jobb. Vi maatte ta en ny avgjorelse om hvilket annet land vi kunne bo i. Vi landet paa Canada. Ganske likt som Norge i forhold til levestandard(de kniver om aa vaere beste land i verden aa bo i), opptil 2 aars fodselspermisjon, barnebidrag, ja i det hele tatt et trygt land aa bo for oss som har tenkt aa faa barn sammen en gang. Vi venter ennaa i spenning naar vi faar visum dit. Og hvem vet, kanskje Canada er bedre enn Norge aa bo i og at vi bare blir der?

Vi bestemte oss for ikke bruke energi paa UDI,men heller om aa vaere sammen. Og hadde det faktisk ikke vaert for utvisningen,saa ville jeg aldri kommet paa aa bo i utlandet. Har jo hatt en kjempeerfaring, for selvom jeg ikke syns Dubai passer til aa faa barn i, saa har jeg trivdes. Og opplevd utrolig masse spennende. Men naa gleder jeg meg bare til aa dra til Canada.
Jeg skjonner jo at for de som sitter igjen med barn i Norge ,og har en utvist ektefelle ,at det kan vaere vanskelig aa bestemme seg for aa flytte utenlands. I vaart tilfelle var det ikke snakk om noe annet, vi ville bare vaere sammen.

Saa faar vi bare haape at om to aar ,naar har han faatt 'sonet' ferdig, saa vil UDI la oss komme til Norge og leve hvor vi aller helst vil vaere med familie og venner. Men i mellomtiden saa skal jeg nyte aa vaere i utlandet litt til :)

A.K. :)