Min stefar har fått endelig avslag/Brev til UDI

Min stefar har fått endelig avslag. Dette er min historie og mine tanker!

Endelig avslag sier de.
Hva? På livet?
Ja, på livet. Faktisk.

Jeg er ei jente på snart 24 år. De siste 10 årene har jeg hatt en stefar i fra Marokko.
Før det, var det jeg og mamma.
Mamma var alltid glad. Glad i livet, og de rundt seg.
Hun jobbet, var sosial og positiv.
Men hun manglet noe. Noen å dele livet med!

Så skjedde det, hun ble forelsket, og det tok ikke lang tid før de ble kjærester.
Kjærlighet ved første blikk sa de.
Mamma og Monir!

Jeg husker godt mitt første møte med Monir, asylsøkeren fra Afrika.
Spennende!
Monir sto på kjøkkenet.
Stort smil, krøller. Han var også spent.

Jeg hadde mange tanker ang. dette. Men jeg var glad. Glad i han, og fordi mamma var lykkelig.

I 2003 ble mamma gravid, i Juli kom Amina. Hun kom til et glad og trygt hjem.
Mamma var i jobb, og Monir var hjemme med lillesøster. Amina ble, og er ei veldig pappajente.
Like før Amina ble født var mamma og Monir i intervju hos politiet.
Jeg fikk vite at Monir hadde oppgitt feil identitet da han kom til Norge.
Han ble faktisk oppfordret til å gjøre det. Han kunne ikke språket, og heller ikke Norske lover.
Han handlet i god tro.
Ok. Tenkte jeg; De har jo fortalt sannheten nå.

De fikk avslag.

I 2007 kom lillebror Samuel, og stor stas var det også. Men hele tiden lå bekymringene om Monir fikk se barna vokse opp.

Men så…
Endelig avslag, advokat, UDI, politi, kirkeasyl, anker.. Kaos!! Avslag på å være en familie.

Den livsglade og positive familien min ble ikke den samme. Knust. Store som små.

Monir gikk i kirkeasyl. Hjemme var mamma, lillesøster og lillebror. Og jeg. Selv om jeg hadde eget hjem og samboer. Jeg ville være der å hjelpe og støtte.
Vi ble desperate. Mamma ble knust. Knust pga. at mannen hum elsker og har valgt å leve med, ikke kan få være hos henne. Er det virkelig slik at Monir, altså, et menneske er uønsket?
Mamma som var sosial og i jobb ble sykemeldt og stengte seg inne.
Frykt for å miste sin mann. Frykt for politi, frykt for at barna skulle bli farløs. Hun gråt. Hele døgnet. Hun har angst.

Amina gråter seg til søvn. Hun er 8 år. Frykt for at pappa må reise i fra henne. Barn skal ikke bekymre seg. Hun elsker sin pappa.

Samuel som var 8 mnd. Da Monir gikk i kirkeasyl skjønte mye. Gråt hele veien hjem etter besøk.
Stakkar.
Ville ikke slippe pappa.

Barna fikk veldig store problemer når pappa ikke var hjemme. Så etter nesten 2 år kom han hjem.
Han har prøvd å ende livet sitt. 3 ganger. Den ene gangen fant jeg han. Vondt.

Det er nå jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke sitte ”å se” på lenger.
Jeg er desperat!
Desperat redd for mamma, Stepappa, og mine to små søsken.

Er det virkelig slik at det i denne saken ikke er mulig å gi folk en ny sjanse?
Jeg er sint. Jeg føler han har fått sin straff. Etter så mange år med bekymring og redsel. Dere skulle sett.
Proforma BARN sier dere. Kjenner jeg blir uvel. Enn jeg da? Bare fordi at begge mine foreldre er Norske så er jeg liksom ØNSKET??
- Hvis far har vært Norsk, har ikke mor kunnet flytte dit hun ville pga samværsrett. Hvordan forsvarer dere det når far med tvang må reise flere 1000 km.?
Det er barna som straffes. Straffes for at far gjorde et brudd på loven. Hvor kommer da mine sønkens rettigheter til å bli hørt? Tenker på Alle barna har rett til OSV..
De er Norsk, de har rettigheter. Hør på dem!

Amina går til psykolog. 8 år.. Store problemer.
Jeg kan ikke se på at familien min blir intet.
Hjelp!
Hun har separasjonsangst. Det har Samuel og.
Han sier han vil bli politi når han blir stor. Snart 4 år..
Jeg vet at det er fordi at da vil han la pappa bli hos dem.

Mamma har måtte byttet jobb. Jobber litt nå, delvis ufør. Hun sliter.
Er redd for at politiet skal komme å ta Monir når han er hjemme med barna.
Ærlig kjenner jeg ikke mamma helt igjen. Redd uttrykk i øynene, skjelver, gråter. Sier hun ikke klarer å ha det slik. På ei inntekt forsørger mamma alle 4.

Jeg har faktisk mistet mamma. Skal jeg miste stepappa?
Amina har mista sitt smil. 8 år!!
Vi er så redde.

Selv fikk jeg en sønn i 2009. Richard. Monir ble bestefar. Han elsker barn. Og barna elsker han.
Han kjemper hver dag en tøff hverdag. Han går til psykolog også.

Jeg og gjør det. Jeg er sykemeldt. Angst.
Angst for å miste familien min. Jeg og mamma har alltid hatt så godt forhold.
Når jeg skriver, gråter jeg.
Tenker at det faktisk oss det handler om! Ikke noen jeg bare leser om.

Tilknyttet riket. Ord jeg tenker på. Han har etablert seg her. Har venner, og er godt likt.
Alt han vil er å få være en vanlig familiefar. Kan han få det?
Jeg føler at livet deres står i UDI’s hender. Det står om liv og død.
Drar han, dør han.
Mamma og. Kanskje ikke bokstavelig, men følelsesmessig.
10 år i kamp mot dere!

Tortur! Ja, mennesketortur.
Psykisk tortur.
Avslag på familien= Avslag på livet. Faktisk.
Et rop om hjelp. Redd for familien min. Jeg kan ikke se at barna sliter. Ikke mamma heller. Monir ei.

Jeg har ansvar for familien min. Og Norge har ansvar for sine barn. Mine søskens beste!


Takk!

Foto: Privat