onsdag 2. februar 2011

"Saras" historie/Brev til Statsministeren

Kjære Statsminister

Jeg tillater meg å skrive til deg på bakgrunn av alle tafatte hendelser i asylpolitikken i januar måned 2011.

Jeg har alltid støttet arbeiderpartiet, helt siden jeg var med i Auf, dengang Bruntland var statsminister, men nå knytter min mage seg og jeg føler sterk avsky mot partiets siste års dumheter. Jeg er vokst opp i en Arbeiderpartifamilie .

Det er mange sider i asylpolitikken som svikter, særlig dette med barn, papirløse og familie. Jeg skriver til deg for å få lettet mitt hjerte og i håp om at du vil forstå hva det er regjeringen gjør mot enkeltfamilier, mot oss som lever et liv i fengsel sammen med en papirløs partner og har barn sammen. Jeg ønsker med dette meget personlige brevet å få deg som statsminister til å innse at noen ganger er det enkleste ikke det beste. Noen ganger må en se på organisasjonen i seg selv og praktiseringen av lovgivningen, det være seg helse, kriminalomsorg eller Udi som organisasjon. Jeg håper også på at du vil tenke nytt.

Jeg er autorisert hjelpepleier, med et id nummer . Når jeg går på jobb har jeg at ansvar, et lovverk å forholde meg til. Jeg har etiske retningslinjer og moralske retninglinjer som forventes og jeg krever av meg selv at jeg skal følge. En viktig ting jeg har lært i mitt virke. Når jeg møter , narkomanen, pasienter under tvangsbehandling, terminale /døende pasienter, hjertepasienter eller lungesyker er følgende: SE, LYTTE, KJENNE OG FØLE. En annen viktig ting jeg har med meg på min jobb er: et menneske har åndelige, sosiale, fysiske, psykiske behov. Jeg har lært meg å respektere enkeltindividet, finne løsninger for hver enkelt pasiente og jeg tenker på enkeltmennesket og ser personen som det den er. Jeg skulle ønske at regjeringen hadde slike retningslinjer og kunnskap og ikke minst Udi.

Tenk hvis vi skulle si at alle som er psykisk psyke skal tvangsinnlegges ved sykdomsutbrudd fordi de kan være en risiko for seg selv. Da stigmatiserer man lett en gruppe uten å se hvert enkelt menneske. Vi vet at i helsevesenet er det individuell behandling og man ser enkeltmennesket, og samme diagnose behandles ulikt hos hver enkelt menneske utifra behov, erfaringer og kjennsklap til den pasienten. Hadde Udi jobbet slik , med problemløsning som vi sier i helsevesenet så tror jeg utlendingsdirektoratet hadde vært mere effektivisert og rettferdig. Hadde det vært laget en behandlingsplan som vi gjør i sykepleien hadde beslutningene vært mye sikrere.

Eksempel:

*Opplysninger * status hjemland *Identitet *beskyttelsesbehov *Tilknytning Norge *Helse fysisk/psykisk *brudd på straffeloven/lovbrudd *Politiske/religiøse aktiviteter hjemland *lovhjemmel *landsinformasjon/områdeinformasjon *Vurdering * Begrunnelse vurdering med henvisning til lovhjemmel utlendingsloven, barneloven og loven om rett til helsehjelp

Hvis en laget en enkel plan ville det vært lettere å få oversikt hva som mangler og enklere å fatte et vedtak.

Istedet lar dere Udi bestå urørt mens det røres til en til lov som er kun til glede for en liten gruppe, og mens vi sliterne i samfunnet er ekskludert.

I Navrud saken ble det en slags brannslukking, den hjalp kun noen familier og igjen dem som klarte å få hjelp fra media.

Med dette ønsker jeg å vise til at lovverket er lite gjennomtenkt og det splitter familier fra hverandre, er dette riktig når det ikke er snakk om kriminalitet eller id forfalskninger? Hvorfor skal Norge være berettighet til å regulere hvilke barn som får vokse opp med en mamma og pappa og hvilke barn som skal skilles fra mamma eller pappa. Er ikke Norge med i United Nations og skal de ikke følge barns rettigheter og menneskerettighetene opp? Regjeringen har med den nye loven fortsatt bestemt at barn av papirløse ikke fortjener 2 foreldre, dette minner om et Nazi regime for å sette litt sterke ord på dette. Vi ekskluderer en gruppe, det vil si de som har 3 årig høyskoleutdanning og nedover. De er som pesten, en byll for samfunnet og de må elimineres. Jeg er hjelpepleier , jeg har i mange år bidratt til samfunnet og jobbet hardt med gamle, syke, psykisk psyke og rusavhengige.

Jeg kjenner meg ikke igjen av deg og hvordan du har fremstått i media i det siste, dette er ikke den Jens jeg så opp til i mine Auf dager. Dette er ikke mye sosialistisk og demokratisk og gjennomtenkt. Det er kun akutt brannslukkning hver gang det dukker opp et tilfelle i media.

Desperat spør jeg meg selv om Stoltenberg ikke synes mitt barn er viktig fordi pappa er muslim, mørkhudet eller fra et krighsherjet land? Eller kanskje fordi jeg har konventert, fordi jeg er sammen med en fra en annen kultur? Hadde min mann vært hvit er jeg helt sikker på om at jeg har gått ut i mediene så har jeg fått sympati og poklitikerne har da nok følt empati med meg. Hadde min mann vært hvit og kristen hadde det vært enda bedre, da hadde vi sluppet blikkene og flere ville engasjert seg.

Jeg føler meg diskriminert i mitt eget land, tråkket på av mitt eget folk, stemplet fordi min familie er multikulturell. Tenk at jeg som er norsk skal måtte skjule min adresse i mitt eget land. Jeg kjører min bil i en annnens navn og telefonen er heller ikke registrert på meg.Jeg har mistet min tilhørighet, min identitet og føler hat mot mitt eget land når jeg hører snakk om demokrati og familieverdier, barnevern,barnevernsloven barnekonvensjonen og human rights. Dette eksisterer ikke i min verden.

Og så var det inntekten min mann har tjent godt men det nye lovverket setter en grense på 500 000. Det diskriminerer oss slitere. Det betyr at sånne som meg som jobber med schisofrene, drapsmenn, eller lungesyke vi er ikke verdt en femøring, så nå er det satt en pris på min families mulighet til å eksistere.

I tilegg til dette så lever jeg to liv. Min norske familie tror alt er bare velstand, jeg sier ikke sannheten for beskytte meg selv mot fordommer og mot at noen skal finne min mann. Jeg kan ikke stole på min egen mamma. Det er kun våre venner som kjenner tilværelsen vår og mange av dem er i liknende situasjon eller i en papirløs situasjon.

Jeg er kone til en papirløs , som har vært i norge i 9 år, og mamma til en baby og jeg elsker dem over alt på jord. Jeg er norsk, etnisk som de sier. Min kjære ektemann er papirløs, han har jobbet "ulovlig" men Norge har takket ja til skattekronene hans, selv politiet fikk engang vite at han fortsatt jobbet.

Vi lever i fengsel. Det er grusomt å ikke kunne gå ut i gatene med vår baby eller på kjøpesenteret. Pappa tør ikke følge med til legen heller.Vi er livredde å dra fra hjemmet vårt.

Tenk deg på 17 mai som skal være barnets dag, jeg gråter av å tenke på det, det er så vondt , jeg mister kontroll over følelsene mine hvis jeg lar dette kontrolere hodet mitt. .Vi lever skjult og det er så uverdig at vi ikke skal godkjennes som familie. Min mann har vært her i 9 år, ingen rettigheter, betalt masse skatt og ikke begått kriminalitet. Kan dere tenke dere for et liv vi lever?

Jeg er sykemeldt, orker bare ikke jobben, sliten av hele situasjonen og jeg er en byrde for samfunnet sånn sett, jeg som var en slik resurs i på jobben,jeg jobbet med mennesker som har slitt, møtt veggen eller mistet fotfestet. Nå jeg er selv blitt en krøpling mentalt, ihvertfall slik føles det.

Dette er så urettferdig at vi skal være så lite verdt at min mann er så uønsket her når vi har stiftet familie. Jeg kommer aldri til å tilgi denne regjeringen den smerte deres politikk har påført min familie. Ikke kan min mann søke om å få bli, for det ender med utvisning. 5 år, hva skal vi gjøre?


Hva er humanitært med at min datter ikke kan trille tur med pappa, hva er humanitært med å psyke oss ut og tvinge oss til et helvete, hva skal jeg si til min datter om noen år? "pappa kan ikke hente deg på skolen, pappa kan ikke leke med deg i parken:"

Jeg kaster ballen til deg som politiker, du har makt og kan være stemme for de svake i samfunnet eller gjøre motstand mot urettferdighet eller belyse forskjellige sider av en sak, det er så mange forskjellige skjebner og veldig mange også i min situasjon. Slik som i helseforetakene trengs det en oppvask i udi. Som du helt sikkert skjønner er jeg anonym dette på grunn av at jeg må tenke på min families mulighet til eksistens og beskytte oss fra regjeringens ødeleggende familie tiltak.

Jeg ser av siste dagers mediadekning at det er blitt fokusert på familier og de som har vært her ulovlig i mange år, men jeg ønsker også at det skal fokuseres på oss som er norske eller har bosetningstillatelse og har familie med en papirløs. Vi er i mørketall og jeg håper dere kaster ballen for oss, for jo mere presset denne regjeringen blir, jo større sjanse er det at den velter eller at den skjønner at de bryter menneskerettighetene til tusentalls mennesker.

Hver dag leser jeg om en mor eller far som må forlate landet. Det er forkastelig, vil statsministeren stille seg i bagrunn av dette uten å ta noen grep? Jeg skjønner at ikke alle kan bli her i landet men det hadde vært fint om dere satte klausul i oppholdstillatelsene, foreksempel : ¨

*brudd på norsk lov gir utvisning/tilbaketrekkelse av oppholdstilatelse.
*tilbud om fast arbeide og eller utdanning
*Plettfri vandel

Et annet spørmål mediene har diskutert er amnesti. Skjønner ikke hva som er vanskelig med å innvilge amnesti til den gruppen av de papirløse som er lovlydige. Ingen settet sitt på vent for å få amnesti. Og det kan gis ved et engangstilfelle trenger ikke å ha den loven permanent. Etter amnesti på et år for den gruppen som har vært over 5 år i Norge så kan dere endre loven ved avslag på asylsøknaden Slik det er nå plikter søkeren å forlate riket. Det er ikke så enkelt i praksis, det er bedre regjeringen tar dette ansvaret og eskorterer dem selv. Slik har vi kontroll over hvem som er her til envher tid.

Her trengs det et års med skikkelig utredning av utlendingsloven og tar du riktige grep så gjør du Norge en kjempetjeneste for lang tid fremover. Norge trenger en bedre utlendingslov og bedre forvaltning av den. Norge trenger en bedre effektuivisering av utlendingslov. Her er det smart å tenke nytt!

Hvis du har lest dette brevet mitt takker jeg for at du tok deg tid til å lese det. Jeg håper nå du tar med deg videre i ditt arbeide for nasjonen til ettertanke og at du aldri glemmer oss som leveri et FENGSEL.



Med vennlig hilsen

En familie i fengsel...........................................

1 kommentar:

  1. Åh, jeg har helt vondt av det her! Så mange flotte familier som lider. Amnesti for de trofaste familiesliterne, som har kjempet for å få være sammen i mange år, er eneste løsningen! Det og se over lovene på ny.

    Svensk/norsk sympatisør.

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.