mandag 15. november 2010

Anne-Stines historie/Et brev til Barneombudet

Kjære barneombud

Har jeg forstått det rett om du skal tale barnas sak? I så fall vil jeg fortelle deg om vår sak.
Norge, et land som taler for menneskerettigheter, og som faktisk en gang i tiden opprettet noe sånt som en verdikommisjon, som ratifiserte barnekonvensjonen, som skal stå over norsk lov. Hvordan kan da norske myndigheter stå inne for å skille barn fra sine foreldre? Vår sak er en sak som ville gått rett inn i organisasjonen Barnestemmene. Denne vet jeg du har kjennskap til fra før. Min samboer var/ er medlem i denne organisasjonen, bare synd den ikke lenger er aktiv. Kanskje blir man trett og lei av å hele tiden kjempe?
Sistnevnte spørsmål kan jeg lett svare på. Man blir så lei at man vil gi opp. Gi opp familien sin, barna sine, seg selv. Hva er vitsen? Man når ikke frem uansett.
Min samboer, min datter og jeg bor sammen. I tillegg har min samboer et barn fra et tidligere forhold.
I dette forholdet søkte han om familiegjenforening med sin daværende gravide samboer. Fikk aldri svar. Dette forholdet ble slitt i stykker av blant andre ting at han mistet arbeidstillatelsen. Samtidig opp i dette var all usikkerheten om hva skjer nå? Kunne han være forsørger? Det endte med at hans daværende samboer, etter fødselen begynte å jobbe. Han ble hjemme med barnet. I sju mnd fungerte dette mer eller mindre før prøvelsene tok sånn på at forholdet sprakk, og han flyttet ut. En daglig kamp for rettferdighet, og en innvendig kamp for å beholde selvrespekten tar på. Samtidig som samfunnet for øvrig ser ned på mennesker som ikke er i jobb.
Mange innvandrere befinner seg i en lignende situasjon. De er nektet adgang til samfunnet på denne måten, avskåret fra muligheten til å jobbe eller studere. Henvist til enten NAV eller til å bli forsørget av andre.
Uansett, etter bruddet førte omstendighetene til at min samboer av ulike grunner måtte gå rettens vei. Mange runder måtte til, men etter at vi flyttet sammen, ble endelig samværsavtalen endelig, og han vant på alle punkt. Hans datter skal være hos han annenhver helg, en dag i uka, og ellers annenhver jul og påske. Et rettslig bindende dokument proklamerte at han, på lik linje med barnets mor har foreldreansvar for barnet, og at han skulle ha det som karakteriseres som normalt samvær.
Tross i dette får han ikke arbeide. Ingen inntekt har han. Ingen. Ingenting å kjøpe klær eller leker til sin datter for. Ikke en gang i realiteten penger å ta bussen for å hente henne. NAV gir ingenting fordi jeg tjener for mye. Jeg er nyutdannet lærer og tjener ikke mye. For en lønning i underkant av 20 000 kr i mnd, skal husleie på 9200 kr, strøm, telefon, klær,mat, bil, forsikringer, fritidsaktiviteter og andre ting betales. Jeg forsørger alle. Inkludert hans datter når hun er her, og det som følger med det. Jeg må gi opp snart. I tillegg til dette, mistet jeg den doble barnetrygden fordi jeg ikke lenger anses som enslig forsørger. (!)
Han klarer ikke mer. Han har aldri gjort noe ulovlig. Han har fulgt alle lover og regler. Han har produsert alle dokument UDI og UNE har etterlyst. Han er en mønsterborger, en som så gjerne vil hjelpe til å få familien sin til å fungere. Vil så gjerne være en del av samfunnet. I stedet blir han, og andre med han utstøtt fra samfunnet på denne måten. En fullt oppegående og arbeidsfør mann med samboer, barn, stebarn og enda et barn på vei.
Skammen og underlegenheten det i samfunnet for øvrig fører med seg å ikke kunne bidra til fellesskapet er ingenting i forhold til følelsen det er å ikke kunne forsørge sin egen familie. I tillegg til dette følger også fordommene fra uvitende nordmenn og andre som ikke begriper situasjonen. Man kan ikke forklare til alle hvordan det er. Dette har fått meg til å tenke på alle fordommene vi nordmenn ofte har til innvandrere og kriminalitet. I en situasjon som vår, kan jeg faktisk forstå at noen blir drevet ut på skråplanet. Det er mer enn fristende å arbeide svart, eller gjøre noe som er enda verre. Tross i risikoen ville vi i alle fall sittet igjen med noen etterlengtede kroner. Heldigvis blir ikke det lenger enn med tanken. Men det gir en pekepinn på hvor vanskelig en slik situasjon er.
Vi har til og med spinket og spart for at han skulle få gjennomføre norskkurs 1 og 2. Nå gjenstår 3, men det er det ingen av oss som orker å tenke på nå. For ingenting blir dekket så lenge du ikke allerde har opphold i landet. Jeg er livredd.

Udi har gitt avslag på avslag. Er det ikke det ene, så er det det andre. Dokumenter identitet. Dette gjøres, selv om også det er en kamp for å få til. Neste avslag gis av bla fordi han hadde to overnattinger for lite i mnd med sin datter. Normalt samvær skulle starte først to mnd etter dette. Der etter nytt avslag: Når han da hadde fått normalt samvær, og vi sendte inn dokumentasjon fra Trondheim Tingrett, baserte avslaget seg på bla at han ikke har hatt samvær, eller bodd sammen med barnet i utlandet.
Dette avslaget har advokaten argumentert mot. Datteren hans er både laget og født i Norge, og denne begrunnelsen kommer helt utenom hans sak. Udi svarer da at lovene og reglene de forholder seg til skal beskytte allerede etablerte familieliv, ikke familier som er etablert etter en asylsøkers innreise til Norge. Når man argumenterer for barnets beste, og barnekonvensjonen, blir det skrevet at innvandringspolitiske hensyn er viktigere. At forholdet til barnet brytes er ikke viktig. To til fem år ut av Norges rike vil ikke skade det forholdet. De kan jo snakkes på telefon. (!) Barnet er nå 3, 5 år. Hun vil i realiteten miste sin far.
I tillegg til dette, koster det mer enn en liten slump å søke familiegjenforening. For hver ny søknad må man betale rundt 3000 nkr. Noe man selvfølgelig ikke får støtte til. I vår sak, må min kjære nå søke om familiegjenforening for tredje gang. Denne gang med meg, som hans gravide samboer. Nye 3000 Nkr. Tilsammen har han nå snart betalt den norske stat rundt 10 000 kr bare for det å få levere inn søknader! I tillegg til dette kommer alle advokatregningene, som nå nærmer seg 10 000 kroner, men kommer til å stige mye mer.
Hvordan kan dette ha seg i landet Norge? Han har foreldrerett og samvær. Han har ny samboer gjennom de siste to år. Han venter barn i april. Han har aldri gjort noe annet enn å følge norske lover og regler, aldri gjort noe kriminelt. Aldri løyet om sin identitet. Han har produsert alle papir UDI og UNE har spurt etter. Han har hatt jobb å gå til, men ingen tillatelse til å jobbe, ingen tillatelse til å forsørge sin datter, eller bidra i samfunnet.
Denne uka fikk vi beskjeden om at han nå befinner seg ulovlig i riket. Fristen for avreise var fastsatt til 19 oktober, og står fortsatt ved lag.
Vi venter barn sammen i april. Hva med dette barnet? Har ikke det rettigheter? Hva med når det fødes? Hva med min datter? Skal hun miste sin stefar gjennom de siste to år? Da mister døtrene våre også hverandre, som ser på hverandre som søstre. Det verste er at nå bryter han for første gang norsk lov: Ved å være her. Dette gjør det enda mer komplisert, og vanskelig for oss når vi nå skal levere inn ny søknad om familiegjenforening. Denne vil avslås på det grunnlag at han ikke er her lovlig, og at han derfor må reise til sitt hjemland for å søke der i fra. Problemet er, som det var sist han søkte om dette, at om han reiser, er risikoen meget stor for at han ikke får komme tilbake. At den blir avslått, og at han på den måten stenges ute av landet og muligheten til å være far for sine barn. Vi har både eksempler på dette i nærmeste omgangskrets, og utallige eksempler florerer om man googler etter det på nettet.
Opp i alt dette, og etter en slik behandling er det vanskelig å være en god far/stefar og mor/stemor. Hele tiden tenker man på hva som kan skje. Kan politiet komme på døra og hente han? Hva med barna da?
Det kan ikke være greit? Hva med medmenneskelighet? Hva med barna våre?
Hva med oss norske jenter som har vært så uheldige å forelske oss i en person som kommer fra et annet kontinent? Hvordan skal jeg kunne fortelle barnet jeg bærer i maget at faren ikke fikk lov å være her med oss? Bare fordi han ikke er fra Europa?
HEIA NORGE!
Min samboer flyktet fra et land som ikke forholdt seg til menneskerettighetene. Han måtte flykte fordi han jobbet i en menneskerettighetsorganisasjon som ble offer for trakassering og førfølgelse etter et maktskifte i styresmaktene i Nigeria. Hans kolleger ble brutalt myrdet, og han ble truet på livet flere ganger. Han måtte flykte fra undertrykkelse og myndigheter som gjennom ulike grupperinger misbrukte den menneskerett det er å uttale seg, og forsvare de svake i samfunnet. Paradokset er at han fortsatt den i dag i dag opplever omtrent det samme, bare uten fysisk makt. I dette landet bruker man psykiske virkemidler til å undertrykke. Og det gjelder ikke bare den spesifikke personen, eller klageren, som UDI og UNE så fint formulerer det, men det gjelder også hele hans familie. De helnorske borgerne, også barna.
Det største paradokset minte min samboer meg på da han reagerte kraftig på et innlegg på TV2 nyhetene om hva norske myndigheter setter i gang når nordmenn ufrivillig blir frarøvet sine barn av den andre forelderen som har flyttet ut av landet. DA reagerer politikerne på urettferdigheten, DA teller en dom avsagt i retten.
Vær så snill å svare. Barna fortjener å ha en far. Han fortjener å bli behandlet med respekt.
Det er ikke rettferdig.
Takk for meg.

Mvh
Anne-Stine Meland

Trondheim 03.11.2010



Foto: Privat

4 kommentarer:

  1. Kjære Anne-Stine!

    Jeg gråter når jeg leser din historie. Og jeg har faktisk ikke så mange ord. Det begynner bare å boble inni meg. Jeg blir sint og trist, og kjenner at dette bare er så forbasket urettferdig.
    Hvordan kan de oppføre seg som dette? Hvordan kan regjeringen sitte og se på at saksbehandlerne på UDI og UNE ødelegger velfungerende familier? Hvordan har de retten til å bestemme over hvem vi skal elske?
    Hvorfor bryter de ikke inn når Barnekonvensjonen brytes igjen og igjen og igjen?

    Ikke mist håpet. dere må fortsette og kjempe. Masse lykke til i deres kamp.

    ~Siv~

    SvarSlett
  2. Gu det var som om jeg skulle skrevet det selv. Ser at vi er i nesten samme situasjon dessverre. Helt skremmende og lese de samme følesene, opplevelsene, tankene osv osv, som vi også opplever. Men kan jeg få spørre deg om du fikk noe svar på hendvendelsen til barneombudet og hva de eventuelt sa? Håper dere har funnet en løsning eller at det gikk rette veien for dere, selv om jeg vet så altfor godt at veien er lengre å gå enn som så.

    SvarSlett
  3. Heia

    Den første kommentaren min forsvant på grunn av at det er vanskelig å legge inn kommentarer utenfra på Blogger. Det har skjedd meg før.

    Jeg føler imidlertid sterkt med deg og er opptatt av akkurat de samme saker som deg. Det er skrevet om det i mine to blogger. http://31343.vgb.no/ og http://freddystangnes.wordpress.com/ . Den første vil også bli flyttet til WP.

    I en del av sakene har jeg vært i kontakt med mange: UDI, UNE, politiske partier, organisasjoner, medier, barneombudet , departementer osv. I tillegg til EMK og UNHRC der jeg ikke fikk svar fra de to siste trolig for at jeg ikke er part i sakene, men bare forsøker å være en ekstra stemme på vektskåla.

    Fru Justitia er fraværende i saker som dette selv om vi har vedtatt alle konvensjoner som finnes i forbindelse med rettigheter. Det er en skam for landet at vi skal ha det slik. Ikke en eneste av Tingets 169 representanter gidder å bry seg og det er betenkelig.

    Jeg legger bloggen din på favoritter og skal bruke den som link når jeg vil dokumentere overgrep hvilket jeg mener dette er !

    Lykke til .-...

    SvarSlett
  4. Hei Freddy! Veldig hyggelig å se deg her inne på bloggen. Jeg har selv vært innom den samfunnskritiske bloggen din tidligere. Tror vel kanskje jeg har lagt inn en link til et av dine blogginnlegg her også et sted. Mente bloggen din lå i bloggrullen her, men finner deg ikke. Skal få lagt deg inn igjen.

    Tusen takk for at du er med på å få frem i lyset hvilke overgrep som blir gjort.

    mvh,

    Siv Lilleberg Amin

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.