Viser innlegg med etiketten Familiesplittelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Familiesplittelse. Vis alle innlegg

torsdag 20. januar 2011

- Maria Amelie-saken rører ved sentrale spørsmål

Talskvinne Hanna E. Marcussen i Miljøpartiet De Grønne mener at Maria Amelie-saken rører ved sentrale spørsmål i norsk innvandringspolitikk.

- Politikere er ofte tilbakeholdne med å uttale seg om enkeltsaker, sier Marcussen. – Det er det også gode grunner til, men faremomentet er at vi glemmer at politikk også har med enkeltskjebner å gjøre. Det er Maria Amelie-saken en god illustrasjon på

(...)

Hun minner om at Maria Amelies sak slett ikke er unik. – De av oss som har fulgt med på norsk innvandringspolitikk en stund har fått med oss mange eksempler på at noe er riv, ruskende galt. Vi har for eksempel sett flere eksempler der barnefedre eller barnemødre har måttet forlate landet og sine norske partnere, på tross av at de har både nettverk, familie og jobb her. I andre saker har et stivbeint regelverk ført til at ressurspersoner innenfor forskning har blitt kastet på dør. Alt dette er resultat av den politikken stortingspolitikerne har ønsket seg. At de nå reagerer med skarpe ord, vitner for flere av dem om dobbeltmoral. Og det vitner ikke minst om at de ikke har tatt innover seg konsekvensene av politikken de selv har vedtatt, mener Marcussen.

Les mer her

193 sendt hjem i skyggen av Amelie

Bare mens papirløse Maria Amelie satt på Trandum ble rundt 70 mennesker sendt ut av Norge.

(...)

Uken før Amelie ble hentet av fem politimenn utenfor Nansenskolen på Lillehammer, ble irakiske Diar Same Saleh og hans høygravide kjæreste vekket midt på natten.

– Klokka 4 på natten kom sju politimenn inn på soverommet og arresterte den gravide kona mi og datteren min. Jeg trodde ikke dette kunne skje i Norge, jeg er fortsatt i sjokk. Selv Saddam ville ikke gjort det på den måten, sier Saleh til NRK.

(...)

– Utvisningsvedtaket fikk Jusus 20. april 2009 – på bursdagen min. Det var helt surrealistisk. Livet har vært helt uforståelig siden da. Jeg trodde menneskerettighetene hadde forrang i forhold til norsk lov. Men det kan virke som om innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til barna. Men vi må bare forholde oss til det, dette er vår virkelighet, sier Lise til NRK.no.

Nå er Jusus sendt tilbake til Nigeria syv år etter at han kom til Norge, mens mor og datter sitter igjen.

Les mer her

Mary og Pappa - Foto: Privat

mandag 17. januar 2011

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

tirsdag 11. januar 2011

Heges historie/David vs Goliat

Våren 2010

Hei!
Dette er min historie. En historie som handler om oss, en småbarnsfamilie på fire, der far er utvist fra Norge for 5 år.
Håper du kan avse litt av din tid til å lese den..
På forhånd takk!

Godt nettverk, men allikevel alene...
Alene med mine innerste tanker, med min sorg. Sorgen over å ha en mann, pappa'n til mine to små barn, som lever med utkastelsesspøkelset. Sorgen over å se hvordan angsten for å bli frarøvet sin familie ødelegger han som menneske. -Og oss som familie...

Fra å være en livsglad og lykkelig mann, som sjarmerte alle og enhver med sin utstråling og gode humør, har han blitt redusert til en deprimert, engstelig -og i perioder- suicidal mann. Det smerter å se hvordan han brytes ned dag for dag, hvordan angsten holder på å spise han opp innenfra, helt til det når det punktet at han ikke ser noen annen utvei enn døden..

Det smerter å være vitne til at mannen jeg elsker, forsøker å skyve meg fra seg, i ren fortvilelse over uvissheten om fremtiden. Om det finnes en fremtid da..?
Jeg føler at jeg mister min elskede mer og mer for hver dag..
Den bunnløse sorgen og fortvilelsen som gjenspeiler seg i hans øyne, hans mimikkløse uttrykk - det river meg i hjerte, og jeg kjenner det fysisk på kroppen.

Jeg, med alle mine roller i dagliglivet, brytes også sakte, men sikkert, ned. Fra å være glad og lykkelig over å ha møtt mitt livs kjærlighet, lever jeg med en sorg og angst som har blitt så stor at hele min livssituasjon er svekket.
Sorgen over at min kjære er utvist fra staten Norge, bort fra sine elskede barn, som igjen elsker sin far over alt i verden,
er smertelig å leve med. Det smerter å se redselen i mine barns øyne hver gang pappa forlater huset - de vet aldri om han kommer tilbake..

Ja, han er utlending, min kjære. I utgangspunktet asylsøker. Med avslag og utvisning..
Av den grunn at han oppholder seg ulovlig i Norge, fordi han vil holde familien samlet. Det er hans største synd - ulovlig opphold i landet, og for det straffes han med 5 års utvisning!

Historien vår startet sommeren 2001. Jeg var på vennindebesøk i Tigerstaden, han var på tur til å forlate Norge. Vi møttes tilfeldig, og amor traff oss rett i hjertet. Her var mannen jeg hadde drømt om hele mitt liv.

Kort fortalt, han flyttet inn hos meg og min 14 årige datter i februar året etter.

Jeg visste han hadde fått avslag på sin asylsøknad, og at den ble anket (jeg snakket med hans advokat i telefonen), men ettersom tiden gikk og vi ikke hørte noe mer, antok jeg at "intet nytt, var godt nytt".

Høsten 2002 ble jeg gravid, og vi gikk til lensmannskontoret og etterlyste saken.
Vi hadde skaffet til veie alle riktige identitetspapirer fra hans hjemland, vi ville ha alt på plass til vårt kjærlighetsbarn skulle komme. (Han hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin id første gang han søkte, noe han angrer sterkt på).

Den var ikke så enkel å finne, saken hans, de jobbet i ukesvis for å spore den, og da de omsider fant den, viste det seg at den var blitt "arkivert ved en feiltakelse" og min kjære "antatt forsvunnet". (?!)
Vel, det ble anket på nytt, og vi ventet i spenning. Da handlet søknaden om familiegjenforening. -Og atter en gang måtte vi vente i mange uker.

I mellomtiden flyttet vi til ny adresse, men i samme kommune, og jeg hadde sendt adresseendring til både UDI, lokal politi og nærmeste politikammer, nettopp fordi vi ventet på svar.
-Men da viste det seg at vårt lokale politi og politikammeret hadde sent konvolutten fram og tilbake seg imellom opptil flere ganger, fordi de ikke hadde registrert min adresseendring!!
I ettertid fikk vi vite, av en politibetjent, at politiet skulle ha kontaktet meg, og bedt min mann om personlig oppmøte for å kvittere ut sin forsendelse, noe som var vanlig praksis..

Også denne gangen var ankefristen selvfølgelig utgått.

Så begynte kampen for alvor. Intervju hos politiet, samt en meget god og anbefalende rapport skrevet av politiet.
Advokat og ankesaker.
Banklån og kredittlån for å dekke utgiftene til advokat.
Vi har hatt flere advokater, jeg har brukt tusenvis av kroner og massevis av tid og energi på dette. Vi har ofret helsen vår.

Samme høst, i 2006, ble vi på nytt gravid, og det var aldri i mine tanker å avbryte svangerskapet.
Året før hadde vi vært med barn, men ble nødt til å avbryte svangerskapet i 4. mnd, pga. alvorlige lidelser hos fosteret, og det var en svært vond opplevelse, som har satt dype spor i oss.
Derfor valgte vi, midt oppi all usikkerheten, å bære fram barnet.

Den første tiden etter at vårt kjærlighetsbarn nr. 2 var født (i 2007), en liten guttebaby, var det mye lykke og fromme, og jeg tenkte knapt på min kjære's utvisning, og bare koste meg som hjemmeværende småbarnsmor.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Samme høst, i september, dumpet en ny konvolutt fra UNE i posten, og tilværelsen ble brått snudd til ny fortvilelse. Nei, det kunne ikke være mulig, det kunne ikke være sant at han heller ikke denne gang fikk positivt svar!! Ny utreisedato var satt, og dersom han ikke reiste, måtte vi rekne med effektuering av vedtaket.

Mange rare tanker begynte å svirre.. Hva skulle vi gjøre?! Går det virkelig an å frarøve en familiefar hele hans tilværelse, hans liv, hans familie?! -Og hva med barna om far måtte reise, hvilken sorg og hvilke traumer ville ikke det skape i de små's sinn?
Jeg holdt på å gå fra konseptene, jeg følte jeg mistet grepet, men kunne ikke vise det overfor de andre i familien. Jeg var den som underholdt oss, jeg var den som jobbet og forsørget oss, hvordan skulle det gå dersom jeg falt helt sammen? Jeg samlet styrke og nektet å gi opp min kamp for familien.

Etter hvert ble angsten for at han skulle bli hentet så stor, at vi i januar 2009, tok den vonde, tunge avgjørelsen om kirkeasyl..
Familieråd ble holdt, og vi fikk støtte fra nærmeste familie og venner. De viste forståelse for vår avgjørelse.
Menigheten tok imot han med åpne armer, og han fikk flytte inn i en kvistleilighet over kirkelokalet. Den dagen han flyttet inn der, kjentes det som om hjertet ble revet ut av meg, selv om vi hadde store samlivsproblemer allerede da..

Vi trodde det skulle gå bra, at dette skulle vi klare, nå som vi ikke lenger behøvde være redd for hvem som ringte på døra.

-Men der tok vi feil, for det vi trodde skulle bli til det bedre for oss, ble straks til det værre. Selv om vi voksne var trygge på vårt vis, begynte det å gi utslag på våre to små engler..
Den eldste, som da var 4 år, begynte å nattevæte seg igjen, hun utviklet separasjonsangst og stress, og fikk mareritt. Hver kveld hun la seg, gråt hun seg i søvn, av savn etter pappa. En pappa som hadde vært tilstede hver dag, og sunget nattasang hver kveld, siden hun ble født.

Hun og pappa'n har et helt spesielt bånd, som var synlig allerede rett etter fødselen. Det ble kommentert av mange, dette båndet, til og med helsesøster har kommentert det ved flere anledninger.

Min kjære var til stede for sin datter 24 timer i døgnet, og da jeg begynte å jobbe igjen etter endt permisjon, var det ikke snakk om barnehage, det behøvde vi ikke, for pappa var hjemme. Han ble en viktig omsorgsperson, og båndet dem imellom ble, om mulig enda sterkere.
Hun var vant til å ha pappa hjemme hele døgnet, var trygg og glad og lykkelig med ham. Ei skikkelig pappajente!

Hun, som alltid var et stort smil og elsket å være sammen med andre barn, ble etter pappas flytting, alvorlig og sorgtung. Hun trakk seg mer og mer inn i seg selv, og hun ville ikke noen plass uten at jeg fulgte med, hun var redd for at jeg ikke skulle komme tilbake. Disse problemene vedvarer enda, selv om far er hjemme nå..

De gangene hun syntes å være tilfreds, var de stundene vi hadde med pappa i kirkeasylet. Men hver gang vi måtte hjem, var det et hjerteskjærende syn som utspant seg foran mine øyne; det var hjerteskjærende gråt, ingen raseri, kun dyp, dyp sorg, og hun blåholdt sin far..

Ikke mindre hjerteskjærende var det å se hvordan lillegutt reagerte på pappa's flytting. Han var bare 8 mndr, men hver dag søkte han etter sin far i alle rom hjemme.
Han ble urolig, og viste tydelige tegn til separasjonsangst og stress han også. Hver avskjed var for han traumatisk, han kunne ikke forstå hvorfor pappa ikke kunne bli med hjem, og han gråt hysterisk, til sammenlikning lik et angstanfall, og han klamret seg fast i pappa. Gråten kunne vedvare utover kvelden, noen ganger helt til han hikstrende falt i søvn, med mammas kjærlige hånd strykende over hodet.
Han er også preget av samlivsbruddet, lik sin søster.

Etter to mndr i kirkeasyl, klarte ikke min kjære mer, og forsøkte gjøre slutt på sine lidelser. Han tok farvel med meg i telefonen, og ba meg hilse til sine elskede barn..
Dette var første gang.
Det skulle tilsammen bli 5 selvmordsforsøk, med like mange innleggelser på psykiatrisk avdeling, og den tunge veien tilbake..

Etter nesten 2 år i kirkeasyl, valgte vi å flytte sammen igjen, vi ville forsøke å få familien til å fungere, ikke minst for barnas skyld.

Mange års kamp og fortvilelse, med, og over myndighetene, har satt sine spor.
Jeg føler jeg lever i en boble, som jeg ikke tør ta hull på. Jeg kan ikke slippe ut noe, da er jeg redd lekkasjen blir så stor at alt kommer rennende. Det kan jeg ikke. Jeg kan ikke tillate meg selv å reagere, jeg må være sterk, sterk for mine barn og min kjære. Dersom jeg faller, vil jeg ikke komme meg opp igjen, og hvem skal da ta vare på barna mine dersom jeg selv blir syk?

Jeg kjenner det i hver en muskel, hvert et ledd, hver en nerve i kroppen, at jeg er sliten. Sliten av angst, sliten av å være redd for at angsten skal komme, sliten av å bekymre meg for framtiden for mine barn, for oss som familie. Sliten av å være redd for hva min mann kan klare å gjennomføre dersom det blir en neste gang. Sliten av å ikke tørre åpne opp for innesteng gråt og fortvilelse. Jeg er sliten av å være sliten. -Og jeg er sliten av å være sterk.

Jeg føler jeg har blitt degradert til et menneske uten rettigheter, både for meg selv og mine barn. Jeg var tidligere svært ressursterk, jeg lyktes og trivdes i jobben min, og var alltid tilstede for min familie og mine venner. Nå sitter jeg igjen uten mange ressurser, og i neste trinn blir jeg kanskje til og med alenemor, mot min vilje - påtvunget av den norske stat.

Udi/une mener jeg og barna kan flytte med min kjære til hans hjemland, men det er ikke noe alternativ for oss. Både jeg og barna er født i Norge, vi er norske statsborgerer, med rettigheter på lik linje med "helnorske" borgere.


Jeg, og barna, har et godt nettverk her vi bor, og som er med på å styrke oss. Jeg har min familie her, ei datter fra et tidligere forhold, som selv om hun er voksen, trenger sin mor i nærheten. -Og jeg har blitt mormor.

Min kjære har vært i min datters liv siden 2001, og de har et nært og godt forhold. Han har virkelig vært en god stefar for henne, og verdens beste bestefar for hennes lille sønn. Jeg har mine foreldre som er kronisk syke, og jeg har søsken med deres familie. Jeg har jobben min her, og jeg har mine venner her. Alt dette betyr svært mye for meg, og det gir meg trygghet.


Min 7-årige datter har sin søster og lille nevø, som hun forguder. Hun har sine besteforeldre, tanter og onkler her, som hun er svært glad i og knyttet til. Hun har alle sine venner her, sine fritidsaktiviteter, hele sitt viktige, trygge nettverk. Hun går nå i 2. klasse. Hun kan bare ikke rives opp med røttene!


Det samme gjelder lillegutt; han har hele sin familie, hele sitt nettverk rundt seg. Han har tilpasset seg i barnehage, knyttet bånd. Han kan heller ikke rives opp med sine røtter!


Hverken jeg eller barna snakker min manns språk, så det vil bli umulig å fungere sosialt der. Ingen norsk skole eller barnehage for barna, ingen jobbmulighet for meg.

Skole- og helsevesen er dårlig utbygd.


Min mann har ingen utdannelse, han har ingen mulighet for en godt betalt jobb, slik at han kan forsørge sin familie. Han har bedre jobbtilbud her i landet.. (Som han ikke får benytte seg av).

Alt taler for at vi skal bo her.

Jeg vet også det at, om min mann skulle reist til sitt hjemland alene, og fullført den straffen staten har gitt han på fem år, ville det være slutten for han. Han har flere ganger prøvd å ende sitt liv her i Norge, når disse forferdelige avslagene har kommet.


Om det ikke hadde vært for at hans stedatter og samboer hadde funnet han den første gangen, og jeg ikke hadde klart å overtale ham de andre gangene, tror jeg ikke han ville vært her nå.. Det er familien som har fått han over på rett spor hver gang. Hva tror dere det vil gjøre med han å bli skilt fra sin familie i 5 år?


Finnes det noen der ute som kan, på ett eller annet vis, fortelle meg at jeg nå kan være trygg? Noen som kan si at "idag skal du fortelle dine barn at pappa får lov å være her sammen med dere, ingen av dere trenger være redd for at pappa skal bli borte"?!

Å se sine uskyldige små barn bli rammet på en måte som setter dype, varige spor, er helt ubeskrivelig. Og helt meningsløst. Hvordan kan norske myndigheter ha samvittighet til å være med på å ødelegge en familie, små barns, framtid?
Er det virkelig lov å gjøre så store overgrep mot mennesker i dagens Norge? Hvor er mine norske barns rettigheter, kontra norske barns, født av to norske foreldre? Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger, som mamma og kone? Hvor er MENNESKERETTIGHETENE?

Jeg ser på dette som et større overgrep enn den uaktsomheten min kjære gjorde mot utlendingsloven. Han ante ikke at det han gjorde var galt. Han er ingen kriminell, og han har aldri forsøkt å skjule seg for myndighetene. Han har skaffet til veie alle papirer og dokumentasjon som udi/une forlangte.
-Og det at han i ettertid har oppholdt seg i landet, for å være en omsorgsfull far og livsledsager, for å holde familien samlet, er vel helt naturlig?

Det er ikke bare han som blir straffet, barna og jeg blir også straffet. Vi blir også fratatt retten til et normalt og godt liv. Hvilke rettigheter har vi!?
Hvor er mine barns rettigheter til å vokse opp med både mor og far? Hvor er deres rettigheter til å være trygge?!

Jeg føler jeg blir desperat. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe dette som hender oss. Jeg kan ikke sitte stille å se på og godta at familien min blir ødelagt.!
Jeg er delvis arbeidsufør, jeg har angst og depresjoner, panikkangst, katastrofetanker og sosial angst. Jeg har utviklet kroniske muskel-/leddsmerter. Jeg fungerer relativt bra på jobb når jeg først er der, og bare for å nevne det, jeg har vært nødt til å bytte jobb; jeg mistet all min arbeidsevne ved den forrige arbeidsplassen, der jeg hadde vært i nesten 14 år..

Er det noen som kan forestille seg hvilket liv vi lever? Det syns ikke så godt utenpå, men våre nærmeste venner og familie ser, og det de ser er en familie som er i ferd med å ødelegges. En i utgangspunktet lykkelig familie, med ressurssterke foreldre, og lykkelige, trygge barn, er i ferd med å knuses, sprenges.
De står der som hjelpesløse, maktesløse tilskuere som ikke vet hvor godt de skal gjøre for familien vår.

Min mann har også bedt om alternativ straff, fengselsstraff, så han kan være her i nærheten av barna. Dette ble avvist.
VI ser hva dette gjør med våre barn, VI vet at en langvarig atskillelse ikke er sunt for dem. 5 år er langt tid, og for et barn er det som en evighet. Det er nesten hele livet til 7-åringen vår! -Og lengre enn livet til vår 3 år gamle gutt!

Vi ser hva det har gjort med barna å være borte fra pappa, og da mener jeg i kirkeasylet. De har utviklet separasjonsangst og stress, mareritt og beskyttelsestrang, sistnevnte spesielt overfor meg. Det til tross for at de daglig har hatt kontakt med pappa, de har kunnet møtt han så ofte de ville.
Da tenker jeg, hva kommer til å skje med barna dersom han må reise å være borte i mange år?!

Dattra vår er under behandling/oppfølging av BUP, og hun har fått diagnosen separasjonsangst.
Sønnen vår er enda så liten, men får tett oppfølging i barnehagen han går. Han viser tydelige tegn på separasjonsangst og stress.

De påføres unødige traumer av det de opplever, som bringes til overflaten senere i livet, posttraumatisk stress syndrom, og det av sin egen stat, som de er borgere av! En stat som er pålagt å beskytte "sine" barn.

I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er det ikke, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.


Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".

I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...?

Det vises ingen nåde, fordi far skaffet seg tilknytning til riket etter at første avslag var vedtatt. Det menes også, fra myndighetenes hold, at vi skulle forstått at vi ikke hadde noen fremtid i Norge, og dermed ikke fått barn sammen..

Er det rart jeg føler meg alene, i dette verdens beste land å bo i?! Jeg føler mine barns rettigheter, som mennesker og norske borgere, blir satt til side og blir oversett som følge av en feil far gjorde da han kom til landet.
Jeg føler jeg kommer til kort når det gjelder lover og regler. Alle regler har et unntak, hvor er unntaket som kan trygge mine barn og deres framtid sammen med sin far? Hvor er unntaket som tar bort lidelsene hos min familie?

Jeg føler unntaket ikke finnes for oss, jeg blir nødt til å fortsette min kamp for barnas rett til å være sammen med sin far, deres rett til å være trygge barn og få vokse opp i det landet de er født i, og borgere av, med begge sine foreldre.

Jeg skal fortsette min kamp, slik David kjempet sin mot Goliat.

Jeg håper bare at jeg ikke faller på post...


Hilsen
en fortvilt kvinne

Foto: Privat

lørdag 1. januar 2011

Småbarnsmor Zarife blir utvist - barna og samboeren får bli

Kosovoalbanske Zarife Kashtanjeva tapte kampen i lagmannsretten for å få bli i Norge. Det betyr at hun må reise fra sine to barn på tre og fire år.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forlate dem, sier Zarife.

Utvist i to år
Julen har vært tung for familien på fire på Frekhaug utenfor Bergen. For i desember fikk kosovoalbanske Zarife Kashtanjeva nok en gang beskjed om at hun er utvist fra Norge i to år.

(...)

Minstestraff
Straffen Zarife har fått, er minstestraffen for å ha brutt utlendingsloven. I sitt første vedtak, satte UNE ned straffen fra fem til to års utvisning av hensyn til barna.

– Jeg synes dette er hjerterått, sier SVs Heikki Holmaas. Han mener det er urimelig at utvisning skal være den eneste straffen i slike saker. Han vil nå ha en gjennomgang av regelverket.

– Det å bli utvist fra Norge i to år og adskilt fra familien din, det tror jeg de aller fleste vil oppfatte som en grov, grov straff.

Les mer her

Foto: Privat

mandag 13. desember 2010

Må holde kontakt med barna via telefon

I Trondheim risikerer flere utenlandske fedre å bli kastet ut av landet, det til tross for at de har stiftet familie og fått barn med norske kvinner. Myndighetene mener fedrene kan ta vare på kontakten med barna via brev og telefon.

– Det står i vedtaket at det er nok med én omsorgsperson. Det er slik de mener det skal være, sier Trine Merete Fjelstad som er gift med Felix Atem fra Kamerun.

Det har vært mye byråkratisk ordveksling helt siden Atem kom til Norge for seks år siden.

Han kom uten pass og søkte asyl. Han fikk avslag på søknaden, giftet seg i 2007 og fikk barn. Men han får ikke familiegjenforening.

Les mer her


Faksimile fra Nrk

mandag 15. november 2010

Anne-Stines historie/Et brev til Barneombudet

Kjære barneombud

Har jeg forstått det rett om du skal tale barnas sak? I så fall vil jeg fortelle deg om vår sak.
Norge, et land som taler for menneskerettigheter, og som faktisk en gang i tiden opprettet noe sånt som en verdikommisjon, som ratifiserte barnekonvensjonen, som skal stå over norsk lov. Hvordan kan da norske myndigheter stå inne for å skille barn fra sine foreldre? Vår sak er en sak som ville gått rett inn i organisasjonen Barnestemmene. Denne vet jeg du har kjennskap til fra før. Min samboer var/ er medlem i denne organisasjonen, bare synd den ikke lenger er aktiv. Kanskje blir man trett og lei av å hele tiden kjempe?
Sistnevnte spørsmål kan jeg lett svare på. Man blir så lei at man vil gi opp. Gi opp familien sin, barna sine, seg selv. Hva er vitsen? Man når ikke frem uansett.
Min samboer, min datter og jeg bor sammen. I tillegg har min samboer et barn fra et tidligere forhold.
I dette forholdet søkte han om familiegjenforening med sin daværende gravide samboer. Fikk aldri svar. Dette forholdet ble slitt i stykker av blant andre ting at han mistet arbeidstillatelsen. Samtidig opp i dette var all usikkerheten om hva skjer nå? Kunne han være forsørger? Det endte med at hans daværende samboer, etter fødselen begynte å jobbe. Han ble hjemme med barnet. I sju mnd fungerte dette mer eller mindre før prøvelsene tok sånn på at forholdet sprakk, og han flyttet ut. En daglig kamp for rettferdighet, og en innvendig kamp for å beholde selvrespekten tar på. Samtidig som samfunnet for øvrig ser ned på mennesker som ikke er i jobb.
Mange innvandrere befinner seg i en lignende situasjon. De er nektet adgang til samfunnet på denne måten, avskåret fra muligheten til å jobbe eller studere. Henvist til enten NAV eller til å bli forsørget av andre.
Uansett, etter bruddet førte omstendighetene til at min samboer av ulike grunner måtte gå rettens vei. Mange runder måtte til, men etter at vi flyttet sammen, ble endelig samværsavtalen endelig, og han vant på alle punkt. Hans datter skal være hos han annenhver helg, en dag i uka, og ellers annenhver jul og påske. Et rettslig bindende dokument proklamerte at han, på lik linje med barnets mor har foreldreansvar for barnet, og at han skulle ha det som karakteriseres som normalt samvær.
Tross i dette får han ikke arbeide. Ingen inntekt har han. Ingen. Ingenting å kjøpe klær eller leker til sin datter for. Ikke en gang i realiteten penger å ta bussen for å hente henne. NAV gir ingenting fordi jeg tjener for mye. Jeg er nyutdannet lærer og tjener ikke mye. For en lønning i underkant av 20 000 kr i mnd, skal husleie på 9200 kr, strøm, telefon, klær,mat, bil, forsikringer, fritidsaktiviteter og andre ting betales. Jeg forsørger alle. Inkludert hans datter når hun er her, og det som følger med det. Jeg må gi opp snart. I tillegg til dette, mistet jeg den doble barnetrygden fordi jeg ikke lenger anses som enslig forsørger. (!)
Han klarer ikke mer. Han har aldri gjort noe ulovlig. Han har fulgt alle lover og regler. Han har produsert alle dokument UDI og UNE har etterlyst. Han er en mønsterborger, en som så gjerne vil hjelpe til å få familien sin til å fungere. Vil så gjerne være en del av samfunnet. I stedet blir han, og andre med han utstøtt fra samfunnet på denne måten. En fullt oppegående og arbeidsfør mann med samboer, barn, stebarn og enda et barn på vei.
Skammen og underlegenheten det i samfunnet for øvrig fører med seg å ikke kunne bidra til fellesskapet er ingenting i forhold til følelsen det er å ikke kunne forsørge sin egen familie. I tillegg til dette følger også fordommene fra uvitende nordmenn og andre som ikke begriper situasjonen. Man kan ikke forklare til alle hvordan det er. Dette har fått meg til å tenke på alle fordommene vi nordmenn ofte har til innvandrere og kriminalitet. I en situasjon som vår, kan jeg faktisk forstå at noen blir drevet ut på skråplanet. Det er mer enn fristende å arbeide svart, eller gjøre noe som er enda verre. Tross i risikoen ville vi i alle fall sittet igjen med noen etterlengtede kroner. Heldigvis blir ikke det lenger enn med tanken. Men det gir en pekepinn på hvor vanskelig en slik situasjon er.
Vi har til og med spinket og spart for at han skulle få gjennomføre norskkurs 1 og 2. Nå gjenstår 3, men det er det ingen av oss som orker å tenke på nå. For ingenting blir dekket så lenge du ikke allerde har opphold i landet. Jeg er livredd.

Udi har gitt avslag på avslag. Er det ikke det ene, så er det det andre. Dokumenter identitet. Dette gjøres, selv om også det er en kamp for å få til. Neste avslag gis av bla fordi han hadde to overnattinger for lite i mnd med sin datter. Normalt samvær skulle starte først to mnd etter dette. Der etter nytt avslag: Når han da hadde fått normalt samvær, og vi sendte inn dokumentasjon fra Trondheim Tingrett, baserte avslaget seg på bla at han ikke har hatt samvær, eller bodd sammen med barnet i utlandet.
Dette avslaget har advokaten argumentert mot. Datteren hans er både laget og født i Norge, og denne begrunnelsen kommer helt utenom hans sak. Udi svarer da at lovene og reglene de forholder seg til skal beskytte allerede etablerte familieliv, ikke familier som er etablert etter en asylsøkers innreise til Norge. Når man argumenterer for barnets beste, og barnekonvensjonen, blir det skrevet at innvandringspolitiske hensyn er viktigere. At forholdet til barnet brytes er ikke viktig. To til fem år ut av Norges rike vil ikke skade det forholdet. De kan jo snakkes på telefon. (!) Barnet er nå 3, 5 år. Hun vil i realiteten miste sin far.
I tillegg til dette, koster det mer enn en liten slump å søke familiegjenforening. For hver ny søknad må man betale rundt 3000 nkr. Noe man selvfølgelig ikke får støtte til. I vår sak, må min kjære nå søke om familiegjenforening for tredje gang. Denne gang med meg, som hans gravide samboer. Nye 3000 Nkr. Tilsammen har han nå snart betalt den norske stat rundt 10 000 kr bare for det å få levere inn søknader! I tillegg til dette kommer alle advokatregningene, som nå nærmer seg 10 000 kroner, men kommer til å stige mye mer.
Hvordan kan dette ha seg i landet Norge? Han har foreldrerett og samvær. Han har ny samboer gjennom de siste to år. Han venter barn i april. Han har aldri gjort noe annet enn å følge norske lover og regler, aldri gjort noe kriminelt. Aldri løyet om sin identitet. Han har produsert alle papir UDI og UNE har spurt etter. Han har hatt jobb å gå til, men ingen tillatelse til å jobbe, ingen tillatelse til å forsørge sin datter, eller bidra i samfunnet.
Denne uka fikk vi beskjeden om at han nå befinner seg ulovlig i riket. Fristen for avreise var fastsatt til 19 oktober, og står fortsatt ved lag.
Vi venter barn sammen i april. Hva med dette barnet? Har ikke det rettigheter? Hva med når det fødes? Hva med min datter? Skal hun miste sin stefar gjennom de siste to år? Da mister døtrene våre også hverandre, som ser på hverandre som søstre. Det verste er at nå bryter han for første gang norsk lov: Ved å være her. Dette gjør det enda mer komplisert, og vanskelig for oss når vi nå skal levere inn ny søknad om familiegjenforening. Denne vil avslås på det grunnlag at han ikke er her lovlig, og at han derfor må reise til sitt hjemland for å søke der i fra. Problemet er, som det var sist han søkte om dette, at om han reiser, er risikoen meget stor for at han ikke får komme tilbake. At den blir avslått, og at han på den måten stenges ute av landet og muligheten til å være far for sine barn. Vi har både eksempler på dette i nærmeste omgangskrets, og utallige eksempler florerer om man googler etter det på nettet.
Opp i alt dette, og etter en slik behandling er det vanskelig å være en god far/stefar og mor/stemor. Hele tiden tenker man på hva som kan skje. Kan politiet komme på døra og hente han? Hva med barna da?
Det kan ikke være greit? Hva med medmenneskelighet? Hva med barna våre?
Hva med oss norske jenter som har vært så uheldige å forelske oss i en person som kommer fra et annet kontinent? Hvordan skal jeg kunne fortelle barnet jeg bærer i maget at faren ikke fikk lov å være her med oss? Bare fordi han ikke er fra Europa?
HEIA NORGE!
Min samboer flyktet fra et land som ikke forholdt seg til menneskerettighetene. Han måtte flykte fordi han jobbet i en menneskerettighetsorganisasjon som ble offer for trakassering og førfølgelse etter et maktskifte i styresmaktene i Nigeria. Hans kolleger ble brutalt myrdet, og han ble truet på livet flere ganger. Han måtte flykte fra undertrykkelse og myndigheter som gjennom ulike grupperinger misbrukte den menneskerett det er å uttale seg, og forsvare de svake i samfunnet. Paradokset er at han fortsatt den i dag i dag opplever omtrent det samme, bare uten fysisk makt. I dette landet bruker man psykiske virkemidler til å undertrykke. Og det gjelder ikke bare den spesifikke personen, eller klageren, som UDI og UNE så fint formulerer det, men det gjelder også hele hans familie. De helnorske borgerne, også barna.
Det største paradokset minte min samboer meg på da han reagerte kraftig på et innlegg på TV2 nyhetene om hva norske myndigheter setter i gang når nordmenn ufrivillig blir frarøvet sine barn av den andre forelderen som har flyttet ut av landet. DA reagerer politikerne på urettferdigheten, DA teller en dom avsagt i retten.
Vær så snill å svare. Barna fortjener å ha en far. Han fortjener å bli behandlet med respekt.
Det er ikke rettferdig.
Takk for meg.

Mvh
Anne-Stine Meland

Trondheim 03.11.2010



Foto: Privat

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.


MVH
Karl

tirsdag 14. september 2010

UDI: – Laila kommer ikke inn igjen i Norge

Laila Navrud reiser til Filippinene fredag for å ta hånd om sin fem år gamle sønn Kheo. Men uten gyldig oppholdstillatelse har hun ikke rett til å komme inn igjen til Norge, sier UDI.

Tidligere torsdag ble det kjent at utvisningsvedtaket mot Laila Navrud offisielt er opphevet. Samtidig sendte Utlendingsnemnda (UNE) saken tilbake til Utlendingsdirektoratet (UDI) for ny behandling.

Navrud planlegger å reise til hjemlandet Filippinene fredag for å ta hånd om sin fem år gamle sønn Kheo.

Men ved å reise ut av landet mens saken fremdeles er oppe til behandling risikerer tobarnsmoren å ikke få innreise til Norge igjen.

Les mer her


Foto: Privat

torsdag 29. juli 2010

Uverdig for Norge

Det er uverdig at en norsk/filippinsk familie som har gitt sine beste år sammen for de fattige i Manilas slum, blir tvunget til vond atskillelse på uviss tid, fordi norsk lov tvinger dem til det.

Det går på menneskerettighetene løs når Norge ikke lar et ektepar som har vært gift og bodd sammen med tre barn i 15 år, få bo sammen i Norge etter at de har gjort en utrolig uegennyttig innsats for fattige i slummen i Manila like lenge. Har egentlig Norge lov til å skille familier på denne måten? Og hva med hensynet til tre barn som skal finne seg til rette i Norge etter mange år i utlandet, og må gjøre det uten pappa tilstede? Familien har blitt rammet av den nye skjerpede loven om gjenforening, men enhver kan forstå at det her ikke er snakk om noen vanlig familiegjenforeningssak.

Les mer her


Faksimile, Drammens Tidende

- Vi må få større rom for skjønn

Flere misjonærer kan få problemer med å få visum når de reiser tilbake til Norge. Bjørn Bjørnø håper på en endring av regelverket som gir større rom for skjønn.

Som en følge av problemene rundt oppholdstillatelsen til Roberto Enconado, skal norske misjonsorganisasjoner i et møte med justisministeren etter ferien. PYM-leder Bjørn Bjørnø forteller at andre misjonærer kan risikere å ende opp i samme situasjon.

- Det er ikke mange dette berører, men det kommer til å bli flere og flere. Vi har flere misjonærer som gifter seg med nasjonale. Og misjonærer får dårlige lønninger i norsk standard, de ligger på et helt annet lønnsnivå, forteller Bjørnø.

Les mer her

onsdag 28. juli 2010

Bentes historie!

Uforståelig

Nå ser det veldig mørkt ut i aller siste runde med klagesak til UNE. Det gjelder Kawa Karim, som kom til Norge for 11 år siden. En voksen mann på 39 år med egen leilighet, fast jobb og kjæreste. Uforståelig nok, har UNE valgt å gi avslag på midlertidig opphold mens klagesaken pågår. Advokaten hans ble veldig overrasket over et slikt vedtak, og har nærmest forlangt at vedtaket må omgjøres, slik at eventuell utreise kan skje etter saken er ferdigbehandlet. Kawa hører til gruppen MUFere, og hvor vi enn snur oss og ber om hjelp, ristes det på hodet. Det er et ømtåelig tema, og en vanskelig sak. Uheldigvis for Kawa, har UNE ”noe de kan henge på han”, som visstnok skal være god nok grunn for utsendelse, fremfor oppholdstillatelse. Som de fleste på flukt fra krig og terrorisme, hadde også Kawa en uekte identitet da han ankom Norge. Dette ble oppklart i løpet av de første intervjuer, og rett identitet bekreftet. I 2004 ble han fratatt førerkortet og ilagt bot etter en blodprøve som viste promille. Kawa godtok dommen, tross at blodprøve ble tatt altfor mange timer etter kjøreturen. Noe som kun viste promille etter å ha sittet hjemme i egen stue. Her fikk han heller ikke hjelp av hverken advokat eller tolk. Saken er uansett nå foreldet, og rullebladet er helt rent. Han har til og med tatt opp igjen sertifikatet, men får det ikke utstedt p.g.a manglende oppholdstillatelse. UDI har siden 2005 kun begrunnet avslag med denne promilledommen. Det sies at har man gjort en straffbar handling som kunne ha ført til fengsel, er det grunn for avslag. Men hvorfor skal det tolkes slik? Og hvorfor gjelder ikke rent rulleblad og foreldede saker hos UDI og UNE?

Hva med alle grunnene for å heller få opphold? Hele sitt voksne liv har han bodd i Kristiansand. Han har alle sine venner her, også mange nordmenn. Han jobber som kokk, og har vært på samme arbeidsplass i 10 år. Arbeidsgiver, kolleger, venner, familie og mange utenforstående støtter opp om at han må få bli i landet. Det er også laget en gruppe på Facebook som mange har meldt seg på. Den heter: Vi som ønsker at Kawa skal bli. Ingen kan forstå at en så snill, arbeidssom, og så godt likt mann skal kastes ut etter alle disse år. Han har tjent sine egne penger, betalt skatt, kjøpt leilighet, og gjør alt for å leve normalt som en nordmann. Vi er faktisk to som får avslag hver gang UDI eller UNE sender ut et brev. Ja, vi har jo også meg her…en voksen kvinne på 41 år som er hans kjæreste. To voksne mennesker som bare ønsker å få leve sammen. Dette er ufattelig tøft, og går hardt inn på oss begge. Det er umulig å leve i et normalt forhold med slike trusler så nært innpå. Og hva med dette avslag imens klagen pågår? Hvordan kan man bare kunne reise fra hus, møbler, jobb, kjæreste, venner og familie i en fei etter 11 års tilknytnig, til et nå helt ukjent land? Ingen foreldre kan der ta i mot sønnen sin, for de er begge døde. Og hva med de som skjøt, og nærmest drepte Kawa før han flyktet til Norge? Vi vet at det fremdeles er skjulte grupper som oppholder seg i Irak. Kan man stole på at det er helt trygt, selv om Saddams styretid er over? Vi vet ikke, for Kawa har ikke vært i landet siden han reiste ut.

Hvor ofte har vi ikke sittet å tenkt på alle de sosiale klienter, voldelige og kriminelle…så mange som har gjordt så masse galt, men alikevel fått opphold i Norge. Det er så blodig urettferdig, men hva kan vi gjøre?

Jeg forsøker med dette å nå fram til noen der ute som kan fatte interresse for Kawa’s sak, og gi oss hjelp eller råd. Tenk om UNE kunne lese saken nøye igjennom, før stempelet treffer papiret som returneres. Tenk om UNE kunne betegne meg som noe annet enn urelevant for saken….Jeg føler meg ikke urelevant! Jeg vil ikke kalles urelevant! Både Kawa og jeg er mennesker som alle andre, og bør behandles på en verdig og rettferdig måte!

Bente Hansen


Foto: Privat

La Arkan få bli i Norge!

Verden består av forskjellige ting som både er godt og vondt. Du har trygghet, samhold og lykke, så har du vold, korrupsjon og tap. Det var på dette grunnlaget Arkan bestemte seg for å flykte til Norge.

Arkan levde et liv nede i Irak som langt ifra er det vi ser på som trygt. Han har blitt skutt, mistet broren og kastet i fengsel uten å gjøre noe ulovlig, bare på grunn av noen landområder som familien eide. Landområdene som familien har arvet gjennom generasjoner ble nektet å gi ifra seg da mennesker med makt kom inn og krevde disse områdene. I et forsøk på å ta over disse landområdene ble familien inkludert Arkan trakassert og utsatt for vold i håp om at de til slutt skulle gi seg. De kjempet hardt og lenge for sine rettigheter men måtte til slutt gi opp kampen da maktene ble for store. Da Arkan ble kastet i fengsel solgte faren hus og verdisaker slik de kunne flykte og leve et bedre liv uten de mektige diktaturiske maktene. Arkan ble betalt ut av fengselet og ble gitt penger slik han kunne flykte fra Irak. De andre i familien var ikke like utsatt for samme type vold ettersom resten av familien besto av gamle, barn og kvinner. Arkan var den som var mest utrygg og når de allerede hadde mistet en sønn så tok de ikke sjansen på å miste en til. Da pengene kun holdt til en billett ut av landet så var det Arkan så fikk en mulighet om å leve et trygt og stabilt liv på egenhånd uten å bli trakassert hver eneste dag. Resten av familien flyktet ut av byen, mens Arkan ble sendt med på første lastebil ut av landet og var nå på vei mot trygge Norge.

Les om Arkans 8 år i Norge. Nå vil UDI sende han hjem til Irak og bort fra samboer og hans tre år gamle sønn.

onsdag 14. juli 2010

– Tar fra meg de viktigste årene

Laila Navrud og ektemannen Ole Kristian reagerer sterkt på at Utlendingsnemnda vil sende henne ut av Norge.

Mandag ble det kjent at den 28 år gamle kvinnen kastet ut av landet, og må reise til hjemlandet Filippinene i to år. (...)

Når du har arbeidstillatelse som au pair men i stedet jobber på bakeri er det grovt brudd på utlendingsloven. Det er allmennpreventive hensyn som teller, slår Utlendingsnemnda fast.

Dette henger ikke på greip, sier mannen til Laila, Ole Kristian Navrud.

– De tar fra meg det viktigste årene til sønnen som jeg ikke får lov til å følge. De tar fra meg muligheten til å være sammen med kona mi som jeg elsker, sier Navrud.

Les mer her

tirsdag 13. juli 2010

– Jeg er ikke kriminell

Lille Kent Oscar (8 måneder) er lykkelig uvitende om dramaet familien står midt oppe i. I går fikk familien Navrud beskjeden de har fryktet. Laila kastets ut av landet fordi hun misforsto en kode i passet. Hun tok jobb på et bakeri i stedet for å arbeide som au pair. Ole Kristian Navrud frykter nå at familien må bo tre år fra hverandre før sønnen og kona kan kommer hjem.

Les saken her

mandag 12. juli 2010

Siv Jensen: - Bare trist og leit

Siv Jensen (Frp) er oppgitt over at Laila Navrud ikke får oppholdstillatelse i Norge.

Anken ovenfor Utlendingsnemnda (UNE) førte ikke fram, og vedtaket om å kaste Laila Navrud ut av landet opprettholdes.

– Mine tanker går først og fremst til den lille familien i Åmot. Dette er bare trist og leit, sier leder i Frp, Siv Jensen.

Nå forlanger hun at det skal bli mulighet til å anke slike saker inn for politisk behandling.

(...)

– Dette strider mot folks rettsoppfatning, sier Jan Erik Skretteberg, regionsansvarlig i SOS Rasisme for Buskerud.

Han mener norske utlendingsmyndigheter i denne saken igjen viser at de ikke er i stand til å ta menneskelige hensyn, men at denne saken er enestående siden det heller ikke er noen prestisje i den.


Les mer her

Laila kastes ut

Laila Navrud kastes ut av landet. Anken overfor UNE førte ikke fram.

– Nå stevner vi Utlendingsnemnda (UNE) for retten. Dette kan ikke stå uprøvd, sier familiens advokat Arne Seland til dt.no.

Han er meget skuffet og enda mer overrasket over UNEs avgjørelse, men vil ikke gi opp enda.

Les mer her


Se intervju av Laila og Ole Kristian her

Utlendingsnemndas begrunnelse

onsdag 26. mai 2010

Tvangsseparering kontra retten til familieliv

Er retten til familieliv kun forbeholdt etniske norske i Norge? Skal det automatisk være avslag på familiegjenforening dersom personen tidligere har fått avslag på asylsøknad og brutt utlendingsloven?

INNVANDRINGSPOLITISKE HENSYN VIKTIGERE ENN Å OPPFYLLE MENNESKERETTIGHETER?

Det å gi feil identitet, er det et brudd på loven så grovt at man kan splitte mann og kone, og skille steforeldre og stebarn, eller foreldre og barn ?


Les mer på Multikulturelle familiers forening


Bilde er lånt fra Multikulturelle Familiers Forening

tirsdag 25. mai 2010

Kjærligheten vant i retten

Ekteparet Louis Darren (26) og Elisabeth Skundberg (27) får leve sammen i Norge. Utlendingsnemnda får sterk kritikk i dommen fra Oslo tingrett.

Staten ved utlendingsnemnda (UNE) tapte saken på alle punkter og må betale saksomkostninger. (...)

- Vi føler stor lettelse etter to og et halvt års kamp. Nå skal vi feire at vi får leve sammen. Nå kan vi begynne å planlegge livet vårt som et vanlig ektepar, sier Louis og Elisabeth. (...)

- Retten sier at utvisning innebærer familiesplittelse. Når nemndas representant hevder at paret kan holde kontakt per brev og telefon, er det en krenkelse av familielivet. Denne saken viser at det er nødvendig at domstolen går aktivt inn og vurderer utviklingen av praksis i nemnda, sier Humlen.

Les mer her