Kristins historie

Dette er vår historie, den er sann selv om den føles som en vond drøm. Jeg har hele tiden tenkt at dette ordner seg, myndighetene i Norge ser at dette er urimelig – det er klart vi ikke må skilles i 5 år.

Vel, nå har vi allerede vært fraskilt i snaut 2 år, det tar tid å behandle vår søknad er alt vi får til svar, den er til behandling, vi må bare vente... og vente,... og vente. Mine forsøk på å tilby meg å svare på spørsmål blir vennlig mottatt, men ingen tar kontakt, ingen har noen spørsmål. Alt er tydeligvis klart. Ingen tar kontakt med ham heller… Så kommer dommen, 5 år fra vedtaksdato vel å merke… det betyr at den norske stat mener at det er rimelig å holde min datter fra sin far i totalt 7 år!

Hva må man gjøre for å bli dømt til 7 års fengsel i dette landet? Kan man ikke myrde noen å bli dømt for mindre? Det hadde på mange måter vært bedre om han var i fengsel, da kunne vi i det minste besøkt ham – han hadde fått permisjon, sluppet ut for god oppførsel etter 2/3 soningstid…

Hva slags forhold legger de opp til at hun skal ha til sin far egentlig? Er min forelskelse i denne mannen virkelig så grusom, nesten som et landsforræderi som må straffes med 7 år? Kommer min datter til å skjønne dette når hun blir stor? Kommer hun til å tilgi den norske stat?

Pappa løy til mamma og den norske stat, han ranet ingen, han solgte ikke narkotika, han har ikke drevet annen form for kriminalitet... Det er farlig å lyve, det lærer hun i alle fall, men kommer hun til å få meg seg andre viktige lærdommer, kommer hun til å respektere den norske stat? Kommer hun til å føle seg hjemme her? Jeg kjenner sinne og nesten hat mot landet mitt som behandler meg som en kriminell, dette rokker med min respekt for myndighetene. Dette rokker med mine foreldres respekt for landet sitt, mine søsken er involvert, mine venner… mine kollegaer.. ingen skjønner at dette er rettferdig.

Jeg er fortvilet, redd, rasende og skuffet.

Vår datter er snart 2 år, hun snakker nesten like godt russisk som norsk etter uendelige samtaler med sin far på Skype, hver morgen før barnehagen og hver kveld før hun legger seg. Mener dere virkelig at dette er i hennes beste interesse?

Jeg har en relativt god jobb, den gir meg lønn nok til å klare meg som alenemor i de neste 5 år, slik dere har bestemt at jeg må være. I denne jobben er jeg også leder, slik at jeg kan ta meg en og annen langhelg fri for å reise til Ukraina for å treffe min kjæreste, kanskje en langhelg i måneden til og med. Det er klart for meg at jeg dømt av den norske stat til å benytte enhver ferieuke og fridag de neste 5 årene på å sørge for at far og datter kan håpe på å kjenne hverandre. Er jeg økonomisk nøktern ellers har jeg råd til disse reisene for meg og datteren min. Allikevel koster dette, jeg føler forrakt for denne avgjørelsen, jeg føler mye sinne og sorg.

Hva skjer så etter 5 år, hva har denne hevngjerrige norske stat oppnådd? Jo, forhåpentligvis har vi holdt ut og fremdeles ønsker vi å være sammen. Da, og først da, skal vi gifte oss… ikke før, ikke fordi den norske stat antyder at saken kanskje hadde stilt seg annerledes… Vi er ikke mindre glad i hverandre eller datteren vår, men jeg vegrer å gifte meg med staten som pådriver.

Jeg stiller meg spørsmål om jeg klarer å bo i dette landet etter 5 år, jeg er så forbanna. Til hvem er vi en trussel? Min kjæreste har høgskole utdannelse, har lagt kortene på bordet frivillig, bedt meg om unnskylding og vil bare jobbe og forsørge meg og vår datter, vi vil veldig gjerne ha et barn til... jeg er straks 37 år og om 5 år 42, staten frarøver oss retten til engang å prøve på familieforøkelse... det kan i alle fall bli særdeles vanskelig å ”time” våre turer til Ukraina med eggløsning… og skulle det mot all sannsynlighet gå, orker jeg virkelig en lederstilling, hyppige lange reiser med småbarn og være alenemor til 2 småbarn? Dette føles så uendelig urettferdig at dere har bestemt at dette er min virkelighet, min fremtid og at jeg ikke engang kan påvirke den.

Dette skrev jeg faktisk 12. november 2009!! Hadde helt glemt dette, men husker at jeg bare måtte få ut litt frustrasjon en kveld, merkelig nok ser jeg at det kan brukes fremdeles.. over 1 1/2 år senere.

Epilogen er at vi faktisk klarte å time eggløsning med et besøk utenfor Schengen (påskeferie i Kroatia;-)) og nå har vi altså 2 barn... vi holder ut. Vi har en trassig kjærlighet til hverandre ;-)

For øvrig fikk vi nylig mail fra advokat at klagen vår er avvist fra Udi og oversendt UNE... per 11.02.11, 18 mnd etter utvisningsvedtaket har de altså sendt oss videre uten at de noensinne har snakket med noen av oss...bravo!


Kristin

Foto: Privat