LIKHET FOR LOVEN og RETTFERDIG BEHANDLING

Kjære Stoltenberg & Co.

I ly av Maria Amelie-saken har jeg gjort meg opp noen refleksjoner jeg syns dere bør lese gjennom.

Jeg har vært alene med de 4 barna mine i 2 år snart. Den minste sønnen min var bare 4 måneder da pappaen måtte reise som følge av et utvisningsvedtak der det ble henvist til at tilknytningen hans til Norge ikke var sterk nok, tatt i betraktning de alvorlige bruddene på Utlendingsloven han hadde gjort seg skyldig i. Det er de samme bruddene som Maria Amelie har begått, bare hun har gjort enda mer!

Han ble dømt til 5 års utvisning med like mange års innreiseforbud. Vi ble gjort oppmerksomme på at da var vi heldige som unngikk varig innreiseforbud! Han reiste frivillig til og med. Likevel ser jeg at Maria Amelie ble uttransportert av politiet, og har ikke fått verken utvisning eller innreiseforbud. Hun kan til og med søke om jobb og få den behandlet i løpet av 10 uker.

Selv venter vi på å få familiegjenforeningssøknaden vår behandlet. Det tar bare 14 måneder - hvis vi er heldige. Sist skulle det ta 8 måneder, men vi ventet 19 måneder. 19 måneder for å få vite at utvisningen går ut i dag. 19 måneder med nedverdigende telefonsamtaler med ansatte hos Une. Han har ikke innreiseforbud, likevel må han vente over ett år på svar fra Udi. Det kommer ikke på tale å behandle en arbeidstillatelse heller, for han kommer fra et land utenfor EU og har ikke et jobbtilbud på over 500 000 i lønn. Hvor mange har egentlig det?

I vedtaket vises det til at barna våre kan holde kontakten med pappaen sin via brev og telefon.
Kjære Stoltenberg! Du er velkommen til å samtale med 2-åringen min når som helst. Gjerne en time. Så kan du se hvor klok du blir. Så kan du få snakke med ham i telefonen etterpå, og se hvor mye du forstår av det han sier. Når du er ferdig med samtalen skal du få et brev fra 2-åringen min, og se hvor mye du forstår av alt han ønsker å formidle.

Når han ser en datamaskin, så peker han og roper: PAPPA!!! Når han hører telefonen ringe, eller jeg snakker i telefonen, så roper han: PAPPA!!! Når jeg spør hvem sin kosegutt han er, så svarer han PAPPA. Men det er bare et ord for ham. Han har ikke sett pappaen sin mer en en gang siden han var 4 måneder. En periode kalte han alle menn for pappa, til og med damer.

4-åringen min, som var 2 da pappaen måtte reise, har grått og spurt etter pappaen sin hver dag i nesten 2 år. Flere ganger hver dag. Hver kveld og hver morgen. Nå har han sluttet å spørre. Han har nesten sluttet å gråte. Det skjer ikke så ofte nå. Han har resignert. Det sterke følelsesmessige båndet de hadde er nesten revet helt av nå. Det haster! Han vil ikke snakke i telefonen, eller på internett, og han kan ikke skrive brev. Hadde han kunnet skrive, er jeg sikker på at du hadde grått av det han hadde på hjertet, og at du er en av de ansvarlige for smerten hans! Det sterke båndet de hadde bygd opp er snart revet tvers av. Rått og brutalt! Kan du forsvare det for sønnen min? Han trenger en fornuftig forklaring på den smerten han har vært igjennom, og fortsatt kjenner på hver dag, for jeg klarer ikke å finne på en forklaring som rettferdiggjør at han er tvangsskilt fra pappa.

I barnehagen blir de andre barna hentet av pappaen sin rett som det er. De krangler om hvem som har den sterkeste pappaen, den høyeste pappaen osv. Sønnen min kan bare skryte av at pappaen hans bor lengst unna, og at det er hai der, men blir ikke trodd engang. Han blir smertelig påminnet hver eneste dag at pappaen ikke er her lenger. Hvorfor får ikke han besøke pappaen sin, når de to eldste søsknene hans får besøke sin pappa flere ganger i uken?

Du kan få snakke med ham også, Kjære Stoltenberg, og prøve å kjenne på sorgen han føler over å ha blitt revet fra den ene omsorgspersonen sin. Pappaen som skiftet bleier på ham, badet ham, lekte og tullet med ham, tok ham med på turer og som la ham om kvelden. Siden pappaen ikke fikk lov å jobbe fikk de dele ekstra mye tid og bandt sterke følelsesmessige bånd som gjorde det enda vanskeligere å miste pappaen sin så brått, og i så mange år. Det er noe dere i regjeringen vet godt. Vi hører ofte hvor viktig fedrepermisjonen er , der det fremheves hvor essensielt det er med noen få uker ekstra i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Noen få uker er så viktige for politikere når det gjelder fedrepermisjonen for helnorske barn, men når det gjelder flerkulturelle barn, er tapte år med pappa plutselig uvesentlige detaljer.

Vi har fått et skille. Våre barn og de andre barna. Barnekonvensjonen gjelder for alle barn, likevel blir Utlendingsloven og innvandringspolitiske hensyn satt foran våre barns rettigheter, som dere har fått kritikk for av FN, i tillegg til flere andre organisasjoner. Barna våre har ikke de samme rettighetene som andre barn i Norge, fordi de er unnfanget på feil tidspunkt, etter et negativt svar fra Udi. De blir straffet for det som en av foreldrene har gjort, mentalt, følelsesmessig, økonomisk og sosialt. Langtidsvirkningene av det de har gjennomgått er vanskelig å forutse.

Familiegjenforeningssøknader skal ifølge konvensjonen behandles raskt, humant og positivt. Barnas beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal ikke være forskjellsbehandling. Barna skal ha de samme mulighetene. Vedtaket skal heller ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den utviste eller familien. Barna skal ikke skilles fra foreldrene dersom det ikke er til barnas beste. Barna har krav på jevnlig kontakt med begge foreldrene.

Ingen er garantert å redde et forhold over flere år, når kontakten blir minimal på alle måter. Et langdistanseforhold er i de fleste tilfeller dømt til å mislykkes. Når en i tillegg må kjempe for å holde hodet over vannet økonomisk, blir livet alt annet enn lett. Jeg kjenner flere som ikke får verken overgangsstønad, stønad til barnetilsyn eller utvidet barnetrygd, selv om de utvilsomt er alene om omsorgen, både fordi samboer/ektefelle er i utlandet og ikke har mulighet til å hjelpe økonomisk på grunn av store økonomiske forskjeller, og derfor ikke har bidragsevne. De har heller ikke krav på bidragsforskudd fordi de har en forventning om å gjenoppta forholdet om kanskje 6 år… Til sammenligning så er det ulovlig for to norske ektefeller å registrere seg på to forskjellige adresser. Da får de separasjonspapirene i posten fra NAV, der det henvises til at det er ulovlig å være gift og bo på to forskjellige adresser i Norge. Likevel er det lov å være gift med en mann i utlandet, mange flytimer unna, i over 6 år, med så godt som ingen kontakt bortsett fra telefon og internett.

Maria Amelie-saken er bare toppen av isfjellet. Det er mange, mange tragedier under Udi’s vedtak som aldri når dagslyset. De orker ikke. De føler seg voldtatt, overkjørt og ignorert av staten Norge. De har fått livet satt på vent i mange, vanskelige år. De har fått “hjelp” av advokater som bare har vært interessert i å fylle sin egen lommebok, uten å engasjere seg i saken i det hele tatt. (les: Olaf).

Det snakkes om inkludering, men innvandringspolitikken fører til sosial ekskludering og fattige barn. I fjor var det Det Internasjonale Fattigdomsåret, og Udi har aldri sendt ut flere foreldre noen gang. Hvor mange flere fattige barn de forårsaket i samme vending er det ingen som snakker høyt om.

Staten er opptatt av å forhindre tvangsekteskap, men er tydeligvis for tvangsskilsmisser. Nav oppfordrer til skilsmisse for at en skal oppnå de samme økonomiske rettighetene andre norske separerte får som en selvfølge. En får ikke bare partneren utvist i x-antall år, men blir også straffet økonomisk både før og etter utvisningen. Noen blir tvunget til å gå på sosialen for å kunne sette mat på bordet til barna sine, samtidig som Udi setter som krav at en ikke skal ha mottatt sosial stønad dersom en skal få familiegjenforening. Dersom en skiller seg for å oppnå økonomiske rettigheter vil Udi sette spørsmål ved det, og sannsynligvis nekte familiegjenforening. En er altså bastet og bundet uansett hva en gjør.

Jeg har ikke ord for hva jeg mener om det som skjer med utallige barnefamilier, og kjenner jeg blir opprørt over Maria Amelie saken, der det virker som myndighetene har tatt en spansk en for å slippe trøbbel og håpe at folkemassene roer seg, og stemmesankingen kan fortsette. Hun måtte reise ut, ja, men slapp utvisning og innreiseforbud. DET er ikke likhet for loven. Hvor mange andre utlendinger blir uttransportert uten å ha fått utvisning og innreiseforbud?

Jeg syns hun burde fått bli i landet, men jeg blir samtidig forbanna når jeg ser at hun blir forskjellsbehandlet når det sitter, jeg vet ikke hvor mange barn i Norge, og gråter for de savner en av foreldrene sine. Ingen gjør noe for dem, og bak dem sitter en knust eneforsørger som verken blir hørt eller sett, og blir behandlet som en annenrangs borger!

Kjære Stoltenberg,. Det er på tide at du og de andre kollegaene dine stikker fingen i jorda, og tenker over om dere hadde akseptert at en av deres familiemedlemmer hadde blitt behandlet på samme måte?
DERE kan gjøre en forskjell. DERE kan endre loven. Hvorfor skal ikke de som bor utenfor EU kunne søke om arbeid i Norge, mens de venter på familiegjenforening med barna og partneren sin? Da kan de komme hit etter ca 10 uker, og vente i Norge på at familiegjenforeningssøknaden blir behandlet. Sønnene mine trenger pappaen sin nå, og ikke om noen år. De har allerede mistet 2 dyrebare år som aldri kan tas igjen!