Tones historie

Min mann og jeg traff hverandre gjennom internett i 2008.Jeg var litt usikker i forhold til avstand og alder,men hva kan man gjøre med kjærlighet ved første blikk :) Bestemte meg for å reise til ham på ferie og se hvordan vi passet sammen i virkeligheten. Det var 5 minutter på flyplassen og det føltes som vi hadde kjent hverandre alltid. Når jeg dro hjem var det ham og meg for alltid.
Mine barn og familie aksepterte dette umiddelbart.
Vi forlovet oss i januar 2009 i hans hjemland. Snakket om å søke turistvisum for ham, men ble advart av en venn av ham å søke om dette hvis vi hadde planer om å gifte oss snart. Hvorfor??? Jo fordi hvis vi fikk avslag kunne UDI tro at vi ikke giftet oss av kjærlighet, men for å få ham til Norge........ Aner ikke den dag i dag om dette stemmer, men vi bestemte oss for å vente og planlegge bryllup istedet. Noe vi har tenkt på masse i ettertid.

Jeg reiste i mellomtiden med mine barn 5 ganger, og prøvde å fikse alt av papirer på forhånd.

Savnet var tungt, men jeg takker mine barn for støtten og trøsten i de tunge stundene.

Etter 2 år reiste jeg og 3 barn ned for å feire bryllup. Da var det endelig klart for besøk på Ambassaden for min mann.
Han ble kalt inn til intervju på den norske ambassaden 2 måneder etter bryllupet vårt. Fryktelig nervøs siden det var en del engelsk han ikke forsto helt. Men denne norske damen skal ha ALL skryt. Hun er utrolig hjelpsom og hyggelig. Da var det bare for ham å vente, mens jeg gjorde resten av jobben her hjemme. Og for en jobb og følelsesmessig berg-og-dalbane det ble.

Jeg ble kaldt inn til intervju etter ca 4 måneder....... endelig. Veldig nervøs,men hadde ventet på dette lenge. Det ble mange spørsmål,og mange rare spørsmål også. Jeg var da gravid i 5 måned med hans vakre datter. Politiet skrev brev om prioritering, siden jeg slet både fysisk og psykisk i svangerskapet. Jeg jobbet, slet med graviditeten, hadde foreldre som var syke og samtidig 3 barn her hjemme. Det verste var vel savnet etter min mann hver dag. Men NEI sa UDI til prioritering. Fikk beskjed om at det var noe galt med meg eller barnet kunne jeg kanskje få det. Så da måtte jeg bare være glad barnet var friskt.
Bestemte meg for å absolutt ikke la UDI få hvile. Jeg ringte hver eneste uke. Men fikk samme svada svar hver gang. Det knøt seg i magen hver gang jeg slo nummeret dit, fordi jeg visste vel egentlig hva de ville fortelle meg. Aldri noe nytt. Jeg reiste med min eldste datter før jeg fikk flyforbud for at han skulle kunne føle at han var en liten del av barnet i magen.
Tiden i graviditeten gikk , vi håpet fortsatt at ham kunne rekke fødselen.
Vår vakre datter ble født i august 2010, uten at pappa var der. Stemmen hans var fylt med tårer av både glede og sorg. Takker min datter for at hun var der for meg både før, under og etter fødselen. Hun var med meg i pappa`s sted.

Da var det på igjen på telefonen igjen, men de mente jeg klarte meg bra alene....... som om de visste hvordan jeg hadde det.
Til slutt var vi så slitne av all påkjenningen, tankene (Han var livredd for å få avslag), hva om vi måtte leve uten ham her. Klarte ikke amme barnet mitt lenger, bare gråt, men takket gud for henne. Hun lignet sin far på en prikk.
Bestemte oss for å reise og bli hos ham i 4 uker så han ble kjent med sin datter. Han var i 7de himmel, men vi måtte jo dessverre reise hjem igjen. Det rare var at til og med vår 6 uker gamle datter gråt mer enn hun noen gang hadde gjort........ følte hun at noe var galt? At vi måtte reise fra pappa?

Min trøst i alt var at min eldste datter ble igjen i Tunisia med sin kjæreste, så min mann kunne prate og være med henne iblandt.
Hun sa på telefonen til meg at han virket veldig trist,og at NÅ skulle hun ringe UDI når hun kom hjem og hjelpe meg. "Vi skal reise hjem sammen vi".

Ca 1 uke etter jeg kom hjem var det på telefonen igjen. Denne gangen møtte jeg på, unnskyld kallenavnet, men en idiot av en mannlig ansatt på UDI. Bare trakk meg mer ned, var veldig negativ og nedlatende. Det hjalp meg jo ihvertfall ikke.
Den kvelden satt jeg i "amme" og tåretåke og skrev en lang mail til UDI, om alle mine følelser og tanker. Og om denne mannen på telefonen.
Jeg tror høyere makter hørte meg denne kvelden................... Dette var en mandag........ På torsdag formiddag ringte min telefon........AMBASSADEN,TUNIS sto det på displayet. ÅÅ herreguuuuud hva var nå dette da?
Den hyggelige damen igjen :) Hun hadde forsøkt å ringe min mann, men fikk ikke svar. Da fortalte hun meg det...........han hadde fått invilget søknaden sin på onsdag :):):) Resten av denne dagen gikk til telefoner, flybilletter........alt.....Han og svigermor gråt på telefonen av glede.
Stresset nå var min datter skulle hjem 10. desember og håpet at de kunne reise hjem sammen. Problemet var at han måtte til Algerie for å hente visum, og fikk time der 9. desember....... Men den som vil den kan. Det ble Tunis-Alger t/r........Hjem på kvelden. Si byebye til familie og venner, og tilbake til Tunis, en kjøretur på 3 timer, morgenen 10. desember.

På kvelden 10. desember sto jeg, min sønn og vår datter og ventet spent på Pappa og storesøster. Jeg fikk begge mine kjære hjem på samme dag <3<3<3 Min datter hadde helt rett i sine følelser.

Jeg velger og tro at min mail gjorde mye av utslaget på denne avgjørelsen.
Dette er en lykkelig historie, men med masse slit og følelser underveis. Vi fikk vårt ønske med å feire jul og nyttår sammen.
Og hvis dette kan hjelpe noen med å holde håpet oppe, til å stå på ikke gi opp.................... Vi fikk invilget etter 10 måneder :):)
I dag er vi verdens lykkeligste familie, han har vært her i 1,5 måneder og stortrives. Mine barn og familie elsker ham. Han har begynt på "norsk-skole". Og er verdens beste pappa og mann <3<3<3<3