Heléns historie/Aldri så ensom...

Aldri så ensom...
Av Helén

Det er min søsters bursdag. Hun har vært på nattevakt, og jeg har passet min niese. A skulle ringe meg når han våknet så det er ingen overraskelse at jeg ikke har hørt noe da jeg selv våkner i titiden. Jeg venter ett par timer før jeg selv ringer han, på tide å stå opp nå... Ingen svar .

Enda noen timer senere ringer endelig telefonen, ”Hei,” svarer jeg og forventer å høre stemmen til min kjære i andre enden.

”Ja hei, er det Helén jeg snakker med?”
”Ja,” svarer jeg.
”Ja, jeg ringer fra ...... politikammer, vi har din samboer her. ”
”Eh, ja vell!?”
”Ja han har bedt meg om å ringe deg og gi beskjed om at alt er ok, og du må ikke bekymre deg. Han kan ikke snakke med deg akkurat nå, men advokaten deres vil ta kontakt i løpet av formiddagen i morgen og gjøre en avtale slik at du kan være med på fengslingsmøtet.”
”Fengslingsm.... Hva skjer?”
”Jeg kan dessverre ikke diskutere saken med deg nå Helén på grunnlag av taushetsplikten, men advokaten tar kontakt og A er veldig klar på at han ønsker å ha deg til stede i morgen og han sier han vil fortelle deg alt når du kommer hit.”
”Men... Du må jo si hva det gjelder, du kan ikke bare..”
”Jeg beklager Helén, men ikke bekymre deg, dette skal nok ordne seg. Og i morgen får du snakke med A og han vil forklare alt.”
”Men...”
”Advokaten tar kontakt Helén, bare ta det med ro nå, så får du oppklaring i morgen. Ha det bra”

Ha det bra? Tusen tanker på en gang og ingen innen rekkevidde. Ta det med ro? Hvordan i helvete kan jeg ta det med ro? Hva skjer nå?
Øynene fylles opp og jeg prøver ikke en gang å kjempe i mot.

Hos UDI neste morgen blir jeg fulgt opp i 2.etasje der A sitter. Han ser gammel ut, sliten. Straks han ser meg knekker han sammen. Jeg har aldri sett han slik, min gode, sterke mann. Han ser ut som en som har mistet alt. Først klarer han ikke å snakke, jeg må være den sterke. Jeg holder rundt ham og prøver å forvisse ham om at det kommer til å gå bra.

”Alt er over,” stotrer han frem.
”Hva kjære? Hva er over?”
”Alt.”
”De sier at jeg ikke er meg! Det er sinnsykt”

Jeg får ikke frem ett ord.
”De sier jeg er fra Tanzania. At de har beviser og at de skal sende meg tilbake.”

Tusen spørsmål og tanker og atter en gang får jeg ikke grep på en eneste en.

”Vi må gå nå.”

Det er politiadvokaten, i følge med to tjenestemenn som er der for å transportere min kjære til tinghuset der fengslingsmøtet skal stå. Jeg får ikke være med i patruljebilen.
På tinghuset venter T, advokaten som tok i mot oss med åpne armer bare uker tidligere da vi stod midt i virrvarret av erklæringer og søknader og forberedte oss til å søke om familiegjenforening.

Saksdokumentene blir lagt frem og jeg får 10 minutter til å lese gjennom påstandene. Dette er helt vilt. Jeg leser i stillhet. A stirrer i bordplaten, ett ørlite blikk og forsiktig smil i min retning før han igjen trekker seg inn i seg selv. Jeg leser hvert ord, hver eneste påstand. Klarer ikke helt å ta det inn over meg. Bestemmer meg fort for at A skal få tvilen til gode. Vi må snakke sammen i fred og ro og han må få en sjanse til å forklare hva dette betyr, hva det handler om. Bevisene forteller en sterk historie, og enn så mye jeg ønsker å tro at dette bare er oppspinn så er jeg ikke dum. Muligens en smule naiv, veldig godtroende, men ikke dum.

I tingretten synes tiden å stå stille. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå hva politiadvokaten rabler om, jeg klarer uansett ikke å fatte hva som skjer her og nå.

Han får fire uker varetektsfengsling, og av hensyn til meg og den lille i magen min sender de han ikke til mottaket på Trandum, men lar han sitte i nærmeste fengsel. Fare for rømning er argumentet deres. De mener han vil benytte første og beste mulighet til å stikke av, forlate meg og vårt ufødte barn og kaste bort livet vi har bygget opp sammen.

Jeg er sint. Fortvilet, redd og usikker, men mest av alt sint.

A blir straks transportert til fengselet og T ordner det slik at jeg får komme på besøk allerede neste morgen.

Slik går ukene, to telefonsamtaler og to besøk i uken er det vi får. Og da er vi heldige, fengselsbetjentene er menneskelige og klarer heldigvis å sette seg inn i vår situasjon. Tirsdag og Torsdag tar jeg bussen til min kjære, på veien kjøper jeg med en meny fra Burger King eller en grillet kylling fra varmedisken på Meny. Han setter pris på det. Og en Snickers.

Veien fra busstoppet opp til fengselsporten er lang og tung der jeg vagger av gårde i motvind med magen min godt beskyttet fra kulden under en tykk ullkåpe. Jeg kjenner blikkene fra de andre busspassasjerene i det jeg stiger av og tar fatt på veien som kun leder til ett sted.
Det er ingen tvil, her vagger enda en trist skjebne.

De alt for korte timene vi får sammen er uvurderlig. Klart det er tøft, men jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom ukene uten å ha de gode stundene sammen med min kjære å se frem til. Der på besøksrommet konsentrerer vi oss om å holde hverandre oppe, og nyte hvert sekund sammen, for hvem vet hvor lang tid vi har.

April måned, nå er det avklart. A sendes til Tanzania. Etter åtte uker i varetekt, to av de tilbrakt på Trandum, blir min elskede revet fra oss, bare to uker før vår nydelige lille datter kommer til verden. To uker som ikke har festet seg ordentlig i hukommelsen, to søvnløse uker med konstante smerter og en stadig økende angst for dagen da den lille skal bestemme seg for å komme til verden. Dagen som skulle bli den største dagen i våre liv, men som i stedet blir ett mareritt, og igjen er jeg alene. Til hun kommer. Da er det oss, oss to alene, sammen.

Om bare noen måneder fyller hun tre, hun er en nydelig jente med ett utrolig humør og en evne til å glede mennesker rundt seg hvor enn hun går, akkurat som sin far. Han får bare sett bilder, en og annen videosnutt og ett og annet ord i telefonen. Stort sett hei og hadet, for det er det man sier i telefonen.
Vi kan ikke besøke han, det er for langt borte, for risikabelt da både vår datter og jeg får daglige medisiner og jevnlig oppfølging for alvorlig sykdom, og ikke minst for kostbart. Det føles ikke noe bra, å ikke kunne prioritere å la vår datter tilbringe tid med og bli kjent med sin far, men vi har ikke noe valg. Slik har hverdagen blitt, og med mindre noe drastisk gjøres for å endre måten utlendingssaker blir behandlet, med mindre det åpnes opp for en individuell saksbehandling der det vises skjønn og man slutter å trenge alle innenfor en ramme, er det slik den kommer til å fortsette å være.

Helén