Heléns historie/Aldri så ensom...

Aldri så ensom...
Av Helén

Det er min søsters bursdag. Hun har vært på nattevakt, og jeg har passet min niese. A skulle ringe meg når han våknet så det er ingen overraskelse at jeg ikke har hørt noe da jeg selv våkner i titiden. Jeg venter ett par timer før jeg selv ringer han, på tide å stå opp nå... Ingen svar .

Enda noen timer senere ringer endelig telefonen, ”Hei,” svarer jeg og forventer å høre stemmen til min kjære i andre enden.

”Ja hei, er det Helén jeg snakker med?”
”Ja,” svarer jeg.
”Ja, jeg ringer fra ...... politikammer, vi har din samboer her. ”
”Eh, ja vell!?”
”Ja han har bedt meg om å ringe deg og gi beskjed om at alt er ok, og du må ikke bekymre deg. Han kan ikke snakke med deg akkurat nå, men advokaten deres vil ta kontakt i løpet av formiddagen i morgen og gjøre en avtale slik at du kan være med på fengslingsmøtet.”
”Fengslingsm.... Hva skjer?”
”Jeg kan dessverre ikke diskutere saken med deg nå Helén på grunnlag av taushetsplikten, men advokaten tar kontakt og A er veldig klar på at han ønsker å ha deg til stede i morgen og han sier han vil fortelle deg alt når du kommer hit.”
”Men... Du må jo si hva det gjelder, du kan ikke bare..”
”Jeg beklager Helén, men ikke bekymre deg, dette skal nok ordne seg. Og i morgen får du snakke med A og han vil forklare alt.”
”Men...”
”Advokaten tar kontakt Helén, bare ta det med ro nå, så får du oppklaring i morgen. Ha det bra”

Ha det bra? Tusen tanker på en gang og ingen innen rekkevidde. Ta det med ro? Hvordan i helvete kan jeg ta det med ro? Hva skjer nå?
Øynene fylles opp og jeg prøver ikke en gang å kjempe i mot.

Hos UDI neste morgen blir jeg fulgt opp i 2.etasje der A sitter. Han ser gammel ut, sliten. Straks han ser meg knekker han sammen. Jeg har aldri sett han slik, min gode, sterke mann. Han ser ut som en som har mistet alt. Først klarer han ikke å snakke, jeg må være den sterke. Jeg holder rundt ham og prøver å forvisse ham om at det kommer til å gå bra.

”Alt er over,” stotrer han frem.
”Hva kjære? Hva er over?”
”Alt.”
”De sier at jeg ikke er meg! Det er sinnsykt”

Jeg får ikke frem ett ord.
”De sier jeg er fra Tanzania. At de har beviser og at de skal sende meg tilbake.”

Tusen spørsmål og tanker og atter en gang får jeg ikke grep på en eneste en.

”Vi må gå nå.”

Det er politiadvokaten, i følge med to tjenestemenn som er der for å transportere min kjære til tinghuset der fengslingsmøtet skal stå. Jeg får ikke være med i patruljebilen.
På tinghuset venter T, advokaten som tok i mot oss med åpne armer bare uker tidligere da vi stod midt i virrvarret av erklæringer og søknader og forberedte oss til å søke om familiegjenforening.

Saksdokumentene blir lagt frem og jeg får 10 minutter til å lese gjennom påstandene. Dette er helt vilt. Jeg leser i stillhet. A stirrer i bordplaten, ett ørlite blikk og forsiktig smil i min retning før han igjen trekker seg inn i seg selv. Jeg leser hvert ord, hver eneste påstand. Klarer ikke helt å ta det inn over meg. Bestemmer meg fort for at A skal få tvilen til gode. Vi må snakke sammen i fred og ro og han må få en sjanse til å forklare hva dette betyr, hva det handler om. Bevisene forteller en sterk historie, og enn så mye jeg ønsker å tro at dette bare er oppspinn så er jeg ikke dum. Muligens en smule naiv, veldig godtroende, men ikke dum.

I tingretten synes tiden å stå stille. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå hva politiadvokaten rabler om, jeg klarer uansett ikke å fatte hva som skjer her og nå.

Han får fire uker varetektsfengsling, og av hensyn til meg og den lille i magen min sender de han ikke til mottaket på Trandum, men lar han sitte i nærmeste fengsel. Fare for rømning er argumentet deres. De mener han vil benytte første og beste mulighet til å stikke av, forlate meg og vårt ufødte barn og kaste bort livet vi har bygget opp sammen.

Jeg er sint. Fortvilet, redd og usikker, men mest av alt sint.

A blir straks transportert til fengselet og T ordner det slik at jeg får komme på besøk allerede neste morgen.

Slik går ukene, to telefonsamtaler og to besøk i uken er det vi får. Og da er vi heldige, fengselsbetjentene er menneskelige og klarer heldigvis å sette seg inn i vår situasjon. Tirsdag og Torsdag tar jeg bussen til min kjære, på veien kjøper jeg med en meny fra Burger King eller en grillet kylling fra varmedisken på Meny. Han setter pris på det. Og en Snickers.

Veien fra busstoppet opp til fengselsporten er lang og tung der jeg vagger av gårde i motvind med magen min godt beskyttet fra kulden under en tykk ullkåpe. Jeg kjenner blikkene fra de andre busspassasjerene i det jeg stiger av og tar fatt på veien som kun leder til ett sted.
Det er ingen tvil, her vagger enda en trist skjebne.

De alt for korte timene vi får sammen er uvurderlig. Klart det er tøft, men jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom ukene uten å ha de gode stundene sammen med min kjære å se frem til. Der på besøksrommet konsentrerer vi oss om å holde hverandre oppe, og nyte hvert sekund sammen, for hvem vet hvor lang tid vi har.

April måned, nå er det avklart. A sendes til Tanzania. Etter åtte uker i varetekt, to av de tilbrakt på Trandum, blir min elskede revet fra oss, bare to uker før vår nydelige lille datter kommer til verden. To uker som ikke har festet seg ordentlig i hukommelsen, to søvnløse uker med konstante smerter og en stadig økende angst for dagen da den lille skal bestemme seg for å komme til verden. Dagen som skulle bli den største dagen i våre liv, men som i stedet blir ett mareritt, og igjen er jeg alene. Til hun kommer. Da er det oss, oss to alene, sammen.

Om bare noen måneder fyller hun tre, hun er en nydelig jente med ett utrolig humør og en evne til å glede mennesker rundt seg hvor enn hun går, akkurat som sin far. Han får bare sett bilder, en og annen videosnutt og ett og annet ord i telefonen. Stort sett hei og hadet, for det er det man sier i telefonen.
Vi kan ikke besøke han, det er for langt borte, for risikabelt da både vår datter og jeg får daglige medisiner og jevnlig oppfølging for alvorlig sykdom, og ikke minst for kostbart. Det føles ikke noe bra, å ikke kunne prioritere å la vår datter tilbringe tid med og bli kjent med sin far, men vi har ikke noe valg. Slik har hverdagen blitt, og med mindre noe drastisk gjøres for å endre måten utlendingssaker blir behandlet, med mindre det åpnes opp for en individuell saksbehandling der det vises skjønn og man slutter å trenge alle innenfor en ramme, er det slik den kommer til å fortsette å være.

Helén

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.

MVH
Karl

Reagerer på Laila-saken: – Dette er en straff

Krf-profil krass mot Utlendingsnemnda etter at de avslo Lailas anke.

Vedtaket er fattet. Utlendingsnemda (UNE) vil kaste filipinske Laila Navrud, ut av Norge. (...)

– Dette er helt klart en straffereaksjon i forhold til det som har skjedd. Regelverket i Norge er for strengt, og det bør gjøres endringer umiddelbart, den profilerte stortingsrepresentanten Knut Arild Hareide til TV 2 Nyhetene.

(...)

Det er flere punkter i UNEs avgjørelse TV 2 nyhetene gjerne vil ha utdypt og forklart. Men UNE viser tilbake til vedtaket. Saksbehandlerne er på ferie.

Hareide synes særlig hensynet til barnet har druknet i saken.

– Det er barnet som er mest skadelidende i slike saker. Norge har et mye strengere regelverk enn andre land vi kan sammenlikne oss med. Derfor må loven endres nå.

Les saken her


Se video her

Innvandringspolitiske hensyn viktigere enn barnas rettigheter?

I norsk utlendingsforvaltning i dag er det slik at innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn barnekonvensjonen og EMK ( Europeiske menneskerett Konvensjon). Praksis fra UNE og UDI bekrefter dette. Barn og familiers rettigheter tilsidesettes. Foreldre og ektefeller til norske borgere utvises av landet uten at de har forbrutt seg på straffeloven. Deres forbrytelse er i verste fall at de i løpet av sin tid i Norge har oppgitt feil identitet før den riktige. Praksis i dag synes vilkårlig. Noen får opphold, andre får det ikke.

FNs barnekomite kritiserer norske myndigheter for sin utvisningspraksis. De har levert merknader til Norges 3. rapport om oppfølging av Barnekonvensjonen og ber innstendig om at norske myndigheter endrer sin praksis. Komiteen ber partene at det å å sikre barnets beste er et hovedanliggende når det skal fattes vedtak om utvisning av barnets foreldre.

Norske myndigheter ignorerer den krasse kritikken fra FN's Barnekomité. I tillegg ignorerer de kritikk fra Europarådet.
ERCRI - (Den Europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse) ber norske myndigheter sikre retten til privat- og familieliv.

HVA VIL DEN NYE REGERINGEN GJØRE MED DETTE?

I dag utvises foreldre dersom de på et tidspunkt oppga feil identitet. Er det i tråd med allmen rettsoppfattning at norske myndigheter kan skille foreldre og barn i 5 år eller mer fordi man av ulike årsaker, redsel kan være en, har oppgitt feil id ved ankomst til Norge. Vi har sett eksemler på saker der UNE konkluderer med at det å ha barn i Norge ikke vurderes som særlig tilknytning til riket, selv om samværet er dokumentert. Hvordan skal man forklare et barn at Norge ikke anser at hun gir grunnlag for at pappa/mamma har tilknytning til riket?

UNE,s argument er at vi må utvise de som har kommet på feil identitet for å sende sterke signaler til "lykkejegere".

Det gjør de foreksempel ved å utvise en far til en 2 år gammel jente, som er gift og bor med barnets norske mor og har hovedansvaret for barnet mens mor er på jobb.

DETTE ER EN FORFERDELIG BEHANLING AV MENNESKER SOM FÅ ER KLAR OVER SKJER I NORGE. DET ER OGSÅ DISKRIMINERING PÅ HØYT NIVÅ SOM SKAPER EKSKLUDERING ISTEDET FOR INKLUDERING I INTEGRERINGSPOLITIKKEN. DET SKAPER HAT OG HARME FOR DE SOM OPPLEVER DETTE. DE LANGSIKTIGE KONSEKVENSER DET VIL GI DE BARN OG FAMILIER SOM OPPLEVER DETTE, ER GANSKE SÅ SIKKERT IKKE OPPLØFTENDE.

Mvh Multikulturelle-familier

Familieamputasjon

Vi er i Norge svært skeptiske til fysisk avstraffelse, på norsk jord. Og vi er skeptiske til lemlestelse, det være seg kjønnslemlestelse eller de eksemplene vi får kjennskap til om amputasjoner av armer og/eller bein som straff for tyveri og annen synd. Én ting er å skjære bort et sykt eller skadet bein eller arm, noe som smerter og er ute av funksjon. En annen ting er å skjære bort et godt fungerende lem. Det er grusomt, umenneskelig og nedverdigende.

Tilsvarende grusomt, umenneskelig og nedverdigende kan det være å skjære i godt fungerende familier. Én ting er at familier kan fungere så dårlig at det er riktig og naturlig at den løser seg opp. Én ting er at ett av familiens lemmer kan være til slik belastning at det beste for familiens harmoni og trygghet er å være ham eller henne foruten. En ganske annen sak er det, som straff eller sanksjon, å skjære i en vel fungerende familie og fjerne en far eller mor eller et barn.

Dette skjer, i vårt siviliserte Norge, i fredstid. For å understreke alvoret og for å trekke parallellen til de fysisk amputasjonene, finner jeg det på sin plass å bruke amputasjon som betegnelse.

Les mer her

"Stans utvisningen"

Lise Christoffersen (Ap) mener Moke Mutulu bør få bli i Drammen av hensyn til barna. Ulf Erik Knudsen (Frp) viser ingen nåde.

-Hvis det jeg var jeg som skulle ha fattet vedtak i denne saken, ville jeg latt ham få bli. Magefølelsen sier at hensynet til barna veier tungt. Derfor bør utvisningen stanses, sier Lise Christoffersen. (...)

-Fem år er lang tid. Når barn er involvert, bør det tas menneskelige hensyn, sier Ap-politikeren som vektlegger at barnefaren har bodd seks år i Norge.
-Når ting har tatt såpass lang tid, barn fødes og familier slår røtter, bør det vises litt romslighet, sier Christoffersen, som minner om at Norge har ratifisert FNs Barnekonvensjon.

Les mer her

– UDI tar ikke hensyn til barna

– Ungene vil tape mest på utvisningen av moren deres, sier Jon Kåre Håland.

Jon Kåre Håland fortviler over at det ikke blir tatt hensyn til Jon Kåre jr. og barnet som er ventet.

– Ungene vil miste faren sin. Utlendingsdirektoratet tar ikke hensyn til barna. Det er ungene som vil tape mest på denne saken, sier han.

– Hensynene til barna bør veie tungt når det er snakk om utvisning, sier Kari Stenquist, som er personlig rådgiver i Barneombudet.

Les mer her

Laila (28) skal kastes ut – får massiv støtte

Folk er opprørte etter at kone og spedbarn kastes ut av landet på grunn av formell feil ved oppholdstillatelsen.

TV 2 nyhetene fortalte torsdag hvordan Laila Navrud som har bodd og jobbet i Norge i over to år nå kastes ut av landet.

Feiltolket stempelkode
Laila er gift med Ole Kristian Navrud og har sammen en sønn på seks måneder. Da hun skulle søke om ny generell oppholds- og arbeidstillatelse gikk det kort tid før hun fikk nytt stempel i passet der det sto at hun hadde arbeidstillatelse, samt en tallkode bak. (...)

Utlendingsmyndighetene bestemte at Laila skulle utvises innen 3. juni.

Les mer her

Katrines historie!

Hei

Jeg heter Katrine og er 29 år gammel.
Giftet meg i 2001 med min mann fra Kurdistan, Tyrkia som er like gammel som meg.
Han var den gang asylsøker men denne saken stoppet vi da vi giftet oss og søkte om familiegjenforening.
Bodde sammen og hadde det fint i 3 år, da vi i 2003 fikk vedtak om utvisning på livstid pga han kom inn i landet med falsk identitet som 17 åring.
Anket saken og saken gikk til UNE da Udi opprettholdt vedtaket. Gikk til media (Dagbladet og 2 andre aviser ) hvor det ble laget sak om oss. Fikk vedtak fra UNE våren 2004 om utvisning i 5 år fra Norge og hele Schengen. Så i mai 2004 valgte vi at min mann skulle reise til Tyrkia og bo der. Jeg skulle pendle i 2 år, for i vedtaket sto det at vi kunne søke om opphevelse etter 2 år. Vi sendte søknad om opphevelse og familiegjenforening i mai 2006, da var jeg også gravid med vår sønn som ble født i juli 2006. Fikk svar fra UDI i 2008 på denne søknaden om at han måtte fullføre sine 5 år ( hadde da bare 1 år igjen ) og at jeg og vår sønn kunne flytte til Tyrkia visst vi ønsket å leve sammen som en familie. 3 juni 2009 sendte vi ny søknad om familiegjenforening ( han var da ferdig med sine 5 år) og venter fortsatt på svar. Jeg og vår sønn har pendlet ganske mye ned til min mann i Tyrkia. Ikke for å ta motet ifra dere andre som nettop har "startet" men jeg har ventet på et positivt svar siden 2001 da vi giftet oss. Stå på og hold motet oppe og ikke la UDI og UNE vinne over livet deres.

Katrine

Utvisning av utlendinger med barn i Norge

DET KONGELIGE JUSTIS‑ OG POLITIDEPARTEMENT

Departementet har nå besluttet følgende justeringer i praksis (Juni'99, sist endret mars 2008):

1. Utlendinger med barn i Norge skal i utgangspunktet ikke utvises med varig innreiseforbud.
2. Utvisning grunnet ulovlig opphold skal i større grad unnlates, når utlendingen har barn i Norge.
3. Ved senere søknad om adgang til riket/opphevelse av innreiseforbudet skal hensynet til barn i Norge tillegges større vekt.

Les retningslinjene her