Vår historie; Nina & Atnan

8.mars 2007, altså for 3 år og 10 måneder siden i dag, ble Atnan tatt i fra meg og sendt ut av Norge. Vi hadde da vært samboere i nesten et år og forlovet i tre måneder.
Episoden sitter printet inn i ryggmargen min. Og i tiden etterpå har jeg forsøkt å komme meg etter episoden.
På kvelden (den værste kvelden i mitt liv) etter arrestasjonen, satt jeg i leiligheten bare noen hundre meter fra politistasjonen. Jeg ringte på mobilen til Atnan, det er personsvar. Hvor er han? Hva gjør de med han? Når kan jeg se han igjen? Er han allerede ut av Norge? Venner av oss kom på besøk utover kvelden. Ingen kunne fatte at dette var sant.
Hvorfor? Dette kan de ikke gjøre!!!
Kvelden ble lang, jeg var sliten og hadde vondt, jeg forsøkte å sovne, men våknet og gråt til jeg nesten mistet pusten. Venninna mi trøstet meg så godt hun kunne.
Minnene fra arrestasjonen er tøffe... Jeg sliter enda med å sove om natten, har mye angst, er usikker, takler ikke å se politi og er ofte deprimert.
Les mer om episoden på min blogg.


Han fikk varig innreise forbud og innmelding i SIS. En straff som er alt for hard og som ikke bare dømmer en person til å bevege seg fritt blandt sine naboland for å søke arbeid, men som i ettertid krenker både vårt ekteskap og håp om å få leve som en familie i Norge. Vi har fått avslag på både søknad om opphevelse på innreiseforbud, utmeldelse av Schengen straff, og familegjenforening. Jeg har aldri fått intervju eller et møte angående noen av våre søknader. Når jeg har henvendt meg direkte til politiet, så får jeg bare til svar at jeg må ha avtalt time for å få snakke med noen....
Uttalige brev og mailer er sendt. Telefoner til UDI, UNE, Politets Utl.enhet, Utenriks departementet, EU domstolen og Helsinki komiteèn. Ingen kan gi meg konkrete svar om hva vi skal gjøre videre i saken, hvorfor mannen min har fått så streng straff eller når jeg kan få han hjem igjen. Det eneste svaret jeg har fått er :
"Det er ingen grunn for opphevelse av innreise forbudet, ønsker du å leve et liv med mannen din, er det inget til hinder for at du kan flytte til hans hjemland".

Og det kan være riktig det.... Jeg har tenkt tanken mange ganger. Men hvordan skal vi livnære oss i et land med stor arbeidsledighet ?
Jeg har ingen diplomer i språket, noe de har krevd på de jobbene jeg har søkt på der. Og en forventet månedslønn for en lærer ligger på 3600 kr. Jeg må skatte til Norge, betale andre lån jeg har og så betale husleie og strøm i Skopje. Da er jeg allerede i minus........ Atnan har bodd der i snart 4 år, har heller ikke lyktes å få jobb. Han har ingen inntekt per dags dato og får heller ingen sosiale stønader i sitt land. Jeg har ingen million formue til å kjøpe leilighet i utlandet og leve der sammen med han. Og uten arbeid for noen av oss, vil det si at vi ender opp på gata. Hvilket verdi liv er det da? Ja jeg kunne gjort det for kjærligheten, men realisten i meg sier at det er bedre å fortsette å bo i Norge, ha et forhold til min mann igjennom Skype hver kveld, kjempe en umenneskelig kamp mot UNE og ha HÅPET med meg, dag etter dag.

Vi har vært gift i 3 år og 4 måneder, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få mannen min hjem hos meg. Lage mat til han, dele ting i hverdagen med han.
Bare det å krangle om tv serier eller middags diskusjoner blir et savn.
Jeg ser ikke alltid lyset i tunnelen... kampen for å prøve å få Atnan tilbake til meg har vært lang, kald og umenneskelig.
Savnet etter hverandre er vondt og vi har ofte tunge dager der vi bare vil holde sengen og gråte. Men vi har vært flink til å støtte opp om hverandre og er der for hverandre i gode og onde dager. Heldigvis er kjærligheten vår så sterk at vi aldri vil gi opp kampen.

Rettferdigheten og kjærligheten må da seire en vakker dag?


Nina

Foto: Privat

Heléns historie/Aldri så ensom...

Aldri så ensom...
Av Helén

Det er min søsters bursdag. Hun har vært på nattevakt, og jeg har passet min niese. A skulle ringe meg når han våknet så det er ingen overraskelse at jeg ikke har hørt noe da jeg selv våkner i titiden. Jeg venter ett par timer før jeg selv ringer han, på tide å stå opp nå... Ingen svar .

Enda noen timer senere ringer endelig telefonen, ”Hei,” svarer jeg og forventer å høre stemmen til min kjære i andre enden.

”Ja hei, er det Helén jeg snakker med?”
”Ja,” svarer jeg.
”Ja, jeg ringer fra ...... politikammer, vi har din samboer her. ”
”Eh, ja vell!?”
”Ja han har bedt meg om å ringe deg og gi beskjed om at alt er ok, og du må ikke bekymre deg. Han kan ikke snakke med deg akkurat nå, men advokaten deres vil ta kontakt i løpet av formiddagen i morgen og gjøre en avtale slik at du kan være med på fengslingsmøtet.”
”Fengslingsm.... Hva skjer?”
”Jeg kan dessverre ikke diskutere saken med deg nå Helén på grunnlag av taushetsplikten, men advokaten tar kontakt og A er veldig klar på at han ønsker å ha deg til stede i morgen og han sier han vil fortelle deg alt når du kommer hit.”
”Men... Du må jo si hva det gjelder, du kan ikke bare..”
”Jeg beklager Helén, men ikke bekymre deg, dette skal nok ordne seg. Og i morgen får du snakke med A og han vil forklare alt.”
”Men...”
”Advokaten tar kontakt Helén, bare ta det med ro nå, så får du oppklaring i morgen. Ha det bra”

Ha det bra? Tusen tanker på en gang og ingen innen rekkevidde. Ta det med ro? Hvordan i helvete kan jeg ta det med ro? Hva skjer nå?
Øynene fylles opp og jeg prøver ikke en gang å kjempe i mot.

Hos UDI neste morgen blir jeg fulgt opp i 2.etasje der A sitter. Han ser gammel ut, sliten. Straks han ser meg knekker han sammen. Jeg har aldri sett han slik, min gode, sterke mann. Han ser ut som en som har mistet alt. Først klarer han ikke å snakke, jeg må være den sterke. Jeg holder rundt ham og prøver å forvisse ham om at det kommer til å gå bra.

”Alt er over,” stotrer han frem.
”Hva kjære? Hva er over?”
”Alt.”
”De sier at jeg ikke er meg! Det er sinnsykt”

Jeg får ikke frem ett ord.
”De sier jeg er fra Tanzania. At de har beviser og at de skal sende meg tilbake.”

Tusen spørsmål og tanker og atter en gang får jeg ikke grep på en eneste en.

”Vi må gå nå.”

Det er politiadvokaten, i følge med to tjenestemenn som er der for å transportere min kjære til tinghuset der fengslingsmøtet skal stå. Jeg får ikke være med i patruljebilen.
På tinghuset venter T, advokaten som tok i mot oss med åpne armer bare uker tidligere da vi stod midt i virrvarret av erklæringer og søknader og forberedte oss til å søke om familiegjenforening.

Saksdokumentene blir lagt frem og jeg får 10 minutter til å lese gjennom påstandene. Dette er helt vilt. Jeg leser i stillhet. A stirrer i bordplaten, ett ørlite blikk og forsiktig smil i min retning før han igjen trekker seg inn i seg selv. Jeg leser hvert ord, hver eneste påstand. Klarer ikke helt å ta det inn over meg. Bestemmer meg fort for at A skal få tvilen til gode. Vi må snakke sammen i fred og ro og han må få en sjanse til å forklare hva dette betyr, hva det handler om. Bevisene forteller en sterk historie, og enn så mye jeg ønsker å tro at dette bare er oppspinn så er jeg ikke dum. Muligens en smule naiv, veldig godtroende, men ikke dum.

I tingretten synes tiden å stå stille. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå hva politiadvokaten rabler om, jeg klarer uansett ikke å fatte hva som skjer her og nå.

Han får fire uker varetektsfengsling, og av hensyn til meg og den lille i magen min sender de han ikke til mottaket på Trandum, men lar han sitte i nærmeste fengsel. Fare for rømning er argumentet deres. De mener han vil benytte første og beste mulighet til å stikke av, forlate meg og vårt ufødte barn og kaste bort livet vi har bygget opp sammen.

Jeg er sint. Fortvilet, redd og usikker, men mest av alt sint.

A blir straks transportert til fengselet og T ordner det slik at jeg får komme på besøk allerede neste morgen.

Slik går ukene, to telefonsamtaler og to besøk i uken er det vi får. Og da er vi heldige, fengselsbetjentene er menneskelige og klarer heldigvis å sette seg inn i vår situasjon. Tirsdag og Torsdag tar jeg bussen til min kjære, på veien kjøper jeg med en meny fra Burger King eller en grillet kylling fra varmedisken på Meny. Han setter pris på det. Og en Snickers.

Veien fra busstoppet opp til fengselsporten er lang og tung der jeg vagger av gårde i motvind med magen min godt beskyttet fra kulden under en tykk ullkåpe. Jeg kjenner blikkene fra de andre busspassasjerene i det jeg stiger av og tar fatt på veien som kun leder til ett sted.
Det er ingen tvil, her vagger enda en trist skjebne.

De alt for korte timene vi får sammen er uvurderlig. Klart det er tøft, men jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom ukene uten å ha de gode stundene sammen med min kjære å se frem til. Der på besøksrommet konsentrerer vi oss om å holde hverandre oppe, og nyte hvert sekund sammen, for hvem vet hvor lang tid vi har.

April måned, nå er det avklart. A sendes til Tanzania. Etter åtte uker i varetekt, to av de tilbrakt på Trandum, blir min elskede revet fra oss, bare to uker før vår nydelige lille datter kommer til verden. To uker som ikke har festet seg ordentlig i hukommelsen, to søvnløse uker med konstante smerter og en stadig økende angst for dagen da den lille skal bestemme seg for å komme til verden. Dagen som skulle bli den største dagen i våre liv, men som i stedet blir ett mareritt, og igjen er jeg alene. Til hun kommer. Da er det oss, oss to alene, sammen.

Om bare noen måneder fyller hun tre, hun er en nydelig jente med ett utrolig humør og en evne til å glede mennesker rundt seg hvor enn hun går, akkurat som sin far. Han får bare sett bilder, en og annen videosnutt og ett og annet ord i telefonen. Stort sett hei og hadet, for det er det man sier i telefonen.
Vi kan ikke besøke han, det er for langt borte, for risikabelt da både vår datter og jeg får daglige medisiner og jevnlig oppfølging for alvorlig sykdom, og ikke minst for kostbart. Det føles ikke noe bra, å ikke kunne prioritere å la vår datter tilbringe tid med og bli kjent med sin far, men vi har ikke noe valg. Slik har hverdagen blitt, og med mindre noe drastisk gjøres for å endre måten utlendingssaker blir behandlet, med mindre det åpnes opp for en individuell saksbehandling der det vises skjønn og man slutter å trenge alle innenfor en ramme, er det slik den kommer til å fortsette å være.

Helén

"Lenes" historie

Alt startet i januar 2006 da jeg traff min mann, som da var asylsøker. Som så mange andre hadde han ikke noe informajon på forhånd hva det innebar å søke asyl, og han ikke ikke hørt om dette tidligere. Min mann hadde opphold i Spania på tiden han søkte asyl i Norge, men hadde valgt å lage opp en historie til Norske myndigheter på oppfordring fra andre asylsøkere han tilfeldig traff i Oslo sentrum! Dette var nok den største feilen han ville gjøre i livet, og noe han i ettertid har angret over.

Han fikk avlag på asylsøknad, uten noe mer informasjon etter dette. Han valgte å fortsette å være i Norge da han hadde møtt meg. På dette tidspunktet reise han til Spania der han har sitt opphold for å hente sine papirer, for så å komme tilbake å være med meg. Vi var klar over at det var 3 mnd som gjalt. I januar 2008 giftet vi oss på Oslo tinghus i troen på at han fortsatt var lovlig i landet med sine spanske papirer. For å kunne gifte seg i Norge må man ha lovlig opphold på tidspunktet vigslen skjer, og dette var det ingen som sa noe på.

En uke etter vi giftet oss, gikk vi til politiets utlendingenhet i Brugata for å søke familiegjenforening, noe vi aldri vil glemme. Dette var ca 1 mnd før jeg hadde termin, så jeg var høygravid, og så endelig et lys i tunnelen. Vi skulle få være sammen for alltid...trodde jeg da i ca 30 min. Plutselig kom det sivilpoliti inn døren og spurte min mann om id kort. Hun som hadde mottat vår søknad hadde varslet politiet. Det satt på han håndjern, og uten å ta hensyn til han eller meg førte de han ut i bilen og reiste. Der sto jeg igjen i en psykose...viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..gråt og skrek! Dette var virkelig noe av det værste jeg har vært med på! Jeg var hos politiet dagen etter for å snakke med dem å håpet å møte han før de sendte han ut! Dette var helt umulig, jeg følte meg som en kriminell!

Fikk fullmakt fra mannen og ringte udi, og de kunne opplyse om at han hadde fått varsel om utvisning i 2006, og utvist i 2007. Dette visste hverken jeg eller han noen ting om! Ingen beskjed hadde vi om dette. Siden han nå ble tatt igjen etter første utvisning laget de en ny utvisning for han, den første fra 2007 var på 5 år, mens denne gangen fikk han livstid. Tross at han aldri hadde blitt informert om den første! Det eneste som kunne hjelpe oss nå var hans opphold i Spania. Men så onde som Norske myndigheter er, så ville de gjøre alt de kunne for at Spania skulle trekke oppholdet tilbake, så han aldri kunne komme tilbake i Schengen, dette til tross for at vi hadde et barn i vente. At mennsker kunne være så onde hadde jeg ikke trodd, men UDI visste sitt sanne.

Takk gud, så avviste Spania dette, siden han ikke hadde noen problemer der, så utvisning fra Schengen var ikke mulig, dermed ble han kun utvist fra NORGE! Det tok ikke mange ukene før han var tilbake i Norge og trosset denne utvisning, for han visste jeg skulle føde når som helst, og han kunne ikke la meg være alene. Ingenting stopper kjærligheten, og spesiellt ikke kjærligheten til sitt barn.
Desverre skulle han ut en kveld men noen kamerater og ble tatt igjen. Han kjente desverre ikke de beste menneskene, og var ikke på de beste stedene. Dermed var det ut igjen, rett før fødsel...
Mange valg man skulle ønske man kunne gjøre om.

Vår datter ble født mars 2008 <3 det største som har hendt meg. Første jeg gjorde var å ringe min mann å fortelle om den nydelige prinsessen vi hadde fått og stemmen jeg hørte var så glad å trist på samme tid. Det tok meg 1 1/2 mnd før passet var i orden og vi fikk reise til Pappa i Spania. Dette var et stort øyeblikk fullt av følelser. Etter turen i Spania på to uker, måtte vi tilbake til Norge. All frustrasjonen av å ikke ha mannen med meg og være helt alene med mitt første barn var ikke til å holde ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Advokat jobbet på spreng for å få forandring i saken, men ingenting hjalp! Legeerklæringer hadde jeg også, men UDI brydde seg ikke!

SÅ kom vedtaket fra advokat, der hun kunne fortelle at Udi hadde satt ned utvisningen fra livsvarig til 5 år, for hensyn til barnet! Dette var tross alt en lettelse, selv om 5 år er fryktelig lenge! Når mannen fikk høre dette, ble han gal.."5år uten deg og min datter" var det han klarte å si..Noen uker senere var han tilbake i Norge! Advokaten visste om dette, og sa klart ifra at dette ikke var lurt, men hun skulle ikke si noe. Så bodde vi lykklige sammen i 4 mnd før vi bestemte oss å flytte til Sverige! Vi orket ikke leve i skjul lenger, og tenkte å forsøke å flytte. Vi ble overrasket over behandlingen vi fikk i Sverige, litt mer enn 1 mnd etter søknaden var sendt inn fikk han opphold! Jeg gråt og lo om hverandre og visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Min mann ble stum, og ville ikke tro det jeg leste for han. ENDELIG!!!

Så for oss endte det forholdsvis godt, og vi bor fortsatt i Sverige å venter på å flytte tilbake til Norge i 2013. Venter vårt andre barn i mai 2011.

(dette er en veldig sterk historie for meg, som jeg vist nok har fortrengt litt, for mens jeg satt og skrev kom alt tilbake og jeg klarer ikke å slutte å gråte) Skulle virkelig ønske ingen andre måtte oppleve dette!

193 sendt hjem i skyggen av Amelie

Bare mens papirløse Maria Amelie satt på Trandum ble rundt 70 mennesker sendt ut av Norge.

(...)

Uken før Amelie ble hentet av fem politimenn utenfor Nansenskolen på Lillehammer, ble irakiske Diar Same Saleh og hans høygravide kjæreste vekket midt på natten.

– Klokka 4 på natten kom sju politimenn inn på soverommet og arresterte den gravide kona mi og datteren min. Jeg trodde ikke dette kunne skje i Norge, jeg er fortsatt i sjokk. Selv Saddam ville ikke gjort det på den måten, sier Saleh til NRK.

(...)

– Utvisningsvedtaket fikk Jusus 20. april 2009 – på bursdagen min. Det var helt surrealistisk. Livet har vært helt uforståelig siden da. Jeg trodde menneskerettighetene hadde forrang i forhold til norsk lov. Men det kan virke som om innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til barna. Men vi må bare forholde oss til det, dette er vår virkelighet, sier Lise til NRK.no.

Nå er Jusus sendt tilbake til Nigeria syv år etter at han kom til Norge, mens mor og datter sitter igjen.

Les mer her

Mary og Pappa - Foto: Privat

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

Her blir fire barn under 15 hentet av politiet

Fem dager før Maria Amelie ble pågrepet, ble fire barn i Tønsberg pågrepet og sendt ut av landet. To av barna er født i Norge.

Pågripelsen skjedde på en adresse i Tønsberg ved 08-tiden fredag 7. januar.

Barna som er sendt ut, er en tre måneder gammel jente, samt tre gutter på 5, 12 og 14 år.

Det var ingen som gikk i tog for dem. Ingen tente fakler for dem. Ingen holdt TV-debatter for dem. De eneste som møtte opp utenfor boligen deres i Tønsberg fredag 7. januar var politiet.

Les mer her

En støtte til Maria Amelie

Saken til Maria Amelie, jenta som ga de papirløse en stemme og et ansikt, har aldri fått en plass her på Kampen mot UDI. Denne bloggen tar for seg familiegjenforening, spesielt der barn er involvert.
Men idag kjenner jeg at vi må lage hjerterom og plass til Maria Amelie. Hun ble igår kveld arrestert av åtte menn fra politiet, og sitter nå på Trandum i vente på å bli tvangsreturnert til Russland.

Hva vil UDI og UNE egentlig med dette? Skal Maria Amelie være et heidundrende skrekkeksempel for at slik kan det gå hvis du kommer til Norge?!?
Nå må utlendingsmyndighetene virkelig skjerpe seg. Hun har vært her siden hun var barn. Hun har stor "tilknytning til riket". Hun er godt integrert.
UDI og UNE: Nå må dere slutte med å se slavisk på disse lovene deres som passer inn der og da. Og dere må slutte med å overse andre lover som kan ødelegge saken deres. Det virker som dere plukker og mikser for at kabalen skal gå opp for dere.

Hvor er menneskerettighetene bak dette vedtaket?
Dere arresterer Maria Amelie før hun i det hele tatt har lest vedtaket fra dere. Er det riktig da? Var dere redd hun skulle gjemme seg igjen?

Hva skal hun sendes tilbake til? Hun har ingen og ingenting i Russland.
Nå må dere slutte å ødelegge mennesker liv av "innvandringspolitiske hensyn".

Mange varme tanker og klemmer sendes til Maria Amelie som antakeligvis er vettskremt for hva som kan skje med henne de neste dagene.


~Siv~

Maria Amelie er pågrepet av politiet Ny Tid kåret henne til Årets nordmann i 2010. I dag kan hun sendes ut av landet.

MARIA AMELIE ER IKKE ULOVLIG - Amnesty reagerer med sjokk og avsky på arrestasjonen og den planlagte utsendelsen av Maria Amelie. - Hennes sterke tilknytning til Norge siden hun var barn burde gi henne opphold, sier generalsekretær John Peder Egenæs.

– Jeg er helt skjelven Papirløse Maria Amelie sitter på Trandum og er livredd for hva som vil skje videre etter at hun i går ble arrestert av Politiets utlendingsenhet. Hun venter nå på å bli fremstilt for varetektsfengsling for så å bli deportert ut fra Norge.

– Politikerne vender henne ryggen Studievenn av Maria Amelie mener folk må vise at Norge ikke støtte slik behandling av mennesker. 25-åringen fra Kaukasus ble arrestert sent i går kveld etter at hun holdt et foredrag om papirløse flyktninger ved Nansenskolen på Lillehammer.

UNE: Maria Amelie har ikke beskyttelsesbehov Den pågrepne asylsøkeren Maria Amelie har ikke noe beskyttelsesbehov og får derfor ikke asyl i Norge, understreker Utlendingsnemnda (UNE).

- PR-jippo fra Regjeringen Geir Bekkevold, KrFs innvandringspolitiske talsmann er opprørt over behandingen av Maria Amelie. – Maria Amelie har blitt offer for Regjeringens asylspill, og deres behov for å sende ut et signal om at de er høye og mørke. Regjeringen gjør det de kan for å hindre at mennesker på flukt tar turen til Norge, sier Geir Bekkevold, KrFs innvandringspolitiske talsmann i en pressemelding.

Amelie: - Trodde ikke det var sant Maria Amelie mener hun aldri har fått lagt frem sin side av saken. Utlendingsnemnda (UNE) satser på en snarlig uttransportering. - Jeg var i sjokk og trodde ikke det var sant. Jeg trodde jeg skulle blitt informert på forhånd, sier hun til Aftenposten.no.

- Jeg angrer ikke Det sier Maria Amelie før fengslingsmøtet torsdag ettermiddag.

Noen refleksjoner over hendelsene I skrivende stund er det litt over seks timer siden jeg ble oppringt av en venn på min gamle skole, Nansenskolen. Han ba meg holde meg fast. Den papirløse asylsøkeren og forfatteren Maria Amelie hadde nylig holdt foredrag. Jeg fikk beskjed om at hun rett etter foredraget hadde blitt anholdt. Som en forbryter var hun satt i lenker av ikke mindre enn åtte politimenn, for åpen gate i Lillehammer. Tre timer etter å ha fått avslag på asylsøknaden sin, stadig uten begrunnelse. Hun ble straks kjørt mot Gardermoen, der ventemottaket ligger helt ved enden av rullebanen. Nacht undt nebel.

Vedtaket fra UNE Her finner du hele vedtaksbrevet fra Utlendingsnemda

Ulovlig norsk Her kan du kjøpe den omtalte boka av Maria Amelie

Ikke et menneske Maria Amelies kronikk i Aftenposten 4. januar 2011