Episoden sitter printet inn i ryggmargen min. Og i tiden etterpå har jeg forsøkt å komme meg etter episoden.
På kvelden (den værste kvelden i mitt liv) etter arrestasjonen, satt jeg i leiligheten bare noen hundre meter fra politistasjonen. Jeg ringte på mobilen til Atnan, det er personsvar. Hvor er han? Hva gjør de med han? Når kan jeg se han igjen? Er han allerede ut av Norge? Venner av oss kom på besøk utover kvelden. Ingen kunne fatte at dette var sant.
Hvorfor? Dette kan de ikke gjøre!!!
Kvelden ble lang, jeg var sliten og hadde vondt, jeg forsøkte å sovne, men våknet og gråt til jeg nesten mistet pusten. Venninna mi trøstet meg så godt hun kunne.
Minnene fra arrestasjonen er tøffe... Jeg sliter enda med å sove om natten, har mye angst, er usikker, takler ikke å se politi og er ofte deprimert.
Les mer om episoden på min blogg.
Han fikk varig innreise forbud og innmelding i SIS. En straff som er alt for hard og som ikke bare dømmer en person til å bevege seg fritt blandt sine naboland for å søke arbeid, men som i ettertid krenker både vårt ekteskap og håp om å få leve som en familie i Norge. Vi har fått avslag på både søknad om opphevelse på innreiseforbud, utmeldelse av Schengen straff, og familegjenforening. Jeg har aldri fått intervju eller et møte angående noen av våre søknader. Når jeg har henvendt meg direkte til politiet, så får jeg bare til svar at jeg må ha avtalt time for å få snakke med noen....
Uttalige brev og mailer er sendt. Telefoner til UDI, UNE, Politets Utl.enhet, Utenriks departementet, EU domstolen og Helsinki komiteèn. Ingen kan gi meg konkrete svar om hva vi skal gjøre videre i saken, hvorfor mannen min har fått så streng straff eller når jeg kan få han hjem igjen. Det eneste svaret jeg har fått er :
"Det er ingen grunn for opphevelse av innreise forbudet, ønsker du å leve et liv med mannen din, er det inget til hinder for at du kan flytte til hans hjemland".
Og det kan være riktig det.... Jeg har tenkt tanken mange ganger. Men hvordan skal vi livnære oss i et land med stor arbeidsledighet ?
Jeg har ingen diplomer i språket, noe de har krevd på de jobbene jeg har søkt på der. Og en forventet månedslønn for en lærer ligger på 3600 kr. Jeg må skatte til Norge, betale andre lån jeg har og så betale husleie og strøm i Skopje. Da er jeg allerede i minus........ Atnan har bodd der i snart 4 år, har heller ikke lyktes å få jobb. Han har ingen inntekt per dags dato og får heller ingen sosiale stønader i sitt land. Jeg har ingen million formue til å kjøpe leilighet i utlandet og leve der sammen med han. Og uten arbeid for noen av oss, vil det si at vi ender opp på gata. Hvilket verdi liv er det da? Ja jeg kunne gjort det for kjærligheten, men realisten i meg sier at det er bedre å fortsette å bo i Norge, ha et forhold til min mann igjennom Skype hver kveld, kjempe en umenneskelig kamp mot UNE og ha HÅPET med meg, dag etter dag.
Vi har vært gift i 3 år og 4 måneder, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få mannen min hjem hos meg. Lage mat til han, dele ting i hverdagen med han.
Bare det å krangle om tv serier eller middags diskusjoner blir et savn.
Jeg ser ikke alltid lyset i tunnelen... kampen for å prøve å få Atnan tilbake til meg har vært lang, kald og umenneskelig.
Savnet etter hverandre er vondt og vi har ofte tunge dager der vi bare vil holde sengen og gråte. Men vi har vært flink til å støtte opp om hverandre og er der for hverandre i gode og onde dager. Heldigvis er kjærligheten vår så sterk at vi aldri vil gi opp kampen.
Rettferdigheten og kjærligheten må da seire en vakker dag?
Nina
Foto: Privat
