torsdag 27. januar 2011

Ann-Kristin og Karwans historie

Jeg hadde ett vanskelig å hardt liv. Var masse alkohol, problemer med falske venner, utnytting, baksnakking.
Jeg klarte ikke å ha noe kjærlighets forhold, for jeg fant aldri den rette.

Jeg var så opptatt av at den mannen jeg skulle ha, skulle være populær og godt likt.

Jeg ville ha en som spesielt min bror skulla godta å like, det betydde mye for meg.

Men fant aldri noen.

Men så i påska 2009, var jeg med en venninne fra Inderøya på besøk til ett vennepar av hennes far.

Var utruli koslig kveld, og inn pubdøren kom det en kjekk ung kar. Broren til han vi var på besøk hos.

Han var mørk håret, sjarmerende og ubeskriveli kjekk. Han var kurder. Jeg falt for ham med en gang, ringte min mor å fortalte at jeg

hadde sett verdens kjekkeste mann. Drømme mannen min.

Vi så på hverandre hele kvelden, når andre lo, satt han og jeg å lo sammen å så på hverandre, lo selv om de andre hadde sluttet.

Jeg kjente at hjerte mitt banketnår jeg så ham. Men trodde ikke at jeg kunne få en som ham.

Og han var den typen som dro med mange forskjellig kvinnfolk. Hadde med seg nye hjem hele tiden osv.

Så kom August, da hadde han laget seg nettby, la til min vennine for å finne meg på nettby.

Han fant meg, kontaktet meg. Spurte om jeg skulle til Inderøy snart. Jeg kom den første helga.

Vi var ute. Hadde det kjempe bra. Vi pratet masse, og jeg hadd forsått at eg hadde funnet mannen jeg villa ha.

Dagen etter, skulle min vennine og jeg gå hjem, vi hadde vært på etterfest hos drømmemannen min.

Jeg sa til henne, tror jeg er forelsket.. Noe jeg ikke trodde om meg selv. Han stjal mitt hjerte.

Jeg trodde dette var bare for en natt, noe som han garantert sikkert hadde også trodd at det skulle være.

Men han kontaktet meg igjen. Han kom på døren med pizza å brus til oss. Jed startet med å tilbringe mine dager på Inderøy.

Vi var så forelsket. Jeg var helt fortapt i hans øyne.

Vi ble kjærester den 6. September 2009. Det tok meg fire uker før jeg fortalte om ham til mine foreldre.

Jeg var nervøs for å si det til dem, pga at han er utlending, noe jeg alltid sa at jeg ikke skulle ha! ;)


Når de ble presentert for hverandre, var det som en gnist. Mine forldre ble glade i ham. Jeg elsket ham så høyt.

De godtok ham, så lenge jeg hadde det bra med ham og jeg var lykkelig var de også det :)

Han kalte meg ting som ingen hadde gjort før, behandlet meg som en dronning.

Jeg har aldri vært så lykkelig i mitt liv. Jeg var så stolt over at han var min.

Vi forlovet oss. Han fridde, jeg sa ja å smilte.

Vi snakket om leilighet, bryllup og barn. Vi skulle leve sammen resten av vårt liv sa vi til hverandre.

Han sa at han aldri har vært så glad i ei jente som i meg.

Etter 8 måneder ble det slutt mellom oss. Han gjorde det slutt med meg. Ble stor krangel og diskusjon.

Så tok det to dager og han hadde fått seg en ny dame. Det såret meg dypt.

Aldri kjent en sånn slik smærte i hjerte mitt å kroppen, bare tanken på de to.

Men så tok det 4 uker, da kom han tilbake til meg.

Han satt lenge å så på meg, så begynte han å stryke meg på kinnet, å gjennom håret som han gjorde da vi var sammen.

Han ble blank på øynene. Og for meg gjorde det vondt. Han var fortsatt sammen med hun andre jenta.

Men jeg og Karwan havnet sammen den kvelden 20 Juni. Jeg ble gravid etter den kvelden. Det ble ikke han noe glad for.

Han gjorde det slutt med hun andre 2 uker etterpå. Han begynte å være hos meg vær kveld å vær natt.

Han begynte å innse ting, og var lei seg for va som hadde skjedd.

Men jeg hadde problemer med å stole på ham igjen.

Så han bygget opp forholdet vårt på nytt, beviste for meg at jeg kunne stole på ham igjen.

Han gjorde alt. Og nå, forguder han både meg å ungen i magen min.

Han er kjempe gla for at alt har gått bra mellom oss. Men han plages fortsatt litt med det som skjedde i sommer.

Han sier han skulle ønske at alt ble gjort annerledes, og at han aldri ville vært sammen med hu andre.

Det var det dommeste han hadde gjort, han vil ikke en gang se på henne som eksen sin!

Så jeg og Karwan forlovet oss på nytt, fant ett søtt lite hus :)

Men før vi viste at jeg var gravid hadde han skrevet navnet sitt hos IOM.

Og skulle reise hjem til kurdistan frivillig. Ingen av oss gledet oss til at denne dagen kom.

Men ting tok tid, og vi hørte ingenting.

Men pluttselig fikk han svar. Så 22 November 2010 reiste han fra meg å lille klompen vår.

Savnet er stort. Men vi må klare dette. Vi håper på å få ham tilbake innen fødselen i Mars 2011. Gjennom besøksvisum.

Ekte kjærlighet overvinner alt. Vi klarer oss fint enda, prater sammen på telefon vær dag.

Flere gangen om dagen. Og har ett håp om at vi en dag ser hverandre igjen ♥

For jeg har ingen planer om å la mitt barn vokse opp uten sin pappa..

Vårt lille sjarmtroll kommer til verden i Mars :)

2 kommentarer:

  1. Jeg håper dere snart får være sammen igjen, slik at barnet slipper å vokse opp uten pappan sin.

    Klem

    SvarSlett
  2. Haha helt utrolig å være så naiv. Men du er ikke alene dessverre.

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.