Kjempe sammen!

Mannen min fikk utvisning og reiste selv ut av Norge i januar 2010. Jeg har mistet mannen min. Robin har mistet pappa'n sin. Jeg sitter nå som ufrivillig alenemor. Vi er ikke borte fra hverandre fordi kjærligheten tok slutt. Den er sterkere og varmere enn den noen gang har vært.
Vi er fra hverandre fordi UDI og UNE har bestemt at mannen min skal utvises i to år. De har ikke tatt hensyn til at vi er gift. De har ikke tatt hensyn til at vår ett år gamle sønn mister Pappa i nærmere tre år.

Hva med FN's Barnekonvensjon? Hvorfor har de ikke tatt hensyn til barnets beste? Har ikke sønnen min noen rettigheter i det hele tatt?

Vi er absolutt ikke alene om å få familien vår amputert. Gang på gang får vi se på nyhetene eller leser i avisene at enten en mamma eller pappa skal kastes ut av landet grunnet brudd på Utlendingsloven. På Facebook er det mange støttegrupper for mennesker som prøver å redde familien sin.

Jeg har følt meg helt nummen og uten krefter til å gjøre noe med dette. All motstandskraft ble borte den dagen mannen min reiste ut av landet. Men nå kjenner jeg grensa er nådd. Glasset rant over den dagen jeg ble invitert til en gruppe på facebook; "Hjelp , min sønn på 4 uker kan miste sin mamma grunnet udi". Hele saken er hårreisende og trist. Igjennom denne gruppa kom jeg over andre grupper hvor mennesker i samme situasjon har skrevet litt av sine historier. Tårene strømmet, men likevel kjente jeg hvor godt det var at det er noen der ute som virkelig forstår. Mennesker som selv føler denne urettferdigheten på kroppen.

Det var da jeg fikk idéen om å lage denne bloggen. La oss sammen ta opp kampen mot UDI. La oss sammen prøve å åpne øynene til de rette menneskene slik at de ser at lover og regler ikke blir tatt hensyn til. La de se at barnas rettigheter blir ignorert. La de se at systemet ikke fungerer slik det er i dag.

Her kan vi samle historiene våre. Her kan vi legge ut saker som er i media. Vi kan se litt nærmere på lovverket. Her kan vi diskutere og drøfte. Den dagen vi føler at bloggen er sterk nok sender vi den til politikere, organisasjoner og viktige mennesker vi føler kan gjøre noe.

Alene er vi bare navn på et papir for UDI. Sammen kan vi bli mye sterkere og mer synlige. La oss kjempe for barna våre, for familiene våre og for kjærligheten.

~Siv~