Å leve i “glansen” av UDI’s (u)menneskelige hensyn

Jeg er en norsk kvinne, som uheldigvis gikk hen og ble forelsket i en utenlandsk statsborger fra Liberia. Jeg hadde da, i gjerningsøyeblikket, 4 barn fra før, levde med en medfødt kronisk sykdom som også 2 av mine barn dessverre har arvet, og er derfor ung uføretrygdet. Da vi ble sammen, hadde vi felles våre drømmer og planer for fremtiden. Vi flyttet sammen, han jobbet fulltid og vi hadde min inntekt, livet var godt. Vi valgte og få barn sammen, vår datter ble født prematur, det var en tøff tid men hun klarte seg utmerket igjennom bragdene og er i dag en kjempeaktiv 2 årig gledesspreder. Men i skyggen av disse hverdagslige syslene, lever vi i et usynlig helvete. Min samboer er asylsøker! Han fikk sitt første avslag 3 år etter han kom til Norge. Veien fra der har vært lang og kronglete, og et evig jag med UDI i hælene. Hva enn UDI måtte mene og tro, så er realiteten det den er, ingen kan forandre de ting som min samboer har opplevd og vært vitne til i hjemlandet: krig, drap, plyndring, voldtekt, redsel og umennesklige tilstander. Han mistet sin familie i krigen, han vet ikke om foreldrene er i livet i det hele tatt.

Men dette er ikke hans historie, dette er min og mine barns historie. Folk i dette landet må vite hvordan det er å leve under disse forholdene som jeg og mine barn befinner oss i akkurat nå. Siden min samboer fikk sitt første avslag, har veien blitt tøff å gå, vi har blitt fratatt, av mitt eget lands myndigheter, alt fra håp og glede til store økonomiske forandringer. Midt inni dette ligger redsel: redsel om hva som skjer imorgen, neste uke, neste mnd. Frykt: frykten for å miste noen som man elsker så høyt, frykten for å bli alene ufrivillig, frykten for å miste sitt liv og drømmer. Sorg: sorg over urettferdigheten som blir vist meg og mine familie, sorgen over alle de tapte år vi har måtte kjempe mot systemet i stedet for og leve livet og glede oss over hverdagen, sorgen over å ikke bli trodd men bli stemplet som kriminell og løgnere. Maktesløshet: vi har ingen medbestemmelse i våre liv, alt som blir bestemt og gjort, er ikke i våre hender, min og mines barn fremtid og liv ligger i hendene til mitt egets lands myndigheter.

Ifølge UDI skulle jeg ha visst bedre. Visst bedre? Hva skulle jeg vite da? At UDI ikke viser menneskelige hensyn? At å forelske seg i en utlending betyr en uendelig kamp for kjærligheten, kampen for å få lov til å være sammen, kampen for at mitt barn skal få vokse opp med sin far? Skulle jeg vite at vi ville leve i fattigdom fordi UDI valgte og stoppe arbeidstillatelsen til min samboer i påvente av svar på klagen? Skulle jeg vite at jeg skulle miste nattesøvnen fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få mat på bordet neste morgen? Skulle jeg vite at myndighetene i dette landet ser bort fra lege erklæringer, psykologerklæringer, menneskelige hensyn, barnas hensyn osv fordi de er altfor opptatt av å ha rett? Men når realiteten ikke samsvarer med UDI’s “hensyn”, hva da? Hvem skal høre på oss da? Ingen! Vår egen advokat har sagt til oss (og UDI) at saken til min samboer er ikke blitt behandlet etter loven, at saksbehandlingen ikke er i samsvar med utlendingsloven , så hvem skal ta konsekvensene? Jo, det er mine barn det. Etter det økonomiske uføre vi er kommet i fordi min mann ble fratatt jobben på dagen, så er det barna mine som lider under dette. Vi skulle kjøpe eget hus, som vi kunne tilrettelegge for meg selv og mine barn med samme funksjonshemming, den drømmen er knust i tusen biter, min sykdom tar ikke ferie eller venter til livet blir lettere. At jeg ikke får muligheten til å ta mine egne valg, pga konsekvensene av UDI’s saksbehandling, er tøff og svelge. Min mann har jobbet i alle år, betalt skatt som alle andre, han har ikke hatt en eneste dags sykemelding i alle de årene han har jobbet. Vi har jo som alle andre familier lagt opp livet til den inntekten vi har. Men når den blir tatt bort raser alt. Jeg har ikke helse til å flytte, ikke kan jeg putte barna mine gjennom det heller. Vi skulle ikke flytte herfra vi bor nå til vi hadde fått vårt eget hus, men den drømmen brast dagen UNE sendte sitt endelige avslag, min samboer blir utvist i 2 år pga at de mener at han har jobbet uten arbeidstillatelse en stund, men i realiteten så er det ikke sant. I arbeidstillatelsen hans står det at den er gyldig til hans asylsøknad er ferdigbehandlet.

Men se bort i fra den saklige biten, hva med oss? Hva har vi gjort som gjør at vi fortjener og leve uten han i 2 år? Vår datter på 2 år, forguder sin far! Hva i all verden kan få UDI til og si at hun ikke kommer til å ta noen skade om hun blir separert fra sin far i 2 år? På hvilken psykologiske begreper kan det forklares? Hva er det han har gjort som er så galt? Han jobbet og betalte skatt!!! Til og med advokaten hans sa at arbeidstillatelsen var gyldig. Hvem skal vi tro på da? UDI står på sitt. Jeg og mine barn blir straffet fordi min mann jobbet og betalte skatt, forsørget sin familie. Forstå det den som kan. I UDI sine øyne så tror de visst at det er han som blir straffet, men i realiteten er det oss som sitter igjen som blir straffet. Vi blir tvunget til og flytte, jeg må klare alt alene, midt oppi alle økonomiske problemene. Jeg blir tvunget til å bli alenemamma. Jeg vil ikke være alenemamma, det var ikke det jeg valgte da jeg ble sammen med mannen min. Men nå skal jeg altså tvinges inn i den rollen. UDI TAR IKKE BARE MANNEN MIN, DE TAR GLEDEN MIN, KJÆRLIGHETEN MIN, SELVFØLELSEN MIN, FAMILIEN MIN, LIVET MITT!!!!!!! I hvilken lovsamling har de rett til det? På toppen av dette skal jeg være mor, oppdrager, livets klippe for 5 barn. Hvordan klarer man sånne ting i den situasjonen vi blir tvunget til og leve i?

I sommer har vi ikke hatt ferie, eller fornøyelser. Vi har ikke penger til sånn luksus, i stedet har jeg bedrevet sommeren med og vært hos gjeldsrådgiver for å få hjelp med økonomien, stått i bankkøer for å få utbetalt krisehjelp fra sosialkontoret. Barna har ikke fått være med på noe som helst, vi har ikke råd til noe som helst. De har ikke fått hatt bursdagsselskap, vi har ikke råd. Skolen begynner denne uken, men vi har egentlig ikke råd til det heller, blyanter og viskelær, bokbind, utstyr og klær, eller mat på bordet?

Vi vet ikke hva som skjer i morgen, vi bare venter. Venter fremdeles, på at vår skjebne skal komme. Venter på den dagen jeg ikke orker å tenke på, dagen da min mann blir tatt fra meg, dagen som vi alle må være sterke, tårer og gråt kommer til og ta plassen til kjærligheten og håpet. Mine barn mister sin far, jeg mister min mann og livet som venter oss etter den dagen orker jeg ikke å forstille meg engang. Det verste er at jeg vet at UDI kunne valgt en annen vei og gå, det finnes mange hensyn de kunne ta i stedet for hva de valgte. Men vi er vel bare et saksnummer i rekken av tusenvis av saksnummere.

Vi lever i glansen av UDI’s umenneskelige hensyn.


Skrevet av May-Elin

Foto: Privat