mandag 10. januar 2011

Å leve i “glansen” av UDI’s (u)menneskelige hensyn

Jeg er en norsk kvinne, som uheldigvis gikk hen og ble forelsket i en utenlandsk statsborger fra Liberia. Jeg hadde da, i gjerningsøyeblikket, 4 barn fra før, levde med en medfødt kronisk sykdom som også 2 av mine barn dessverre har arvet, og er derfor ung uføretrygdet. Da vi ble sammen, hadde vi felles våre drømmer og planer for fremtiden. Vi flyttet sammen, han jobbet fulltid og vi hadde min inntekt, livet var godt. Vi valgte og få barn sammen, vår datter ble født prematur, det var en tøff tid men hun klarte seg utmerket igjennom bragdene og er i dag en kjempeaktiv 2 årig gledesspreder. Men i skyggen av disse hverdagslige syslene, lever vi i et usynlig helvete. Min samboer er asylsøker! Han fikk sitt første avslag 3 år etter han kom til Norge. Veien fra der har vært lang og kronglete, og et evig jag med UDI i hælene. Hva enn UDI måtte mene og tro, så er realiteten det den er, ingen kan forandre de ting som min samboer har opplevd og vært vitne til i hjemlandet: krig, drap, plyndring, voldtekt, redsel og umennesklige tilstander. Han mistet sin familie i krigen, han vet ikke om foreldrene er i livet i det hele tatt.

Men dette er ikke hans historie, dette er min og mine barns historie. Folk i dette landet må vite hvordan det er å leve under disse forholdene som jeg og mine barn befinner oss i akkurat nå. Siden min samboer fikk sitt første avslag, har veien blitt tøff å gå, vi har blitt fratatt, av mitt eget lands myndigheter, alt fra håp og glede til store økonomiske forandringer. Midt inni dette ligger redsel: redsel om hva som skjer imorgen, neste uke, neste mnd. Frykt: frykten for å miste noen som man elsker så høyt, frykten for å bli alene ufrivillig, frykten for å miste sitt liv og drømmer. Sorg: sorg over urettferdigheten som blir vist meg og mine familie, sorgen over alle de tapte år vi har måtte kjempe mot systemet i stedet for og leve livet og glede oss over hverdagen, sorgen over å ikke bli trodd men bli stemplet som kriminell og løgnere. Maktesløshet: vi har ingen medbestemmelse i våre liv, alt som blir bestemt og gjort, er ikke i våre hender, min og mines barn fremtid og liv ligger i hendene til mitt egets lands myndigheter.

Ifølge UDI skulle jeg ha visst bedre. Visst bedre? Hva skulle jeg vite da? At UDI ikke viser menneskelige hensyn? At å forelske seg i en utlending betyr en uendelig kamp for kjærligheten, kampen for å få lov til å være sammen, kampen for at mitt barn skal få vokse opp med sin far? Skulle jeg vite at vi ville leve i fattigdom fordi UDI valgte og stoppe arbeidstillatelsen til min samboer i påvente av svar på klagen? Skulle jeg vite at jeg skulle miste nattesøvnen fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få mat på bordet neste morgen? Skulle jeg vite at myndighetene i dette landet ser bort fra lege erklæringer, psykologerklæringer, menneskelige hensyn, barnas hensyn osv fordi de er altfor opptatt av å ha rett? Men når realiteten ikke samsvarer med UDI’s “hensyn”, hva da? Hvem skal høre på oss da? Ingen! Vår egen advokat har sagt til oss (og UDI) at saken til min samboer er ikke blitt behandlet etter loven, at saksbehandlingen ikke er i samsvar med utlendingsloven , så hvem skal ta konsekvensene? Jo, det er mine barn det. Etter det økonomiske uføre vi er kommet i fordi min mann ble fratatt jobben på dagen, så er det barna mine som lider under dette. Vi skulle kjøpe eget hus, som vi kunne tilrettelegge for meg selv og mine barn med samme funksjonshemming, den drømmen er knust i tusen biter, min sykdom tar ikke ferie eller venter til livet blir lettere. At jeg ikke får muligheten til å ta mine egne valg, pga konsekvensene av UDI’s saksbehandling, er tøff og svelge. Min mann har jobbet i alle år, betalt skatt som alle andre, han har ikke hatt en eneste dags sykemelding i alle de årene han har jobbet. Vi har jo som alle andre familier lagt opp livet til den inntekten vi har. Men når den blir tatt bort raser alt. Jeg har ikke helse til å flytte, ikke kan jeg putte barna mine gjennom det heller. Vi skulle ikke flytte herfra vi bor nå til vi hadde fått vårt eget hus, men den drømmen brast dagen UNE sendte sitt endelige avslag, min samboer blir utvist i 2 år pga at de mener at han har jobbet uten arbeidstillatelse en stund, men i realiteten så er det ikke sant. I arbeidstillatelsen hans står det at den er gyldig til hans asylsøknad er ferdigbehandlet.

Men se bort i fra den saklige biten, hva med oss? Hva har vi gjort som gjør at vi fortjener og leve uten han i 2 år? Vår datter på 2 år, forguder sin far! Hva i all verden kan få UDI til og si at hun ikke kommer til å ta noen skade om hun blir separert fra sin far i 2 år? På hvilken psykologiske begreper kan det forklares? Hva er det han har gjort som er så galt? Han jobbet og betalte skatt!!! Til og med advokaten hans sa at arbeidstillatelsen var gyldig. Hvem skal vi tro på da? UDI står på sitt. Jeg og mine barn blir straffet fordi min mann jobbet og betalte skatt, forsørget sin familie. Forstå det den som kan. I UDI sine øyne så tror de visst at det er han som blir straffet, men i realiteten er det oss som sitter igjen som blir straffet. Vi blir tvunget til og flytte, jeg må klare alt alene, midt oppi alle økonomiske problemene. Jeg blir tvunget til å bli alenemamma. Jeg vil ikke være alenemamma, det var ikke det jeg valgte da jeg ble sammen med mannen min. Men nå skal jeg altså tvinges inn i den rollen. UDI TAR IKKE BARE MANNEN MIN, DE TAR GLEDEN MIN, KJÆRLIGHETEN MIN, SELVFØLELSEN MIN, FAMILIEN MIN, LIVET MITT!!!!!!! I hvilken lovsamling har de rett til det? På toppen av dette skal jeg være mor, oppdrager, livets klippe for 5 barn. Hvordan klarer man sånne ting i den situasjonen vi blir tvunget til og leve i?

I sommer har vi ikke hatt ferie, eller fornøyelser. Vi har ikke penger til sånn luksus, i stedet har jeg bedrevet sommeren med og vært hos gjeldsrådgiver for å få hjelp med økonomien, stått i bankkøer for å få utbetalt krisehjelp fra sosialkontoret. Barna har ikke fått være med på noe som helst, vi har ikke råd til noe som helst. De har ikke fått hatt bursdagsselskap, vi har ikke råd. Skolen begynner denne uken, men vi har egentlig ikke råd til det heller, blyanter og viskelær, bokbind, utstyr og klær, eller mat på bordet?

Vi vet ikke hva som skjer i morgen, vi bare venter. Venter fremdeles, på at vår skjebne skal komme. Venter på den dagen jeg ikke orker å tenke på, dagen da min mann blir tatt fra meg, dagen som vi alle må være sterke, tårer og gråt kommer til og ta plassen til kjærligheten og håpet. Mine barn mister sin far, jeg mister min mann og livet som venter oss etter den dagen orker jeg ikke å forstille meg engang. Det verste er at jeg vet at UDI kunne valgt en annen vei og gå, det finnes mange hensyn de kunne ta i stedet for hva de valgte. Men vi er vel bare et saksnummer i rekken av tusenvis av saksnummere.

Vi lever i glansen av UDI’s umenneskelige hensyn.


Skrevet av May-Elin

Foto: Privat

7 kommentarer:

  1. Utrolig sterkt å lese historien din. Veldig trist at det i det heletatt skjer og at dere er så mange som må gå igjenom det. Ikke minst barna deres. Dere er norske statsborgere og har barn med norsk statsborgerskap så man skulle tro dere had...de noen rettigheter. At i det minste dere hadde noen rettigheter som ble ivaretatt, men utrolig nok er ikke det tilfelle. Ikke en gang dere som er født og oppvokst i Norge har noen rettigheter i saker som dette, og det kun fordi dere har forelsket dere og fått barn med en person fra en annen nasjon. Dette er hovedgrunnen til at barna blir ufrivillig ifratatt en omsorgsperson og at dere blir tatt i fra den dere ønsker å dele livet med. Henger ikke på grep at det er viktigere å sette eksempler enn at et barn får tilbringe tid med sin far/mor. Det snakkes hele tiden om hvor viktig det er at fedre tilbringer tid med barna (tenker på alt av uttalelser i forbindelse med fedrekvoten), men det er plutselig ikke så viktig i saker som deres?! Man trenger ikke å gå igjenom dette personlig for å forstå hvor urettferdig dette er. Ikke bare er mannen din en far og partner, men som du skriver også en inntekstkilde. Det er forskjell på å ha en og to intekter. I likhet med Felix så jobber han og betaler skatt, hvilken belastning mener UNE at disse er for landet vårt? Helt utrolig spør du meg!

    Andrea Fjeldstad

    SvarSlett
  2. Mitt hjerte blør for dere som må gå igjennom dette helvete. Selv har jeg verken samboer, hus eller barn, men det er slik Andrea sier - man trenger ikke oppleve dette for å forstå hvor urettferdig det er! Jeg har felt noen sinte tårer her jeg sitter fordi jeg virkelig ikke begriper hvordan det er mulig å være så ondskapsfull. UDI er en sosialistisk organisasjon mener dem selv, men finnes ikke spor av verken sosial intelligens eller forståelse for familier som går igjennom saker lik deres. Jeg fatter det ikke, hvordan kan de mene at de har rett og dere feil?! Det er opplagt at de bommer TOTALT på ALLE områder...! De vrir om sannheten og benekter på strak arm lovbrudd som har blitt begått, samt rettigheter dere eier. Jeg er fryktelig lei meg på deres vegne, men samtidig utrolig takknemlig for hvor lett jeg har det, med tanke på familien min... Ønsker dere begge av hele mitt hjerte, masse lykke til og ikke gi opp håpet! Rettferdighet vil finne sted!

    Mvh, Mariem.

    SvarSlett
  3. Jeg får så utrolig vondt når jeg leser historier som denne. Sender over noen store varme klemmer til deg og dine. Ikke mist håpet. Vi må bare tro at UDI og UNE kan vise noe skjønn og medmenneskelighet....

    SvarSlett
  4. Tusen takk for gode ord og trøst. Klem tilbake

    SvarSlett
  5. Det er direkte hjerterått at familier blir behandlet sånn. Dette er bare en historie av mange, triste og vanskelige skjebner grunnet Udi/Une's vedtak dessverre... At barna blir tatt hensyn til i vedtakene er rett og slett løgn og fanteri!

    Det er en skam at politikerne ikke griper fatt i regelverket for alle de som er i samme situasjon. De lever et uverdig, unødvendig vanskelig og komplisert liv som får konsekvenser på mange måter for alle involverte.

    Det er en mager trøst, men du er ikke alene. Sender mange tanker din vei...

    SvarSlett
  6. Herregud for et hjertelost land vi lever i...jeg graater.Onsker dere lykke til...grunnleggende rettigheter blir oversett og barn lider,igjen....Tenker masse paa dere og onsker dere alt godt!

    SvarSlett
  7. Eg burde vell slutte å bli sjokket av disse historiene og på en måte blir eg ikkje det heller lenger, men det er så ufattelig vondt å lese. UDI driver en enorm forskjellsbehandling av mennesker som eg ikkje forstår skal være mulig i eit land det skal være likhet for loven. Eg var tidligere gift med en utenlandsk mann som mistet sin arbeidstillatelse fordi han inndrog asylsøknaden sin etter å ha giftet seg med meg. Behandleren i UDI såg likevel på det som positivt at han hadde jobbet og betalt skatt og innvilget opphold for han. Det tok veldig lang tid, men hun brydde seg ikkje om at han hadde jobbet ulovlig i fleire år, hvis hun sjekket det?

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.