lørdag 5. mars 2011

Jeg, en kjærlighetsflyktning???

Mange har stilt meg spørsmål om hvorfor jeg ikke bare flytter til Makedonia. Så jeg og Atnan kan leve lykkelige sammen der, mens vi venter på svar om han kan få komme tilbake hit.
Jeg har full forståelse for at mange lurer på dette og råder meg til dette. For det er jo ikke til å stikke under en stol, at både jeg og Atnan har det vanskelig med den livssituasjonen vi er i nå.

I dag er det mange kjærlighetsflyktninger, som egentlig mot sin vilje, men for å få et godt liv med sine ektefeller, flytter fra Norge. Både til Europeiske land, Australia, Asia, Amerika og Afrika. Jeg er veldig imponert over de som gjør dette, men alle har ikke samme forutsetninger for å klare dette. Ikke alle har en fet bank konto, en jobb mulighet dit de flytter, permisjon fra jobb i Norge, eller et sted å bo dit de kommer.

I følge EØS reglene er det nå lettere å søke seg arbeid i et EU land, søke om familiegjenforening der. Og når man da flytter hjem til Norge igjen, kan familien automatisk få innreise og bevilget familiegjenforening. Dette har jo absolutt vært en bra mulighet for oss. Men vi venter da fortsatt på at Atnan skal få opphevet innreiseforbud til Schengen og EU sonene.... Og vi får hverken svar eller medhold. Vi håper ting begynner å løsne i systemet snart.

Grunnen til at jeg enda ikke har gitt opp og flyttet til Makedonia er;

Jeg er norsk stasborger og mener at jeg har rett på å få mannen min til Norge , slik som mange andre. Vi ønsker begge et familieliv i Norge med jobb, hus og venner her. Leve et normalt A4 liv som normale ektefolk.
Behandlingene vi har fått av politiet under arrestasjonen og utvisningen, søknadsprosess i UDI og UNEer uhumanetiske!!! Vi har aldri fått noen mulighet til å fortelle vår side av saken, ikke intervju i forbindelse med familiegjenforening og heller ikke fått klare svar på hvordan vi skal gå frem for å oppheve innreiseforbudet. Vi har vært kasteballer i et system, der ingen vil påta seg skyld, eller gi veiledning og svar.

Dette har gjort meg så innmari provosert!!! At jeg bare NEKTER å gi opp kampen for rettferdighet og kjærligheten vår. Jeg SKAL ha mannen min til Norge, en vakker dag.

Igjennom denne adskillelsen har vi jo det tøft begge to. Dager blir som år, savn og depresjoner går hånd i hånd med fortvilelse og frustrasjoner. Det er vondt å ikke få muligheten til å dele hverdagen sammen, bursdager, høytider og feiringer. Alt deles igjennom en dataskjerm... med et håp om at;
"neste år, kjære.... da skal vi feire sammen".

De tapte månedene der vi har kunnet levd sammen, jobbet for våre mål og drømmer for fremtiden. De får vi aldri igjen. Men vi har jo håpet om at en vakker dag så skal det bli vår tur til å leve sammen i drømmehuset vårt. Lage middag sammen, handle sammen, dra på besøk sammen, se søndagsfilmen i armkroken til hverandre, sove sammen.....
Noen dager når savnet er stort og dvelende, dagdrømmer jeg om at jeg vasker klærne til Atnan. At jeg lager mat til han, krangler om fjernkontrollen, irriterer meg over sokker som ligger slengt.
Det er så rart å leve slik, ting andre tar for gitt eller som de hater i sitt forhold.... Det blir et savn i vårt...

Likevel, ulykkelig og trist som denne livssituasjonen er, så bor jeg fortsatt alene i Norge. Hvorfor?

  • Jeg vil ikke bli en kjærlighetsflyktning!! Å selge alt jeg eier og har for å flytte til Makedonia og bo med Atnan sin familie. Selv om jeg elsker svigerfamilien min, stortrives i Skopje og lett har funnet meg til rette der nede.
  • I Makedonia har vi ingen fremtidsutsikter. Atnan har ikke jobb, det er mye arbeidsledighet der og man må kjenne noen (helst innefor Staten) for å få en fot innenfor på arbeidsmarkedet. Det er lite midler å få fra Staten, sosialtrygd er på rundt 800 NOK for en familie på 4. Og det skal dekke mat, strøm, husleie.... det sier seg selv... Det strekker ikke til, sååå billig er det faktisk ikke der nede.
  • Jeg har søkt på jobber, både innenfor Hotell og Reisebyråer, Internasjonale skoler og butikker. De krever at jeg har diplom i det makedonske språket og selv da, er det minimale sjanser for jobb....
  • Det som da gjenstår for oss visst jeg skulle flyttet nedover er; Bo hjemme til svigerforeldrene mine, leve på deres minstepensjons lønn. Det har jeg faktisk ikke hjerte til å gjøre, de trenger sine penger selv, til å dekke både mat, strøm og medisiner. Og jeg ville følt meg som en byrde for dem, selv om det helt sikkert har vært i orden for de om jeg flyttet inn. Uten muligheter til å reise tilbake til Norge. Hvor skulle jeg ta penger i fra? Ikke muligheter til å søke familiegjenforening i Norge igjen, pga ingen inntekt. Uten rettigheter til sosiale stønader i utlandet. Kanskje hadde jeg endt opp på gata, side om side med små barn som ber om noen slanter til brød. Er det et verdig liv? - Når jeg har mulighet og RETTIGHETER i mitt fedreland, det gjelder bare å aldri gi opp kampen for å få mitt verdige liv som norsk statsborger.


Jeg skal aldri si aldri. For kommer den dagen at jeg eller Atnan får en god jobb mulighet i Makedonia. Der vi kan leve på lønnen, betale husleie, strøm og mat.
- Så blir jeg nok en kjærlighetsflyktning jeg også.


Ekteskap over landegrenser, lang distanse forhold.
Kjærlighet som møter på hindringer.
- kjærligheten overvinner alt, men
bare de sterkeste holder ut.




Skrevet av Nina Amira

4 kommentarer:

  1. Kjempe flott og rett skrevet Nina..Akkurat som jeg skulle skrevet det selv..Er så sant så sant,,Forskjellen fra oss er liten.. bare at min er fra Irak og jeg har ingen svigerfamilie der nede ... klem

    SvarSlett
  2. Ja, det er absurd og et land som Norge som ellers liker å kalle seg sivilisert, burde innse det og gjøre noe med det. Jeg er selv gift med ei fra Brasil og vi fikk ikke problemer, kanskje fordi vi giftet oss i Finland (jeg er finsk statsborger) men også fordi jeg heldigvis tjente godt nok. Men hadde de begynt å bråke, hadde jeg hevdet min rett som EU-medborger og det var kanskje det de forstod.
    Det virker uansett som om myndighetene forsøker å hindre folk fra å bli glade i hverandre på tvers av landegrenser. Vel, til slutt må de innse realitetene; folk lar seg ikke tvinge!
    Du kjemper en bra kamp og jeg håper at det skjer en endring snart!

    SvarSlett
  3. Jeg tar av meg hatten for deg Nina, for dine skriveferdigheter...din tålmodighet og din manns....for å simpelthen kreve din/deres rett...og sist men ikke minst for at du klarer å bevare deg selv...selv om det ganske så sikkert er dype daler du befinner deg i, sammen med din mann.Solidaritetsklem fra Hege

    SvarSlett
  4. Tusen takk alle sammen. Det betyr så mye å få litt medhold og omtanke i en slik prosess. Det gir meg også motivasjon til å fortsette kampen.

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.