Til justisministeren/Marits historie

Jeg har akkurat sett siste del av programmet ”Åpen himmel” der du i dag var gjest. Tro, håp og kjærlighet, samt fellesskap, var tema, og du viste gode tanker rundt dette. Jeg fikk som sagt bare med meg slutten av programmet, og kom inn der du sier du føler religion er vaska ut av politikken. Jeg kjenner at det knyter seg i magen min, sinne svulmer opp inni meg, men jeg skrur opp lyden mens jeg beordrer meg selv til å lytte. Videre snakker du om viktigheten av identitet, ”hvem er jeg, hvor skal jeg?”.
Jeg lytter. Og jeg hører generelle gode tanker fra en mann. Jeg kunne bli fanget av disse tankene, og tenkt at dette er en fantastisk reflektert mann. En slik trenger vi i politikken.

Men, jeg har erfart for mye til å klare å svelge dette, og jeg kjenner at Norge er fremmed for meg. Jeg kjenner språket. Jeg kjenner familien min. Vennene mine. Kollegaene mine, bygda jeg bor i. Det er mye som er kjent for meg i Norge. Men Norge er ikke lenger mitt trygge vakre og gode hjem. Min identitet er dyttet ned i arkivet. Eller rettere sagt, den ligger i en mappe på et skrivebord, mellom mange andre mapper. Jeg er en ”mappe-person”. Det er min identitet. Utenom det, er jeg den naive kvinnen som har giftet seg med en utenlandsk mann, og virkelig tror at han elsker meg. Jeg er den naive kvinnen som må reddes fra meg selv.

Jeg har mange roller, bare en identitet. Jeg heter Marit F... O... . Jeg er datter av Karl J... J... og Agnis I... J... . Jeg er født og oppvokst i Harstad kommune. Jeg er mor. Min datter er 15 år, og vi har levd alene siden hun var 5 år. Vi har to hunder også, to små søte godgutter. Jeg har utdannelse, og jeg arbeider med enslige mindreårige bosatte flyktninger, i over 9 år har jeg hatt den jobben. Jeg er en ressurs på min arbeidsplass, jeg får ofte ros.

Min datter har gode karakterer, og kommer nok mest sannsynlig inn på den linjen hun vil, når hun skal søke videregående til høsten. Hun har sunne interesser og er engasjert i mange av samfunnets viktige saker. Hun er en reflektert og våken ungdom som tar ansvar for seg selv og andre rundt seg.

Jeg er gift med for meg verdens skjønneste mann. Han fyller meg med kjærlighet og trygghet, jeg føler meg elsket. Han viser omsorg og interesse for min datter, min gamle mor, min handikappede søster, min bror og mine venner. Han viser interesse for mitt liv, min jobb og mitt velbefinnende. Da han var her, i det som skal være vårt hjem, tok han del i alt som foregikk, med oppriktig interesse og engasjement.

Han er fra Nigeria, men oppholder seg i Senegal i påvente av svar på vår anke som ligger hos udi. Vi fikk avslag på vår søknad om familiegjenforening, begrunnet i tvil rundt hans hensikt med ekteskapet med meg. Udi legger frem instruksene på proforma, og mener vårt ekteskap mest sannsynlig er akkurat det: proforma.

Min identitet er slått i bakken. VÅR identitet er slått i bakken. Det gjelder vårt liv sammen, vårt ekteskap. Den familie vi har startet sammen, oss to, med den datter jeg har fra før, og de barn vi drømmer om å få. Det gjelder oss to, to mennesker som vil leve livet sammen, i mange mange år fremover. Sammen skal vi bli gamle, og før den tid skal vi leve sammen og berike hverandres hverdag.

Men vi er ikke etter det vi følger er Norges ønske om ekteskap, vi er ikke A4. jeg er etnisk norsk, og han er nigerianer. Det oppleves som ikke ønskelig av Norge at vi skal få leve sammen. Min datter kan ikke forstå dette. Hun har medelever som kommer fra andre land, som får forenes med sin familie og bo sammen her i Norge. Hun kan ikke skjønne hvorfor hennes mamma og stefar ikke kan få være sammen.

Det kan se ut som at jeg må forlate min datter, min mor, resten av min familie, mine venner, min gode jobb, alt og alle som jeg er så glad i, for å slå rot med min mann i et annet land, et land der vi begge er velkommen til å leve sammen.
Eller jeg må velge bort min elskede, min mann og fremtidige samlivspartner. Jeg må velge bort kjærligheten, den som er skutt fram av amors piler. Jeg må gå på tvers av meg selv, mitt ønske om kjærlighet fra den mann jeg elsker. Jeg må velge bort en person som jeg elsker. Ikke hvem som helst. Han er min mann, min ektefelle.

I situasjoner man er i, gjennom livet, søker man fellesskap med andre i samme situasjon. Jeg ser dermed mange mange andre her i vårt ”gode” land, som må leve uten sin ektefelle, uten sin mamma eller sin pappa. ”Vern om familielivet” sier menneskerettighetene. Men for oss, og mange med oss, rives vår familie i to. Vår familie er ikke verdt å få leve sammen, vi er ikke ønsket av den norske stat. Vårt samliv er ikke godt nok.

Jeg skulle truffet en norsk mann, da hadde ingen stilt spørsmål med hvordan bryllup vi valgte å ha, og ingen hadde forventet at vi skulle vite slekten til vår kjære på rams.
Det finnes ikke regler i kjærlighet. Du kan ha et ønske om hvordan ditt kjærlighetsliv skal være, men det er kun du, som en part av to mennesker sammen, som kan avgjøre kvaliteten i ditt ekteskap.

Ekteskapet er hellig. Som ordene tro, håp og kjærlighet er hellig for mange av oss. Jeg har en barnetro, og symbolene ”tro, håp og kjærlighet” stiller sterkt for meg. Min mann er kristen, svært kristen. Han går i kirke, han ber og takker Gud for alt han har. Vi ber også om å bli hørt, respektert for dem vi er. Respekt for vår familie, vårt samliv. For oss er ikke menneskerettighetene verdt det papiret dem er skrevet på. De håndheves ikke av den norske stat.
Vi er ikke A4. Vi faller ikke inn i den kategorien mennesker som landet vil ha boende her.

Programmet ”Åpen himmel” avsluttes etter ditt ønske med ”O` bli hos meg”.


Marit F... O...

Foto: Privat