Renates historie!

Saken vår, familien Cevik består av meg, min tyrkiske mann og vår sønn på snart 7 mnd.

Vi giftet oss 9. januar 2009 og hadde planer om ha sommeren sammen i Tyrkia, etter å ha vært sammen siden juni 2008. Men ville ta en liten tur til Norge før sesongen startet og søkte om besøksvisum i februar 2009. Dagen før vi får avslaget, finner vi ut at jeg er gravid og valget er ikke så vanskelig. Jeg reiser til Norge. Etter mye om og men, finner jeg meg endelig en jobb, 100% fast, og vi er reddet. Snart kan vi søke om fam.gjenforening! Tiden går, og vi har lagt inn en klage på avslaget på besøksvisumet, med grunnlag at jeg er gravid. Jeg forhørte meg med UDI om å få prioritering på fam.gjenforening søknad, men det fikk vi ikke, med hensyn til fødsel, så vi turte ikke å søke, og ventet heller på svar fra klagen på besøksvisumet. Vi fikk til slutt JA!!

Min mann kommer til Norge i september 2009, og 19. oktober blir Ilyas Yusuf født. Og 26. desember er min mann nødt til å returnere tilbake til Tyrkia - vi blir med han.

Januar 2010 søker vi om besøksvisum, og legger med en søknad om prioritering med hensyn av vår sønn og FN's barnekonvensjon.

Noen uker etterpå får jeg vite at prioriteringen er innvilget og saksbehandler tok kontakt. Hun ville ha flerer lønnslipper og lønns- og trekkoppgavene fra 2009. Og jeg fikk beskjed om at når disse var sendt over og mottatt, skulle hun behandle søknaden vår i løpet av 2 uker. Det tok nesten 3 uker før jeg fikk alle lønns- og trekkoppgavene mine. Fikk mamma til å faxe alt over til UDI. Mine søsken kom til Tyrkia og besøkte oss, og jeg kontaktet saksbehandler. Papirene var mottatt, og skulle behandle søknaden vår så fort som mulig, men hadde ikke mulighet denne uka. Jeg pakket sakene våre og dro til Norge med sønnen vår, og mine søsken. Så skulle min mann få den siste tiden alene med familie og venner. Var tross alt bare snakk om et par uker.

2 uker seinere mottar jeg vedtaket i posten, vi fikk AVSLAG. Jeg trodde dette var umulig. Vi trengte ikke å dra på intervju engang, så nederlaget var stort. Vi fikk avslag da saksbehandler så på likningen for 2008, og da hadde jeg ikke tjent nok (som stemmer. Da bodde jeg i Tyrkia med mannen min, og la med bevis på dette). Hun hadde også skrevet at ut ifra lønns- og trekkoppgavene hadde jeg heller ikke tjent nok i 2009 - noe som IKKE stemmer. Jeg har tjent nesten 100.000 mer enn det de krever. Saksbehandler skrev også at jeg heller ikke hadde en bekreftet inntekt etter permisjonstiden, enda jeg la med arbeidskontrakten min.

Jeg kontaktet saksbehandler og spør hva dette er, og får til svar at om jeg mener at ho har gjort en feil, så må vi klage. Jeg forteller henne at jeg har tjent nok i 2009, og får til svar at det kom ikke ho fram til, og at jeg da kunne legge med en utregning i klagen, samt en bekreftelse på at jeg har jobb. Dagen etter reiser jeg inn til Oslo, henter bekreftelsen fra jobben min og drar inn til UDI og leverer klagen. Uken etterpå får vi vedtaket i posten igjen, de endrer ikke vedtaket, og saken er nå hos UNE.

I og med at Tyrkia har endret sine visumregler, kunne vi ikke reise nedover. Vi hadde 3 mnd karantene...

Nå som saken er hos UNE har vi fått bistand av en advokat, da det ser ut til at vi ikke får noen prioritering. Vi, Ilyas Yusuf og jeg, reiser ned til Tyrkia nå i juni, men må hjem igjen i juli, da jeg begynner å jobbe igjen. Så får tiden bare vise hva som vil skje... Av det jeg får vite fra UNE, må vi belage oss på å vente til rundt juletider før vi kan få noe svar.

Renate!