lørdag 26. mars 2011

Pappa i Tunisia

Den 8.mars arrangerte barnehagen karneval. De oppfordret til hjemmelaget kostyme. Det var dans og god mat, og foreldrekaffe med kaker på slutten av dagen. Dermed fulgte jeg ei glad og fornøyd Hoppsi Deisi til barnehagen den dagen. Hun fikk på seg det hjemmelagde diademet med tovede ullremser, som skulle være hår, og sprang som vanlig inn til de andre. Hurra! Er dere her i dag også. Her er jeg!

Jeg har en solstråle på 1 år og 8 måneder. Hun er alt en kan håpe på. Hun er frisk og glad, og trives godt både hjemme og i barnehagen. Hun er oppmerksom og engasjert, og tar initiativ til kontakt. Hun viser varme og glede - og er så god med alle hun har rundt seg.

Pappa er i Tunisia. Han fikk se Hoppsi Deisi på msn. Baba! Baba! Se da baba! Så hopper hun fra kanten av sofan. Boms! Vi må alle le. Så artig å hoppe! Opp igjen på kanten. Hun ser på datamaskinen igjen og sier ”se da baba – se da baba” før hun hopper på nytt ned i sofaen. Baba smiler og ler, og nikker bekreftende. Jeg ser deg!

To dager senere kommer det brev fra advokaten. Klagen vi sendte til UDI er behandlet. Det tok 1,5 måned for dem å bestemme seg for at avslaget opprettholdes. Sannsynligvis en enkel sak for dem. Ingen vits i å bruke lenger tid på denne saken, 1,5 måned er raskt i dette systemet. Klagen er sendt over til UNE. Der får den ligge i uviss tid framover.

UDI ser ingen grunn til å endre vedtaket om avslag. Klagen inneholder ingen nye opplysninger som er av betydning for avgjørelsen av søknaden. De viser til at klageren ikke fyller vilkårene etter utlendingsloven § 45, da han ikke har hatt samvær med barnet i utlandet. De bemerker også at mor har foreldreansvaret alene.

De har sett hen til vedlagte uttalelse fra konsulatet i Tunis, hvor det ikke anbefales at barnets mor tar med barnet til Tunisia. UDI har videre forståelse for at det kan være vanskelig for klageren å opparbeide samvær med barnet. De har også forståelse for at det kan være vanskelig for klageren å besøke sitt barn i Norge. UDI kan imidlertid ikke se at det foreligger sterke menneskelige hensyn i denne saken som tilsier at klageren kan gis oppholdstillatelse etter utlendingslovens § 49.

De viser til at lovgiver ikke har åpnet for at oppholdstillatelse kan gis til foreldre av barn der samvær tidligere ikke har vært utøvd, verken i Norge eller utlandet.

Dette er dagens regelverk i Norge. Mitt barn, som er norsk statsborger, har ingen rett til å vokse opp med sin far. Det vil si, hun kan kreve sin rett til det, men ikke her i Norge.

Vi legger videre planer for livet vårt nå. Jeg har ikke tid til å vente. Vente på at loven skal endres, eller at UNE mot all formodning vil bruke skjønn. I lignende saker har de kort og godt vist til regelverket, og så lenge vi ikke kan vise til nok samvær er det en enkel sak å avgjøre for dem. Sånn er det bare. Beklager. Vi har forståelse for situasjonen, men mer kan vi ikke gjøre. Det er mulig det er så enkel en sak at det ikke tar lang tid før vi får svaret, men det vet jeg ingen ting om. Noen har ventet flere år på svar.

Jeg har ei nydelig datter som ikke har tid til å vente. Hun blir 2 år til sommeren, og forstår kanskje ikke at pappa mangler. Men hun savner han på sitt vis. Alle foreldre i barnehagen er pappa. Når jeg kommer og henter henne kaller hun meg pappa. Kanskje er det tilfeldig, kanskje ikke.

Det aller beste for et barn er å vokse opp med både en mor og en far. Det er noe vi er vant til å høre. Bor du i Norge og har et barn her, kan du ikke flytte for langt unna. Av hensyn til barnet. Men hvis far bor i et land langt unna. Ja, nei, da spiller innvandringspolitiske hensyn inn. Er det noen som tror barnet mitt forstår at hun må gi avkall på pappa til fordel for statens regler for innvandring?
Pappa i Tunisia er knust. Han savner sin kjære datter. Han har problemer med å holde seg oppegående, og forstår selvfølgelig ikke hvorfor UDI nekter han å komme hit. Vi vurderer å søke om turistvisum for han, men sannsynligvis er det penger ut av vinduet. Med den pågående saken i UNE vil de antagelig gi avslag på turistvisum på grunnlag av faren for at han ikke returnerer.

Vi kan reise til Tunisia, og det har vi gjort. Og det kommer vi til å gjøre. Det er nå eneste måten far og datter kan være sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi må være der før samværskravet er oppfylt. Vet ikke om jeg vil vite det nøyaktig heller. Det er bedre å brette opp ermene og starte på reisen. Et nytt liv i et fremmed land. Jeg velger å tenke positivt. En ny mulighet?

En ting er jeg sikker på, det er det beste jeg kan gi min elskede datter.



Marthe

Foto: Privat

4 kommentarer:

  1. Kjære Marthe.
    Det kom noen tårer her. For jeg kjenner igjen den sårheten dere sitter med. Et glad barn som ikke helt forstår at pappa skulle vært der sammen med dere istedet for på webkamera i et land langt borte. En pappa som må oppleve barnet sitt kun gjennom en pc. Ikke få oppleve alle de små hverdagshendelsene, ikke oppleve smilene, latteren, den enorme utviklingen hver eneste dag. Den vondten både du og pappan sitter med fordi den eneste kontakten barnet har med den ene forelderen er over en pc-skjerm. Ingen klemmer, ingen kyss. Ikke kunne kjenne lukten av ditt eget barn. Det gjør vondt.... så ufattelig vondt. Jeg forstår bare så altfor godt hvordan du har det, Marthe. Varme tanker og store varme klemmer til dere. Håper alt ordner seg for dere snart, slik at dere får være sammen slik dere skal.

    PS: Er dere gift forresten?

    SvarSlett
  2. Kjære Marthe!
    Aller først: Du har min største sympati! Selvsagt skulle Hoppsi Deisi vært sammen med pappa. Kan du fortelle litt mer om saken? Er pappa utvist? Hvor lenge er i så fall innreiseforbudet? Hvor lenge bodde han i Norge?
    Uansett, jeg krysser fingrene for dere, ikke minst for vesla!

    SvarSlett
  3. Hei Marthe :)

    Kjente meg veldig igjen i det du skrev, og jeg har også en sofahoppegutt som viser seg frem på Skype, og som blir overlykkelig bare for å få si heia pappa på telefonen. Føler med dere! Stor klem :)

    SvarSlett
  4. Hei! Takk for kommentarer og gode ord! Saken er den at vi ikke har et forhold lenger. Vi faller dermed inn under en paragraf som gjelder foreldre som har samværsrett med barnet sitt. Men et krav i denne paragrafen er at man skal ha hatt samvær tilsvarende annenhver helg osv i året forut for søknadstidspunktet.

    Vi bor her og han der, slik har det alltid vært. Dermed har det vært umulig å få til det.

    Jeg strekker meg langt for at datteren min skal ha en pappa i livet sitt. Men jeg opplever det litt absurd at vi må ut av landet for å få det til. Det er ikke nok at vi begge har et ønske for henne å ha både en mamma og en pappa, vi må bevise det gjennom en viss mengde samvær.

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.