mandag 7. mars 2011

Aminas historie

Jeg er Amina, jeg er 7 år og går i 2. klasse. Jeg har en lillebror, han er 3 år.

Jeg er redd for å miste pappa'n min, for myndighetene vil ta han fra meg. Han får ikke lov til å være sammen med meg og lillebroren min. Han får ikke lov til å være pappa'n vår.

Hver gang pappa skal ut, er jeg redd for at han ikke kommer tilbake... Og når jeg er på skolen er jeg redd for at han er borte når jeg kommer hjem...
Jeg er redd hele tiden. Jeg drømmer og gråter i søvne, drømmer at jeg blir borte fra mamma og pappa. Jeg våkner og går til senga til mamma for å se om hun er der. Jeg har begynt å tisse meg ut om natta også, og mange ganger har jeg veldig vondt i magen min.

Jeg vil ikke at dere skal ta fra meg og lillebror pappa'n vår. Han er verdens beste pappa, og han er alltid der for oss. Han leker med oss, han lærer oss mange ting, han tar oss med på sykkelturer og på stadion. Og når mamma er på jobb, er det han som passer på oss og steller med oss. Det har han gjort helt siden jeg ble født.

Mamma sier at pappa kanskje må reise, men jeg vil ikke det! Jeg kan ikke tenke på å ikke få se eller være sammen med pappa hver dag. Jeg gråter og er trist og lei meg. Jeg er veldig mye lei meg. Jeg har mistet smilet mitt..
Før var jeg trygg og glad, nå er jeg bare redd og lei meg...

Jeg vil heller ikke være med vennene mine hjem, som jeg gjorde før, jeg må være hjemme for å passe på at pappa ikke blir borte.
Noen av mine venner har også pappa fra et annet land, men dem må ikke reise. Jeg forstår ikke hvorfor min pappa må reise, når de andre får være her.. Det er urettferdig! Da blir jeg enda mer lei meg. Og jeg vil at pappa skal være med meg på skoletilstelninger og treninger, for det er de andre pappaene også.

Jeg har hørt at de voksne sier jeg og lillebror har separasjonsangst og er stressa. Jeg forstår ikke helt hva det første ordet betyr, men jeg vet at det er noe vondt. Åsså sier de voksne at jeg og broren min kan få problemer når vi blir større. Jeg forstår ikke det heller helt, men vet at også det ikke er noe bra...

Noen ganger snakker jeg med helsesøster, for jeg er redd. Jeg er redd for pappa skal reise fra meg, og jeg sier til helsesøster at mamma er sliten, så vi må ikke mase på henne.

Og tenk hvis mamma blir syk. Hvem skal passe på oss da, hvis pappa ikke er her?
Jeg ser at mamma er lei seg, og jeg liker ikke det. Jeg prøver å trøste henne og si at alt blir bra. Jeg blir også sliten av å være redd hele tiden.

Hjelp meg!

Myndighetene sier at vi kan flytte med pappa til hjemlandet hans, men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke flytte fra vennene mine, eller storesøstra mi og kjæresten hennes og beibin deres, eller besteforeldrene mine, og alle dem jeg kjenner og er glad i. Jeg vil ikke flytte fra skolen min.

Jeg kan ikke språket de snakker i pappas hjemland heller. Og jeg kjenner ingen der.

Jeg plukker ønskenøtter og legger i vann.
Da ønsker jeg meg at pappa skal bo hos oss for bestandig.

Pappa bodde i fila, det er kirkeasyl. Da kunne vi se han når vi ville, men likevel var jeg og lillebror redde og veldig lei oss for at han ikke kunne bo sammen med oss. Vi gråt og gråt og forstod ikke hvorfor han måtte være der.

Mange ganger gråt vi oss i søvn, for vi klarer ikke sove hvis pappa ikke synger eller leser for oss.

Kjære dere som bestemmer, vær så snill å ikke ta pappa'n vår ifra oss.. Hjelp oss så han får være sammen med oss. Ikke ødelegg familien min. Vi er så redde alle sammen, og når jeg ser en politibil blir jeg så redd at jeg noen ganger tisser i buksa..

Jeg ønsker å være trygg, jeg ønsker at jeg og lillebror skal ha det bra sammen med mamma og pappa.
Lillebror er også redd for at pappa blir borte. Når pappa går ut, hylskriker han hvis han ikke får være med. Jeg og mamma prøver å trøste han, men han bare gråter etter pappa.. Han er like redd som jeg, selv om han ikke forstår like mye som meg.

Pappa er bare snill han, han er snill med alle sammen, så hvorfor må han reise bort fra meg, fra oss...? Alle mine venner har pappa'n sin hos seg, jeg blir så lei meg når jeg tenker på at pappa'n min må reise, for vi vil ikke det, jeg vil også ha pappa her hos meg. Hvorfor skal dere ta fra meg og lillebror all glede?!

Jeg vet at pappa er redd også. Mange ganger vil jeg at vi skal finne på noe, men pappa er redd for å bli med der det er mange folk, han er redd for at noen kommer og skal hente han.
Hjelp meg og lillebroren min så vi ikke blir redd lenger, vær så snill IKKE TA PAPPA FRA OSS!!



Hilsen Amina


Illustrasjonsfoto

6 kommentarer:

  1. Her rant tårene for fullt. Fy f... tenk at de gjør dette mot små uskyldige barn... Det gjør så vondt at jeg har lyst til å skrike høyt så hele verden hører.
    Istedet setter all denne vondten seg fast inni meg og klumpen blir større og større for hver såre historie jeg leser.
    Og barnas historier er de aller verste for meg. Hvordan skal vi klare å beskytte de mot dette?

    Jeg kjenner hjertet mitt er i tusen biter etter denne lesningen.

    Jeg skulle ønske utlendingsmyndighetene snart får opp øynene på hva de driver med. De stakkars små barna våre.

    Mange mange store varme klemmer til Amina, Lillebror, mamma og pappa. Jeg håper de "rette" menneskene hører de såre ropene dine, Amina <3<3<3

    SvarSlett
  2. uff så utrolig trist. får helt fnatt... blir så sint på vegne av familien. håper inderlig at noen i udi eller nemda leser denne bloggen og håper de ser all den skaden de gjør.. :(

    SvarSlett
  3. Jeg klarer ikke slutte gråte, heller ikek kan jeg forstå at det finne s så onde mennsker i dette landet, som ønsker noe denne smerten.Vi voksne kan ha vondt, men ofte veier for å takle smerten, et lite barn har ikke samme forutsettninger som oss voksne til å fortså og takle en slik situasjon. Dette er helt forferdelig. Jeg får vel bare være takknemmlig at min datter ikke ble født før 1 uke etter de tok min mann vekk fra oss. Men smerten var tung, og det mest på grunn av frykt for fremtiden til min mann og datter.

    At barn skal oppleve dette er helt umennskelig!

    SvarSlett
  4. Aminami!<3 Det er så vondt at du må oppleve dette!! klem til alle fire!<3<3<3<3 storesøss er utrolig glad i deg!<3

    SvarSlett
  5. Lille, store, tøffe Amina! Jeg ønsker også at din pappa får bli hos dere. Det vet du. Vi vet. Og det er ikke rettferdig, ikke rettferdig i det hele tatt. Vi får håpe at det blir som du ønsker en dag. For å ønske, og håpe, det kan vi gjøre, alle sammen. Sammen. Klem!

    SvarSlett
  6. Hei! stakkars deg som må oppleve noe sånt, jeg håper at alt ordner seg! må være vanskelig for deg og være i en sånn situasjon, og miste pappaen sin er veldig vanskelig, selv for deg som er så lita, og ikke får sove eller ingenting, jeg håper virkelig at alt order seg for deg ! klem <3

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.