torsdag 12. mai 2011

Det er rart å tenke på...

Det er rart å tenke på at for 4 mnd siden fikk jeg beskjed om at på denne tiden ville Asef være sendt ut fra Norge.
Når jeg ser tilbake fatter jeg ikke hvordan jeg takla det. Å få den beskjeden gang etter gang, "forbered dere på avslag", "det kommer nok desverre ikke til å gå", "regn med utsendelse før utgangen av mars ihvertfall"..
Hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor mange netter med elendig søvn.. Jeg har mista tellinga, for å si det sånn.
Å våkne opp hver morgen med krampelignende følelser i hjerte- og mageregion og tenke "er det i dag vi får beskjeden?".
Alle rundt meg sier jeg må være sterk som fikser dette. Jeg tror ikke jeg er sterk. Jeg tror enkelt og greit det er en overlevelsesmekanisme som slår inn og bare slår av reaksjonssystemet. Noe sånt.
Når ting begynte å ordne seg, da ble det jo slutt på ”moroa”. Så nå sitter jeg her, permisjon fra praksis og greier. Hadde ei influensakule som jeg aldri har opplevd maken til, har vært så sliten de siste par månedene at jeg omtrent ikke kan gjøre rede for meg selv på noen som helst måte, jeg skal ikke en gang prøve å beskrive hvordan det er å ha bekkenløsning oppi det hele.
Au, kort og godt.

Men det er Asef som er den sterke her. Jeg fikk beskjed om at han ville bli tatt i fra meg, ja. Han fikk beskjed om at han kom til å bli sendt tilbake dit han flyktet fra, stedet han frykter mest av alt. At ingen kunne gjøre noe for han. At han måtte forberede seg på et liv i Kabul. Mest sannsynlig på gata. At han skulle bli fratatt nok en familie.
Jeg får så vondt av han!
Hva han må ha jobba med og bearbeida, jeg vet ikke. Samtidig har han vært her for meg, støtta meg, tørka tårene mine, gitt meg klemmer, holdt rundt meg og vært en helt fantastisk samboer og kjæreste.
Stakkars mann. På toppen av alt annet er kjæresten hans ei skikkelig sippe.

Alt ordner seg ikke med Sverige. Vi vet ikke om vi får komme tilbake til Norge. Worst case scenario er jo enkelt og greit at vi må bo i Sverige i 5 år, til han får statsborgerskap der, men vi håper jo vi slipper det. Mest for hans del. Slippe å starte helt på nytt igjen, slippe å lære seg nytt språk igjen, you name it.
Men uansett så er vi overlykkelige for at den muligheten er der, seff!
Så håper vi bare at det ikke er for godt til å være sant, men at regelverket faktisk gir oss en mulighet i Sverige.

Vi har gått i måneder og håpa på at svaret fra UDI/ UNE ville drøye. Nå har vi begynt å mase om å få et svar. Umulig å komme i kontakt med noen av dem, svarer ikke på telefon, e-post, får ingenting i posten. Null svar på arbeidstillatelsessøknaden, null bekreftelse på at de har mottatt søknaden om familiegjenforening. UDI kan bryte forvaltningslov og internt regelverk, ingen kan ta dem på det. For et møkkaland vi lever i!
Lar myndighetene behandle folk som kveg, dytter dem hit og dit og gir egentlig jamt faen. Mens den vanlige nordmann lener seg tilbake i lenestolen og tror på politikernes tomme svada om at Norge er et rettssikkert land som yter rettferdighet til alle. Kiss me where the sun don't shine!

Det er takket være tungt byråkrati, evig saksbehandlingstid og ei evinnelig papirmølle at jeg fremdeles har Asef her. Jeg vet ikke om jeg skal være takknemlig eller om jeg skal gråte. Er det virkelig mulig, å la folk gå og vente sånn?
Jeg vet ikke hvor mye lenger det går.
Vi har heldigvis et nettverk som hjelper oss, vi har verdens mest fantastiske husvert, vi er evig takknemlig for støtte og økonomiske bidrag fra Asef sin norske mor og min familie, uten alle rundt oss kunne ikke Asef bodd her. Det tærer på å måtte krype på knærne og ringe mor for å, igjen, spørre om hjelp til å betale strømregning, fordi vi ikke har penger til mat. Det er kjipt å måtte si nei til å være med på kafè fordi prisen av èn kaffe koster det samme som en middag for oss begge. Det er pinlig å gå med klær som er ødelagte, slitte, utdatert og VELbrukt i månedsvis fordi man ikke har råd til nytt.
Det er ubeskrivelig vondt å kjenne den hodepinen eller fysiske smerten i magen når det dukker opp en uventet utgift som vi MÅ ta oss råd til. Jeg har en klump i magen hver gang Asef drar på fotballtrening eller kommer litt sent hjem, fordi jeg vet at hvis han skulle skade seg har han ikke rett til legehjelp. Vi har ingen forsikring som dekker han, jeg blir dårlig av å tenke på hva som skal skje hvis han blir skadet eller syk.
Han har hatt vondt i ei tann i måneder, men det er ikke på tale om at vi har penger å bruke på tannlege.
Hvorfor han ikke kan få ta seg en liten kveldsjobb for å forsørge seg, og betale skatt, mens han er her, det skjønner jeg fortsatt ikke. Eller jo, jeg forstår at det er en teknikk for at folk skal bli desperate nok til å dra fra Norge, men vi gir oss ikke.
Vi vet det kommer bedre tider, vi vet bare ikke når. Men vi vet alt ordner seg.


http://tosomhet.blogg.no

Foto: Privat

1 kommentar:

  1. Jeg krysser fingrene for dere <3 Og for en herlig mann, jeg skjønner godt overlevelsesmekanismen slår ut i full blomst jeg :) Da vare på hverandre, og masse lykke til <3 :)
    -Marit F.O.

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.