Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til justisministeren

Sak nr. 3 [13:20:54]
Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til justisministeren:

«FNs komité for barnets rettigheter har flere ganger uttrykt bekymring over norsk utvisningspraksis, senest i sin rapport fra 29. januar 2010. I denne rapporten skriver FN at de er betenkt over at prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, ikke gjelder alle områder som angår barn i Norge, som f.eks. i utlendingssaker. Barneombudet har også i lang tid vært bekymret for at innvandringsregulerende hensyn synes å bli vektlagt tungt i saker der den ene forelderen har brutt utlendingsloven. Oftest dreier bruddene på utlendingsloven seg om ulovlig opphold i riket. Stortinget har gitt signaler om at det skal legges stor vekt på barnets beste i saker om utvisning. Likevel ser vi stadig eksempler på at utlendingsmyndighetene lar innvandringsregulerende hensyn gå foran.

Mener statsråden at barnets beste blir ivaretatt på tilstrekkelig måte i utlendingssaker?»

Trine Skei Grande (V) [13:22:28]: Jeg er valgt som ombud for dem som stemmer på meg. Derfor kommer jeg i dag til å bygge saken på en del enkeltepisoder, men spørsmålene mine til statsråden skal være av generell karakter.

Jeg har lyst til å begynne med følgende eksempel: Den 24. januar i år får jeg en mail fra en fortvilet kvinne. Hun er norsk statsborger, men hun er gift og har to barn med en utenlandsk mann. Hun skriver til meg fordi mannen hennes nå er utvist. Hans lovbrudd er at han har arbeidet og betalt skatt i Norge ulovlig. Han har altså jobbet uten arbeidstillatelse. Kona skriver at datteren på fire år har begynt å bli nattevæter, har utviklet separasjonsangst og gråter seg i søvn hver kveld.

Bare for å si litt om temaet: Alle barn har det stort sett veldig godt i Norge. Det er veldig bra. Men jeg er bekymret for de ungene som ikke har det bra, eller som blir rammet urettmessig – og kanskje unødvendig – av innvandringspolitikken vår generelt og utvisningspraksisen vår spesielt. Derfor har jeg tatt initiativ til denne interpellasjonen.

Jeg skal i hovedsak konsentrere meg om to forskjellige grupper barn. Den ene gruppen barn er de som kommer til Norge fordi foreldrene eller andre voksne har bestemt at de skal bo her, og som når de har fått avslag, blir boende ulovlig i landet. Den andre gruppen gjelder unger der mor eller far har blitt utvist fra landet. Og i begge tilfellene har jeg lyst til å spørre hvor mye barn skal lide for foreldres eller voksnes valg.

Først om utvisning av personer. Jeg vil først ta opp situasjonen for unger som kommer til Norge fordi foreldre eller andre voksenpersoner har bestemt at de skal hit. De som får opphold, er det ikke noe problem med, heller ikke dem som reiser etter et avslag. Det er de som ikke får opphold, men fortsatt blir i landet, jeg vil drøfte. Når det gjelder disse barna, er det spesielt to spørsmål som jeg ønsker at justisministeren skal svare på. For det første: Mener statsråden at barn kan være ulovlig i riket? Skal deres botid regnes som ulovlig når de er under 18 år og regnes som barn ifølge alle internasjonale konvensjoner? Det andre spørsmålet til statsråden er om mennesker som har levd ulovlig i Norge hele sin barndom, automatisk bør sendes ut når de fyller 18.

Maria Amelie er for så vidt et godt eksempel fordi hun ble tatt hit som barn. Men hun var ikke et lite barn. Hva om et barn er åtte år når det kommer til Norge, eller kanskje to år når det kommer til Norge? Mener statsråden det er rimelig at innvandringspolitiske hensyn skal gå foran det at et menneske har levd hele sin barndom i Norge? Mener statsråden at det er riktig at man skal melde seg frivillig for utvisning når man blir 18, selv om man kanskje aldri har bodd i det landet man da blir utvist til? Hvor går den grensen? Og er det i det hele tatt noen grense når det gjelder de som har levd hele livet sitt i Norge?

Akkurat denne problemstillingen møter Norge nå i menneskerettighetsdomstolen når det gjelder Abbas og Fozia Butt, der det at foreldre har fylt ut skjemaer feil, og gjort feil, får store følger for barn som har levd nesten hele livet sitt i Norge.

For meg er det en viktig prinsipiell debatt. For meg som Venstre-menneske handler det om at jeg står i en liberal tradisjon fra Johan Castbergs «castbergske barnelover», som slo fast ett grunnleggende prinsipp, at man aldri skal dømme barn for voksnes valg. De gangene vi har gjort det i historien, har vi skammet oss etterpå.

Så til det andre temaet, som går på utvisning av foreldre. Der får vi svært mange henvendelser fra koner og menn som er bekymret når deres barn opplever å bli tvangsskilt fra foreldrene.

La meg klargjøre én ting: Jeg diskuterer her ikke praksisen for utvisning ved brudd på straffeloven. Det mener jeg er et grunnleggende og viktig prinsipp. Men det å jobbe uten arbeidstillatelse er ikke et brudd på straffeloven, det er et brudd på utlendingsloven, og jeg mener det skal skilles mellom brudd på straffeloven og brudd på utlendingsloven. En tidligere statssekretær uttalte i 2009 at det skal grove lovbrudd til for å utvise en småbarnsfar eller en småbarnsmor. Det er jeg enig i. Jeg tror det bryter mot den vanlige rettsoppfatningen til folk i gata at man opplever at brudd på straffelov og utlendingslov blir behandlet likt.

Jeg har gått gjennom disse sakene nøye, og min oppfatning er ikke en kritikk av UDI og UNE, som jeg mener gjør riktige vedtak. Min kritikk er av politikken, og av grunnlaget for de vedtakene som de fatter. Jeg har også her lyst til å nevne noen eksempler, først et utvisningsvedtak som UNE fattet i 2010: Her utvises mannen, som har norsk kone, to norske barn og ett stebarn. Mannen har ikke oppholdt seg ulovlig i riket, men utlendingsmyndighetene har avslått familiegjenforening fordi hans identitet ikke er klarlagt. Først sa UDI at fødselsattest ikke var nok, og at han trengte pass. Så skaffet han seg et pass, men ikke ved personlig frammøte. Ifølge UNE har passet ikke «tilstrekkelig notoritet og kan således ikke legges til grunn som tilstrekkelig dokumentasjon på klagerens identitet.» Familiegjenforening ble derfor avslått. UNE har deretter vurdert om mannen likevel kan få opphold på humanitært grunnlag og viser til at barns beste skal være et grunnleggende hensyn, men at det også kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Mannen har oppholdt seg lovlig i Norge siden 2004. Han har kone og barn, men likevel mener UNE at «dette ikke gir han en slik selvstendig tilknytning til Norge at han gis tillatelse etter denne bestemmelsen» – dvs. opphold på humanitært grunnlag. Så det å bo så mange år i Norge, det å være gift med en norsk kvinne, det å ha to barn i Norge, det er da ikke tilknytning til riket.

I vedtaket skriver UNE at «i mellomtiden vil kontakten med familien kunne ivaretas ved brev og telefon». Da har jeg lyst til å spørre nybakt pappa, og justisminister, om han syns det er tilstrekkelig å ha kontakt med en ti måneder gammel baby via brev og telefon.

Jeg har også lyst til å nevne en sak om utvisning på grunn av ulovlig opphold. En mann fra Nigeria, Michael, fikk avslag på asylsøknaden sin i 2006. Istedenfor å reise hjem ble han i Norge, fordi han hadde møtt en norsk kvinne han hadde forelsket seg i. De fikk barn, bestemte seg for å reise til Nigeria, gifte seg og søke om familiegjenforening derfra. Etter ett år kom avslaget. UDI fant ikke den perioden han hadde oppholdt seg og jobbet ulovlig i Norge, som tellende, så han fikk dermed fem års utvisning. Dette er jo heller ikke en kriminell handling man har prøvd å skjule. Det er veldig enkelt å finne ut at folk har oppholdt seg her, betalt skatt og fulgt norske lover mens de var her. Men UDI velger da et utvisningsvedtak, av allmennpreventive hensyn, og mener det er mye viktigere enn hensynet til barnet. Så hvor mye er det som egentlig skal til for at barns hensyn skal ivaretas?

Å sammenligne saker er vanskelig. Men vi i Venstre har merket oss at når man lager er eget regelverk for å tilpasse det til Marie Amelie, vektlegger man næringslivets behov for arbeidskraft. Så det er helt tydelig at regjeringa her velger å ha en praksis der man bruker utlendingsloven til å ivareta næringslivets interesser, men man velger at innvandringspolitiske hensyn skal veie mye tyngre enn barns hensyn. Og jeg må si – jf. vårt Dokument 8-forslag om kriminelle asylsøkere – at det er ganske provoserende å oppleve at man ikke klarer å få til tiltak overfor dem som utøver kriminalitet, men ærlige folk som er her og jobber og betaler skatt, skal man forfølge.

Oppsummeringsmessig: Jeg mener det er to utfordringer. Mener statsråden at den tida barn lever ulovlig i Norge, skal telle, eller skal det ikke telle når opphold på humanitært grunnlag skal avgjøres, og hvor gamle skal barn være før de skal lide for voksnes valg? Og det andre: Hvor mye skal allmennpreventive hensyn telle når barn er involvert? Er statsråden åpen for at vi kanskje har gått litt for langt når det gjelder å statuere eksempler på at det ikke skal lønne seg å oppholde seg ulovlig i Norge, når vi ser hvilke følger det får for barn?

Statsråd Knut Storberget [13:32:46]: Jeg takker for interpellasjonen. Jeg har bare lyst til å si innledningsvis at i den grad det var riktig det interpellanten sa om at man for straffedømte nærmest ikke får noen effektuering av vedtak, mens det motsatte gjelder barn, vil jeg sterkt henlede oppmerksomheten på resultatbeskrivelsene for Politiets utlendingsenhet fra i fjor. Den gruppen som vel absolutt opplevde det som er den tøffe, harde kjerne i regjeringas politikk, nemlig det å sende ut folk som har fått avslag eller er blitt utvist, var i veldig stor grad nettopp de som var straffedømt, det var de som ble rammet. Jeg tror det var over 700 stykker, så her har man jo virkelig valgt å prioritere nettopp denne gruppen.

Barnekonvensjonen er sentral ved alle sider av myndighetenes håndtering av utlendingssaker hvor barn er involvert. Jeg må ta dette på generelt grunnlag, det er vanskelig å gå inn i enkeltsaker, også dem som interpellanten legger fram her i dag. Dette innebærer herunder prinsippet om at barns beste skal være et grunnleggende hensyn. Det betyr ikke at det er det eneste hensynet. Ved vurderingen av hva som er barnets beste i en sak, vil utlendingsmyndighetene ofte møte en rekke dilemmaer, og i praksis vanskelige avveininger, som også gjør det vanskelig å være generell på hvor grensen går, som interpellanten flere ganger prøver å utfordre meg på. Det ville etter mitt skjønn frata en veldig mye av det skjønnet som må ligge der, og som faktisk også er til vern for barn.

Hensynet til barn i utvisningssaker ble grundig vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av den nye utlendingsloven, og i forskriften. Det står uttrykkelig i lovens bestemmelse om utvisning at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, for å skape bevissthet rundt dette. Det ble også innført en bestemmelse om at innreiseforbudet som hovedregel skal gjøres tidsbegrenset dersom utlendingen har barn i Norge, som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, mv. og dette fortsatt skal være situasjonen.

Jeg mener det er viktig at regelverket ivaretar hensynet til barnets beste, men dette kan ikke reguleres uttømmende, da det skal foretas en individuell skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Der vil jo tida spille en rolle, barnets situasjon vil spille en rolle, barnets situasjon i det landet man eventuelt må reise tilbake til, vil spille en rolle. Dette er vanskelige, skjønnsmessige avveininger som utlendingsmyndighetene er satt til å ta, men som åpenbart vil være basert på skjønnsmessige og individuelle fakta, og som vil gjøre det vanskelig å si at her går grensen i disse sakene. Jeg mener det er viktig at regelverket derfor ivaretar hensynet til barnets beste. Men dette kan altså ikke reguleres uttømmende.

De konkrete vurderinger i enkeltsaker som berører barn, og hva som er til barnets beste, foretas – som interpellanten var inne på – av UDI og UNE. Det skal foretas en grundig vurdering av alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning i saken. Også behovet for å innhente supplerende opplysninger slik at saken blir best mulig opplyst, må vurderes.

Barnekonvensjonen gir ikke noe absolutt direktiv for hvilken vekt hensynet til barnets beste skal ha. Det synes jo rimelig åpenbart at for mange barn som kommer til Norge, eller blir født i Norge av utenlandske foreldre, vil man ut fra en isolert sett bare barnets-beste-vurdering nok raskt komme til at det beste er å få vokse opp i Norge. Men som de fleste vil forstå, vil det ikke være mulig for oss å gjennomføre dette som det eneste kriterium når man vurderer disse sakene – sjøl om vi aldri så mye ville ønsket det når vi ser enkeltsakene. Derfor gir altså ikke barnekonvensjonen noe absolutt direktiv for hvilken vekt hensynet til barnets beste skal ha. Statene er forpliktet til å vurdere hensynet til barnets beste, ikke som det eneste relevante hensynet, men som det grunnleggende hensyn. At barns beste skal være et grunnleggende hensyn, innebærer ikke at dette alltid blir utslagsgivende. Den nærmere avveining mellom hensynet til barnets beste og motstående hensyn, som f.eks. hensynet til en kontrollert og regulert innvandring, foretas jo konkret i hver enkelt sak. Det kan vi lese av vedtakene. Jeg har vanskelig for å se at det kan være annerledes på dette området.

Sjøl om hensynet til barnets beste isolert sett tilsier at barnets mor eller far ikke blir utvist fra Norge, kan allmennpreventive og innvandringsregulerende hensyn legitimere et vedtak om utvisning. Likevel er det slik at etter fast praksis skal det mer til for at utlendinger som har barn i Norge, skal utvises. Hensynet til barnets beste innebærer at flere forhold som ellers ville medført utvisning, blir henlagt, eller at innreiseforbudet blir tidsbegrenset.

Justisdepartementet har det siste året foretatt to endringer i utvisningsregelverket av hensyn til barn. Sommeren 2010 ble det innført en bestemmelse om at personer som har barn i Norge, og som har arbeidet ulovlig her i mindre enn to år, som hovedregel ikke skal utvises på dette grunnlaget. Tidligere gjaldt dette bare ved ulovlig opphold.

Videre ble det i mars i år innført en bestemmelse om at innreiseforbudet som hovedregel ikke skal settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge og er utvist på grunn av brudd på utlendingsloven.

Justisdepartementet vil også vurdere mulighetene for andre reaksjoner enn utvisning for mindre grove brudd på utlendingslovgivningen. Dette framgår av departementets gjennomføringsplan for utlendingsfeltet fra desember 2010, og skal utredes nærmere.

Jeg mener derfor at dagens regelverk og praksis er i samsvar med våre forpliktelser etter barnekonvensjonen.

Trine Skei Grande (V) [13:39:24]: Jeg takker for svaret, sjøl om jeg ikke syns at det akkurat var et svar på de tingene jeg spurte om, og som heller ikke i praksis oppleves der ute sånn som justisministeren nå legger det fram. Det fins nå snart egne organisasjoner for dem som blir rammet av dette.

Jeg tror at de aller fleste nordmenn tror at finner man noen å være glad i som ikke bor innenfor EØS-området, og man gjør alt riktig og fyller ut skjema og gifter seg, skal det, i hvert fall når man får barn, mye til at den familien splittes. Jeg tror nordmenn går rundt og tror det. Det er veldig mange som får en hard – jeg vet ikke om det er parlamentarisk å si trøkk i trynet, president, men de får i hvert fall et stort møte med norsk byråkrati når de oppdager at det ikke er sånn.

Jeg er helt enig med statsråden i at barns beste skal gjelde i utlendingslovgivningen. Det er nesten alle barns beste å bo i Norge. Men her er det snakk om barn som faktisk bor i Norge, men som vi fratar muligheten for å vokse opp med en mor og en far, som de faktisk biologisk sett har, og som har lyst til å bo med sine barn.

Det er greit at man tvangsutsender kriminelle og straffedømte. Jeg skulle gjerne ha sagt noe om det også – men det har jeg ikke tid til – for jeg føler at det ikke blir gjort på en måte som gjør at det er varig nok.

Min innvending er den samme innvendingen som barneombudet hadde da de la fram sin supplerende rapport til FNs komité for barnets rettigheter av 2009, om at enhver utvisning av en forelder, selv begrenset utvisning på to eller fem år, vil ha store konsekvenser for barnet. Vi har en rekke saker. Jeg vil si at ukentlig får jeg henvendelser fra folk som opplever at de har fått brutt familielivet sitt, enten på grunn av byråkrati, eller, som den saken som jeg nevnte i forhold til Kamerun, eller på grunn av at man oppfatter det slik at man har funnet et ærlig og ordentlig menneske som bare har jobbet litt for lenge i Norge til å gjøre ting ordentlig.

Man kan gjerne diskutere det innvandringspolitiske og de innvandringsregulerende hensynene, men mitt ankepunkt går på at barn ikke skal lide for voksnes valg. Når vi ser at barn blir tatt hit – barn blir også holdt skjult som ulovlige immigranter – blir voksnes valg veldig avgjørende for barns framtid, og vi dømmer dem for at de bokstavelig talt har blitt med på de voksnes lass. I tillegg dømmer vi familier til å skilles, ikke fordi de har gjort noe strafferettslig galt – jf. forrige interpellasjon – men faktisk fordi vi har et regelverk som ikke verdsetter barn godt nok.

Presidenten: Presidenten er ikke helt sikker på om «trøkk i trynet» er det mest parlamentariske uttrykket, men vi har hørt verre her fra denne talerstolen.

Statsråd Knut Storberget [13:42:56]: Ja, vi tåler vel den!

Jeg registrerer at interpellanten ikke mener at jeg svarer på spørsmål, men det er altså interpellasjonen som jeg forsøker å svare på. Det kom en rekke spørsmål i innlegget som knytter seg til veldig konkrete saker, og som egentlig knytter seg til det som er vanskelig i utformingen av denne type regelverk, nemlig at vi kanskje ønsker mest mulig veldig klart definerte grenser. Jeg vil advare veldig mot en slik tenkning, for jeg tror at det vil kunne bidra til også å ramme barn, og at den eneste muligheten vi har i dette, faktisk er å ha de skjønnsmessige bestemmelsene som man har i loven.

Jeg vil jo utfordre interpellanten også litt på å dvele ved spørsmålet om det er slik at når det gjelder de vedtak som fattes av utlendingsmyndighetene, skal alle de mer innvandrerregulerende tiltak og hensyn når det er barn i bildet nærmest settes til side. Det vil innebære store problemer for oss, som jeg er overbevist om heller ikke vil være til barnets beste. Så noen ganger vil det faktisk være mer hensiktsmessig å se på hvordan vi kan få til en raskere behandling av disse sakene og en bedre gjennomføring av de vedtak som skal fattes. Det vil jo bl.a. bli tema i den stortingsmeldingen som er varslet for Stortinget, og som vil komme til høsten og ikke nå i vår, om barn på flukt. Altså: Hvordan kan vi overfor denne gruppen håndtere disse sakene på en bedre måte, raskere måte, slik at man faktisk minimaliserer trykket for barn, som det ikke er til å legge skjul på er i en vanskelig situasjon?

Så vil jeg også utfordre interpellanten til i det minste å kommentere de endringene som jeg påpeker er gjort i regelverket så sent som sommeren 2010, og når det gjelder spørsmålet om innreiseforbudet, nå i mars, hvor man nettopp ønsker å styrke barns situasjon. Det er utlendingsforskriftens § 14-2, og når det gjelder utvisning, utlendingsforskriftens § 14-1, som viser at dette har man hatt oppmerksomhet rundt, som gjør sitt til at det for noen vil være bedre kår enn det det var før.

Trond Helleland (H) [13:45:47]: Det er et viktig tema som blir tatt opp i interpellasjonen, selv om jeg er kjent med at statsråden har varslet, og gjentok det nå, at det kommer en egen melding om barn på flukt. I den sammenheng vil det bli viktig å gå igjennom de prinsipielle spørsmålene knyttet til dette.

Det er litt vanskelig å kommentere interpellasjonen, da den bygger på veldig mange enkeltilfeller og enkeltsaker. For oss som jobber med asylsaker, er det veldig fristende å legge til grunn den versjonen som en blir presentert. Men veldig ofte får vi et annet svar hvis vi får mer opplysninger om saken. Det er ofte utfordringen i denne typen debatter at det kan synes som om det ofte blir begått urett, men når en går nærmere inn i den drøftingen som utlendingsmyndighetene har gjort, finner en at det faktisk kanskje var en grunn til at vedtaket ble som det ble.

Selv om Høyre ikke er noen varm tilhenger av Utlendingsnemnda og det systemet som Stortinget vedtok den gang, å frata seg selv det politiske ansvaret for de endelige avgjørelsene i en del prinsipielle og viktige asyl- og innvandringssaker, stoler vi på at de vurderingene som blir gjort, legger til grunn at barns beste skal ivaretas. Jeg og Høyre er fornøyd med at de endringene som justisministeren redegjorde for, har kommet inn. Det bidrar til å styrke barns rettsposisjon, samtidig som jeg ser at det i mange, mange saker er vanskelige avgjørelser som må fattes. Det er tvilstilfeller, men vi er av den oppfatning at stort sett blir dette ivaretatt på en god måte, og stort sett ser man at hensynet til barns beste blir ivaretatt innenfor det lovverket vi har.

Jeg ser fram til den debatten vi skal ha om den nye, varslede meldingen. Da kan vi gå dypere inn i mange av disse problemstillingene. Jeg synes det er viktig at Venstre har det sterke engasjementet i disse spørsmålene. Vi behandlet nylig et Dokument nr. 8-forslag fra Venstre der et av forslagene nettopp gikk på dette med barns rettigheter knyttet til asyllovgivningen.

Høyre er opptatt av at vi skal ha et regelverk som er stringent, dvs. at det kan etterprøves, og at det er et regelverk som ikke i altfor stor grad åpner for skjønn heller. Men at det innenfor visse rammer naturligvis må være et slingringsmonn som gir rom for menneskelige hensyn, er helt åpenbart. Samtidig er det viktig å minne om at de som kommer gjennom familiegjenforening, utgjør en veldig stor andel av dem som får opphold i Norge. En blir nesten overrasket når en ser at av de utlendingene som bosetter seg i Norge, utgjør vel flyktninger og asylsøkere under 20 pst. er det vel, mens familiegjenforening, arbeidsinnvandring og andre grupper som er den desidert største gruppen. Noe vi kanskje bør tenke litt på når vi skal diskutere disse spørsmålene framover, er at veldig mye av det politiske fokuset er på de rundt 10–15 pst. flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge, mens kanskje litt for lite av fokuset er på hvordan vi følger opp de 80–85 pst. som kommer hit på annet grunnlag, f.eks. arbeidsinnvandrere og deres rettigheter knyttet til språkopplæring og andre ting.

Det er en viktig debatt, men det substansielle forslaget og endringer regner jeg med at vi får anledning til å diskutere når stortingsmeldingen blir lagt fram.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [13:49:57]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en viktig debatt her i Stortinget. Hvordan barns beste kommer til uttrykk i vår asyl- og innvandringspolitikk er noe som fortjener stor oppmerksomhet.

I mitt innlegg vil jeg spesielt fokusere på to grupper: lengeventende barn, og barn som forsvinner fra mottak uten at vi kan gjøre rede for dem.

Innledningsvis vil jeg våge den påstand at det kan se ut som om regjeringen lar barns interesser vike for innvandringspolitiske hensyn. Barna blir rammet når regjeringen kaster seg inn i konkurransen om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa.

Våren 2007 ble det gjort endringer i utlendingsforskriften, slik at barns tilknytning til riket skulle tillegges særlig vekt. Dette kom på plass etter initiativ fra Kristelig Folkeparti. Det ser dessverre ut til at regjeringen har strammet inn denne forskriften. Når barn som har vært her i fire, fem år vekkes opp midt på natten og tvangsutsendes fra landet sammen med resten av familien, er det vanskelig å se at denne forskriftsendringen som kom i 2007, etterfølges. Forskriftsendringen tok jo nettopp opp i seg at barns tilknytning til landet skulle vektlegges sterkere.

Det ble skapt forventninger da statsråden gikk ut i Aftenposten i fjor og uttrykte bekymring for hvorvidt barnas beste blir ivaretatt i norsk asylpolitikk. Han sa at tre år i et barns liv er som en evighet. Samtidig varslet han at det skulle legges fram en melding om barn på flukt før sommeren 2011. Kristelig Folkeparti deler statsrådens bekymring og er forventningsfull med tanke på hva regjeringen vil varsle i denne meldingen. Barn som har oppholdt seg lenge i Norge og blitt godt integrert, må etter et gitt antall år få opphold, også fordi det ikke er til barnas beste å bli straffet for feil som foreldrene har gjort. Det er det som er praksis i dag. Kristelig Folkeparti håper at det kommer en praksisendring som gjør at barns tilknytning til landet vektlegges sterkere, slik intensjonen var i den endringen som kom i 2007.

I tillegg til barn i generelle utlendingssaker og hensynet til dem er det en gruppe barn til som er i en spesiell situasjon: barn av innsatte som skal utvises. Disse barnas rettigheter må også ivaretas. De må gis mulighet til å uttale seg. Dagens saksbehandlingspraksis ivaretar ikke denne retten overfor barn med foreldre som utvises.

I løpet av de siste ti årene har det forsvunnet et sted mellom 300 og 400 barn fra norske mottak. Dette er asylbarn som er kommet alene. De forsvinner uten at man kan gjøre rede for hvor de er eller hva som har tilstøtt dem. Dette er alvorlig. Det er også grunn til å anta at mange av disse barna kan være utsatt for menneskehandel, eller slaveri, for å kalle en spade for en spade. Dette er uverdig og helt uakseptabelt, noe vi ikke kan være bekjent av i Norge.

Ifølge tall fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa blir om lag 1,2 millioner barn ofre for menneskehandel hvert år. Barneslaver blir ofte brukt som hushjelper, i sex- og narkotikaindustrien, som arbeidskraft i butikker og restauranter, som tiggere og lommetyver.

Vi vet at Norge er både et destinasjonsland og et transittland for menneskehandel. Flere kriminelle nettverk som organiserer menneskehandel, opererer i Norge. I tillegg er det oppdaget at Norge sammen med Sverige og Danmark blir brukt som transittland av barnesmuglere. Det er bl.a. på denne bakgrunn det er grunn til å frykte at mange av de barna som forsvinner fra mottak, er utsatt for slaveri.

Her må det settes inn strakstiltak. Vi må intensivere samarbeidet over landegrensene. Vi må få på plass en egen handlingsplan som er spesielt rettet mot barn som er offer for menneskehandel. Vi bør få på plass en egen spesialopplært politienhet som jobber bare med menneskehandel og barn, fordi det kreves spesielle kunnskaper og ferdigheter for å jobbe med dette temaet, bare for å nevne noen tiltak som bør iverksettes.

Kristelig Folkeparti har store forventninger til at også dette blir viet stor plass i meldingen om barn på flukt. Jeg vet at statsråden er opptatt av saken, og vi er spent på hvordan han vil følge dette opp.

Til slutt: I vår asylpolitikk og asylpraksis er det viktig å tenke at barn er barn, uansett bakgrunn. De er først og fremst barn, dernest asylsøkere. De er det mest verdifulle vi har, og de fortjener det beste vi kan gi dem. Å vektlegge barns beste i asylpraksisen vår burde derfor være en selvfølge.

Håkon Haugli (A) [13:54:52]: Interpellanten tar opp et viktig tema. Kjernen i problemet er noe hun selv sier: Det er nesten i alle barns interesse å vokse opp i Norge, for det store flertall av barn i verden ville hatt det bedre i Norge.

Jeg oppfatter at representanten Skei Grande har et genuint ønske om å bedre barns situasjon. Men de regelendringene hun tar til orde for, å gjøre barns beste til et hensyn som trumfer alle andre hensyn, vil de gjøre barns situasjon bedre eller verre? Allerede i dag ser vi eksempler på at barn er et middel for foreldre som ønsker seg et bedre liv. Barn smugles og gjemmes, er deler av transport i regi av kriminelle nettverk, osv. Jeg er redd representanten Skei Grande risikerer å oppnå det stikk motsatte av det hun ønsker, at enda flere barn blir brukt som middel. Om vi gjør barn kun til et middel som alene skal avgjøre søknader om opphold, er jeg helt sikker på at vi får se mer av dette.

Jeg synes representanten Trond Helleland hadde et godt innlegg. Han pekte på hvor vanskelige og sammensatte disse vurderingene er.

Representanten Svendsen påsto i sitt innlegg at regjeringen konkurrerer om å ha Europas strengeste asylpolitikk. Det kan ikke stå uimotsagt. Norge er blant landene som tar imot aller flest asylsøkere i forhold til folketall. Dette er ikke et resultat av at vi fører Europas strengeste asylpolitikk, men et resultat av at vi fører en rettferdig politikk som legger til grunn at den enkeltes rettssikkerhet må være det avgjørende.

Trine Skei Grande (V) [13:57:00]: Jeg vil først kommentere to av innleggene.

Først til Haugli: Han kunne umulig ha hørt det jeg sa i begynnelsen, for jeg mener at det ikke skal være barns beste som skal legges til grunn, for det er umulig. Men jeg kan si at da utlendingsloven ble behandlet, foreslo Venstre i denne salen:

«Jo viktigere avgjørelsen er for barnet, desto mer skal det til for å la innvandringsregulerende hensyn få forrang. Et avslag på bakgrunn av innvandringsregulerende hensyn må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv.»

«Forsvarlig i et barnerettslig perspektiv» var begrepet vi brukte, ikke noe om at det skal være til barns beste. Det er det vi har stått for. Det forslaget fikk Kristelig Folkepartis og Venstres stemmer.

Så til Helleland: Jeg vil påpeke at jeg har jobbet med dette feltet lenge. Jeg vet at det finnes ulike versjoner. Alle versjoner som ble framført fra denne talerstolen, er sjekket mot UDIs vedtak. Så dette er ikke mailer som er lastet opp. Jeg vil ha meg frabedt at man tror at vi ikke skjønner det. Dette har vi jobbet med for lenge til det.

Jeg har lyst til å avslutte med fire utfordringer til justisministeren, basert på det som er sagt, i og med at justisministeren faktisk skal komme med en melding på området.

For det første: Er det mulig å få en konsekvensutredning når det gjelder innvandringspolitiske hensyn knyttet til følger for barna. Dette er ikke snakk om barn som enten skal være her eller ikke, men det er snakk om barn som får splittet familiene sine.

For det andre: Er det også mulig å få til en ordentlig analyse av hvor mange barn som faktisk blir utvist på grunn av innvandringspolitiske hensyn? Hvor mange barn er det det gjelder i Norge i dag?

For det tredje ønsker Venstre at vedtak som fører til familiesplittelser – til at mor, far og barn ikke får bo sammen lenger – behandles i full nemnd og behandles ved personlig frammøte – dette er ved utlendingsloven, og ikke ved straffeloven, som jeg mener det skilles klart mellom.

For det fjerde mener vi at det må være en grense for hvorvidt barn kan dømmes for foreldres valg, og at det må være en grense når det gjelder når de barna har en egen rettighet i seg selv.

Som sagt: Barns beste kan aldri legges til grunn alltid i forhold til alt mulig annet lovverk. Selv om Barnekonvensjonen ble inkorporert da Venstre satt i regjering, er det ikke på den måten Barnekonvensjonen kan forstås. Men jeg mener det er grenser for hvor lenge vi skal kunne dømme barn for voksnes valg. Jeg mener at det skal være tungtveiende grunner for innvandringspolitiske hensyn og at brudd på utlendingsloven skal dømmes hardere når man ser alle barna som blir offer for dette.

Statsråd Knut Storberget [14:00:17]: Jeg takker for innspillene, også fra interpellanten nå på tampen. Dette er noe vi skal ta med oss, og jeg skjønner at det kan være greit å ha litt mer tid på den stortingsmeldingen når vi får de oppfordringene. Det tar jeg med meg, for jeg vil ikke at det skal herske noen tvil om at jeg tror at alle partier ser dilemmaene i disse sakene. Her snakker vi om en veldig vanskelig vekting som det er vanskelig å definere fra Stortingets talerstol.

Så til representanten Svendsens utsagn om at vi deltar i en konkurranse om den strengeste flyktningpolitikken: Jeg holdt på å si at jo mer du sier det, desto strengere blir vi jo på mange måter, utad. Men det er grunn til å understreke, slik også representanten Haugli gjorde, at både når det gjelder mottak av enslige mindreårige asylsøkere, unge, som kommer til Norge, men også voksne, så tyder det ikke på at vi i så måte har en praksis som er den strengeste i Europa. Etter mitt skjønn er det helt uinteressant. Det viktigste for oss må jo være at nettopp de standardene som vi har nedfelt i lovgivningen, og som også har sin klang fra konvensjonene, blir fulgt, slik at folk får de rettighetene de faktisk skal ha. Det som er situasjonen ved en politikk som bidrar til å slippe dette helt løs, er at vi ikke får den målrettede hjelpen inn mot dem som virkelig trenger den. Det er for meg et skremmende scenario. Derfor mener jeg det er bra at Norge tar imot det antallet kvoteflyktninger som vi gjør, og at vi har en asylpolitikk som bidrar til nettopp å sette behovet for beskyttelse i front. Det er derfor jeg mener det er såpass viktig at vi også effektuerer de vedtakene der folk har fått definert at de ikke har behov for beskyttelse. Det må i så måte være et dårlig bidrag i et kappløp om en streng flyktningpolitikk når en nettopp påviser at de endringer som regjeringa har valgt å gjøre i forskriftene i løpet av det siste året. Det gjelder to endringer i utlendingsforskriften. Sommeren 2010 valgte vi å gjøre det enklere i barnesakene, enklere å få lov til å være i Norge og unngå utvisning. Og når man så sent som i mars nå i år velger å endre utlendingsforskriften, slik at det å pålegge innreiseforbud der hvor det er barn inne i bildet, og hvor de ulovlige aktivitetene som er beskrevet i den bestemmelsen, ikke har pågått i lenger enn to år – er det vel – nettopp blir vanskeligere, så har jeg vondt for å se at det er å delta i et slikt kappløp som representanten Svendsen beskriver.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.

Hentet her





Tusen tusen takk, Trine Skei Grande for at du talte våre barns sak. Jeg ble veldig rørt og takknemlig, og jeg tror jeg har mange med meg i denne takken. Bare så synd at Knut Storberget ikke kunne gi deg noen bedre svar.

~Siv~