Uforståelig
Nå ser det veldig mørkt ut i aller siste runde med klagesak til UNE. Det gjelder Kawa Karim, som kom til Norge for 11 år siden. En voksen mann på 39 år med egen leilighet, fast jobb og kjæreste. Uforståelig nok, har UNE valgt å gi avslag på midlertidig opphold mens klagesaken pågår. Advokaten hans ble veldig overrasket over et slikt vedtak, og har nærmest forlangt at vedtaket må omgjøres, slik at eventuell utreise kan skje etter saken er ferdigbehandlet. Kawa hører til gruppen MUFere, og hvor vi enn snur oss og ber om hjelp, ristes det på hodet. Det er et ømtåelig tema, og en vanskelig sak. Uheldigvis for Kawa, har UNE ”noe de kan henge på han”, som visstnok skal være god nok grunn for utsendelse, fremfor oppholdstillatelse. Som de fleste på flukt fra krig og terrorisme, hadde også Kawa en uekte identitet da han ankom Norge. Dette ble oppklart i løpet av de første intervjuer, og rett identitet bekreftet. I 2004 ble han fratatt førerkortet og ilagt bot etter en blodprøve som viste promille. Kawa godtok dommen, tross at blodprøve ble tatt altfor mange timer etter kjøreturen. Noe som kun viste promille etter å ha sittet hjemme i egen stue. Her fikk han heller ikke hjelp av hverken advokat eller tolk. Saken er uansett nå foreldet, og rullebladet er helt rent. Han har til og med tatt opp igjen sertifikatet, men får det ikke utstedt p.g.a manglende oppholdstillatelse. UDI har siden 2005 kun begrunnet avslag med denne promilledommen. Det sies at har man gjort en straffbar handling som kunne ha ført til fengsel, er det grunn for avslag. Men hvorfor skal det tolkes slik? Og hvorfor gjelder ikke rent rulleblad og foreldede saker hos UDI og UNE?
Hva med alle grunnene for å heller få opphold? Hele sitt voksne liv har han bodd i Kristiansand. Han har alle sine venner her, også mange nordmenn. Han jobber som kokk, og har vært på samme arbeidsplass i 10 år. Arbeidsgiver, kolleger, venner, familie og mange utenforstående støtter opp om at han må få bli i landet. Det er også laget en gruppe på Facebook som mange har meldt seg på. Den heter: Vi som ønsker at Kawa skal bli. Ingen kan forstå at en så snill, arbeidssom, og så godt likt mann skal kastes ut etter alle disse år. Han har tjent sine egne penger, betalt skatt, kjøpt leilighet, og gjør alt for å leve normalt som en nordmann. Vi er faktisk to som får avslag hver gang UDI eller UNE sender ut et brev. Ja, vi har jo også meg her…en voksen kvinne på 41 år som er hans kjæreste. To voksne mennesker som bare ønsker å få leve sammen. Dette er ufattelig tøft, og går hardt inn på oss begge. Det er umulig å leve i et normalt forhold med slike trusler så nært innpå. Og hva med dette avslag imens klagen pågår? Hvordan kan man bare kunne reise fra hus, møbler, jobb, kjæreste, venner og familie i en fei etter 11 års tilknytnig, til et nå helt ukjent land? Ingen foreldre kan der ta i mot sønnen sin, for de er begge døde. Og hva med de som skjøt, og nærmest drepte Kawa før han flyktet til Norge? Vi vet at det fremdeles er skjulte grupper som oppholder seg i Irak. Kan man stole på at det er helt trygt, selv om Saddams styretid er over? Vi vet ikke, for Kawa har ikke vært i landet siden han reiste ut.
Hvor ofte har vi ikke sittet å tenkt på alle de sosiale klienter, voldelige og kriminelle…så mange som har gjordt så masse galt, men alikevel fått opphold i Norge. Det er så blodig urettferdig, men hva kan vi gjøre?
Jeg forsøker med dette å nå fram til noen der ute som kan fatte interresse for Kawa’s sak, og gi oss hjelp eller råd. Tenk om UNE kunne lese saken nøye igjennom, før stempelet treffer papiret som returneres. Tenk om UNE kunne betegne meg som noe annet enn urelevant for saken….Jeg føler meg ikke urelevant! Jeg vil ikke kalles urelevant! Både Kawa og jeg er mennesker som alle andre, og bør behandles på en verdig og rettferdig måte!
Bente Hansen
Nå ser det veldig mørkt ut i aller siste runde med klagesak til UNE. Det gjelder Kawa Karim, som kom til Norge for 11 år siden. En voksen mann på 39 år med egen leilighet, fast jobb og kjæreste. Uforståelig nok, har UNE valgt å gi avslag på midlertidig opphold mens klagesaken pågår. Advokaten hans ble veldig overrasket over et slikt vedtak, og har nærmest forlangt at vedtaket må omgjøres, slik at eventuell utreise kan skje etter saken er ferdigbehandlet. Kawa hører til gruppen MUFere, og hvor vi enn snur oss og ber om hjelp, ristes det på hodet. Det er et ømtåelig tema, og en vanskelig sak. Uheldigvis for Kawa, har UNE ”noe de kan henge på han”, som visstnok skal være god nok grunn for utsendelse, fremfor oppholdstillatelse. Som de fleste på flukt fra krig og terrorisme, hadde også Kawa en uekte identitet da han ankom Norge. Dette ble oppklart i løpet av de første intervjuer, og rett identitet bekreftet. I 2004 ble han fratatt førerkortet og ilagt bot etter en blodprøve som viste promille. Kawa godtok dommen, tross at blodprøve ble tatt altfor mange timer etter kjøreturen. Noe som kun viste promille etter å ha sittet hjemme i egen stue. Her fikk han heller ikke hjelp av hverken advokat eller tolk. Saken er uansett nå foreldet, og rullebladet er helt rent. Han har til og med tatt opp igjen sertifikatet, men får det ikke utstedt p.g.a manglende oppholdstillatelse. UDI har siden 2005 kun begrunnet avslag med denne promilledommen. Det sies at har man gjort en straffbar handling som kunne ha ført til fengsel, er det grunn for avslag. Men hvorfor skal det tolkes slik? Og hvorfor gjelder ikke rent rulleblad og foreldede saker hos UDI og UNE?
Hva med alle grunnene for å heller få opphold? Hele sitt voksne liv har han bodd i Kristiansand. Han har alle sine venner her, også mange nordmenn. Han jobber som kokk, og har vært på samme arbeidsplass i 10 år. Arbeidsgiver, kolleger, venner, familie og mange utenforstående støtter opp om at han må få bli i landet. Det er også laget en gruppe på Facebook som mange har meldt seg på. Den heter: Vi som ønsker at Kawa skal bli. Ingen kan forstå at en så snill, arbeidssom, og så godt likt mann skal kastes ut etter alle disse år. Han har tjent sine egne penger, betalt skatt, kjøpt leilighet, og gjør alt for å leve normalt som en nordmann. Vi er faktisk to som får avslag hver gang UDI eller UNE sender ut et brev. Ja, vi har jo også meg her…en voksen kvinne på 41 år som er hans kjæreste. To voksne mennesker som bare ønsker å få leve sammen. Dette er ufattelig tøft, og går hardt inn på oss begge. Det er umulig å leve i et normalt forhold med slike trusler så nært innpå. Og hva med dette avslag imens klagen pågår? Hvordan kan man bare kunne reise fra hus, møbler, jobb, kjæreste, venner og familie i en fei etter 11 års tilknytnig, til et nå helt ukjent land? Ingen foreldre kan der ta i mot sønnen sin, for de er begge døde. Og hva med de som skjøt, og nærmest drepte Kawa før han flyktet til Norge? Vi vet at det fremdeles er skjulte grupper som oppholder seg i Irak. Kan man stole på at det er helt trygt, selv om Saddams styretid er over? Vi vet ikke, for Kawa har ikke vært i landet siden han reiste ut.
Hvor ofte har vi ikke sittet å tenkt på alle de sosiale klienter, voldelige og kriminelle…så mange som har gjordt så masse galt, men alikevel fått opphold i Norge. Det er så blodig urettferdig, men hva kan vi gjøre?
Jeg forsøker med dette å nå fram til noen der ute som kan fatte interresse for Kawa’s sak, og gi oss hjelp eller råd. Tenk om UNE kunne lese saken nøye igjennom, før stempelet treffer papiret som returneres. Tenk om UNE kunne betegne meg som noe annet enn urelevant for saken….Jeg føler meg ikke urelevant! Jeg vil ikke kalles urelevant! Både Kawa og jeg er mennesker som alle andre, og bør behandles på en verdig og rettferdig måte!
Bente Hansen
Foto: Privat
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.