mandag 17. januar 2011

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

18 kommentarer:

  1. Det var hjerteskjærende og vondt langt inne i
    sjelen å lese Marys historie, og tårene rant godt. Jeg er så fryktelig lei meg for at dere må gå igjennom dette. Jeg vet hvordan det føles å få mannen revet bort på denne måten. Men hvordan lille vakre Mary har det er det vel ingen som kan forstå. Det må gjøre så fryktelig vondt for henne. Hun har vokst opp
    med pappan sin ved sin side, og plutselig er han borte. Hvordan skal en fireåring klare å forstå dette? Forstå
    dette urettferdige systemet som ikke tar hensyn til henne i det hele tatt.

    Robin, sønnen min, var bare ti måneder da pappa’n reiste. Han forsto det ikke. Han lette
    litt etter han den første tiden, var litt grinete når han ikke kunne finne han, men så gikk det over.
    Nå er det bare smil når pappa’n er på webcam på Skype, eller når vi ser på bilder av han. Et bilde av pappa har fått nattakyss av Robin hver eneste kveld i over ett år. Han er forsatt for liten til å forstå at Pappa
    skulle vært her med oss. Og jeg skåner han for alt det triste. Vi er bare glade når vi snakker om pappa. Sorgen og savnet jeg bærer på skal han få slippe og se.

    Mange varme klemmer sendes til dere

    SvarSlett
  2. Dette er mer enn hjerteskjærende, LC... Med litt sunn fornuft, skjønn og folkevett fra de som styrer, kunne denne fortvilte sorgen vært unngått!
    Dere er i våre tanker, og vårt hjerte gråter for nydelige Mary.
    Varme klemmer fra oss 4 på Orkanger.

    SvarSlett
  3. Jeg graater fordi jeg vet hvordan du som mamma har det,men skulle onske jeg kunne tatt sorgen for min sonn paa snart fire!Med utvist pappa fra Nigeria.Det er naa tre aar og en mnd siden han reiste...kontakt over tlf...med en gutt som mister spraak,fordi faren ikke er der og kan snakke det med han.Min sonn snakket tre spraak,naa snakker han ett og forstaar engelsk.snakker engelsk naar han er sint.han er livredd for at jeg skal forlate han...kan ikke slappe av og spor hele tiden...mamma er du der?som om jeg noensinne drar noe sted.
    Vi har besokt nigeria to ganger...og det er like godt som d er trist.naar vi reiser er det traumatisk for lille gutten vaar!etter siste ferie,kom mamma hjem med kul paa magen og lille gutten vaar er ikke alene!han har en soster!mamma,hun er brun saann som meg!og hun har ikke sett faren sin,men vi venter...og venter....mens fire aar av barndommen til vaar sonn er amputert.

    SvarSlett
  4. Så hjerteskjærende historie. Jeg kjenner jo både lille Mary, mamman og pappan. Så urettferdig og hjerteløst å skille en familie på denne måten. Håper lovnadene om 2 år, er det eneste denne familien blir å kjempe med i fremtiden. Og at lille Mary kan få igjen pappan sin til skolestart.
    Jeg støtter dere, tenker på dere og ber for at dere skal bli lykkelige igjen.

    SvarSlett
  5. Nå kjenner jeg Mary og møter henne nå og da når vi møtes og våre dattre leker sammen. Men je gfår tårene i øynene når jeg leser.
    Dette kunne likegjærne være oss og.... sakene våre var så si like. bare vi søkte litt senere og fikk svar etter den nye loven i 2010 kom.
    Det er som lodd trekkning... og etter 3-4 års kjemping mot udi/une klarte vi faktisk å snu svaret. så vi var en av få heldige.

    Jeg Merker og godt forskjell på Mary etter jj måte reise fra dere. Før var hun en livsglad jente der det skue mye til før tårene kom.
    Nå ser jeg en jente som kommer på besøk , spør datteren min om hvor pappaen til MAry er sier Mary Pappa er i Africa. Men det er ikke den samme jenta som er her... når hun sover over får hun panik om hun våkner og ingen er til stede, skriker etter mamma. Før tålte hun og dette eller slå seg litt det var bare å blåse på såret så var alt fint og leken var i gang igjen.Nå begyner hun og skrike så tårene kommer og hun vil sitte på fanget og få trøst til hun føler seg bedre igjen. det samme er når jentene leker sammen om de slås om samme leke. eller hun vil ha den leken den andre leker med , så skal det ikke mye til før hun begynner og skrike.

    Jeg håper så indelig at pappa kommer tilbake snart. iværtfall at han kan være tilbake den sommeren hun begynner skolen :)

    Klem fra søster familien i byen :P

    SvarSlett
  6. Uff, dette er så tragisk som det kan få blitt. Dere lever i det marerittet jeg er så redd for kommer til og skje med oss også, dere er så sterke som klarer og komme dere igjennom dette her, for det verste er å se på sine lide for noe så utrolig urettferdig som dette her. Dette er barnemishandling på det sterkeste, eneste forskjellen er at mishandlingen kommer fra staten selv. Sender dere mange klemmer og varme tanker.........

    SvarSlett
  7. Kjære deg og kjære lille Mary..
    Tenker masse på dere. *go`klem*

    SvarSlett
  8. er med dere i tankene, stor klem, UP

    SvarSlett
  9. Huff, så hjærteskjærende å lese :'( Alle tanker sendes til dere og jeg håper av hele mitt hjerte at dere snart er samlet igjen!

    SvarSlett
  10. Hei, Jeg sitter her og leser og kjenner det kryper rundt strupen som selv sitter med 3 barn som kanskje mister faren sin snart. Kjenner jeg blir kvalmen, men sammtidig godt. Du forklarer ditt barns smerte på en utrolig bra måte, du klarer og se henne, og forstå, sammtidig nevner du ingenting om dine egne følelser og din smerte over å være alene om dette i "familien".
    For meg beskriver du et barn som har en fabelagt mor, og sender så mye varme og tanker for deg og din lille og mannen. Og ønsker at dere skal klare dette, hold mote oppe. Håper dere kan snart komme og besøke han, og at papirene blir i orden. Her har jeg skrapt fram en demostrasjon i stavanger mot udi, ikke splitt familien min. Nå på lørdag. Mine tanker skal sendes med deg, og håper jeg kan fortelle den historien videre.

    SvarSlett
  11. Tenker på dere! Håper dere snart ser han igjen!
    Klem

    SvarSlett
  12. Utrolig trist historie. Spesielt fordi din datter er stor nok til å forstå at pappa er borte, men for liten til å forstå hvorfor. Jeg blir irritert over at den norske stat gjør dette mot flere familier. Og ikke minst mot sine egne landsmenn. Nordmenn også. Barna er ofte norske og en av partene er også det. Utrolig at det går ann. Andrea

    SvarSlett
  13. Veldig trist på deres vegne. Har selv ei jente på fire år, og skjønner godt hvordan datteren din ikke kan forstå dette. Jeg krysser fingrene for dere, selv om jeg ikke kjenner dere... Klem, Rita.

    SvarSlett
  14. Heisann!
    Dette er selvsagt forferdelig for dere nå, men visste du ikke at du tok en risiko på dette før du ble gravid? En har jo tross alt ansvaret selv når en setter barn til verden?

    SvarSlett
  15. får helt av vondt i magen av å lese dette innlegget. sender dere masse masse tanker og klemmer..

    SvarSlett
  16. Takk for alle tilbakemeldinger, det setter jeg stor pris på.
    Tenkte jeg skulle svare på Anonym (20. januar 20011 23.48) sitt spørsmål. Jeg skal prøve å gjøre det så kort som mulig.

    Da jeg ble gravid var jeg selvfølgelig engstelig siden papirene til min samboer enda ikke var i orden. Jeg satte meg ned og tok for meg lovverket for å finne ut hva som nå måtte gjøres, og sikre at vi gjorde ting riktig. Jeg fant raskt ut at min samboer ville være nødt til å søke om familiegjenforening. Loven sier at en som hovedregel må søke om dette fra hjemlandet, men at det i saker der "særlig menneskelige hensyn" ligger til grunn kan man søke fra Norge. Naiv som jeg var i min lesning mente jeg helt klart at et barn måtte være det sterkeste menneskelige hensynet som finnes. Vi gjorde vår plikt, og leverte inn en søknad hos politiet om familiegjenforening her i Norge. Politiet tok i mot, og jeg trodde alt var i skjønneste orden. Jeg regnet med politiet ville nekte å ta imot en søknad om han ikke hadde rett til å søke fra Norge. Så feil kan man altså ta. Det viser seg at unntaket for loven med "særlig menneskelige hensyn" er en klausul som aldri, i noen tidligere eller senere sak, har blitt tatt i bruk. Det finnes altså ikke et hensyn som er sterkt nok, og loven er i så måte villedende. Da avslaget kom ca 1,5 år senere kom også varselet om utvisning. Tiden han hadde vært i Norge mens UDI hadde søknaden hans liggende i en uendelig kø var regnet som ulovlig. Men ting tar jo tid i dette systemet, så utvisningsvedtaket kom først i april 09. Siden har vi jobbet aktivt med å få til en retur i samarbeid med politiet, men i vårt tilfelle har dette tatt mye tid av grunner jeg ikke skal gå inn på her.
    Da jeg våren 06 satte meg ned å leste lovverket kunne jeg ikke i min villeste fantasi tro at dette skulle ende slik det har gjort. Jeg har lært utrolig mye om norsk innvandringspolitikk på veien, og i etterpåklokskapens navn ville vi jo helt klart ha gjort ting anderledes. Men jeg strides med meg selv siden det også ville ha betydd en separasjon mellom far og barn på minst 14 måneder pga lange umenneskelig lange behandlingstider hos UDi, og jeg er av den sterke oppfatting at om det virkelig er nødvendig å splitte en familie på den måten for at alt skal være riktig i forhold til lovverket, så er det lovverket det er noe feil med.

    SvarSlett
  17. Huff, jeg føler med dere. Er i samme situasjon selv, selvom datteren vår var 11mnd da han ble sendt ut. I sakspapirene fra udi sto det at å ha et barn ikke var grunnlag nok for opphold og at datteren vår var så liten at hun ikke kom til å verken huske eller trenge pappaen sin. Han ble utvist i 5 år. Nå har vi vært et halvt i nigeria sammen med han, og datteren vår er veldig forvirret over hvor pappa er hen etter vi kom tilbake. Hun sier "pappa er bare på butikken. Kjøper tyggis til Gela".. Hun er nå blitt 2år, og fremdeles vet vi ikke når vi alle kan få være sammen igjen. Jeg har skrevet litt om vår historie på bloggen som du kan lese om du har lyst :-) jeg unner ihvertfall deg og dine alt godt, og aldri gi opp!

    SvarSlett
  18. Kom over artikkelen din nå. Synes at saken er utrolig trist og håper at alt løser seg til slutt for dere. Denne historien fikk meg på tanken om en familie der mor var utenlandsk og far var norsk. Så fikk de en sønn som er jo også norks(juridisk sett minst).. Så blir mora send ut av landet med innreiseforbud på noen år. Gutten er da 2 mnd gammel. Det eneste de fikk som svar var at gutten kaster myndighetene ikke ut, han er jo vår statsborger, du kan jo bare la han bli igjen i landet. Tenk å si det til en mor til et nyfødt barn. Hun er nå i hjemlandet sitt og har vært der i 2-3 år nå sammen med barnet, som de var enige i at hun skulle ta med seg. Jeg vet ikke hvordan det går mellom dem nå, men sist vi hadde kontakten var ikke det godt. Faren har til og med begynt å beskylde henne(!!!) for å ha stjolet ungen :(

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.