Annabelles historie

Jeg ble kjent med Thompson i Spania Desember 2007, hvor han bodde på studentvisum (som senere viste seg var gått ut), vi innledet et forhold, og jeg var ofte på besøk hos han i Spania. Allerede i Mars 2008 ble jeg gravid, og jeg bodde sammen med han frem til August, hvor vi også var på den første ultralyd undersøkelsen sammen.

Jeg besøkte han enda en gang i Oktober, men det ble for sent i svangerskapet å reise ned før etter fødselen (terminen var 26. Desember) Da jeg fødte den 13 Desember, bestemte han seg for å reise fra Spania og ned til Norge for å kunne være sammen med oss, noe jeg mente ble veldig tullete siden han ikke hadde papirene sine i orden, men han hadde bestemt seg og var umulig å rikke; han skulle være sammen med oss. 15 Desember dro han fra Madrid, Spania og kom til Norge hvor han ble stoppet i Oslo. Her fant de fort ut at han ikke hadde sine ordentlige papirer (han innrømmet alt selv) og han sonte 1,5 mnd, og fikk i etterkant tilsendt alle sine dokumenter fra Nigeria for å kunne bevise sin identitet.

I tiden etter ble han inlosjert på asylmottak, først i Oslo området, så i Kristiansand, men valgte heller å bo sammen med oss. Vi søkte om familiegjenforening, som i hovedsak må søkes fra hjemlandet, men naive som vi var håpte vi jo på det beste. Han hadde også en asylsak som skulle bli behandlet, grunnet kult medlemskap i hjemlandet - som han hadde brytt ut av, og advokaten hans hadde sagt at han gjorde best i å holde seg ute av Nigeria i minst 3 år.

Han fikk avslag på asylsøknaden, og vi ventet bare på å få svar på familegjenforeningen. Samtidig fikk vi utreise datoen som skulle være i August 2009, vi klagde og søkte på nytt, og fikk vite at han kunne være i landet til klagen var behandlet.

Så en kveld, mens han var i Oslo, ble han stoppet helt uventet av politi som skulle se ID kortet hans og samtidig ransake han. De fortalte han at han hadde fått avslag og dermed oppholdt seg ulovlig i landet, de tok han til Trandum camp, hvor han fikk ringe meg, som var i Kristiansand, og fortelle hva som hadde hendt. Vi fikk vite at vi kunne besøke han i 30 minutter, og at jeg kunne ta med meg en liten bag med tingene hans, så vi heiv oss på veien. Min stemor, meg og Angela (som var da 11 mnd). 1-2 timer før vi nådde frem ringte han og gråt og var veldig nedfor. Han sa at han ikke orket å leve uten datteren sin og meg, og var nesten helt utrøstelig. Jeg fikk roet han ned det jeg kunne, og fortalte at vi var fremme om ikke så altfor lenge. Da vi omsider kom fram ble vi hentet av en mann av personalet, han forklarte at vi ikke kunne se han likevel. Hvorfor spurte vi, og historien var at han hadde angrepet 2 av vaktene og ble sett på som en fare for andre og sperret inne. Ikke kunne jeg ringe han heller mens jeg var der. Jeg spurte om jeg kunne låne toalettet å skifte på Angela, siden det var så kaldt ute i bilen, men det kunne jeg absolutt ikke! Han hadde fått med seg politi, og eksorterte oss ut.

Tidlig på morgenen fikk jeg telefon fra en hyggelig politimann som skulle følge han på flyet, som sa jeg kunne få snakke med Thompson. Thompson forklarte at etter jeg snakket med han på telefonen, hadde 2 vakter overfalt han, sprayet han med tåregass og sperret han inne. De hadde ment at han var en fare for seg selv i og med at han hadde forklart meg at han ikke ville leve mer ..

I ettertid fikk vi brev fra UDI hvor klagen var behandlet, og avslått. At han hadde barn i landet hadde ingenting å si siden hun bare var 11 mnd og ikke kom til å huske eller trenge faren sin. Han ble utvist i 5 år, hovedsaklig pga. innreise med falske dokumenter.

Vi har nå vært i Nigeria to ganger, først i Januar - Mars 2010, og så Juni - November 2010. Angela, som nå er 2 år, merker jeg er litt forvirret. Hun skjønner ikke helt hvor pappa er. Når jeg spør henne sier hun at enten er pappa i telefonen, eller så er han på butikken å kjøper tyggis. Hun snakker med han hver eneste dag, men er nok fremdeles for liten til å forstå at pappa ikke kan være her. Jeg forteller at pappa må passe på Grandma` og Grandpa`, og det aksepterer hun.



Mi stemor skrev et dikt om akkurat dette;

Milene var mange
Veien var lang
Men vi måtte av sted
Se han en siste gang
De hadde bestemt
At han ikke kunne bli
At det de gjorde var ulovlig
Hadde ingenting å si

Dyrebar last
Hadde vi med
Han skulle sin datter
En siste gang se
Det kunne ta år
før de fikk møtes igjen
Så tungt og trist
For hennes kjære, vår venn

Etter seks timers kjøring
Var vi endelig der
Vi ble møtt og fulgt inn
''Hør nå her''
Dere kan ikke treffe ham
likevel
Han sitter i en sikkerhetscelle
Helt for seg selv

forbauset og målløse
Kan man si at vi ble
hvordan kunne nå dette skje
Vi har kjørt mange timer
Veien var lang
For å få se ham
en siste gang

Han sa han har skadet to
Som jobber her
Han laget mye styr
Og besvær
Men han glemte å si
at de angrep han først
la ham i bakken
gjorde frykten hans størst

Med tåregass
blendet de øynene hans
uten at han fikk en eneste sjans
De hadde hørt han fortelle til oss
At han ville dø
Han ville slettes ikke sloss

På 48 timer ble livet hans snudd
ulovlig arrestert
Alt ble helt skrudd
For sånt som dette
Skulle ikke skje
Vi bor jo i Norge
Gjør vi ikke det?"

Foto: Privat

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

Kjemper med folket i ryggen

De kjemper en innbitt kamp mot norske myndigheter og lever i stor uvisse, søstrene Mina og Maryam Mozafari og Elisabeth Skundberg Darren med datteren Selma. Ventetida er tung, men i lokalsamfunnet finner kvinnene styrke.

(...)

Elisabeth Skundberg Darren møtte kjærlighten da hun traff nigerianske Louis i 2001. De giftet seg i 2003 og fikk datteren Selma i 2006. I mellomtida hadde han fått avslag på søknad om opphold. Giftermål og datter har ikke vært gode nok grunner til å få bli i landet. Tidlig morgen 7. mars i år kom fire politibetjenter til leiligheten til familien på Biri. Louis ble påført håndjern og fraktet ut av landet på under 24 timer.

Les mer her

Savner pappa i jula

I høst ble Oslo City-kaptein Kevin David utvist fra Norge. Igjen sitter en fortvilt samboer og et tre år gammelt barn som savner pappan sin. De vet fremdeles ikke når de får se ham igjen.

Kevin David kom til Norge fra Nigeria som asylsøker i 2004. I januar 2005 fikk han avslag på søknaden, men gla’gutten hadde allerede funnet lykken i Norge. Ikke bare storkoste han seg med fotball i Oslo City, men han hadde også truffet Karen Eliassen fra Furuset. Sammen fikk de sønnen Charley i desember 2006.

Da bestemte den lille familien seg for å søke om at Kevin kunne få bli i landet via familiegjenforening.

Les mer her

Marthes historie

Hvem straffes mest?

To mennesker har møtt hverandre, forelsket seg og blitt et par. Sammen har de fått den mest urolige gaven av alle; et barn.

Man lever alle under ett tak, som en samlet familie og har det bra sammen, men man har en stor svart sky hengende over seg, noen vil spitte familien fra hverandre. Far er ikke Norsk og har oppholdt seg ulovlig i landet over en periode for å holde familien samlet.

Norske myndigheter ser på dette som en grov forbrytelse da dette er brudd på utlendingsloven. Dette er noe de straffer med 2-5 års innreiseforbud til Norge og alle andre schengen land. Det vil si at de vil sende far ut av landet der hans kjæreste/kone og barn bor for 2-5 år. Når en får innreiseforbud kan han ikke reise til schengen for å møte eller se sin familie på de årene UDI/UNE bestemer seg for er en passende straff. Når årene er gått kan en på nytt søke om familiegjennforening, og kanskje da kan familien få bli sammlet igjen.

Myndighetene ser på hvor stor tilknyttning utlendingen har til riket, i dette tilfellet Norge. Vi opplever til en stadighet at familie og barn i et land ikke er sterkt nok. Så hva er sterk tilknyttning til riket? Det er noe jeg gjerne skulle hatt svar på. For i mine øyne er det akurat familie og barn man har sterkest tilknyttning til, uansett land.

Selv er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg trodde aldri selv når jeg vokste opp at jeg komme til å forelske meg i en som ikke er norsk, men jeg en dag møtte jeg min kjære. Vi ble kjent og forelsket oss i hverandre, og med tiden bestemte vi oss for å satse på et kjæresteforhod. Tiden gikk og vi ble samboere. Etter en stund ble vi gravide, og vi bestemte oss for å beholde barnet da vi begge følte vi var klare for dette.

Det vi ikke var ikke klare for den psykiske torturen som lå oss i vente. Vi søkte om familiegjennforening da jeg enda var gravid, og siden det har vi fått avslag etter avslag, men fortsatt å kjempe videre. Vi står i vår siste kamp nå som vil avgjøre om vi får familiegjennforening eller ikke. Vi har kjempet i 2,5 år nå og er ikke kommet lengre. Dette har endt med at jeg ble anbefalt av helsesøster, som har hatt helsesjekk på vårt barn siden hun ble født, til å gå til psykolog. Hun så hvor hardt dette gikk ut over meg psykisk. Jeg hadde ikke økonomi til å gå til psykolog, så hun kontaktet familievernkontoret for å hendvise med dit. Der fikk jeg en psykolog som jeg har gått til i over 1 år nå. Jeg har slitt med en del angst og depresjon.

Jeg er redd for at når UNE nå tar sitt endelige valg velger de å sende ut min mann, og far til vår datter på 2 år ut av landet. Blir han sendt ut blir han sendt til Afrika for minst 2 år. Dette vil snu alle våre liv på hodet.

Jeg jobber på en heldøgns omsorgsbolig, der jeg jobber i en skiftordning. Datteren vår går i barnehage mandag - fredag, og stortrives der. Jobber jeg dag henter jeg henne i barnehagen og vi tilbringer ettermiddagen sammen hjemme eller ute. Jobber jeg ettermiddag er det han som henter henne fra barnehagen og de tilbringer dagen alene sammen. Det hender seg ofte at far og datter er sammen da jeg jobber ettermiddag og helger. Når fødselspermisjonene var over var han alene hjemme sammen med vår datter i over ett halvt år før hun begynte i barnehagen. Så jeg kan si med hånden på hjertet at vi har fått ei pappa-jente.

Blir pappa sendt ut av landet må jeg si opp jobben og prøve å finne med en ny jobb med bare dagvakter. Jeg blir da alenemor mot min vilje. Datteren vår vil miste en stor del av seg selv. Hun vil miste muligheten sin til å lære seg sin fars språk og en go del av sin afrikanske kultur. Og ikke minst hun vil miste den nære kontakten hun nå har til sin pappa.

Jeg snakker med andre som har mistet sin mann på samme måte, og hører hva dette gjør med deres barn, og jeg blir på gråten.

Jeg gruer meg til å måtte svare min datter hvorfor pappa ikke er her. Hvorfor pappa ikke får være sammen med oss lengre.

Vi som foreldre må være sterke for våre barn, men min frykt er at jeg ikke vil være sterk nok for vår datter. Jeg er en utrolig følsom person og er ikke så flink til å gjemme mine følelser. Jeg er redd for at jeg skal bli kraftig nedbrutt om de sender mannen min til Afrika. Han holder meg sterk, han får meg til å føle meg trygg og elsket. Vi har ett bra familie liv og dette vil norske myndiheter ta fra oss. Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger?

Men mest av alt , hvor er vår datters rettigheter til å få vokse opp i ett trygt hjem med sin mor og far?

Rettighetene til vår datter blir satt til sides for utlendingsloven. Ja, han gjorde et overgrep på utlendingsloven da han ble i landet ulovlig og holdt familien samlet. Men hva er den største forbrytelsen? Å oppholde seg ulovlig i et land for å være nær sin datter og kone? Eller å frarøve et barn sin far?

Norske myndigheter syns de gir en mild straff når de gir innreiseforbud på 2 år. De mener barn kan holde kontakt med far over telefonsamtaler og feriesamvær, noe som i praksis ikke fungerer siden små barn ikke egentlig skjønner stort av hvordan en telefon fungerer, og det ikke alltid lar seg gjøre å reise på lange ferier med en alenemors økonomi.

Er det en liten periode? Vår datter er 2 år, hun har levd like lenge som far skal være borte. for min datter er de 2 årene hele livet. Du kan spørre en hver barnepedagog og få det samme svaret; 2 år er mye for ett barn.

De første årene av ett barns liv har mye å si for barnets utvikling. Det er da de nære relasjoner bygges, språk utvikles og personligheten formes. Barn er i denne perioden av livet sensitive for forandringer i hverdagen, og kan lide store traumer når en av de nærmeste omsorgspersonene plutselig forsvinner.

Større barn skjønner mer av hva som skjer, men påvirkes i like stor grad av den uretten de blir utsatt for.

Så hvem straffes mest? Far som blir utvist, eller barnet som sitter igjen i Norge uten å forstå hvorfor far er borte?


BARNESTEMMENE
- barnas rett til å vokse opp med begge sine foreldre.
- er en organisasjon for flerkulturelle barnefamilier.

Avslag på familiegjenforening og to års utvisning

Hei...vi er en liten familie paa snart fire. Min mann er naa utvist fra Shengen i to aar,og det er egentlig uklart hvorfor han er utvist.

Han kom til norge i 2005,sokte asyl pga problemer med en gruppe paa universitetet det han studerte i Nigeria. Han sokte arbeidstillatelse i 2006 engang og fikk aldri noe svar paa dette.Tiden gikk,og han bodde med en kamerat i Bergen.

Les mer her