Tones historie

Min mann og jeg traff hverandre gjennom internett i 2008.Jeg var litt usikker i forhold til avstand og alder,men hva kan man gjøre med kjærlighet ved første blikk :) Bestemte meg for å reise til ham på ferie og se hvordan vi passet sammen i virkeligheten. Det var 5 minutter på flyplassen og det føltes som vi hadde kjent hverandre alltid. Når jeg dro hjem var det ham og meg for alltid.
Mine barn og familie aksepterte dette umiddelbart.
Vi forlovet oss i januar 2009 i hans hjemland. Snakket om å søke turistvisum for ham, men ble advart av en venn av ham å søke om dette hvis vi hadde planer om å gifte oss snart. Hvorfor??? Jo fordi hvis vi fikk avslag kunne UDI tro at vi ikke giftet oss av kjærlighet, men for å få ham til Norge........ Aner ikke den dag i dag om dette stemmer, men vi bestemte oss for å vente og planlegge bryllup istedet. Noe vi har tenkt på masse i ettertid.

Jeg reiste i mellomtiden med mine barn 5 ganger, og prøvde å fikse alt av papirer på forhånd.

Savnet var tungt, men jeg takker mine barn for støtten og trøsten i de tunge stundene.

Etter 2 år reiste jeg og 3 barn ned for å feire bryllup. Da var det endelig klart for besøk på Ambassaden for min mann.
Han ble kalt inn til intervju på den norske ambassaden 2 måneder etter bryllupet vårt. Fryktelig nervøs siden det var en del engelsk han ikke forsto helt. Men denne norske damen skal ha ALL skryt. Hun er utrolig hjelpsom og hyggelig. Da var det bare for ham å vente, mens jeg gjorde resten av jobben her hjemme. Og for en jobb og følelsesmessig berg-og-dalbane det ble.

Jeg ble kaldt inn til intervju etter ca 4 måneder....... endelig. Veldig nervøs,men hadde ventet på dette lenge. Det ble mange spørsmål,og mange rare spørsmål også. Jeg var da gravid i 5 måned med hans vakre datter. Politiet skrev brev om prioritering, siden jeg slet både fysisk og psykisk i svangerskapet. Jeg jobbet, slet med graviditeten, hadde foreldre som var syke og samtidig 3 barn her hjemme. Det verste var vel savnet etter min mann hver dag. Men NEI sa UDI til prioritering. Fikk beskjed om at det var noe galt med meg eller barnet kunne jeg kanskje få det. Så da måtte jeg bare være glad barnet var friskt.
Bestemte meg for å absolutt ikke la UDI få hvile. Jeg ringte hver eneste uke. Men fikk samme svada svar hver gang. Det knøt seg i magen hver gang jeg slo nummeret dit, fordi jeg visste vel egentlig hva de ville fortelle meg. Aldri noe nytt. Jeg reiste med min eldste datter før jeg fikk flyforbud for at han skulle kunne føle at han var en liten del av barnet i magen.
Tiden i graviditeten gikk , vi håpet fortsatt at ham kunne rekke fødselen.
Vår vakre datter ble født i august 2010, uten at pappa var der. Stemmen hans var fylt med tårer av både glede og sorg. Takker min datter for at hun var der for meg både før, under og etter fødselen. Hun var med meg i pappa`s sted.

Da var det på igjen på telefonen igjen, men de mente jeg klarte meg bra alene....... som om de visste hvordan jeg hadde det.
Til slutt var vi så slitne av all påkjenningen, tankene (Han var livredd for å få avslag), hva om vi måtte leve uten ham her. Klarte ikke amme barnet mitt lenger, bare gråt, men takket gud for henne. Hun lignet sin far på en prikk.
Bestemte oss for å reise og bli hos ham i 4 uker så han ble kjent med sin datter. Han var i 7de himmel, men vi måtte jo dessverre reise hjem igjen. Det rare var at til og med vår 6 uker gamle datter gråt mer enn hun noen gang hadde gjort........ følte hun at noe var galt? At vi måtte reise fra pappa?

Min trøst i alt var at min eldste datter ble igjen i Tunisia med sin kjæreste, så min mann kunne prate og være med henne iblandt.
Hun sa på telefonen til meg at han virket veldig trist,og at NÅ skulle hun ringe UDI når hun kom hjem og hjelpe meg. "Vi skal reise hjem sammen vi".

Ca 1 uke etter jeg kom hjem var det på telefonen igjen. Denne gangen møtte jeg på, unnskyld kallenavnet, men en idiot av en mannlig ansatt på UDI. Bare trakk meg mer ned, var veldig negativ og nedlatende. Det hjalp meg jo ihvertfall ikke.
Den kvelden satt jeg i "amme" og tåretåke og skrev en lang mail til UDI, om alle mine følelser og tanker. Og om denne mannen på telefonen.
Jeg tror høyere makter hørte meg denne kvelden................... Dette var en mandag........ På torsdag formiddag ringte min telefon........AMBASSADEN,TUNIS sto det på displayet. ÅÅ herreguuuuud hva var nå dette da?
Den hyggelige damen igjen :) Hun hadde forsøkt å ringe min mann, men fikk ikke svar. Da fortalte hun meg det...........han hadde fått invilget søknaden sin på onsdag :):):) Resten av denne dagen gikk til telefoner, flybilletter........alt.....Han og svigermor gråt på telefonen av glede.
Stresset nå var min datter skulle hjem 10. desember og håpet at de kunne reise hjem sammen. Problemet var at han måtte til Algerie for å hente visum, og fikk time der 9. desember....... Men den som vil den kan. Det ble Tunis-Alger t/r........Hjem på kvelden. Si byebye til familie og venner, og tilbake til Tunis, en kjøretur på 3 timer, morgenen 10. desember.

På kvelden 10. desember sto jeg, min sønn og vår datter og ventet spent på Pappa og storesøster. Jeg fikk begge mine kjære hjem på samme dag <3<3<3 Min datter hadde helt rett i sine følelser.

Jeg velger og tro at min mail gjorde mye av utslaget på denne avgjørelsen.
Dette er en lykkelig historie, men med masse slit og følelser underveis. Vi fikk vårt ønske med å feire jul og nyttår sammen.
Og hvis dette kan hjelpe noen med å holde håpet oppe, til å stå på ikke gi opp.................... Vi fikk invilget etter 10 måneder :):)
I dag er vi verdens lykkeligste familie, han har vært her i 1,5 måneder og stortrives. Mine barn og familie elsker ham. Han har begynt på "norsk-skole". Og er verdens beste pappa og mann <3<3<3<3

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

Et helt år...

I dag er det akkurat ett år siden mannen min måtte reise fra oss. Ett år siden han kysset og klemte sønnen sin sist. Ett år siden jeg sist gang fikk holde rundt mannen jeg elsker. Ett helt år siden de vakre øynene hans skinte mot meg av kjærlighet, men også av en ubeskrivelig stor sorg. Han måtte reise fra familien sin. Han måtte reise fra oss...

Det gjør så forbanna vondt at vi ikke får være sammen fordi UDI har bestemt det. At noen mennesker på et kontor i Oslo skal bestemme over kjærligheten vår. Over livet vårt! At de sitter der med papirene og bare bryr seg om saksbehandlingsnummeret vårt, og ikke om oss mennesker som sitter bak.

Vi var lykkelige sammen vi tre, selv om vi levde med trusselen fra UDI/UNE hengende over oss. Vi var lykkelige sammen fordi vi hadde håpet og troen på at vi skulle få leve sammen for resten av livet. Sånn skulle det ikke bli...

Jagland advarer mot tvangsutsending av irakere
"Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland sier i en pressemelding at tvangsutsending til Irak vil bryte med menneskerettighetsdomstolens avgjørelse.

– På bakgrunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet har domstolen klart og tydelig bedt Sverige, Nederland og Storbritannia om ikke å fortsette med tvangsreturen av irakere, sier Jagland. Ifølge generalsekretæren må alle de 47 medlemslandene i Europarådet føye seg etter domstolens avgjørelse." TV2

Og i ett av disse områdene de advarer mot sitter mannen min. Jeg er redd hver dag for at noe skal hende han. Hva om en bombe går av der han er? Hvem sitter da med ansvaret?

Vi er mange UDI-splittede familier i Norge. Det er mange barn som vokser opp uten pappa'n eller mamma'n sin fordi UDI mener innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn at disse barna får vokse opp i en lykkelig kjernefamilie. Noen av familiene har jeg skrevet om her på bloggen og mange mange flere sitter der ute i Norges land med en familie som mangler et viktig medlem på grunn av UDI.

Jeg håper og ønsker og drømmer om at vi sammen klarer å gjøre noe med dette....

~Siv~

God jul!

Jeg vil ønske deg og dine kjære en varm og god julefeiring. En ekstra stor juleklem og

varme tanker til deg som har mannen din, kona di

eller en av foreldrene dine langt borte denne julen.

Sivs historie

Hei! Jeg heter Siv og er ei 35 år gammel kvinne. Jeg er gift med verdens fineste mann selvfølgelig c";) og sammen har vi Robin som ble ett år nå i mars. Jeg er utdannet lærer. Jeg bor i Nord Norge, men har bestemt meg for å flytte hjem/sørover til sommeren.

Dette er historien vår, sånn kort fortalt...

Mannen min kommer fra Kirkuk i Irak og han kom hit til Norge i 2006. Asylsøkersaken hans hadde blitt dratt ut i det lengste. Vi forelsket oss i januar 2008. Dette var virkelig ikke en ønskesituasjon for meg. Han var asylsøker og fra en helt annen kultur.
Jeg måtte ta mange runder med meg selv; ville det bli for vanskelig med kulturforskjellene? Var jeg klar for en slik ustø situasjon, siden han ikke hadde opphold eller arbeidstillatelse? Hva ville familie og venner si?

Men kjærligheten var for sterk for alle de snusfornuftige tankene jeg hadde om at dette ville bli vanskelig. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre og alt føltes fantastisk. Dette skulle vi klare sammen, han og jeg!

Det første avslaget fra UDI kom like etter at forholdet vårt startet. Etter dette rullet ballen fort. For å redde framtiden vår sammen valgte vi å gifte oss (da dette er lov etter bare ett avslag) og naiv som jeg var, trodde jeg virkelig at det å gifte seg ville fungere.
Vi giftet oss i juni 2008 og søkte om familiegjenforening, og allerede i juli ble jeg gravid (ikke fullt så planlagt...)

Vi spurte både politi og UDI om familiegjenforeningssaken vår skulle gå parallelt med asylsøkersaken, og det fikk vi beskjed om at de skulle. Dette burde vi aldri ha hørt på. For sent forsto vi at asylsøkersaken burde blitt stoppet.
I desember 2008 fikk nemlig mannen min siste avslag og 2 års utvisning i asylsaken. UNE tok ikke hensyn i det hele tatt til at vi var gift eller ventet barn. De mente det var min egen feil at jeg giftet meg og lagde barn med han siden han allerede hadde fått et avslag og utvisning.

"Paret kan derfor ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om få kunne fortsette å leve sammen i Norge.” UNEs vedtak

Mannen min fikk utvisning fordi han kom til Norge med falsk pass. Mange kommer med falsk pass for å redde seg selv (og flere av disse får oppholdstillatelse også), men han selv angrer bittert. Han har blitt straffet for dette om og om igjen. 30 dager i fengsel, nesten fire år uten arbeidstillatelse og tilslutt blir han revet bort fra familien sin med utvisning i to år.

”Utvisning vil etter nemdas oppfatning ikke være i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Nemda mener at utvisningen i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av det forhold klageren er straffet for.” UNEs vedtak

Men er et falsk pass en så alvorlig kriminell handling at sønnen min skal miste pappa'n sin i to-tre år?

Vi tviholdt på håpet og ventet i spenning på et mer positivt svar på familiegjenforeningen vår. Men den gang ei... allerede i februar 2009 fikk vi avslag på familiegjenforeningen. Hvorfor? Fordi han hadde en utvisning i asylsaken og har derfor ikke tilgang til Norge.
Her gikk jeg høygravid og kjente hele verden raste. Jeg så hele familiedrømmen gikk i tusen knas.

Vi hadde ikke lenger krav på advokat, siden hun fulgte asylsaken. Og vi hadde heller ikke råd til å ansette en på min lønn. Heldigvis var det hjelp å få. OMOD, organisasjon mot offentlig diskriminering, tok saken vår og hjalp oss med å skrive klagen til UDI. Og da var det bare å vente og vente igjen.

Sønnen vår kom allerede i mars og det var en lykkestund for oss c";) Vi har storkost oss sammen, men likevel med trusselen hengende over oss. Hvor lenge får vi være sammen? Bare jeg hørte ordet UDI og utvisning på nyhetene ble jeg kvalm.
I september kom nok et avslag fra UDI og saken vår gikk videre til UNE.

Mannen min ble mer og mer stressa. Familiegjenforeningssaker var flere ganger i media hvor de sendte bort pappa og resten av familien satt igjen sønderknuste. Men da det rant over for mannen min var når en mamma skulle utvises og de to barna hennes skulle bli i Norge.
Nå forsto han hvor kaldt, kynisk og hjerteløst dette systemet er. Og han forsto at når de skulle sende ut en mamma og rive henne bort fra barna sine, hva betød egentlig en pappa da. Absolutt ingenting! Han gikk rett "i kjeller'n" med store humørsvingninger og var veldig tankefull.
Og verre ble det. Da første fly ble sendt til Bagdad med tvangsreturnerte Irakere gikk all lufta ut av han. Vi kjente faktisk en ombord i flyet. Jeg tror allerede da at han begynte å planlegge å reise selv. Han ville ikke bli tvangsendt dit. Han ville føle seg som et menneske og ta sine egne valg.
I begynnelsen av januar 2010 reiste han. Han er fortsatt i Europa selv om han vet at det er en håpløs situasjon, men han er redd for å reise hjem til Irak. Og han vil absolutt ikke ta med seg familien sin til et ustabilt og usikkert sted som Irak.

Jeg blir gal av å bare sitte her og vente. Se at sønnen min vokser opp uten pappa'n sin. Hver eneste dag ser jeg utvikling hos Robin, og mammahjertet mitt bobler over av stolthet for hvert eneste lille framskritt. Men samtidig ligger den såre følelsen der om at dette fikk ikke pappa sett. Det er ikke nok å sende han et bilde eller videoopptak, eller bare ringe og fortelle. Pappa'n blir jo også veldig stolt, men jeg hører hvor trist han er fordi han er så langt borte.
Vi får bare fortsette med å tviholde på drømmen og håpet om at vi snart får være en familie igjen.

~Siv~