- Norge tar ikke kritikk fra FN og Europarådet på alvor

Det mener Organisasjon Mot Offentlig Diskriminering (OMOD) som arrangerer en demonstrasjon imorgen (denne artikkelen er fra 2005)

Norske myndigheter har i løpet av de siste månedene fått krass kritikk både fra FN sin barnekomité og ECRI (Europarådets diskrimineringskomite) for sin utvisningspraksis av utenlandske foreldre til norske barn, eller utenlandske ektefeller til norske kvinner og menn.

Les mer her

«Skal ikke hvite og mørke få gifte seg?»

Blandingsektepar møter så stor mistenksomhet når de søker familiegjenforening at Organisasjonen mot offentlig diskriminering mener det er snakk om ren diskriminering.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) er ikke vant til å bli nedrent av etniske nordmenn. I all hovedsak har det vært ikke-vestlige innvandrere som har søkt hjelp fra OMOD etter å ha blitt diskriminert. Det siste året har det forandret seg.
– Vi har en stor økning i henvendelsene fra etnisk norske. Nesten alle sakene dreier seg om avslag på familiegjenforening, etter ekteskap med en utlending, sier organisasjonssekretær Anita Rathore i OMOD.

Les mer her

Normale fremtidsutsikter for vår familie

Vi trenger virkelig en positiv historie her også


"Endelig!! - Familiegjenforening 08.11.2006

Fikk omgjort vårt vedtak i åpen nemd i november og har derfor, omsider, fått vår etterlengtede familiegjenforening. (...)

Vi vet at OMOD i disse dager korresponderer med stortinget og regjeringen om omfanget av problemene mange par / familier har i familiegjenforeningsaker.
De krever at det er viktig å arbeide for at barn og stebarn skal tas med i betraktningen i utvisningssaker, og at hensynet til herboende ektefelle bør veie tungt, tyngre enn i dag, og viktigheten av at det blir tydeligere retningslinjer i loven dersom man mener at barns beste og rett til familieliv, skal ha betydning opp mot innvandringspolitiske hensyn. (...)

Vi vil bare si til alle som sliter med byråkratiet at det nytter å kjempe, Never give up, Never give in!!!"

Les hele på Multikulturelle familiers forening

UDI splitter familier

Norge utviser stadig flere innvandrere. Ekteskap med en nordmann og felles barn er ingen garanti for å få opphold. Innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn retten til et familieliv. Nå har berørte familier startet opp en forening.

Hun er fra Norge, han er fra Syria, Etiopia, Tyrkia eller Kazakstan. De giftet seg lovlig i Norge og har felles barn. Likevel får paret ikke bo sammen i Norge. Brudd på utlendingsloven er nok for å utvise en familiefar. For eksempel hvis han oppga feil identitet ved innreisen. Eller hvis han har forelsket seg og fått barn med en norsk kvinne mens asylsøknaden ble behandlet (kan ta år!) og så fått avslag.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) drukner for tiden i henvendelser fra familier som blir splittet på grunn av vedtak fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

— Det er et omfattende problem. Vi jobber med saker fra hele landet. Vi har fått langt flere henvendelser enn vi har kapasitet til, sier rådgiver Ingjerd Hansen til Utrop.

Ann-Kristin Arebi Haugen og Tonje Nathalie Hall har nå tatt initiativ til å danne foreningen “Multikulturelle familiers forening”. Ann-Kristin Arebi Haugen har selv i flere år kjempet mot at ektemannen sin blir utvist - hittil uten hell. Muneer heter han, kommer fra Lybia og er en av de mange asylsøkerne som fulgte et dårlig råd og oppga feil identitet ved ankomst i Norge. Han rettet det opp før de giftet seg, men det viste seg å være for sent.

Les mer her

Barnets pris

Ei lita jente på ett år frarøves pappaen sin. Jeg håper det plager barneministeren, skriver Trude Ringheim.

Etter at pappa forsvant begynte Selma (1) på Biri å hylgråte når hun skulle legge seg. Kanskje grein hun fordi pappa ikke vugget henne og sang afrikanske barnesanger? Kanskje savnet hun far som hadde vært hjemme med Selma mens mamma studerer og forsørger familien. Politiet hentet Louis Darren (27) en kveld i mars. Han ble uttransportert til Nigeria, med fem års innreiseforbud. Lille Selma er ett av mange barn som norske utlendingsmyndigheter skiller fra foreldrene sine. I utlendingssaker har hensynet barnets beste liten plass. Nå har saken til Louis Darren fått prioritet i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. (...)

Elisabeth Skundberg ble ufrivillig enslig mor. Hun utdanner seg til barnevernspedagog. Selma har sluttet å gråte etter pappa. Elisabeth har søkt NAV om aleneforsørgerstøtte, men har fått avslag fordi hun jo er gift. En irritert saksbehandler i NAV på Gjøvik foreslo at hun kunne skille seg, så ville hun få «stønader i bøtter og spann».

Les mer her

Kjærlighet – kun for de få?

I Norge har vi hatt et stort fokus på arrangerte ekteskap de siste årene. Flere departementer har engasjert seg i debatten om arrangerte ekteskap, tvangsekteskap og kjærlighetsekteskap.

Foreløpig ser det ut til at vi i Norge har en klar oppfatning om at tvang vil vi ikke akseptere, arrangerte ekteskap kan vi til en viss grad muligens godta, men aller helst vil vi at personer skal gifte seg av kjærlighet. Så lenge det er kjærlighet som ligger til grunn for ekteskapene, så ønsker vi ekteskap – også de som skjer på tvers av landegrensene velkommen.

Les mer her

Diskriminerer norske barn

- Norske myndigheter diskriminerer barn med utviste foreldre.

Det mener Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD).

De siste årene har OMOD hatt en økning i antall henvendelser fra familier der mor eller far er utvist av landet, og barna blir værende i Norge.

- Disse barna det er snakk om er norske statsborgere, men likevel opplever vi at myndighetene diskriminerer de. Det virker som det er ett sett regler som gjelder for barn med utviste foreldre, og ett annet for andre norske barn, sier Anita Rathore i OMOD. (...)

- Barneministeren har fokusert mye på hvor viktig det er at far er tilstede under barns oppvekst, og som et resultat av det blant annet forlenget pappapermisjonen. Men hva med barna som har utviste foreldre? Bør ikke de ha samme rettigheter? Er ikke farsrollen like viktig? Hvorfor er det greit å si at disse kan vokse opp uten en far?, spør hun retorisk. (...)

Norge har forpliktet seg til barnekonvensjonen som sier at skal hensynet til barnas beste alltid skal veie tyngst i utvisningssaker, og at det må grove forbrytelser til for å utvise en småbarnsforeldre.

Les mer her

Sivs historie

Hei! Jeg heter Siv og er ei 35 år gammel kvinne. Jeg er gift med verdens fineste mann selvfølgelig c";) og sammen har vi Robin som ble ett år nå i mars. Jeg er utdannet lærer. Jeg bor i Nord Norge, men har bestemt meg for å flytte hjem/sørover til sommeren.

Dette er historien vår, sånn kort fortalt...

Mannen min kommer fra Kirkuk i Irak og han kom hit til Norge i 2006. Asylsøkersaken hans hadde blitt dratt ut i det lengste. Vi forelsket oss i januar 2008. Dette var virkelig ikke en ønskesituasjon for meg. Han var asylsøker og fra en helt annen kultur.
Jeg måtte ta mange runder med meg selv; ville det bli for vanskelig med kulturforskjellene? Var jeg klar for en slik ustø situasjon, siden han ikke hadde opphold eller arbeidstillatelse? Hva ville familie og venner si?

Men kjærligheten var for sterk for alle de snusfornuftige tankene jeg hadde om at dette ville bli vanskelig. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre og alt føltes fantastisk. Dette skulle vi klare sammen, han og jeg!

Det første avslaget fra UDI kom like etter at forholdet vårt startet. Etter dette rullet ballen fort. For å redde framtiden vår sammen valgte vi å gifte oss (da dette er lov etter bare ett avslag) og naiv som jeg var, trodde jeg virkelig at det å gifte seg ville fungere.
Vi giftet oss i juni 2008 og søkte om familiegjenforening, og allerede i juli ble jeg gravid (ikke fullt så planlagt...)

Vi spurte både politi og UDI om familiegjenforeningssaken vår skulle gå parallelt med asylsøkersaken, og det fikk vi beskjed om at de skulle. Dette burde vi aldri ha hørt på. For sent forsto vi at asylsøkersaken burde blitt stoppet.
I desember 2008 fikk nemlig mannen min siste avslag og 2 års utvisning i asylsaken. UNE tok ikke hensyn i det hele tatt til at vi var gift eller ventet barn. De mente det var min egen feil at jeg giftet meg og lagde barn med han siden han allerede hadde fått et avslag og utvisning.

"Paret kan derfor ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om få kunne fortsette å leve sammen i Norge.” UNEs vedtak

Mannen min fikk utvisning fordi han kom til Norge med falsk pass. Mange kommer med falsk pass for å redde seg selv (og flere av disse får oppholdstillatelse også), men han selv angrer bittert. Han har blitt straffet for dette om og om igjen. 30 dager i fengsel, nesten fire år uten arbeidstillatelse og tilslutt blir han revet bort fra familien sin med utvisning i to år.

”Utvisning vil etter nemdas oppfatning ikke være i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Nemda mener at utvisningen i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av det forhold klageren er straffet for.” UNEs vedtak

Men er et falsk pass en så alvorlig kriminell handling at sønnen min skal miste pappa'n sin i to-tre år?

Vi tviholdt på håpet og ventet i spenning på et mer positivt svar på familiegjenforeningen vår. Men den gang ei... allerede i februar 2009 fikk vi avslag på familiegjenforeningen. Hvorfor? Fordi han hadde en utvisning i asylsaken og har derfor ikke tilgang til Norge.
Her gikk jeg høygravid og kjente hele verden raste. Jeg så hele familiedrømmen gikk i tusen knas.

Vi hadde ikke lenger krav på advokat, siden hun fulgte asylsaken. Og vi hadde heller ikke råd til å ansette en på min lønn. Heldigvis var det hjelp å få. OMOD, organisasjon mot offentlig diskriminering, tok saken vår og hjalp oss med å skrive klagen til UDI. Og da var det bare å vente og vente igjen.

Sønnen vår kom allerede i mars og det var en lykkestund for oss c";) Vi har storkost oss sammen, men likevel med trusselen hengende over oss. Hvor lenge får vi være sammen? Bare jeg hørte ordet UDI og utvisning på nyhetene ble jeg kvalm.
I september kom nok et avslag fra UDI og saken vår gikk videre til UNE.

Mannen min ble mer og mer stressa. Familiegjenforeningssaker var flere ganger i media hvor de sendte bort pappa og resten av familien satt igjen sønderknuste. Men da det rant over for mannen min var når en mamma skulle utvises og de to barna hennes skulle bli i Norge.
Nå forsto han hvor kaldt, kynisk og hjerteløst dette systemet er. Og han forsto at når de skulle sende ut en mamma og rive henne bort fra barna sine, hva betød egentlig en pappa da. Absolutt ingenting! Han gikk rett "i kjeller'n" med store humørsvingninger og var veldig tankefull.
Og verre ble det. Da første fly ble sendt til Bagdad med tvangsreturnerte Irakere gikk all lufta ut av han. Vi kjente faktisk en ombord i flyet. Jeg tror allerede da at han begynte å planlegge å reise selv. Han ville ikke bli tvangsendt dit. Han ville føle seg som et menneske og ta sine egne valg.
I begynnelsen av januar 2010 reiste han. Han er fortsatt i Europa selv om han vet at det er en håpløs situasjon, men han er redd for å reise hjem til Irak. Og han vil absolutt ikke ta med seg familien sin til et ustabilt og usikkert sted som Irak.

Jeg blir gal av å bare sitte her og vente. Se at sønnen min vokser opp uten pappa'n sin. Hver eneste dag ser jeg utvikling hos Robin, og mammahjertet mitt bobler over av stolthet for hvert eneste lille framskritt. Men samtidig ligger den såre følelsen der om at dette fikk ikke pappa sett. Det er ikke nok å sende han et bilde eller videoopptak, eller bare ringe og fortelle. Pappa'n blir jo også veldig stolt, men jeg hører hvor trist han er fordi han er så langt borte.
Vi får bare fortsette med å tviholde på drømmen og håpet om at vi snart får være en familie igjen.

~Siv~