Maziars historie!

I dag er det 5 år siden jeg traff Lena for første gang.
Vi så hverandre for første gang den 18.des.2004 på en iransk fest som arrangeres hvert år for å feire den lengste natten i året. Den kvelden så vi bare på hverandre og smilte men vi snakket ikke sammen. Jeg traff henne igjen på nyttårsaften. Da fikk jeg hennes tlf. nummer og vi ble snart kjærester.
I mai 2005 kjøpte jeg en diamant ring; hvit gull med 0,2 karat, og fridde til Lena hjemme hos henne mens vi var alene. Jeg var verdens lykkeligste mann da Lena sa ja.
Vi var forelsket og vi ville gifte oss men vi kunne ikke.
I følge ekteskapsloven skal begge partene ha lovlig opphold i Norge for å kunne inngå ekteskap. Jeg var norsk statsborger men Lena hadde ikke oppholdstillatelse.
Lena kom til Norge sammen med sin mor og lille bror i 2002 og de hadde ikke oppholdstillatelse da jeg og Lena ble kjærester og jeg fridde til henne.
Jeg og Lena var forelsket og vi ville gifte oss og danne familie. Vi kontaktet politiets utlendingsavdeling men vi fikk vite at vi ikke kunne inngå ekteskap fordi Lena ikke hadde oppholdstillatelse og at vi måtte vente til hun fikk oppholdstillatelse.
Vi bestemte oss for å ha en forlovelsesfest.
Vi hadde forlovelsesfest den 21.januar 2006 der ca. 40 av våre norske og iranske venner var til stede.
Etter noen måneder fikk Lena og resten av hennes familie en midlertidig oppholdstillatelse.
Vi skrev et brev til UDI og vi ba om å få lov å inngå ekteskap siden Lena hadde midlertidig oppholdstillatelse. Vi fikk vite at vi kunne gifte oss.
Vi ble gift den 15.januar 2007.
Lena og jeg hadde lyst å ha en fin bryllupsfest. Vi bestemte oss å ha festen i juli når det er finere og varmere.
Vi hadde bryllupsfest den 21.juli 2007 og vi hadde 85 gjester.
Etter noen måneder fikk Lena sin mor og lille bror oppholdstillatelse mens Lena ble pliktig å forlate Norge.

Lena ville få oppholdstillatelse dersom vi ikke hadde giftet oss.

Utlendingsnemnda (UNE) mener at Lena ikke lenger er medlem av sin opprinnelige familie og kan derfor ikke få oppholdstillatelse sammen med dem. Hun har heller ikke lov å søke familiegjenforening med sin mor og lille bror. Lena må søke familiegjenforening med meg og det stilles høyere krav for å innvilge oppholdstillatelse når en søker om familiegjenforening med sin ektemann.

Lena med topp karakterer fra norsk videregående skole og med 60 studiepoeng kom inn på Norges Handels Høyskole (NHH) før hun fikk avslag. Hun har ikke klart å følge med på forelesninger siden avslaget kom.
I dag eier vi vår egen bolig og vi har nettopp blitt mor og far.


Skrevet av:
Maziar Pousina
mannen til Lena Kokab og admin. på Facebook gruppen "La Lena Bli"

Sivs historie

Hei! Jeg heter Siv og er ei 35 år gammel kvinne. Jeg er gift med verdens fineste mann selvfølgelig c";) og sammen har vi Robin som ble ett år nå i mars. Jeg er utdannet lærer. Jeg bor i Nord Norge, men har bestemt meg for å flytte hjem/sørover til sommeren.

Dette er historien vår, sånn kort fortalt...

Mannen min kommer fra Kirkuk i Irak og han kom hit til Norge i 2006. Asylsøkersaken hans hadde blitt dratt ut i det lengste. Vi forelsket oss i januar 2008. Dette var virkelig ikke en ønskesituasjon for meg. Han var asylsøker og fra en helt annen kultur.
Jeg måtte ta mange runder med meg selv; ville det bli for vanskelig med kulturforskjellene? Var jeg klar for en slik ustø situasjon, siden han ikke hadde opphold eller arbeidstillatelse? Hva ville familie og venner si?

Men kjærligheten var for sterk for alle de snusfornuftige tankene jeg hadde om at dette ville bli vanskelig. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre og alt føltes fantastisk. Dette skulle vi klare sammen, han og jeg!

Det første avslaget fra UDI kom like etter at forholdet vårt startet. Etter dette rullet ballen fort. For å redde framtiden vår sammen valgte vi å gifte oss (da dette er lov etter bare ett avslag) og naiv som jeg var, trodde jeg virkelig at det å gifte seg ville fungere.
Vi giftet oss i juni 2008 og søkte om familiegjenforening, og allerede i juli ble jeg gravid (ikke fullt så planlagt...)

Vi spurte både politi og UDI om familiegjenforeningssaken vår skulle gå parallelt med asylsøkersaken, og det fikk vi beskjed om at de skulle. Dette burde vi aldri ha hørt på. For sent forsto vi at asylsøkersaken burde blitt stoppet.
I desember 2008 fikk nemlig mannen min siste avslag og 2 års utvisning i asylsaken. UNE tok ikke hensyn i det hele tatt til at vi var gift eller ventet barn. De mente det var min egen feil at jeg giftet meg og lagde barn med han siden han allerede hadde fått et avslag og utvisning.

"Paret kan derfor ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om få kunne fortsette å leve sammen i Norge.” UNEs vedtak

Mannen min fikk utvisning fordi han kom til Norge med falsk pass. Mange kommer med falsk pass for å redde seg selv (og flere av disse får oppholdstillatelse også), men han selv angrer bittert. Han har blitt straffet for dette om og om igjen. 30 dager i fengsel, nesten fire år uten arbeidstillatelse og tilslutt blir han revet bort fra familien sin med utvisning i to år.

”Utvisning vil etter nemdas oppfatning ikke være i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Nemda mener at utvisningen i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av det forhold klageren er straffet for.” UNEs vedtak

Men er et falsk pass en så alvorlig kriminell handling at sønnen min skal miste pappa'n sin i to-tre år?

Vi tviholdt på håpet og ventet i spenning på et mer positivt svar på familiegjenforeningen vår. Men den gang ei... allerede i februar 2009 fikk vi avslag på familiegjenforeningen. Hvorfor? Fordi han hadde en utvisning i asylsaken og har derfor ikke tilgang til Norge.
Her gikk jeg høygravid og kjente hele verden raste. Jeg så hele familiedrømmen gikk i tusen knas.

Vi hadde ikke lenger krav på advokat, siden hun fulgte asylsaken. Og vi hadde heller ikke råd til å ansette en på min lønn. Heldigvis var det hjelp å få. OMOD, organisasjon mot offentlig diskriminering, tok saken vår og hjalp oss med å skrive klagen til UDI. Og da var det bare å vente og vente igjen.

Sønnen vår kom allerede i mars og det var en lykkestund for oss c";) Vi har storkost oss sammen, men likevel med trusselen hengende over oss. Hvor lenge får vi være sammen? Bare jeg hørte ordet UDI og utvisning på nyhetene ble jeg kvalm.
I september kom nok et avslag fra UDI og saken vår gikk videre til UNE.

Mannen min ble mer og mer stressa. Familiegjenforeningssaker var flere ganger i media hvor de sendte bort pappa og resten av familien satt igjen sønderknuste. Men da det rant over for mannen min var når en mamma skulle utvises og de to barna hennes skulle bli i Norge.
Nå forsto han hvor kaldt, kynisk og hjerteløst dette systemet er. Og han forsto at når de skulle sende ut en mamma og rive henne bort fra barna sine, hva betød egentlig en pappa da. Absolutt ingenting! Han gikk rett "i kjeller'n" med store humørsvingninger og var veldig tankefull.
Og verre ble det. Da første fly ble sendt til Bagdad med tvangsreturnerte Irakere gikk all lufta ut av han. Vi kjente faktisk en ombord i flyet. Jeg tror allerede da at han begynte å planlegge å reise selv. Han ville ikke bli tvangsendt dit. Han ville føle seg som et menneske og ta sine egne valg.
I begynnelsen av januar 2010 reiste han. Han er fortsatt i Europa selv om han vet at det er en håpløs situasjon, men han er redd for å reise hjem til Irak. Og han vil absolutt ikke ta med seg familien sin til et ustabilt og usikkert sted som Irak.

Jeg blir gal av å bare sitte her og vente. Se at sønnen min vokser opp uten pappa'n sin. Hver eneste dag ser jeg utvikling hos Robin, og mammahjertet mitt bobler over av stolthet for hvert eneste lille framskritt. Men samtidig ligger den såre følelsen der om at dette fikk ikke pappa sett. Det er ikke nok å sende han et bilde eller videoopptak, eller bare ringe og fortelle. Pappa'n blir jo også veldig stolt, men jeg hører hvor trist han er fordi han er så langt borte.
Vi får bare fortsette med å tviholde på drømmen og håpet om at vi snart får være en familie igjen.

~Siv~