Ble tvangsinnlagt etter høyesterettsdom

Høyesterett besluttet mandag at den kurdiske trebarnsfaren Kamuran Kaplan, som har bodd og jobbet i Norge i mer enn ti år, skal utvises. Kort tid etter ble Kaplan tvangsinnlagt.

Umiddelbart etter at han ble kjent med dommen ble han tvangsinnlagt på psykiatriske avdeling i Stavanger med diagnosen akutt suicidal.

(...)

At Kamuran Kaplan ikke lenger ser livet verd å leve skyldes særlig forholdet til de tre barna, og mest av alt hensynet til hans fem år gamle datter Rojin, som er født i Norge, men har fått diagnosen autisme og trenger oppfølging døgnet rundt.

– Det er jelt uforståelig det som har skjedd. Særlig med tanke på den faglige vurderingen vi har gjort hvor vi har sagt at den alvorlige belastningen familien har vært utsatt for har vært over enhver kritikk, og at disse barna har krav på å ha sin far til stede, sier Melhus.

Les mer her

Ikke nok å være gift hvis du har løyet om navnet ditt

Ingen skal utvises fra Norge hvis det er et «uforholdsmessig tiltak» overfor vedkommende eller den nærmeste familien, ifølge utlendingsloven. Myndighetene skal blant annet holde seg innenfor den europeiske menneskerettskonvensjonen, som har en artikkel om rett til privat- og familieliv. Likevel ble tyrkisk-kurdiske Saban Simsek utvist fra landet. Årsaken er at han oppga falsk navn i politiavhør da han kom til Norge i 1999. Dette skriver Stavanger Aftenblad i dag.

Bakgrunnen for saken er at Simsek oppga falskt navn og løy om sin bakgrunn i politiavhør da han søkte asyl i Norge i 1999. Den 26. mai i år forlot Simsek Sauda, Norge og kona gjennom tre år, Katrine Tungland Simsek. Men først prøvde han alle andre muligheter og klaget blant annet til Utlendingsnemnda for å få vedtaket om utvisning omgjort. Men det nyttet lite, løgnen i politiavhøret veide tyngre enn hensynet til kona.

Les mer her

Katrine velger kjærligheten

Etter fem år i Norge utvises ektemannen hennes Salman Haji (22). Katrine (23) velger kjærligheten, og flytter med ham fra Sauda til Tyrkia.

STAVANGER (Dagbladet): Det er snart tre år siden Katrine Tungland Haji giftet seg med den jevngamle kurderen som gikk under navnet Salman Haji. Femten år gammel flyktet han fra tyrkisk Kurdistan til Tyskland. I 1999 kom han til Norge, og etter hvert til industribyen Sauda. Der lærte han språket og fikk fast jobb.

Les mer her

Katrines historie!

Hei

Jeg heter Katrine og er 29 år gammel.
Giftet meg i 2001 med min mann fra Kurdistan, Tyrkia som er like gammel som meg.
Han var den gang asylsøker men denne saken stoppet vi da vi giftet oss og søkte om familiegjenforening.
Bodde sammen og hadde det fint i 3 år, da vi i 2003 fikk vedtak om utvisning på livstid pga han kom inn i landet med falsk identitet som 17 åring.
Anket saken og saken gikk til UNE da Udi opprettholdt vedtaket. Gikk til media (Dagbladet og 2 andre aviser ) hvor det ble laget sak om oss. Fikk vedtak fra UNE våren 2004 om utvisning i 5 år fra Norge og hele Schengen. Så i mai 2004 valgte vi at min mann skulle reise til Tyrkia og bo der. Jeg skulle pendle i 2 år, for i vedtaket sto det at vi kunne søke om opphevelse etter 2 år. Vi sendte søknad om opphevelse og familiegjenforening i mai 2006, da var jeg også gravid med vår sønn som ble født i juli 2006. Fikk svar fra UDI i 2008 på denne søknaden om at han måtte fullføre sine 5 år ( hadde da bare 1 år igjen ) og at jeg og vår sønn kunne flytte til Tyrkia visst vi ønsket å leve sammen som en familie. 3 juni 2009 sendte vi ny søknad om familiegjenforening ( han var da ferdig med sine 5 år) og venter fortsatt på svar. Jeg og vår sønn har pendlet ganske mye ned til min mann i Tyrkia. Ikke for å ta motet ifra dere andre som nettop har "startet" men jeg har ventet på et positivt svar siden 2001 da vi giftet oss. Stå på og hold motet oppe og ikke la UDI og UNE vinne over livet deres.

Katrine

Trines historie!

Jeg orker ikke skrive alt her for dette er en meget lang og vond kamp som vi har kjempet for vår kjærlighet...Min kjære kom til Norge i september 2003.Han var da 15 år gammel,og hadde rømt gjennom mange land alene i 8 mnd,uten mat,drikke,noe sted å bo eller klær...Sovet under pappesker i parker,spist mat fra søppeldunker og drukket vann fra regnet som kom...Han fikk avslag med en gang fordi: Da han kom hit hadde han flyktet fra ett land i krig,ikke tenkt på å ta med seg noe papirer,så dermed oppgav han den alderen han hadde fått vite av sine slektninger føre han dro,altså født i 1988..Det ble tatt skjelett og tanntester av han som viser at han er født i 1983...Han får avslag pga av "grove" brudd på utlendingsloven.Noe som er tåpelig...Han fikk beskjed om å skaffe frem bevis på at det årstallet han selv oppgav var rett...Han har i ettertid levert inn masse dokumenter på dette..Til slutt fikk vi beskjed om at han måtte skaffe G-pass for at de skulle tro han..Vi fikk endelig dette tilsendt,kostet oss masse tid og over 1000 dollar..Fikk det levert,og etter 6 mnd kom det frem til saksbehandler i UNE...Hvorfor så lang tid,jo fordi PU hadde rotet det bort å fant det ikke,men heldigvis kom det til rette!!!
Men da hadde han allerede fått utvisning på varig innreiseforbud...Og det kun pga det bruddet på utlendingsloven..Aldri vært borti noe kriminelt i hele sitt liv..Han er bare snill og god med alle...Sommeren 2006 traff jeg denne fantastiske mannen i mitt liv..Det oppsto en forelskelse mellom oss som hverken hans tilstand eller alder klarte å stoppe..Han bodde da 60 mil fra meg...Men etter at han hadde tatt turen de 60 mil ett par ganger spurte jeg han om han ville flytte inn til meg,for vi savnet hverandre så masse hver gang..Snakka hele tiden på tlf...Billigere å flytte sammen...Så den 19 august 2006 kom han med bagen sin og flyttet inn..Det var det eneste han hadde stakkars..En bag med noe klær og bilder av familie og venner...
Så fortsatte kampen sammen,noe jeg nå skjønner var bortkastet tid,penger og energi for UNE nektet å endre sitt vedtak..Hjalp ikke med hverken advokater,jurister eller noe...Men han klarte ikke å dra..Han hadde fått en utreisedato i 2005,men fikk en ny i 2009..Men han klarte ikke forlate meg og min familie,som han har blitt veldig glad i..Føre jul 2009 begynte de å tvangssende stakkars mennesker tilbake til Bagdad,tross FN's mange anbefalinger om å ikke gjøre det...Min kjære ble redd,han flyktet rundt i byen..Sov ute, hos forskjellige kamerater og i skuret...Han var redd de skulle komme hjem til oss å ta han..Vi snakket sammen hele tiden på tlf,jeg turde ikke kjøre til han,var redd de skulle forfølge meg og finne han...Da dette roet seg litt måtte vi ta en alvorsprat ale sammen...Vi kom frem til at det eneste han kunne gjøre var å reise frivillig...Grusomt vondt både for meg og han,men da tenkte vi at det kanskje var enklere for han å komme igjen fortest mulig...Så den 20 februar 2010 sendte han papirene...Så var det bare å vente på svar...Vi hadde det begge forferdelig denne tiden..Samtidig som vi visste at dagen for avreise skulle komme var vi ikke forberedt da den kom...Torsdag 6 mai ringte de og sa han måtte møte på Gardermoen førstkommende mandag kl 5...Verden raste..Hvordan kan man noen gang bli forberedt på dette!!! Dette er bare tragisk og meningsløst...Min lillebror på 7 år lurer på hvorfor han ikke får bli her,han er jo min beste venn sier han...Stakkars... Men nå er han altså borte...

Trine

Foto: Privat

Sivs historie

Hei! Jeg heter Siv og er ei 35 år gammel kvinne. Jeg er gift med verdens fineste mann selvfølgelig c";) og sammen har vi Robin som ble ett år nå i mars. Jeg er utdannet lærer. Jeg bor i Nord Norge, men har bestemt meg for å flytte hjem/sørover til sommeren.

Dette er historien vår, sånn kort fortalt...

Mannen min kommer fra Kirkuk i Irak og han kom hit til Norge i 2006. Asylsøkersaken hans hadde blitt dratt ut i det lengste. Vi forelsket oss i januar 2008. Dette var virkelig ikke en ønskesituasjon for meg. Han var asylsøker og fra en helt annen kultur.
Jeg måtte ta mange runder med meg selv; ville det bli for vanskelig med kulturforskjellene? Var jeg klar for en slik ustø situasjon, siden han ikke hadde opphold eller arbeidstillatelse? Hva ville familie og venner si?

Men kjærligheten var for sterk for alle de snusfornuftige tankene jeg hadde om at dette ville bli vanskelig. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre og alt føltes fantastisk. Dette skulle vi klare sammen, han og jeg!

Det første avslaget fra UDI kom like etter at forholdet vårt startet. Etter dette rullet ballen fort. For å redde framtiden vår sammen valgte vi å gifte oss (da dette er lov etter bare ett avslag) og naiv som jeg var, trodde jeg virkelig at det å gifte seg ville fungere.
Vi giftet oss i juni 2008 og søkte om familiegjenforening, og allerede i juli ble jeg gravid (ikke fullt så planlagt...)

Vi spurte både politi og UDI om familiegjenforeningssaken vår skulle gå parallelt med asylsøkersaken, og det fikk vi beskjed om at de skulle. Dette burde vi aldri ha hørt på. For sent forsto vi at asylsøkersaken burde blitt stoppet.
I desember 2008 fikk nemlig mannen min siste avslag og 2 års utvisning i asylsaken. UNE tok ikke hensyn i det hele tatt til at vi var gift eller ventet barn. De mente det var min egen feil at jeg giftet meg og lagde barn med han siden han allerede hadde fått et avslag og utvisning.

"Paret kan derfor ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om få kunne fortsette å leve sammen i Norge.” UNEs vedtak

Mannen min fikk utvisning fordi han kom til Norge med falsk pass. Mange kommer med falsk pass for å redde seg selv (og flere av disse får oppholdstillatelse også), men han selv angrer bittert. Han har blitt straffet for dette om og om igjen. 30 dager i fengsel, nesten fire år uten arbeidstillatelse og tilslutt blir han revet bort fra familien sin med utvisning i to år.

”Utvisning vil etter nemdas oppfatning ikke være i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Nemda mener at utvisningen i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av det forhold klageren er straffet for.” UNEs vedtak

Men er et falsk pass en så alvorlig kriminell handling at sønnen min skal miste pappa'n sin i to-tre år?

Vi tviholdt på håpet og ventet i spenning på et mer positivt svar på familiegjenforeningen vår. Men den gang ei... allerede i februar 2009 fikk vi avslag på familiegjenforeningen. Hvorfor? Fordi han hadde en utvisning i asylsaken og har derfor ikke tilgang til Norge.
Her gikk jeg høygravid og kjente hele verden raste. Jeg så hele familiedrømmen gikk i tusen knas.

Vi hadde ikke lenger krav på advokat, siden hun fulgte asylsaken. Og vi hadde heller ikke råd til å ansette en på min lønn. Heldigvis var det hjelp å få. OMOD, organisasjon mot offentlig diskriminering, tok saken vår og hjalp oss med å skrive klagen til UDI. Og da var det bare å vente og vente igjen.

Sønnen vår kom allerede i mars og det var en lykkestund for oss c";) Vi har storkost oss sammen, men likevel med trusselen hengende over oss. Hvor lenge får vi være sammen? Bare jeg hørte ordet UDI og utvisning på nyhetene ble jeg kvalm.
I september kom nok et avslag fra UDI og saken vår gikk videre til UNE.

Mannen min ble mer og mer stressa. Familiegjenforeningssaker var flere ganger i media hvor de sendte bort pappa og resten av familien satt igjen sønderknuste. Men da det rant over for mannen min var når en mamma skulle utvises og de to barna hennes skulle bli i Norge.
Nå forsto han hvor kaldt, kynisk og hjerteløst dette systemet er. Og han forsto at når de skulle sende ut en mamma og rive henne bort fra barna sine, hva betød egentlig en pappa da. Absolutt ingenting! Han gikk rett "i kjeller'n" med store humørsvingninger og var veldig tankefull.
Og verre ble det. Da første fly ble sendt til Bagdad med tvangsreturnerte Irakere gikk all lufta ut av han. Vi kjente faktisk en ombord i flyet. Jeg tror allerede da at han begynte å planlegge å reise selv. Han ville ikke bli tvangsendt dit. Han ville føle seg som et menneske og ta sine egne valg.
I begynnelsen av januar 2010 reiste han. Han er fortsatt i Europa selv om han vet at det er en håpløs situasjon, men han er redd for å reise hjem til Irak. Og han vil absolutt ikke ta med seg familien sin til et ustabilt og usikkert sted som Irak.

Jeg blir gal av å bare sitte her og vente. Se at sønnen min vokser opp uten pappa'n sin. Hver eneste dag ser jeg utvikling hos Robin, og mammahjertet mitt bobler over av stolthet for hvert eneste lille framskritt. Men samtidig ligger den såre følelsen der om at dette fikk ikke pappa sett. Det er ikke nok å sende han et bilde eller videoopptak, eller bare ringe og fortelle. Pappa'n blir jo også veldig stolt, men jeg hører hvor trist han er fordi han er så langt borte.
Vi får bare fortsette med å tviholde på drømmen og håpet om at vi snart får være en familie igjen.

~Siv~