Lottes historie

Jeg og min kjære har vært sammen i snart to år. Ikke lenge, men vi elsker hverandre og har vært igjennom mye de to siste årene og jeg føler forholdet vårt er ganske seriøst selv om vi begge er unge.

Han kom til Norge for å søke asyl, men fikk avslag. Han bestemte seg for å klage, og søkte enda engang. Mens han ventet på svar møtte vi hverandre.

Det var kjærlighet ved første blikk! Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å forelske meg i en person med helt annen kultur en meg, men vi passet jo så godt sammen.

Det tok sin tid før vi ble kjærester. Både han og jeg var ganske skjenete.

Noen mnd etter vi hadde vært sammen ble jeg gravid, selv om prevensjon var blitt brukt.

Jeg ble sendt på ultralyd som viste at jeg var 14 uker på vei. Var et sjokk at jeg var så langt på vei! Hadde aldri hatt graviditetssymptomer. Abort var helt utelukket, uansett.

Min kjære ble både glad og trist pga nyheten. Han tenkte mye over at han sannsynligvis ikke fikk bli i Norge og se sitt eget barn vokse opp. To dager senere fikk han det andre avslaget.

Og de som har vært igjennom dette selv vet at to avslag betyr at det neste er at han må forlate landet.

Jeg selv så for meg fremtiden som alenemor, ja kanskje alene-gravid også.

Vi flyttet sammen for å tilbringe mest mulig tid med hverandre.

Da det begynte å nærme seg termin ble vi mer og mer positiv. Kanskje han fikk bli med på fødselen?

Jeg husker godt den kvelden hvor vi snakket om fødsel. Han gledet seg masse til barnet kom, og ikke på tale om han var redd for fødsler, heh.

Etter samtalen gikk jeg ut for å hente posten. Og der lå brevet. Om 6 dager måtte han forlate landet sto det.

Både jeg og han var i sjokk. Jeg hadde aldri trodd det kom til å gå så kort tid fra han fikk brevet til han måtte reise. Seks dager var jo ingenting. Jeg hadde trodd minst en mnd.

Jeg har aldri sett han så trist før. Han bare lå i senga. Spiste ingenting de neste dagene. Jeg ble så trist av å se på han, der han lå å så på ultralydbilder av den lille gutten vår.

Han hadde kommet så inn i den norske kulturen. Selv om vi var fra to forskjellige land var det sjeldent jeg merket kulturforskjeller. Språket snakket han fint.

Tilslutt bestemte han seg. Han skulle ikke reise, han ville møte sønnen sin. Han klarte ikke dra fra meg og babyen vår i magen.

Bare noen uker etterpå fikk vi en nydelig sønn.

Etter hvert da vi gikk gjennom reglene for ulovlig opphold forsto han hvilken feil han hadde gjort. Verken jeg eller han hadde trodd dette. Utvisning fra Norge i 5 år!

Han angret på at han ble i Norge.

Vi fikk store problemer økonomisk da det viste seg at han ikke fikk penger lenger pga han flyttet fra mottaket. Jeg hadde ikke penger til å forsørge han, så han måtte flytte slik at han også fikk økonomi.


Jeg har, som mange andre, hatt problemer med UDI. De har rett og slett ment at jeg er dum for jeg ikke tok abort. Rett ut sa de det ikke, men det var ikke vanskelig å skjønne hva de mente.

Min kjære oppholder seg enda i Norge. Sønnen vår er straks 9 mnd. Vi bor på en bitteliten plass, politiet vet godt hvor han bor.

Hva om de kommer idag? Imorgen? Da vil vi få 10 minutter på å si hade, og han får ikke komme tilbake før om over 6 år. (utvisning + behandlingstid på søknad

Jeg hater å leve i usikkerheten. Jeg vet jeg blir alenemor, men ikke når. Jeg vet også at sønnen vår kanskje må vokse opp uten pappa. Jeg hater den tanken, de er jo så glade i hverandre.