Norge - Rettighetenes land

Norge er et godt land å være barn i.

Allerede mens vi ligger i mammas mage har vi rettigheter. Vi skal ivaretas på best mulig måte. Mor får all verdens gode råd om hvordan hun skal gjøre starten på livet så bra som mulig for den lille. Ikke røyke, ikke drikke, trimme, spise sundt og spise riktig. Høyt kvalifisert personale står klare for å hjelpe den lille inn i verden, og deretter sjekke at alt er som det skal være med den nye nordmannen. Vi ønsker å ta godt vare på våre barn og gir dem den beste starten i livet som tenkes kan.

Barn trenger både mor og far. Dette er dokumentert og vedtatt. Jeg tror vi har verdens beste foreldrepermisjonsrettigheter – fordi det til ”barnets beste”!

Helsetjenesten fortsetter med å følge opp at barnet får det som barn i Norge har krav på. Den lille veies og måles, vaksiner gis for å forebygge sykdom, og mor og far får gode råd og veiledning. Alt dette for å trygge foreldrene slik at de skal være best mulig i stand til å ivareta sine barn.

Deretter kommer retten til barnehage, til skole og så videre utdanning.
Helsetjenester og tannbehandling er også en selvfølge, en rettighet alle norske barn har. Foreldrene får barnetrygd og rett til å være hjemme hvis barnet er sykt. Og når foreldre ikke strekker til av en eller annen grunn, har vi ordninger som skal sikre at barnet likevel har det bra.

Vi søker å tilrettelegge for at barna skal føle seg trygge, ha venner, kunne delta i fritidsaktiviteter, delta i fellesskapet, kort sagt: Sikres en sunn og god utvikling så langt mulig.

Og det skulle bare mangle! Som ett av verdens rikeste land bør det være en selvfølge at vi tar godt vare på det mest dyrebare vi har, barna!

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro og angst, hvem er det som kommer?

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med sine (norske) venner.

Hver eneste dag går et antall barn rundt i Norge og sørger over en far eller en mor som har blitt borte – hentet og sendt ut av landet.
Hver eneste dag lurer et antall barn på hvor lenge de skal bo på flyktningmottaket, i kirkeasylet, eller i en hemmelig leilighet. Når skal det virkelig livet deres begynne?

Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, som forstår at noe er så fryktelig galt, men mangler forutsetning for å begripe det som skjer.

Hvordan skal man kunne forklare for et barn at de ikke ble funnet verdige til å få bo her. Nøden var ikke stor nok, trusselen for hva som vil møte dem i ”gamlelandet” kunne ikke dokumenteres godt nok.

Opplevelsen av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke bli møtt, sitter fast. Angst og uro styrer dagen. Hvem kan sove godt om natta når man vet at politiet når som helst kan banke på døra for å hente deg? Fra tidligere liv er kanskje heller ikke forholdet til politi og myndighet så bra, erfaring med vold og overgrep forankres sterkt i kropp og hukommelse.

De har fått lov å kikke inn litt inn i det man kan kalle en ”god barndom”.
Men det viktigste mangler. Barn trenger trygghet og trygge foreldre. Barn trenger foreldre kan la barn være barn, foreldre som selv eier en trygghet som de kan gi videre til sine barn.

Dette er også barn - i ett av verdens rikeste lang. De har kanskje bodd her store deler av livet sitt, eller de er født her! Har gått i norsk barnehage, skole, fått norske venner, føler seg på mange måter norsk – har blitt norsk – ULOVLIG NORSK!
Om dagen leker de, synger de og er glade, slik barn skal være! Når kvelden kommer og leken tar slutt, kommer de vonde tankene. Hva skjer?

Barn leser sine foreldre. De senser uroen, ser sporene av angst, depresjon, slitenheten over å leve i konstant beredskap, slikt setter spor. ”Hva skal det bli med meg hvis mor eller far blir borte, blir syk, eller ikke orker mer?” Foreldres avmakt smitter over på barna.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre.
Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i.
Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta.

Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene en gang gjorde. ”Justismord”, kalles det når noen blir straffet for noe de ikke er skyld i!
Om barnet er 5 år eller 25 år spiller ingen rolle. De er sine foreldres barn!

Det sies at: ”Det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.
Ja, det var kanskje akkurat det disse foreldrene prøvde på da de gikk til det vanskelige skritt å flykte fra noe kjent til noe ukjent, noe de ikke visste hva var.

I Norge har vi lover som skal sikret god hjelp til barna når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Vi har både norske lover og internasjonale konvensjoner som gjelder for dette.

Barn er barn uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge - bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig.
Det blir som å si at et barn er mer verdifullt enn et annet barn.

”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden hvordan ting skal være. Fortelle om menneskerettigheter og demokrati. Kanskje er det nå på tide med en liten pause i dette arbeidet - inntil vi får tenkt igjennom hva fine ordene betyr. Av og til tenker jeg at noen har sovet dypt i timen!



Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.




Skrevet av Vigdis Bratz

Barnestemmer ble hørt

De lever i uvisshet. Hvem blir den neste pappaen eller mammaen som blir sendt ut av Norge?

En liten delegasjon med små og store mennesker og et par barnevogner finner vegen til Fylkesmannens kontor i Trondheim. «Hærføreren» er menneskerettsforkjemperen Bernt Hauge, med topplua på og en stor bunke menneskerettsrapporter i ryggsekken.

Les mer her

Les hele den fine artikkelen i papirutgaven

Faksimile Avisa Sør Trøndelag

Ett år uten pappa

Snart to år gamle Hannah Abeke har ikke sett sin egen far på over et år. Han er utvist fra Norge frem til 2015, etter å ha oppholdt seg ulovlig i Arendal.

– Pappa, lyder det fra den lille jenta da hun peker på bildet av faren hun ikke har sett på lang, lang tid.

Papirløs skatteyter
Hennes far, Michael Adewale, er i Nigeria, kastet ut av Norge etter å ha oppholdt seg i Norge uten de nødvendige papirene.

– Det er utrolig trist. Det er trist å ikke kunne dele hverdagen og trist at han ikke får se dattera si vokse opp, sier mor Marianne Longum Gauperaa.

Les mer her

Se tv-innslaget med Hannah Abeke her (ca 7:55 min. inn i sendingen)

«Kanskje vi blir kastet ut i kveld, kanskje i morgen. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tenke på»

Maria Amelie har rørt følelsene våre. I Lillesand lever fem barn som ingen har hørt om før nå. De har bodd på asylmottak i ni år.

Jasmin på 15 år løfter blikket, ser journalisten inn i øynene.

- Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen. Så hvorfor blir vi ikke behandlet som barn da? Spør hun.

- Barnerettighetene må være for alle barn, ikke bare for noen.

Les mer her

Familien Tunc - Faksimile, Fædrelandsvennen

Barns menneskerettigheter

Det er vanskelig å gi en kort og presis definisjon av begrepet "menneskerettigheter". I folkeretten brukes begrepet om de rettigheter og friheter som individet har overfor staten og som følger av internasjonale konvensjoner eller sedvanerett. Begrepet uttrykker visse forventninger til forholdet mellom stat og individ.

Menneskerettighetene er i sitt utgangspunkt universelle og tilkommer derfor alle individer uavhengig av nasjonalitet, rase, kjønn eller alder. Dette innebærer at alle menneskerettigheter også tilkommer barn, selv om en konvensjon ikke er skrevet med barns rettigheter for øyet.

Flyktningkonvensjonen og andre konvensjoner gir utsatte grupper rett til beskyttelse og vern. På oppdrag fra FN arbeider blant annet menneskerettighetskomiteen, torturkomiteen, komiteen for eliminering av rasediskriminering, komiteen for eliminering av kvinnediskriminering og komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Alle disse mottar rapporter fra statene, og behandlingen i komiteene munner ut i sluttrapporter hvor det kan gis kritikk og anbefalinger. Noen komiteer behandler også klager i enkeltsaker fra individer eller andre stater, og to komiteer (torturkomiteen og komiteen for eliminering av kvinnediskriminering) foretar av eget tiltak konkrete undersøkelser i de enkelte land.

I tillegg finnes Barnekonvensjonen og andre internasjonale avtaler som gir barn særskilte rettigheter. Barnekonvensjonen omfatter alle barn som oppholder seg her i landet, både norske og utenlandske. Konvensjonen bygger på prinsippet om barnets beste og er utledet av tanken om at barn er mer sårbare enn voksne, og at de derfor trenger særskilt vern og omsorg. I tillegg slås det fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten, og at et barneperspektiv skal gjennomsyre alle beslutninger som fattes og som har betydning for barn.

For utlendingsmyndighetene er det av sentral betydning å ha god kompetanse på barns rettigheter, både når det gjelder å forstå de generelle rettighetene opp mot barns situasjon og når det gjelder de rettigheter som følger spesielt av å være barn.

BARNEKONVENSJONEN
Barnekonvensjonen av 1989 tar sikte på barns særlige stilling og behov. Den er rettslig bindende for de stater som ratifiserer den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. Konvensjonen er ratifisert av alle verdens stater, utenom Somalia og USA. En av grunnene til at man kunne oppnå enstemmighet i FNs generalforsamling om vedtakelse av konvensjonen, er muligheten til å reservere seg. Flere land har benyttet seg av denne muligheten. Norge har ingen reservasjoner i forhold til Barnekonvensjonen.
Generelle prinsipper
Det er fire artikler i konvensjonen som er generelle prinsipper for hele konvensjonen. Det er artikkel 2 om ikke-diskriminering, artikkel 3 nr 1 om barnets beste, artikkel 6 om barnets rett til liv og utvikling, og artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt. Disse prinsippene vil få betydning ved tolkningen av de fleste andre artiklene i konvensjonen. Barnets beste-prinsippet er et tolkningsprinsipp av sentral betydning for hele konvensjonen, og har også blitt lagt til grunn av Europarådets menneskerettighetsdomstol (EMD) i flere avgjørelser.
Tilsyn med og gjennomføring av konvensjonsrettighetene.
Det er ingen individuell klageordning knyttet til FNs barnekonvensjon. Tilsynet med konvensjonen er basert på at statene har rapporteringsplikt til FN. Konvensjonen har et overvåkingsorgan; FNs komité for barns rettigheter. På grunnlag av rapporter fra statene og påfølgende sesjoner og diskusjoner utarbeider barnekomiteen en rapport med komiteens bekymringer og anbefalinger til den enkelte stat. Disse anbefalingene er ikke juridisk bindende. I hvilken grad statene etterlever konvensjonen avhenger i ytterste konsekvens av den enkelte stats evne og vilje.

For det enkelte individ, og det enkelte barn, vil ofte rettighetene slik de følger av EMK kunne ha stor betydning fordi de kan få prøvet sin sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dersom de krenkes av land som har tiltrådt konvensjonen. I enkelte spørsmål kan det oppstå et samspill mellom EMK, med sin individklagerett og sterkere gjennomslagskraft, og Barnekonvensjonen med sine mange artikler som spesielt fokuserer på barn. EMK artikkel 8 om retten til et privat- og familieliv, gir anvisning på at det skal foretas en «nødvendighets- og proporsjonalitetsvurdering». Når det behandles saker som gjelder barn innenfor området til EMK artikkel 8, bør barnets beste-prinsippet, slik det framgår av Barnekonvensjonen, inngå som et moment i denne vurderingen. På den måten kan barn få oppfylt sine rettigheter i praksis.

Ved tolking av barnekonvensjonen er det den naturlige forståelse av ordlyden som er utgangspunktet. Ettersom flere av konvensjonens artikler er vage og lite presise, samt mangel på en domstol eller klageorgan som kan tolke ordlyden, hersker det usikkerhet om innholdet i flere artikler. For nasjonale domstoler kan tolkning av barnekonvensjonen medføre utfordringer. Man har ikke særlig hjelp av forarbeider. I henhold til Wienkonvensjonen skal en konvensjon tolkes i sammenheng med konvensjonens gjenstand og formål, og den skal tolkes som et hele. Dette innebærer for eksempel at prinsippet om barnets beste skal benyttes også der man tolker artikkel 22 som omhandler vern av asylsøker- og flyktningbarn. Videre utgir FNs barnekomité ”general comments” angående artikler eller temaer av særlig betydning. Disse er ikke juridisk bindende, men kan være retningsgivende og veiledende for tolkningen. I høyesteretts dom Rt.2009 s.1261 går høyesterett grundig inn i vurderingen av hvordan en komitéuttalelse skal tolkes og vektlegges.

Barnekonvensjonens stilling i Norge
I 2003 ble barnekonvensjonen med tileggsprotokoller tatt direkte inn i norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 nr 4. Det ble også gjort endringer i en rekke andre lover for å synliggjøre og styrke barns rettigheter. På utlendingsrettsfeltet har Barnekonvensjonen vært inkorporert som norsk rett helt siden Norge ratifiserte den i 1991. I utlendingsloven § 3, som er en videreføring av tidligere lovs § 4, heter det at «Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av ...». Barnekonvensjonen var således gjeldende på utlendingsfeltet i mange år før den ble generelt inkorporert i norsk rett.
Angående Barnekonvensjonens gjennomslagskraft i norsk rett fremgår det i Ot.prp. nr. 75 (2006-07) at;
”Departementet er enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig med en generell henvisning til barnekonvensjonen i en egen paragraf. Det vises til at barnekonvensjonen allerede er gjort til norsk lov med forrang foran annen lovgivning gjennom menneskerettsloven, og at man også viderefører den generelle bestemmelsen i gjeldende lov § 4 om betydningen av folkerettslige regler som gir individet styrkede rettigheter.

Departementet foreslår derimot særskilte bestemmelser for å styrke og sikre barns rettsposisjon flere steder i loven. Gjennom departementets merknader i proposisjonen er det også flere steder gitt føringer som skal ivareta hensynet til barnets beste mv. i praksis.”

I Norge er barnekonvensjonen på de fleste områder godt dekket i mer presise nasjonale rettsregler. De interne rettsreglene vil da bli anvendt av domstolene. Tolkningstvil kan oppstå der det anføres at konvensjonen går lenger en den enkelte lov, slik at denne skal gis forrang. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med tolkning av hensynet til barnets beste i utlendingssaker.

BARNEKONVENSJONENS ARTIKKEL 3 -- BARNETS BESTE
Hensynet til barnets beste er, sammen med ikke-diskrimineringsprinsippet, prinsippet om barns rett til liv og utvikling og prinsippet om at barn skal høres, ett av hovedprinsippene barnekonvensjonen hviler på.
Bestemmelsen er formulert som en prinsipperklæring. Den gir ikke nærmere retningslinjer for hva som skal anses som barnets beste. Hva som skal anses som barnets beste, må derfor avgjøres konkret i den enkelte sak etter en helhetsvurdering.
Det generelle utgangspunktet på utlendingsrettens område er at barnekonvensjonen gjennom utlendingsloven § 3 har fått status som intern norsk rett, med forrang ved motstrid. Dette gjelder også for prinsippet om barnets beste.
Barnets beste- prinsippet fremstår både som en angivelse av et sentralt formål med barnekonvensjonen, og som angivelse av et tungtveiende vurderingstema og tolkningselement. Det gir angivelse på at det i juridisk og administrative spørsmål som berører barn, må foretas en vurdering der hensynet til barnets beste skal være et sentralt vurderingstema. Det kan videre forstås slik at dersom ikke hensynet til barnets beste er vurdert, har konvensjonsstaten brutt forpliktelsene etter barnekonvensjonen.
Den originale engelske konvensjonsteksten fikk formuleringen ”a primary consideration” istedenfor ”the primary consideration”. Det fremgår av forarbeidene til konvensjonen at artikkelen ”a” ble bevisst valgt fremfor ”the”. Videre viser ordet ”primary” at også andre hensyn kan være relevante. Ordvalget er et uttrykk for en erkjennelse av at det finnes situasjoner hvor konkurrerende rettslige interesser eller samfunnsinteresser har like stor berettigelse, eller endog større berettigelse, enn barnets interesser. Det at barnets interesser skal være et viktig hensyn, utelukker derfor ikke at et eller flere mothensyn kan være både relevante og avgjørende. Bestemmelsen utgjør derfor ingen garanti for at barnets beste alltid vil være avgjørende for utfallet i beslutninger som gjelder barnet.
På utlendingsrettens område innebærer dette at det er legitimt bl.a. å legge vekt på såkalte innvandringsregulerende hensyn; herunder hensynet til innvandringskontroll. Dette ble slått fast allerede i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1993. Her uttalte Høyesterett at det var ”klart at lagmannsretten ikke har feiltolket barnekonvensjonen artikkel 3 når den har lagt til grunn at myndighetene ikke er avskåret fra å legge vekt på andre momenter enn hensynet til barnets beste”. Det er vist til Høyesteretts syn i en rekke høyesterettsdommer på feltet, bl.a. Rt.2005 s.229, Rt.2009 s.1261 og Rt.2009 s.1374.
Både Høyesterett og underliggende rettsinstanser har påpekt at barnekonvensjonen krever en forholdsmessighetsvurdering hvor barnets beste må inngå.

VURDERING AV "BARNETS BESTE" I UTLENDINGSSAKER
Hensynet til barnets beste angis i barnekonvensjonen artikkel 3 (1) som et sentralt vurderingstema ved alle avgjørelser som berører barn.
Når man skal vurdere betydningen av ”barnets beste” i konkret enkeltsaker, må det først tas stilling til hva som er å anse som barnets beste, før dette hensynet veies inn i vurderingen. Hva som er barnets beste, kan ofte i seg selv være et vanskelig spørsmål, og det er ikke sikkert at svaret er opphold i Norge.
Det er nødvendigvis ikke slik at det å få tillatelse i Norge i alle tilfeller er til ”barnets beste”. Hvis et mindreårig barn søker asyl i Norge, men ikke har noe beskyttelsesbehov, og foreldrenes tilholdssted er kjent, er det for eksempel like gjerne barnets beste at det får returnere til sine foreldre og sitt vante miljø i opprinnelseslandet – selv om den materielle levestandarden i Norge kanskje er bedre. Hvis en familie får avslag på asyl kan det like gjerne være til barnets beste at familien forholder seg myndighetenes vedtak og returnerer samlet til hjemlandet, som å bli værende i Norge – selv om det siste fremstår som ønsket der og da.

Flyktning og beskyttelse mot hjemsendelse
En nødvendig følge av barnekonvensjonen er at barnet må ses som en person med egne rettigheter, og dette må også få betydning for hvilket oppholdsgrunnlag som velges. Barnets eget asylgrunnlag og beskyttelsesbehov må vurderes, og barnets opplevelser må tas i betraktning. Det kan være spørsmål om barnet er utsatt for forfølgelse som spesielt rammer barn, for eksempel fare for kjønnslemlestelse. Videre kan det være tale om beskyttelsesgrunnlag som også kan ramme voksne, men hvor terskelen er lavere for barn, for eksempel tvangsrekruttering til krigstjeneste, jf. art. 38, eller tortur eller annen grusom, umenneskelig eller annen nedverdigende behandling som er forbudt etter art. 37.
I ny utlendingsloven av 2008 er det lovfestet at det skal tas hensyn til om søkeren er barn, jf. § 28 tredje ledd. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) uttales det at;
”Behovet for et barneperspektiv i flyktningretten er særlig aktuelt i forhold til bevisvurderingen og i forhold til hvilke faresituasjoner som kan gi grunnlag for beskyttelse. Barn har ikke de samme forutsetninger for å underbygge at de har et behov for beskyttelse som voksne, eller å formidle individuelle forhold av betydning. I mange situasjoner er også barn langt mer sårbare enn voksne, og selv om retursituasjonen er trygg for voksne, kan barn stå i fare for å bli ofre for overgrep dersom de må returnere uten å være sikret beskyttelse fra voksne. I visse situasjoner kan det også være grunnlag for å operere med en lavere terskel for å konstantere ”velbegrunnet frykt for forfølgelse” i forhold til barn”.

Sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
Hvis barnet ikke anses som flyktning eller har rett til beskyttelse mot hjemsendelse, er det spørsmål om det bør innvilges opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. I bestemmelsens tredje ledd presiseres det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn og at barn kan gis oppholdstillatelse i slike saker selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en voksen. Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn, skal barns tilknytning til riket tillegges vekt, jf. utlendingsforskriftens § 8-5. Når argumentene for opphold er barnets tilknytning eller tilhørighet til Norge, må det foretas en nærmere vurdering av hvor sterk tilknytingen er.
Når det gjelder enslig mindreårige asylsøkere bygger utlendingsloven på at det skal foretas en totalvurdering også i slike saker, men slik at det at utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur, skal vektlegges særskilt, jf. lovens § 38 annet ledd bokstav a.
FNs barnekomite har kommet med en generell kommentar om enslige barn utenfor hjemlandet, General Comment No.6 (2005) Treatment of unaccomanied and separated children outside their country of orgin. Det kan vises til Rt.2009 s.1261, hvor det rettslige spørsmålet var særlig betydningen av denne uttalelsen fra barnekomiteen om vektleggingen av barnets beste i slike saker.

Utvisning
Barnekonvensjonen er ikke til hinder for at det fattes vedtak om utvisning som medfører en splittelse av familielivet. Barnets beste er imidlertid et viktig hensyn ved vurderingen, se blant annet Rt.2009 s.534 pkt 57 flg., hvor Høyesterett tar utgangspunkt i at ”hensynet til barna skal tillegges betydelig vekt”. I utlendingsloven § 70 fremgår det uttrykkelig at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker om utvisning. Henvisningen er tatt inn i lovteksten for å sikre særskilt bevissthet omkring dette. Dette innebærer ingen endring i forhold til tidligere rettstilstand. Hensynet til barnets beste vil imidlertid ikke være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i en konkret sak.
Alvorligheten i utlendingens straffbare forhold må veies opp mot forhold som kan tale mot utvisning, herunder hensynet til eventuelle barn som blir berørt. Dersom utlendingen for eksempel har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises eller ikke, selv om hensynet til barnets beste taler imot utvisning. Tilsvarende kan det også ende med utvisning av forelder som har gjort seg skyldig i grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven. Det vil også forekomme at varig utvisning anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke er uforholdsmessig etter konkrete vurderinger av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barn mv. Videre må det vurderes om det er risiko for at barn blir utnyttet i utvisningssammenheng. Det kan for eksempel forekomme saker hvor en forelder som stort sett har vært fraværende hittil i barnets oppvekst, ved truende oppførsel mot barnet og/eller den andre forelderen, sikrer seg familiens støtte i at han eller hun har tett og god kontakt med barnet. Vedtak om utvisning i slike saker vil sjeldent fremstå som uforholdsmessig med hensyn til vurderingen av barnets beste.

Familiegjenforening
Hensynet til barns behov for å bo sammen med foreldrene, er et sentralt tema i forhold til reglene om familiegjenforening. Barnekonvensjonen artikkel 10 nr. 1 fastsetter at søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts land når formålet er familiegjenforening, skal behandles av partene på en positiv, human og rask måte. I artikkel 10 nr. 2 er det fastsatt at barn skal ha rett til å opprettholde personlige forbindelser og direkte kontakt med begge foreldre dersom foreldrene bor i forskjellige land. Bestemmelsene gir ingen rett til oppholdstillatelse i saker om familiegjenforening,
Utlendingsloven av 2008 som trådte i kraft 1.1.2010 medfører oppmykinger i adgangen til familiegjenforening som vil utvide barns rett til å bo sammen med eller å ha samvær med begge foreldre. Det er innført et utvidet flyktningbegrep, og dette vil medføre at flere får flyktningstatus og derved unntak fra underholdskravet ved familiegjenforening. Videre er det endrede vilkår for rett til familiegjenforening for samværsforeldre, jf. lovens §§ 44 og 45. Det er lovfestet en rett til familiegjenforening for samboere som har barn sammen selv om samboerforholdet ikke har vart i to år eller mer, jf. utlendingsloven § 41. Videre er det innført en bestemmelse om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når man vurderer om det skal gis adgang til familiegjenforening også utenfor de tilfeller hvor en rett til slik gjenforening er nedfelt i loven, jf. § 49. Flyktningbarn har rett til å bli gjenforent med sine foreldre i Norge, jf. § 43. Det vises til barnekonvensjonen artikkel 22 om at barn skal bli hjulpet til gjenforening med foresatte eller andre familiemedlemmer.

HØRING AV BARN
Etter barnekonvensjonens artikkel 12 skal barn høres i forhold som vedrører dem fra de er i stand til å danne seg egne synspunkter. Det er ingen nedre aldersgrense i artikkel 12. Hvis nasjonale lover inneholder en aldersgrense for høring av barn, må den være kombinert med en regel som sikrer at også barn under denne alderen blir hørt i tråd med konvensjonen. Norsk lov er i samsvar med dette, jf. utlendingsforskriftens § 17-3. Det presiseres videre at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

REKKEVIDDEN AV BARNEKONVENSJONEN -- ARTIKKEL 2
I barnekonvensjonen artikkel 2 heter det at statene skal respektere og sikre konvensjonens rettigheter for hvert barn innenfor statens jurisdiksjon, og sikringsplikten skal utøves uten diskriminering av noe slag.
Det kan reises spørsmål om hvorvidt norske myndigheter skal anses forpliktet til å sikre et barns rettigheter etter barnekonvensjonen gjennom tillatelse til innreise og opphold i Norge – for eksempel hvis det henvises til at barns levevilkår i det landet det oppholder seg i er så dårlig at det må anses som et brudd på konvensjonen.
Forholdene barnet lever under i hjemlandet, vil først og fremst være et anliggende og et ansvar for hjemstaten. I den grad hjemstaten har ratifisert barnekonvensjonen, vil den være ansvarlig for forpliktelsene etter denne. Det er lagt til grunn – også når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene – at stater ikke kan frasi seg ansvar for forpliktelsene alene på grunn av økonomiske forhold eller manglende ressurser. Barnet vil således ikke være i et vakuum menneskerettslig sett. Fattigdom, sult og nød er svært utbredt i store deler av verden, og det har ikke på noe tidspunkt vært konvensjonspraksis at slike forhold i seg selv tilsier at en stat er forpliktet til å motta en annen stats borger.
Barnets levevilkår i hjemlandet er heller ikke en direkte og umiddelbar følge av et avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge. Barnets beste vil dessuten ikke være det eneste hensynet av betydning i den enkelte sak. Dette hindrer imidlertid ikke UNE i å kunne ta hensyn til barnets beste inn i konkrete vurderinger også når barn befinner seg i utlandet, og dette gjøres også i en viss utstrekning.
Avslag på søknader for personer som allerede oppholder seg i Norge, kan innebære at de må forlate landet og reise tilbake til hjemlandet, hvor deres rettigheter etter for eksempel barnekonvensjonen eller EMK kanskje ikke er sikret i samme utstrekning eller på samme nivå. Det kan også hende at hjemstaten bryter med menneskerettighetene på ulike områder. På denne bakgrunn hevdes det fra tid til annen at en familie eller et barn har rett til videre opphold i Norge som følge av barnekonvensjonen eller andre menneskerettighetskonvensjoner.
Det er imidlertid alminnelig anerkjent innen folkeretten at det tillegger statenes suverenitet å regulere innreise til og opphold i riket for individer som ikke er borgere av landet. På den andre siden vil det være slik at folkerettslige forpliktelser kan begrense den nasjonale lovgivningen og anvendelsen av den på utlendingsrettsområdet, og dette kan få betydning for hvor restriktive statene kan være når det gjelder innvandringsregulering. Men det kan ikke av konvensjonsforpliktelser utledes noen rett – verken for barn eller voksen – til å få bli i et annet land utelukkende fordi det antas å ville gi dem en bedre fremtid.

AVSLUTNING
Hensynet til barn påberopes ofte i sakene, uavhengig av sakstype. Gjennomgående synes det å være stor grad av bevissthet om barn og barns behov i saksbehandlingen, men i en viss utstrekning kan hensynet til barn kanskje synliggjøres mer enn det hittil har vært gjort – selv om det er skjedd en klar endring og forbedring de siste årene. Barnekonvensjonen må ses i lys av de øvrige menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg, og praksis fra konvensjonsorganene på individklagenivå både innenfor EMD- og FN- systemet kan være viktige veiledere også når det gjelder rekkevidden av barnekonvensjonen. Barnets beste- prinsippet er et viktig og relevant hensyn også på utlendingsfeltet. At hensynet til barn ivaretas og vurderes, og at utlendingsmyndighetenes praksis ligger trygt innenfor rammene av barnekonvensjonen, er imidlertid stadfestet av en rikholdig rettspraksis på området innenfor de fleste sakstyper hvor hensynet til barn påberopes.

Sist oppdatert 22.07.10

Hentet hos Utlendingsnemda (UNE)

- Jeg er livredd

Politiets utlendingsenhet har tvangssendt 3000 personer ut av Norge så langt i år. Nå er Aram Omar (28) livredd for å bli neste mann på listen.

Tidligere i dag hadde politiet en av de største asylsøkeraksjonene noensinne.

Hvis en asylsøker får endelig avslag på sin søknad hos Utlendingsnemnda (UNE), slik Aram Omar har fått, har han eller hun plikt til å reise ut av Norge. Nekter man å reise ut, kan man bli tvangssendt av politiet.


Ingen hjemme hos familien Omar sover trygt om nettene.

Les mer her

Foto: Privat

Heges historie/David vs Goliat

Våren 2010

Hei!
Dette er min historie. En historie som handler om oss, en småbarnsfamilie på fire, der far er utvist fra Norge for 5 år.
Håper du kan avse litt av din tid til å lese den..
På forhånd takk!

Godt nettverk, men allikevel alene...
Alene med mine innerste tanker, med min sorg. Sorgen over å ha en mann, pappa'n til mine to små barn, som lever med utkastelsesspøkelset. Sorgen over å se hvordan angsten for å bli frarøvet sin familie ødelegger han som menneske. -Og oss som familie...

Fra å være en livsglad og lykkelig mann, som sjarmerte alle og enhver med sin utstråling og gode humør, har han blitt redusert til en deprimert, engstelig -og i perioder- suicidal mann. Det smerter å se hvordan han brytes ned dag for dag, hvordan angsten holder på å spise han opp innenfra, helt til det når det punktet at han ikke ser noen annen utvei enn døden..

Det smerter å være vitne til at mannen jeg elsker, forsøker å skyve meg fra seg, i ren fortvilelse over uvissheten om fremtiden. Om det finnes en fremtid da..?
Jeg føler at jeg mister min elskede mer og mer for hver dag..
Den bunnløse sorgen og fortvilelsen som gjenspeiler seg i hans øyne, hans mimikkløse uttrykk - det river meg i hjerte, og jeg kjenner det fysisk på kroppen.

Jeg, med alle mine roller i dagliglivet, brytes også sakte, men sikkert, ned. Fra å være glad og lykkelig over å ha møtt mitt livs kjærlighet, lever jeg med en sorg og angst som har blitt så stor at hele min livssituasjon er svekket.
Sorgen over at min kjære er utvist fra staten Norge, bort fra sine elskede barn, som igjen elsker sin far over alt i verden,
er smertelig å leve med. Det smerter å se redselen i mine barns øyne hver gang pappa forlater huset - de vet aldri om han kommer tilbake..

Ja, han er utlending, min kjære. I utgangspunktet asylsøker. Med avslag og utvisning..
Av den grunn at han oppholder seg ulovlig i Norge, fordi han vil holde familien samlet. Det er hans største synd - ulovlig opphold i landet, og for det straffes han med 5 års utvisning!

Historien vår startet sommeren 2001. Jeg var på vennindebesøk i Tigerstaden, han var på tur til å forlate Norge. Vi møttes tilfeldig, og amor traff oss rett i hjertet. Her var mannen jeg hadde drømt om hele mitt liv.

Kort fortalt, han flyttet inn hos meg og min 14 årige datter i februar året etter.

Jeg visste han hadde fått avslag på sin asylsøknad, og at den ble anket (jeg snakket med hans advokat i telefonen), men ettersom tiden gikk og vi ikke hørte noe mer, antok jeg at "intet nytt, var godt nytt".

Høsten 2002 ble jeg gravid, og vi gikk til lensmannskontoret og etterlyste saken.
Vi hadde skaffet til veie alle riktige identitetspapirer fra hans hjemland, vi ville ha alt på plass til vårt kjærlighetsbarn skulle komme. (Han hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin id første gang han søkte, noe han angrer sterkt på).

Den var ikke så enkel å finne, saken hans, de jobbet i ukesvis for å spore den, og da de omsider fant den, viste det seg at den var blitt "arkivert ved en feiltakelse" og min kjære "antatt forsvunnet". (?!)
Vel, det ble anket på nytt, og vi ventet i spenning. Da handlet søknaden om familiegjenforening. -Og atter en gang måtte vi vente i mange uker.

I mellomtiden flyttet vi til ny adresse, men i samme kommune, og jeg hadde sendt adresseendring til både UDI, lokal politi og nærmeste politikammer, nettopp fordi vi ventet på svar.
-Men da viste det seg at vårt lokale politi og politikammeret hadde sent konvolutten fram og tilbake seg imellom opptil flere ganger, fordi de ikke hadde registrert min adresseendring!!
I ettertid fikk vi vite, av en politibetjent, at politiet skulle ha kontaktet meg, og bedt min mann om personlig oppmøte for å kvittere ut sin forsendelse, noe som var vanlig praksis..

Også denne gangen var ankefristen selvfølgelig utgått.

Så begynte kampen for alvor. Intervju hos politiet, samt en meget god og anbefalende rapport skrevet av politiet.
Advokat og ankesaker.
Banklån og kredittlån for å dekke utgiftene til advokat.
Vi har hatt flere advokater, jeg har brukt tusenvis av kroner og massevis av tid og energi på dette. Vi har ofret helsen vår.

Samme høst, i 2006, ble vi på nytt gravid, og det var aldri i mine tanker å avbryte svangerskapet.
Året før hadde vi vært med barn, men ble nødt til å avbryte svangerskapet i 4. mnd, pga. alvorlige lidelser hos fosteret, og det var en svært vond opplevelse, som har satt dype spor i oss.
Derfor valgte vi, midt oppi all usikkerheten, å bære fram barnet.

Den første tiden etter at vårt kjærlighetsbarn nr. 2 var født (i 2007), en liten guttebaby, var det mye lykke og fromme, og jeg tenkte knapt på min kjære's utvisning, og bare koste meg som hjemmeværende småbarnsmor.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Samme høst, i september, dumpet en ny konvolutt fra UNE i posten, og tilværelsen ble brått snudd til ny fortvilelse. Nei, det kunne ikke være mulig, det kunne ikke være sant at han heller ikke denne gang fikk positivt svar!! Ny utreisedato var satt, og dersom han ikke reiste, måtte vi rekne med effektuering av vedtaket.

Mange rare tanker begynte å svirre.. Hva skulle vi gjøre?! Går det virkelig an å frarøve en familiefar hele hans tilværelse, hans liv, hans familie?! -Og hva med barna om far måtte reise, hvilken sorg og hvilke traumer ville ikke det skape i de små's sinn?
Jeg holdt på å gå fra konseptene, jeg følte jeg mistet grepet, men kunne ikke vise det overfor de andre i familien. Jeg var den som underholdt oss, jeg var den som jobbet og forsørget oss, hvordan skulle det gå dersom jeg falt helt sammen? Jeg samlet styrke og nektet å gi opp min kamp for familien.

Etter hvert ble angsten for at han skulle bli hentet så stor, at vi i januar 2009, tok den vonde, tunge avgjørelsen om kirkeasyl..
Familieråd ble holdt, og vi fikk støtte fra nærmeste familie og venner. De viste forståelse for vår avgjørelse.
Menigheten tok imot han med åpne armer, og han fikk flytte inn i en kvistleilighet over kirkelokalet. Den dagen han flyttet inn der, kjentes det som om hjertet ble revet ut av meg, selv om vi hadde store samlivsproblemer allerede da..

Vi trodde det skulle gå bra, at dette skulle vi klare, nå som vi ikke lenger behøvde være redd for hvem som ringte på døra.

-Men der tok vi feil, for det vi trodde skulle bli til det bedre for oss, ble straks til det værre. Selv om vi voksne var trygge på vårt vis, begynte det å gi utslag på våre to små engler..
Den eldste, som da var 4 år, begynte å nattevæte seg igjen, hun utviklet separasjonsangst og stress, og fikk mareritt. Hver kveld hun la seg, gråt hun seg i søvn, av savn etter pappa. En pappa som hadde vært tilstede hver dag, og sunget nattasang hver kveld, siden hun ble født.

Hun og pappa'n har et helt spesielt bånd, som var synlig allerede rett etter fødselen. Det ble kommentert av mange, dette båndet, til og med helsesøster har kommentert det ved flere anledninger.

Min kjære var til stede for sin datter 24 timer i døgnet, og da jeg begynte å jobbe igjen etter endt permisjon, var det ikke snakk om barnehage, det behøvde vi ikke, for pappa var hjemme. Han ble en viktig omsorgsperson, og båndet dem imellom ble, om mulig enda sterkere.
Hun var vant til å ha pappa hjemme hele døgnet, var trygg og glad og lykkelig med ham. Ei skikkelig pappajente!

Hun, som alltid var et stort smil og elsket å være sammen med andre barn, ble etter pappas flytting, alvorlig og sorgtung. Hun trakk seg mer og mer inn i seg selv, og hun ville ikke noen plass uten at jeg fulgte med, hun var redd for at jeg ikke skulle komme tilbake. Disse problemene vedvarer enda, selv om far er hjemme nå..

De gangene hun syntes å være tilfreds, var de stundene vi hadde med pappa i kirkeasylet. Men hver gang vi måtte hjem, var det et hjerteskjærende syn som utspant seg foran mine øyne; det var hjerteskjærende gråt, ingen raseri, kun dyp, dyp sorg, og hun blåholdt sin far..

Ikke mindre hjerteskjærende var det å se hvordan lillegutt reagerte på pappa's flytting. Han var bare 8 mndr, men hver dag søkte han etter sin far i alle rom hjemme.
Han ble urolig, og viste tydelige tegn til separasjonsangst og stress han også. Hver avskjed var for han traumatisk, han kunne ikke forstå hvorfor pappa ikke kunne bli med hjem, og han gråt hysterisk, til sammenlikning lik et angstanfall, og han klamret seg fast i pappa. Gråten kunne vedvare utover kvelden, noen ganger helt til han hikstrende falt i søvn, med mammas kjærlige hånd strykende over hodet.
Han er også preget av samlivsbruddet, lik sin søster.

Etter to mndr i kirkeasyl, klarte ikke min kjære mer, og forsøkte gjøre slutt på sine lidelser. Han tok farvel med meg i telefonen, og ba meg hilse til sine elskede barn..
Dette var første gang.
Det skulle tilsammen bli 5 selvmordsforsøk, med like mange innleggelser på psykiatrisk avdeling, og den tunge veien tilbake..

Etter nesten 2 år i kirkeasyl, valgte vi å flytte sammen igjen, vi ville forsøke å få familien til å fungere, ikke minst for barnas skyld.

Mange års kamp og fortvilelse, med, og over myndighetene, har satt sine spor.
Jeg føler jeg lever i en boble, som jeg ikke tør ta hull på. Jeg kan ikke slippe ut noe, da er jeg redd lekkasjen blir så stor at alt kommer rennende. Det kan jeg ikke. Jeg kan ikke tillate meg selv å reagere, jeg må være sterk, sterk for mine barn og min kjære. Dersom jeg faller, vil jeg ikke komme meg opp igjen, og hvem skal da ta vare på barna mine dersom jeg selv blir syk?

Jeg kjenner det i hver en muskel, hvert et ledd, hver en nerve i kroppen, at jeg er sliten. Sliten av angst, sliten av å være redd for at angsten skal komme, sliten av å bekymre meg for framtiden for mine barn, for oss som familie. Sliten av å være redd for hva min mann kan klare å gjennomføre dersom det blir en neste gang. Sliten av å ikke tørre åpne opp for innesteng gråt og fortvilelse. Jeg er sliten av å være sliten. -Og jeg er sliten av å være sterk.

Jeg føler jeg har blitt degradert til et menneske uten rettigheter, både for meg selv og mine barn. Jeg var tidligere svært ressursterk, jeg lyktes og trivdes i jobben min, og var alltid tilstede for min familie og mine venner. Nå sitter jeg igjen uten mange ressurser, og i neste trinn blir jeg kanskje til og med alenemor, mot min vilje - påtvunget av den norske stat.

Udi/une mener jeg og barna kan flytte med min kjære til hans hjemland, men det er ikke noe alternativ for oss. Både jeg og barna er født i Norge, vi er norske statsborgerer, med rettigheter på lik linje med "helnorske" borgere.


Jeg, og barna, har et godt nettverk her vi bor, og som er med på å styrke oss. Jeg har min familie her, ei datter fra et tidligere forhold, som selv om hun er voksen, trenger sin mor i nærheten. -Og jeg har blitt mormor.

Min kjære har vært i min datters liv siden 2001, og de har et nært og godt forhold. Han har virkelig vært en god stefar for henne, og verdens beste bestefar for hennes lille sønn. Jeg har mine foreldre som er kronisk syke, og jeg har søsken med deres familie. Jeg har jobben min her, og jeg har mine venner her. Alt dette betyr svært mye for meg, og det gir meg trygghet.


Min 7-årige datter har sin søster og lille nevø, som hun forguder. Hun har sine besteforeldre, tanter og onkler her, som hun er svært glad i og knyttet til. Hun har alle sine venner her, sine fritidsaktiviteter, hele sitt viktige, trygge nettverk. Hun går nå i 2. klasse. Hun kan bare ikke rives opp med røttene!


Det samme gjelder lillegutt; han har hele sin familie, hele sitt nettverk rundt seg. Han har tilpasset seg i barnehage, knyttet bånd. Han kan heller ikke rives opp med sine røtter!


Hverken jeg eller barna snakker min manns språk, så det vil bli umulig å fungere sosialt der. Ingen norsk skole eller barnehage for barna, ingen jobbmulighet for meg.

Skole- og helsevesen er dårlig utbygd.


Min mann har ingen utdannelse, han har ingen mulighet for en godt betalt jobb, slik at han kan forsørge sin familie. Han har bedre jobbtilbud her i landet.. (Som han ikke får benytte seg av).

Alt taler for at vi skal bo her.

Jeg vet også det at, om min mann skulle reist til sitt hjemland alene, og fullført den straffen staten har gitt han på fem år, ville det være slutten for han. Han har flere ganger prøvd å ende sitt liv her i Norge, når disse forferdelige avslagene har kommet.


Om det ikke hadde vært for at hans stedatter og samboer hadde funnet han den første gangen, og jeg ikke hadde klart å overtale ham de andre gangene, tror jeg ikke han ville vært her nå.. Det er familien som har fått han over på rett spor hver gang. Hva tror dere det vil gjøre med han å bli skilt fra sin familie i 5 år?


Finnes det noen der ute som kan, på ett eller annet vis, fortelle meg at jeg nå kan være trygg? Noen som kan si at "idag skal du fortelle dine barn at pappa får lov å være her sammen med dere, ingen av dere trenger være redd for at pappa skal bli borte"?!

Å se sine uskyldige små barn bli rammet på en måte som setter dype, varige spor, er helt ubeskrivelig. Og helt meningsløst. Hvordan kan norske myndigheter ha samvittighet til å være med på å ødelegge en familie, små barns, framtid?
Er det virkelig lov å gjøre så store overgrep mot mennesker i dagens Norge? Hvor er mine norske barns rettigheter, kontra norske barns, født av to norske foreldre? Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger, som mamma og kone? Hvor er MENNESKERETTIGHETENE?

Jeg ser på dette som et større overgrep enn den uaktsomheten min kjære gjorde mot utlendingsloven. Han ante ikke at det han gjorde var galt. Han er ingen kriminell, og han har aldri forsøkt å skjule seg for myndighetene. Han har skaffet til veie alle papirer og dokumentasjon som udi/une forlangte.
-Og det at han i ettertid har oppholdt seg i landet, for å være en omsorgsfull far og livsledsager, for å holde familien samlet, er vel helt naturlig?

Det er ikke bare han som blir straffet, barna og jeg blir også straffet. Vi blir også fratatt retten til et normalt og godt liv. Hvilke rettigheter har vi!?
Hvor er mine barns rettigheter til å vokse opp med både mor og far? Hvor er deres rettigheter til å være trygge?!

Jeg føler jeg blir desperat. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe dette som hender oss. Jeg kan ikke sitte stille å se på og godta at familien min blir ødelagt.!
Jeg er delvis arbeidsufør, jeg har angst og depresjoner, panikkangst, katastrofetanker og sosial angst. Jeg har utviklet kroniske muskel-/leddsmerter. Jeg fungerer relativt bra på jobb når jeg først er der, og bare for å nevne det, jeg har vært nødt til å bytte jobb; jeg mistet all min arbeidsevne ved den forrige arbeidsplassen, der jeg hadde vært i nesten 14 år..

Er det noen som kan forestille seg hvilket liv vi lever? Det syns ikke så godt utenpå, men våre nærmeste venner og familie ser, og det de ser er en familie som er i ferd med å ødelegges. En i utgangspunktet lykkelig familie, med ressurssterke foreldre, og lykkelige, trygge barn, er i ferd med å knuses, sprenges.
De står der som hjelpesløse, maktesløse tilskuere som ikke vet hvor godt de skal gjøre for familien vår.

Min mann har også bedt om alternativ straff, fengselsstraff, så han kan være her i nærheten av barna. Dette ble avvist.
VI ser hva dette gjør med våre barn, VI vet at en langvarig atskillelse ikke er sunt for dem. 5 år er langt tid, og for et barn er det som en evighet. Det er nesten hele livet til 7-åringen vår! -Og lengre enn livet til vår 3 år gamle gutt!

Vi ser hva det har gjort med barna å være borte fra pappa, og da mener jeg i kirkeasylet. De har utviklet separasjonsangst og stress, mareritt og beskyttelsestrang, sistnevnte spesielt overfor meg. Det til tross for at de daglig har hatt kontakt med pappa, de har kunnet møtt han så ofte de ville.
Da tenker jeg, hva kommer til å skje med barna dersom han må reise å være borte i mange år?!

Dattra vår er under behandling/oppfølging av BUP, og hun har fått diagnosen separasjonsangst.
Sønnen vår er enda så liten, men får tett oppfølging i barnehagen han går. Han viser tydelige tegn på separasjonsangst og stress.

De påføres unødige traumer av det de opplever, som bringes til overflaten senere i livet, posttraumatisk stress syndrom, og det av sin egen stat, som de er borgere av! En stat som er pålagt å beskytte "sine" barn.

I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er det ikke, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.


Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".

I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...?

Det vises ingen nåde, fordi far skaffet seg tilknytning til riket etter at første avslag var vedtatt. Det menes også, fra myndighetenes hold, at vi skulle forstått at vi ikke hadde noen fremtid i Norge, og dermed ikke fått barn sammen..

Er det rart jeg føler meg alene, i dette verdens beste land å bo i?! Jeg føler mine barns rettigheter, som mennesker og norske borgere, blir satt til side og blir oversett som følge av en feil far gjorde da han kom til landet.
Jeg føler jeg kommer til kort når det gjelder lover og regler. Alle regler har et unntak, hvor er unntaket som kan trygge mine barn og deres framtid sammen med sin far? Hvor er unntaket som tar bort lidelsene hos min familie?

Jeg føler unntaket ikke finnes for oss, jeg blir nødt til å fortsette min kamp for barnas rett til å være sammen med sin far, deres rett til å være trygge barn og få vokse opp i det landet de er født i, og borgere av, med begge sine foreldre.

Jeg skal fortsette min kamp, slik David kjempet sin mot Goliat.

Jeg håper bare at jeg ikke faller på post...

Hilsen
en fortvilt kvinne

Foto: Privat

Å leve i “glansen” av UDI’s (u)menneskelige hensyn

Jeg er en norsk kvinne, som uheldigvis gikk hen og ble forelsket i en utenlandsk statsborger fra Liberia. Jeg hadde da, i gjerningsøyeblikket, 4 barn fra før, levde med en medfødt kronisk sykdom som også 2 av mine barn dessverre har arvet, og er derfor ung uføretrygdet. Da vi ble sammen, hadde vi felles våre drømmer og planer for fremtiden. Vi flyttet sammen, han jobbet fulltid og vi hadde min inntekt, livet var godt. Vi valgte og få barn sammen, vår datter ble født prematur, det var en tøff tid men hun klarte seg utmerket igjennom bragdene og er i dag en kjempeaktiv 2 årig gledesspreder. Men i skyggen av disse hverdagslige syslene, lever vi i et usynlig helvete. Min samboer er asylsøker! Han fikk sitt første avslag 3 år etter han kom til Norge. Veien fra der har vært lang og kronglete, og et evig jag med UDI i hælene. Hva enn UDI måtte mene og tro, så er realiteten det den er, ingen kan forandre de ting som min samboer har opplevd og vært vitne til i hjemlandet: krig, drap, plyndring, voldtekt, redsel og umennesklige tilstander. Han mistet sin familie i krigen, han vet ikke om foreldrene er i livet i det hele tatt.

Men dette er ikke hans historie, dette er min og mine barns historie. Folk i dette landet må vite hvordan det er å leve under disse forholdene som jeg og mine barn befinner oss i akkurat nå. Siden min samboer fikk sitt første avslag, har veien blitt tøff å gå, vi har blitt fratatt, av mitt eget lands myndigheter, alt fra håp og glede til store økonomiske forandringer. Midt inni dette ligger redsel: redsel om hva som skjer imorgen, neste uke, neste mnd. Frykt: frykten for å miste noen som man elsker så høyt, frykten for å bli alene ufrivillig, frykten for å miste sitt liv og drømmer. Sorg: sorg over urettferdigheten som blir vist meg og mine familie, sorgen over alle de tapte år vi har måtte kjempe mot systemet i stedet for og leve livet og glede oss over hverdagen, sorgen over å ikke bli trodd men bli stemplet som kriminell og løgnere. Maktesløshet: vi har ingen medbestemmelse i våre liv, alt som blir bestemt og gjort, er ikke i våre hender, min og mines barn fremtid og liv ligger i hendene til mitt egets lands myndigheter.

Ifølge UDI skulle jeg ha visst bedre. Visst bedre? Hva skulle jeg vite da? At UDI ikke viser menneskelige hensyn? At å forelske seg i en utlending betyr en uendelig kamp for kjærligheten, kampen for å få lov til å være sammen, kampen for at mitt barn skal få vokse opp med sin far? Skulle jeg vite at vi ville leve i fattigdom fordi UDI valgte og stoppe arbeidstillatelsen til min samboer i påvente av svar på klagen? Skulle jeg vite at jeg skulle miste nattesøvnen fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få mat på bordet neste morgen? Skulle jeg vite at myndighetene i dette landet ser bort fra lege erklæringer, psykologerklæringer, menneskelige hensyn, barnas hensyn osv fordi de er altfor opptatt av å ha rett? Men når realiteten ikke samsvarer med UDI’s “hensyn”, hva da? Hvem skal høre på oss da? Ingen! Vår egen advokat har sagt til oss (og UDI) at saken til min samboer er ikke blitt behandlet etter loven, at saksbehandlingen ikke er i samsvar med utlendingsloven , så hvem skal ta konsekvensene? Jo, det er mine barn det. Etter det økonomiske uføre vi er kommet i fordi min mann ble fratatt jobben på dagen, så er det barna mine som lider under dette. Vi skulle kjøpe eget hus, som vi kunne tilrettelegge for meg selv og mine barn med samme funksjonshemming, den drømmen er knust i tusen biter, min sykdom tar ikke ferie eller venter til livet blir lettere. At jeg ikke får muligheten til å ta mine egne valg, pga konsekvensene av UDI’s saksbehandling, er tøff og svelge. Min mann har jobbet i alle år, betalt skatt som alle andre, han har ikke hatt en eneste dags sykemelding i alle de årene han har jobbet. Vi har jo som alle andre familier lagt opp livet til den inntekten vi har. Men når den blir tatt bort raser alt. Jeg har ikke helse til å flytte, ikke kan jeg putte barna mine gjennom det heller. Vi skulle ikke flytte herfra vi bor nå til vi hadde fått vårt eget hus, men den drømmen brast dagen UNE sendte sitt endelige avslag, min samboer blir utvist i 2 år pga at de mener at han har jobbet uten arbeidstillatelse en stund, men i realiteten så er det ikke sant. I arbeidstillatelsen hans står det at den er gyldig til hans asylsøknad er ferdigbehandlet.

Men se bort i fra den saklige biten, hva med oss? Hva har vi gjort som gjør at vi fortjener og leve uten han i 2 år? Vår datter på 2 år, forguder sin far! Hva i all verden kan få UDI til og si at hun ikke kommer til å ta noen skade om hun blir separert fra sin far i 2 år? På hvilken psykologiske begreper kan det forklares? Hva er det han har gjort som er så galt? Han jobbet og betalte skatt!!! Til og med advokaten hans sa at arbeidstillatelsen var gyldig. Hvem skal vi tro på da? UDI står på sitt. Jeg og mine barn blir straffet fordi min mann jobbet og betalte skatt, forsørget sin familie. Forstå det den som kan. I UDI sine øyne så tror de visst at det er han som blir straffet, men i realiteten er det oss som sitter igjen som blir straffet. Vi blir tvunget til og flytte, jeg må klare alt alene, midt oppi alle økonomiske problemene. Jeg blir tvunget til å bli alenemamma. Jeg vil ikke være alenemamma, det var ikke det jeg valgte da jeg ble sammen med mannen min. Men nå skal jeg altså tvinges inn i den rollen. UDI TAR IKKE BARE MANNEN MIN, DE TAR GLEDEN MIN, KJÆRLIGHETEN MIN, SELVFØLELSEN MIN, FAMILIEN MIN, LIVET MITT!!!!!!! I hvilken lovsamling har de rett til det? På toppen av dette skal jeg være mor, oppdrager, livets klippe for 5 barn. Hvordan klarer man sånne ting i den situasjonen vi blir tvunget til og leve i?

I sommer har vi ikke hatt ferie, eller fornøyelser. Vi har ikke penger til sånn luksus, i stedet har jeg bedrevet sommeren med og vært hos gjeldsrådgiver for å få hjelp med økonomien, stått i bankkøer for å få utbetalt krisehjelp fra sosialkontoret. Barna har ikke fått være med på noe som helst, vi har ikke råd til noe som helst. De har ikke fått hatt bursdagsselskap, vi har ikke råd. Skolen begynner denne uken, men vi har egentlig ikke råd til det heller, blyanter og viskelær, bokbind, utstyr og klær, eller mat på bordet?

Vi vet ikke hva som skjer i morgen, vi bare venter. Venter fremdeles, på at vår skjebne skal komme. Venter på den dagen jeg ikke orker å tenke på, dagen da min mann blir tatt fra meg, dagen som vi alle må være sterke, tårer og gråt kommer til og ta plassen til kjærligheten og håpet. Mine barn mister sin far, jeg mister min mann og livet som venter oss etter den dagen orker jeg ikke å forstille meg engang. Det verste er at jeg vet at UDI kunne valgt en annen vei og gå, det finnes mange hensyn de kunne ta i stedet for hva de valgte. Men vi er vel bare et saksnummer i rekken av tusenvis av saksnummere.

Vi lever i glansen av UDI’s umenneskelige hensyn.


Skrevet av May-Elin

Foto: Privat

Norge kan ikke si nei til klageordning for barns rettigheter

Sist uke møttes verdens stater i Genève for å diskutere utkastet til en klageordning for FNs Barnekonvensjon. Forhandlingene fortsetter i februar 2011.

En slik klageordning vil kunne gi barn mulighet til å klage brudd på Barnekonvensjon inn til FNs ekspertkomité i Genève. Opprettelsen av klageordningen er det viktigste som har skjedd for barns rettigheter siden konvensjonen ble vedtatt for mer enn tjue år siden. Redd Barna oppfordrer Regjeringen til å støtte en slik klageordning, i stedet for å motarbeide den.

Les mer her

Eks-medlem: – Kynisk av Utlendingsnemnda

Kåre Lode trakk seg i protest fra Utlendingsnemnda etter en årrekke. Nå reagerer han sterkt mot nemndas behandling av kurderen Kamuran Kaplan og karakteriserer den som kynisk.

Han sier også at denne typen saker var årsaken til at han trakk seg fra UNEs arbeid.

(...)

Selv trakk han seg i protest som nemndsmedlem i UNE. Lode sier at han bare sluttet å møte på nemndsmøtene. Han sier at han ikke klarte å delta i en nemnd som etter hans oppfatning bryter både med barns rettigheter og generelle menneskerettigheter.

– Det var kanskje en feig måte å trekke seg ut av det hele på å bare slutte og møte, men det stred mot min personlige overbevisning. Det går ikke an å si nei til folk fordi at det da kommer ti andre og sier at de også har en tilsvarende situasjon. Det kan ikke være slik at UNE er skapt for å se hvem de kan hindre å komme inn i Norge, sier Lode.

Les mer på TV2.no