Norsk Organisasjon for Rettferdighet og Menneskerettigheter (NORM)

Vi er frivillige

Stifterne av NORM er en gruppe mennesker som av forskjellige årsaker ønsker forandring i måten det offentlige apparatet behandler enkeltmennesker og familier. Videre er ett av målene å bidra til å belyse saksbehandling og feil i denne.

NORM skal jobbe for og hjelpe alle de enkeltpersoner og familier som av ulike grunner er blitt offer for den offentlige administrasjon og overformynderi. Vi ønsker å hjelpe med formidling råd og bidra til formidling av advokater, psykologer, psykiatere, leger og annet fagpersonell som kan være en motvekt til saksbehandlere i NAV, Barnevern, Rettsapparat eller annen offentlig myndighet.

Les mer her

Krenkelser av menneskerettigheter i Norge

Å engasjere seg i menneskeretter er det er det eneste som nytter i rettsstaten Norge, som krenker menneskerettene til tusenvis av andre mennesker.

Jeg er blitt bedt av flere om å komme med noen generelle innspill i forhold til det området jeg jobber med: menneskerettigheter i praksis. Det gjør jeg hermed gjennom denne artikkelen.

I alt for lang tid har det norske folk passivt akseptert at samfunnet styres av en rettspolitikk som daglig krenker menneskerettighetene. Mange tusen nordmenn vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv. På menneskerettighetenes område vil jeg påstå at det er et særdeles lavt kunnskapsnivå i Norge. Det gjelder ikke bare i privat og offentlig virksomhet, men også hos domstolene.

(...)

Mange vil kjenne seg igjen i møtet med byråkratiet. Det er som å møte en vegg, hvor frustrasjonene bare bygger seg opp.Mange grupper ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Problemet er bare at det norske rettssystem har knekket mange individer på veien frem til en konvensjonsklage.

Les mer her

Barns menneskerettigheter

Det er vanskelig å gi en kort og presis definisjon av begrepet "menneskerettigheter". I folkeretten brukes begrepet om de rettigheter og friheter som individet har overfor staten og som følger av internasjonale konvensjoner eller sedvanerett. Begrepet uttrykker visse forventninger til forholdet mellom stat og individ.

Menneskerettighetene er i sitt utgangspunkt universelle og tilkommer derfor alle individer uavhengig av nasjonalitet, rase, kjønn eller alder. Dette innebærer at alle menneskerettigheter også tilkommer barn, selv om en konvensjon ikke er skrevet med barns rettigheter for øyet.

Flyktningkonvensjonen og andre konvensjoner gir utsatte grupper rett til beskyttelse og vern. På oppdrag fra FN arbeider blant annet menneskerettighetskomiteen, torturkomiteen, komiteen for eliminering av rasediskriminering, komiteen for eliminering av kvinnediskriminering og komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Alle disse mottar rapporter fra statene, og behandlingen i komiteene munner ut i sluttrapporter hvor det kan gis kritikk og anbefalinger. Noen komiteer behandler også klager i enkeltsaker fra individer eller andre stater, og to komiteer (torturkomiteen og komiteen for eliminering av kvinnediskriminering) foretar av eget tiltak konkrete undersøkelser i de enkelte land.

I tillegg finnes Barnekonvensjonen og andre internasjonale avtaler som gir barn særskilte rettigheter. Barnekonvensjonen omfatter alle barn som oppholder seg her i landet, både norske og utenlandske. Konvensjonen bygger på prinsippet om barnets beste og er utledet av tanken om at barn er mer sårbare enn voksne, og at de derfor trenger særskilt vern og omsorg. I tillegg slås det fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten, og at et barneperspektiv skal gjennomsyre alle beslutninger som fattes og som har betydning for barn.

For utlendingsmyndighetene er det av sentral betydning å ha god kompetanse på barns rettigheter, både når det gjelder å forstå de generelle rettighetene opp mot barns situasjon og når det gjelder de rettigheter som følger spesielt av å være barn.

BARNEKONVENSJONEN
Barnekonvensjonen av 1989 tar sikte på barns særlige stilling og behov. Den er rettslig bindende for de stater som ratifiserer den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. Konvensjonen er ratifisert av alle verdens stater, utenom Somalia og USA. En av grunnene til at man kunne oppnå enstemmighet i FNs generalforsamling om vedtakelse av konvensjonen, er muligheten til å reservere seg. Flere land har benyttet seg av denne muligheten. Norge har ingen reservasjoner i forhold til Barnekonvensjonen.
Generelle prinsipper
Det er fire artikler i konvensjonen som er generelle prinsipper for hele konvensjonen. Det er artikkel 2 om ikke-diskriminering, artikkel 3 nr 1 om barnets beste, artikkel 6 om barnets rett til liv og utvikling, og artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt. Disse prinsippene vil få betydning ved tolkningen av de fleste andre artiklene i konvensjonen. Barnets beste-prinsippet er et tolkningsprinsipp av sentral betydning for hele konvensjonen, og har også blitt lagt til grunn av Europarådets menneskerettighetsdomstol (EMD) i flere avgjørelser.
Tilsyn med og gjennomføring av konvensjonsrettighetene.
Det er ingen individuell klageordning knyttet til FNs barnekonvensjon. Tilsynet med konvensjonen er basert på at statene har rapporteringsplikt til FN. Konvensjonen har et overvåkingsorgan; FNs komité for barns rettigheter. På grunnlag av rapporter fra statene og påfølgende sesjoner og diskusjoner utarbeider barnekomiteen en rapport med komiteens bekymringer og anbefalinger til den enkelte stat. Disse anbefalingene er ikke juridisk bindende. I hvilken grad statene etterlever konvensjonen avhenger i ytterste konsekvens av den enkelte stats evne og vilje.

For det enkelte individ, og det enkelte barn, vil ofte rettighetene slik de følger av EMK kunne ha stor betydning fordi de kan få prøvet sin sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dersom de krenkes av land som har tiltrådt konvensjonen. I enkelte spørsmål kan det oppstå et samspill mellom EMK, med sin individklagerett og sterkere gjennomslagskraft, og Barnekonvensjonen med sine mange artikler som spesielt fokuserer på barn. EMK artikkel 8 om retten til et privat- og familieliv, gir anvisning på at det skal foretas en «nødvendighets- og proporsjonalitetsvurdering». Når det behandles saker som gjelder barn innenfor området til EMK artikkel 8, bør barnets beste-prinsippet, slik det framgår av Barnekonvensjonen, inngå som et moment i denne vurderingen. På den måten kan barn få oppfylt sine rettigheter i praksis.

Ved tolking av barnekonvensjonen er det den naturlige forståelse av ordlyden som er utgangspunktet. Ettersom flere av konvensjonens artikler er vage og lite presise, samt mangel på en domstol eller klageorgan som kan tolke ordlyden, hersker det usikkerhet om innholdet i flere artikler. For nasjonale domstoler kan tolkning av barnekonvensjonen medføre utfordringer. Man har ikke særlig hjelp av forarbeider. I henhold til Wienkonvensjonen skal en konvensjon tolkes i sammenheng med konvensjonens gjenstand og formål, og den skal tolkes som et hele. Dette innebærer for eksempel at prinsippet om barnets beste skal benyttes også der man tolker artikkel 22 som omhandler vern av asylsøker- og flyktningbarn. Videre utgir FNs barnekomité ”general comments” angående artikler eller temaer av særlig betydning. Disse er ikke juridisk bindende, men kan være retningsgivende og veiledende for tolkningen. I høyesteretts dom Rt.2009 s.1261 går høyesterett grundig inn i vurderingen av hvordan en komitéuttalelse skal tolkes og vektlegges.

Barnekonvensjonens stilling i Norge
I 2003 ble barnekonvensjonen med tileggsprotokoller tatt direkte inn i norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 nr 4. Det ble også gjort endringer i en rekke andre lover for å synliggjøre og styrke barns rettigheter. På utlendingsrettsfeltet har Barnekonvensjonen vært inkorporert som norsk rett helt siden Norge ratifiserte den i 1991. I utlendingsloven § 3, som er en videreføring av tidligere lovs § 4, heter det at «Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av ...». Barnekonvensjonen var således gjeldende på utlendingsfeltet i mange år før den ble generelt inkorporert i norsk rett.
Angående Barnekonvensjonens gjennomslagskraft i norsk rett fremgår det i Ot.prp. nr. 75 (2006-07) at;
”Departementet er enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig med en generell henvisning til barnekonvensjonen i en egen paragraf. Det vises til at barnekonvensjonen allerede er gjort til norsk lov med forrang foran annen lovgivning gjennom menneskerettsloven, og at man også viderefører den generelle bestemmelsen i gjeldende lov § 4 om betydningen av folkerettslige regler som gir individet styrkede rettigheter.

Departementet foreslår derimot særskilte bestemmelser for å styrke og sikre barns rettsposisjon flere steder i loven. Gjennom departementets merknader i proposisjonen er det også flere steder gitt føringer som skal ivareta hensynet til barnets beste mv. i praksis.”

I Norge er barnekonvensjonen på de fleste områder godt dekket i mer presise nasjonale rettsregler. De interne rettsreglene vil da bli anvendt av domstolene. Tolkningstvil kan oppstå der det anføres at konvensjonen går lenger en den enkelte lov, slik at denne skal gis forrang. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med tolkning av hensynet til barnets beste i utlendingssaker.

BARNEKONVENSJONENS ARTIKKEL 3 -- BARNETS BESTE
Hensynet til barnets beste er, sammen med ikke-diskrimineringsprinsippet, prinsippet om barns rett til liv og utvikling og prinsippet om at barn skal høres, ett av hovedprinsippene barnekonvensjonen hviler på.
Bestemmelsen er formulert som en prinsipperklæring. Den gir ikke nærmere retningslinjer for hva som skal anses som barnets beste. Hva som skal anses som barnets beste, må derfor avgjøres konkret i den enkelte sak etter en helhetsvurdering.
Det generelle utgangspunktet på utlendingsrettens område er at barnekonvensjonen gjennom utlendingsloven § 3 har fått status som intern norsk rett, med forrang ved motstrid. Dette gjelder også for prinsippet om barnets beste.
Barnets beste- prinsippet fremstår både som en angivelse av et sentralt formål med barnekonvensjonen, og som angivelse av et tungtveiende vurderingstema og tolkningselement. Det gir angivelse på at det i juridisk og administrative spørsmål som berører barn, må foretas en vurdering der hensynet til barnets beste skal være et sentralt vurderingstema. Det kan videre forstås slik at dersom ikke hensynet til barnets beste er vurdert, har konvensjonsstaten brutt forpliktelsene etter barnekonvensjonen.
Den originale engelske konvensjonsteksten fikk formuleringen ”a primary consideration” istedenfor ”the primary consideration”. Det fremgår av forarbeidene til konvensjonen at artikkelen ”a” ble bevisst valgt fremfor ”the”. Videre viser ordet ”primary” at også andre hensyn kan være relevante. Ordvalget er et uttrykk for en erkjennelse av at det finnes situasjoner hvor konkurrerende rettslige interesser eller samfunnsinteresser har like stor berettigelse, eller endog større berettigelse, enn barnets interesser. Det at barnets interesser skal være et viktig hensyn, utelukker derfor ikke at et eller flere mothensyn kan være både relevante og avgjørende. Bestemmelsen utgjør derfor ingen garanti for at barnets beste alltid vil være avgjørende for utfallet i beslutninger som gjelder barnet.
På utlendingsrettens område innebærer dette at det er legitimt bl.a. å legge vekt på såkalte innvandringsregulerende hensyn; herunder hensynet til innvandringskontroll. Dette ble slått fast allerede i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1993. Her uttalte Høyesterett at det var ”klart at lagmannsretten ikke har feiltolket barnekonvensjonen artikkel 3 når den har lagt til grunn at myndighetene ikke er avskåret fra å legge vekt på andre momenter enn hensynet til barnets beste”. Det er vist til Høyesteretts syn i en rekke høyesterettsdommer på feltet, bl.a. Rt.2005 s.229, Rt.2009 s.1261 og Rt.2009 s.1374.
Både Høyesterett og underliggende rettsinstanser har påpekt at barnekonvensjonen krever en forholdsmessighetsvurdering hvor barnets beste må inngå.

VURDERING AV "BARNETS BESTE" I UTLENDINGSSAKER
Hensynet til barnets beste angis i barnekonvensjonen artikkel 3 (1) som et sentralt vurderingstema ved alle avgjørelser som berører barn.
Når man skal vurdere betydningen av ”barnets beste” i konkret enkeltsaker, må det først tas stilling til hva som er å anse som barnets beste, før dette hensynet veies inn i vurderingen. Hva som er barnets beste, kan ofte i seg selv være et vanskelig spørsmål, og det er ikke sikkert at svaret er opphold i Norge.
Det er nødvendigvis ikke slik at det å få tillatelse i Norge i alle tilfeller er til ”barnets beste”. Hvis et mindreårig barn søker asyl i Norge, men ikke har noe beskyttelsesbehov, og foreldrenes tilholdssted er kjent, er det for eksempel like gjerne barnets beste at det får returnere til sine foreldre og sitt vante miljø i opprinnelseslandet – selv om den materielle levestandarden i Norge kanskje er bedre. Hvis en familie får avslag på asyl kan det like gjerne være til barnets beste at familien forholder seg myndighetenes vedtak og returnerer samlet til hjemlandet, som å bli værende i Norge – selv om det siste fremstår som ønsket der og da.

Flyktning og beskyttelse mot hjemsendelse
En nødvendig følge av barnekonvensjonen er at barnet må ses som en person med egne rettigheter, og dette må også få betydning for hvilket oppholdsgrunnlag som velges. Barnets eget asylgrunnlag og beskyttelsesbehov må vurderes, og barnets opplevelser må tas i betraktning. Det kan være spørsmål om barnet er utsatt for forfølgelse som spesielt rammer barn, for eksempel fare for kjønnslemlestelse. Videre kan det være tale om beskyttelsesgrunnlag som også kan ramme voksne, men hvor terskelen er lavere for barn, for eksempel tvangsrekruttering til krigstjeneste, jf. art. 38, eller tortur eller annen grusom, umenneskelig eller annen nedverdigende behandling som er forbudt etter art. 37.
I ny utlendingsloven av 2008 er det lovfestet at det skal tas hensyn til om søkeren er barn, jf. § 28 tredje ledd. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) uttales det at;
”Behovet for et barneperspektiv i flyktningretten er særlig aktuelt i forhold til bevisvurderingen og i forhold til hvilke faresituasjoner som kan gi grunnlag for beskyttelse. Barn har ikke de samme forutsetninger for å underbygge at de har et behov for beskyttelse som voksne, eller å formidle individuelle forhold av betydning. I mange situasjoner er også barn langt mer sårbare enn voksne, og selv om retursituasjonen er trygg for voksne, kan barn stå i fare for å bli ofre for overgrep dersom de må returnere uten å være sikret beskyttelse fra voksne. I visse situasjoner kan det også være grunnlag for å operere med en lavere terskel for å konstantere ”velbegrunnet frykt for forfølgelse” i forhold til barn”.

Sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
Hvis barnet ikke anses som flyktning eller har rett til beskyttelse mot hjemsendelse, er det spørsmål om det bør innvilges opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. I bestemmelsens tredje ledd presiseres det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn og at barn kan gis oppholdstillatelse i slike saker selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en voksen. Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn, skal barns tilknytning til riket tillegges vekt, jf. utlendingsforskriftens § 8-5. Når argumentene for opphold er barnets tilknytning eller tilhørighet til Norge, må det foretas en nærmere vurdering av hvor sterk tilknytingen er.
Når det gjelder enslig mindreårige asylsøkere bygger utlendingsloven på at det skal foretas en totalvurdering også i slike saker, men slik at det at utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur, skal vektlegges særskilt, jf. lovens § 38 annet ledd bokstav a.
FNs barnekomite har kommet med en generell kommentar om enslige barn utenfor hjemlandet, General Comment No.6 (2005) Treatment of unaccomanied and separated children outside their country of orgin. Det kan vises til Rt.2009 s.1261, hvor det rettslige spørsmålet var særlig betydningen av denne uttalelsen fra barnekomiteen om vektleggingen av barnets beste i slike saker.

Utvisning
Barnekonvensjonen er ikke til hinder for at det fattes vedtak om utvisning som medfører en splittelse av familielivet. Barnets beste er imidlertid et viktig hensyn ved vurderingen, se blant annet Rt.2009 s.534 pkt 57 flg., hvor Høyesterett tar utgangspunkt i at ”hensynet til barna skal tillegges betydelig vekt”. I utlendingsloven § 70 fremgår det uttrykkelig at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker om utvisning. Henvisningen er tatt inn i lovteksten for å sikre særskilt bevissthet omkring dette. Dette innebærer ingen endring i forhold til tidligere rettstilstand. Hensynet til barnets beste vil imidlertid ikke være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i en konkret sak.
Alvorligheten i utlendingens straffbare forhold må veies opp mot forhold som kan tale mot utvisning, herunder hensynet til eventuelle barn som blir berørt. Dersom utlendingen for eksempel har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises eller ikke, selv om hensynet til barnets beste taler imot utvisning. Tilsvarende kan det også ende med utvisning av forelder som har gjort seg skyldig i grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven. Det vil også forekomme at varig utvisning anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke er uforholdsmessig etter konkrete vurderinger av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barn mv. Videre må det vurderes om det er risiko for at barn blir utnyttet i utvisningssammenheng. Det kan for eksempel forekomme saker hvor en forelder som stort sett har vært fraværende hittil i barnets oppvekst, ved truende oppførsel mot barnet og/eller den andre forelderen, sikrer seg familiens støtte i at han eller hun har tett og god kontakt med barnet. Vedtak om utvisning i slike saker vil sjeldent fremstå som uforholdsmessig med hensyn til vurderingen av barnets beste.

Familiegjenforening
Hensynet til barns behov for å bo sammen med foreldrene, er et sentralt tema i forhold til reglene om familiegjenforening. Barnekonvensjonen artikkel 10 nr. 1 fastsetter at søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts land når formålet er familiegjenforening, skal behandles av partene på en positiv, human og rask måte. I artikkel 10 nr. 2 er det fastsatt at barn skal ha rett til å opprettholde personlige forbindelser og direkte kontakt med begge foreldre dersom foreldrene bor i forskjellige land. Bestemmelsene gir ingen rett til oppholdstillatelse i saker om familiegjenforening,
Utlendingsloven av 2008 som trådte i kraft 1.1.2010 medfører oppmykinger i adgangen til familiegjenforening som vil utvide barns rett til å bo sammen med eller å ha samvær med begge foreldre. Det er innført et utvidet flyktningbegrep, og dette vil medføre at flere får flyktningstatus og derved unntak fra underholdskravet ved familiegjenforening. Videre er det endrede vilkår for rett til familiegjenforening for samværsforeldre, jf. lovens §§ 44 og 45. Det er lovfestet en rett til familiegjenforening for samboere som har barn sammen selv om samboerforholdet ikke har vart i to år eller mer, jf. utlendingsloven § 41. Videre er det innført en bestemmelse om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når man vurderer om det skal gis adgang til familiegjenforening også utenfor de tilfeller hvor en rett til slik gjenforening er nedfelt i loven, jf. § 49. Flyktningbarn har rett til å bli gjenforent med sine foreldre i Norge, jf. § 43. Det vises til barnekonvensjonen artikkel 22 om at barn skal bli hjulpet til gjenforening med foresatte eller andre familiemedlemmer.

HØRING AV BARN
Etter barnekonvensjonens artikkel 12 skal barn høres i forhold som vedrører dem fra de er i stand til å danne seg egne synspunkter. Det er ingen nedre aldersgrense i artikkel 12. Hvis nasjonale lover inneholder en aldersgrense for høring av barn, må den være kombinert med en regel som sikrer at også barn under denne alderen blir hørt i tråd med konvensjonen. Norsk lov er i samsvar med dette, jf. utlendingsforskriftens § 17-3. Det presiseres videre at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

REKKEVIDDEN AV BARNEKONVENSJONEN -- ARTIKKEL 2
I barnekonvensjonen artikkel 2 heter det at statene skal respektere og sikre konvensjonens rettigheter for hvert barn innenfor statens jurisdiksjon, og sikringsplikten skal utøves uten diskriminering av noe slag.
Det kan reises spørsmål om hvorvidt norske myndigheter skal anses forpliktet til å sikre et barns rettigheter etter barnekonvensjonen gjennom tillatelse til innreise og opphold i Norge – for eksempel hvis det henvises til at barns levevilkår i det landet det oppholder seg i er så dårlig at det må anses som et brudd på konvensjonen.
Forholdene barnet lever under i hjemlandet, vil først og fremst være et anliggende og et ansvar for hjemstaten. I den grad hjemstaten har ratifisert barnekonvensjonen, vil den være ansvarlig for forpliktelsene etter denne. Det er lagt til grunn – også når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene – at stater ikke kan frasi seg ansvar for forpliktelsene alene på grunn av økonomiske forhold eller manglende ressurser. Barnet vil således ikke være i et vakuum menneskerettslig sett. Fattigdom, sult og nød er svært utbredt i store deler av verden, og det har ikke på noe tidspunkt vært konvensjonspraksis at slike forhold i seg selv tilsier at en stat er forpliktet til å motta en annen stats borger.
Barnets levevilkår i hjemlandet er heller ikke en direkte og umiddelbar følge av et avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge. Barnets beste vil dessuten ikke være det eneste hensynet av betydning i den enkelte sak. Dette hindrer imidlertid ikke UNE i å kunne ta hensyn til barnets beste inn i konkrete vurderinger også når barn befinner seg i utlandet, og dette gjøres også i en viss utstrekning.
Avslag på søknader for personer som allerede oppholder seg i Norge, kan innebære at de må forlate landet og reise tilbake til hjemlandet, hvor deres rettigheter etter for eksempel barnekonvensjonen eller EMK kanskje ikke er sikret i samme utstrekning eller på samme nivå. Det kan også hende at hjemstaten bryter med menneskerettighetene på ulike områder. På denne bakgrunn hevdes det fra tid til annen at en familie eller et barn har rett til videre opphold i Norge som følge av barnekonvensjonen eller andre menneskerettighetskonvensjoner.
Det er imidlertid alminnelig anerkjent innen folkeretten at det tillegger statenes suverenitet å regulere innreise til og opphold i riket for individer som ikke er borgere av landet. På den andre siden vil det være slik at folkerettslige forpliktelser kan begrense den nasjonale lovgivningen og anvendelsen av den på utlendingsrettsområdet, og dette kan få betydning for hvor restriktive statene kan være når det gjelder innvandringsregulering. Men det kan ikke av konvensjonsforpliktelser utledes noen rett – verken for barn eller voksen – til å få bli i et annet land utelukkende fordi det antas å ville gi dem en bedre fremtid.

AVSLUTNING
Hensynet til barn påberopes ofte i sakene, uavhengig av sakstype. Gjennomgående synes det å være stor grad av bevissthet om barn og barns behov i saksbehandlingen, men i en viss utstrekning kan hensynet til barn kanskje synliggjøres mer enn det hittil har vært gjort – selv om det er skjedd en klar endring og forbedring de siste årene. Barnekonvensjonen må ses i lys av de øvrige menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg, og praksis fra konvensjonsorganene på individklagenivå både innenfor EMD- og FN- systemet kan være viktige veiledere også når det gjelder rekkevidden av barnekonvensjonen. Barnets beste- prinsippet er et viktig og relevant hensyn også på utlendingsfeltet. At hensynet til barn ivaretas og vurderes, og at utlendingsmyndighetenes praksis ligger trygt innenfor rammene av barnekonvensjonen, er imidlertid stadfestet av en rikholdig rettspraksis på området innenfor de fleste sakstyper hvor hensynet til barn påberopes.

Sist oppdatert 22.07.10

Hentet hos Utlendingsnemda (UNE)

- Det er lov å utvise skjønn

Professor Kristian Andenæs mener håndteringen av Amelie-saken illustrerer hva vi kan vente oss i tiden fremover.

Kristian Andenæs er professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og ekspert i utlendingsrett.
Han opplyser til Aftenposten.no at UNE har rett til å utvise Maria Amelie ettersom hun har fått endelig avslag på asylsøknaden. Han tviler også på at noen myndigheter eller domstoler vil karakteriserer det som et brudd på menneskerettighetene.

Professoren er imidlertid klar på at utlendingsloven sier at personer uten oppholdstillatelse kan utvises, ikke at de skal.
- Det er med andre ord lov å utvise skjønn. Hvor lenge man har vært i landet, hvorvidt man har et etablert familieliv og graden av integrering er her sentrale faktorer, sier Andenæs.

Les mer i Aftenposten

En støtte til Maria Amelie

Saken til Maria Amelie, jenta som ga de papirløse en stemme og et ansikt, har aldri fått en plass her på Kampen mot UDI. Denne bloggen tar for seg familiegjenforening, spesielt der barn er involvert.
Men idag kjenner jeg at vi må lage hjerterom og plass til Maria Amelie. Hun ble igår kveld arrestert av åtte menn fra politiet, og sitter nå på Trandum i vente på å bli tvangsreturnert til Russland.

Hva vil UDI og UNE egentlig med dette? Skal Maria Amelie være et heidundrende skrekkeksempel for at slik kan det gå hvis du kommer til Norge?!?
Nå må utlendingsmyndighetene virkelig skjerpe seg. Hun har vært her siden hun var barn. Hun har stor "tilknytning til riket". Hun er godt integrert.
UDI og UNE: Nå må dere slutte med å se slavisk på disse lovene deres som passer inn der og da. Og dere må slutte med å overse andre lover som kan ødelegge saken deres. Det virker som dere plukker og mikser for at kabalen skal gå opp for dere.

Hvor er menneskerettighetene bak dette vedtaket?
Dere arresterer Maria Amelie før hun i det hele tatt har lest vedtaket fra dere. Er det riktig da? Var dere redd hun skulle gjemme seg igjen?

Hva skal hun sendes tilbake til? Hun har ingen og ingenting i Russland.
Nå må dere slutte å ødelegge mennesker liv av "innvandringspolitiske hensyn".

Mange varme tanker og klemmer sendes til Maria Amelie som antakeligvis er vettskremt for hva som kan skje med henne de neste dagene.


~Siv~

Maria Amelie er pågrepet av politiet Ny Tid kåret henne til Årets nordmann i 2010. I dag kan hun sendes ut av landet.

MARIA AMELIE ER IKKE ULOVLIG - Amnesty reagerer med sjokk og avsky på arrestasjonen og den planlagte utsendelsen av Maria Amelie. - Hennes sterke tilknytning til Norge siden hun var barn burde gi henne opphold, sier generalsekretær John Peder Egenæs.

– Jeg er helt skjelven Papirløse Maria Amelie sitter på Trandum og er livredd for hva som vil skje videre etter at hun i går ble arrestert av Politiets utlendingsenhet. Hun venter nå på å bli fremstilt for varetektsfengsling for så å bli deportert ut fra Norge.

– Politikerne vender henne ryggen Studievenn av Maria Amelie mener folk må vise at Norge ikke støtte slik behandling av mennesker. 25-åringen fra Kaukasus ble arrestert sent i går kveld etter at hun holdt et foredrag om papirløse flyktninger ved Nansenskolen på Lillehammer.

UNE: Maria Amelie har ikke beskyttelsesbehov Den pågrepne asylsøkeren Maria Amelie har ikke noe beskyttelsesbehov og får derfor ikke asyl i Norge, understreker Utlendingsnemnda (UNE).

- PR-jippo fra Regjeringen Geir Bekkevold, KrFs innvandringspolitiske talsmann er opprørt over behandingen av Maria Amelie. – Maria Amelie har blitt offer for Regjeringens asylspill, og deres behov for å sende ut et signal om at de er høye og mørke. Regjeringen gjør det de kan for å hindre at mennesker på flukt tar turen til Norge, sier Geir Bekkevold, KrFs innvandringspolitiske talsmann i en pressemelding.

Amelie: - Trodde ikke det var sant Maria Amelie mener hun aldri har fått lagt frem sin side av saken. Utlendingsnemnda (UNE) satser på en snarlig uttransportering. - Jeg var i sjokk og trodde ikke det var sant. Jeg trodde jeg skulle blitt informert på forhånd, sier hun til Aftenposten.no.

- Jeg angrer ikke Det sier Maria Amelie før fengslingsmøtet torsdag ettermiddag.

Noen refleksjoner over hendelsene I skrivende stund er det litt over seks timer siden jeg ble oppringt av en venn på min gamle skole, Nansenskolen. Han ba meg holde meg fast. Den papirløse asylsøkeren og forfatteren Maria Amelie hadde nylig holdt foredrag. Jeg fikk beskjed om at hun rett etter foredraget hadde blitt anholdt. Som en forbryter var hun satt i lenker av ikke mindre enn åtte politimenn, for åpen gate i Lillehammer. Tre timer etter å ha fått avslag på asylsøknaden sin, stadig uten begrunnelse. Hun ble straks kjørt mot Gardermoen, der ventemottaket ligger helt ved enden av rullebanen. Nacht undt nebel.

Vedtaket fra UNE Her finner du hele vedtaksbrevet fra Utlendingsnemda

Ulovlig norsk Her kan du kjøpe den omtalte boka av Maria Amelie

Ikke et menneske Maria Amelies kronikk i Aftenposten 4. januar 2011

Heges historie/David vs Goliat

Våren 2010

Hei!
Dette er min historie. En historie som handler om oss, en småbarnsfamilie på fire, der far er utvist fra Norge for 5 år.
Håper du kan avse litt av din tid til å lese den..
På forhånd takk!

Godt nettverk, men allikevel alene...
Alene med mine innerste tanker, med min sorg. Sorgen over å ha en mann, pappa'n til mine to små barn, som lever med utkastelsesspøkelset. Sorgen over å se hvordan angsten for å bli frarøvet sin familie ødelegger han som menneske. -Og oss som familie...

Fra å være en livsglad og lykkelig mann, som sjarmerte alle og enhver med sin utstråling og gode humør, har han blitt redusert til en deprimert, engstelig -og i perioder- suicidal mann. Det smerter å se hvordan han brytes ned dag for dag, hvordan angsten holder på å spise han opp innenfra, helt til det når det punktet at han ikke ser noen annen utvei enn døden..

Det smerter å være vitne til at mannen jeg elsker, forsøker å skyve meg fra seg, i ren fortvilelse over uvissheten om fremtiden. Om det finnes en fremtid da..?
Jeg føler at jeg mister min elskede mer og mer for hver dag..
Den bunnløse sorgen og fortvilelsen som gjenspeiler seg i hans øyne, hans mimikkløse uttrykk - det river meg i hjerte, og jeg kjenner det fysisk på kroppen.

Jeg, med alle mine roller i dagliglivet, brytes også sakte, men sikkert, ned. Fra å være glad og lykkelig over å ha møtt mitt livs kjærlighet, lever jeg med en sorg og angst som har blitt så stor at hele min livssituasjon er svekket.
Sorgen over at min kjære er utvist fra staten Norge, bort fra sine elskede barn, som igjen elsker sin far over alt i verden,
er smertelig å leve med. Det smerter å se redselen i mine barns øyne hver gang pappa forlater huset - de vet aldri om han kommer tilbake..

Ja, han er utlending, min kjære. I utgangspunktet asylsøker. Med avslag og utvisning..
Av den grunn at han oppholder seg ulovlig i Norge, fordi han vil holde familien samlet. Det er hans største synd - ulovlig opphold i landet, og for det straffes han med 5 års utvisning!

Historien vår startet sommeren 2001. Jeg var på vennindebesøk i Tigerstaden, han var på tur til å forlate Norge. Vi møttes tilfeldig, og amor traff oss rett i hjertet. Her var mannen jeg hadde drømt om hele mitt liv.

Kort fortalt, han flyttet inn hos meg og min 14 årige datter i februar året etter.

Jeg visste han hadde fått avslag på sin asylsøknad, og at den ble anket (jeg snakket med hans advokat i telefonen), men ettersom tiden gikk og vi ikke hørte noe mer, antok jeg at "intet nytt, var godt nytt".

Høsten 2002 ble jeg gravid, og vi gikk til lensmannskontoret og etterlyste saken.
Vi hadde skaffet til veie alle riktige identitetspapirer fra hans hjemland, vi ville ha alt på plass til vårt kjærlighetsbarn skulle komme. (Han hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin id første gang han søkte, noe han angrer sterkt på).

Den var ikke så enkel å finne, saken hans, de jobbet i ukesvis for å spore den, og da de omsider fant den, viste det seg at den var blitt "arkivert ved en feiltakelse" og min kjære "antatt forsvunnet". (?!)
Vel, det ble anket på nytt, og vi ventet i spenning. Da handlet søknaden om familiegjenforening. -Og atter en gang måtte vi vente i mange uker.

I mellomtiden flyttet vi til ny adresse, men i samme kommune, og jeg hadde sendt adresseendring til både UDI, lokal politi og nærmeste politikammer, nettopp fordi vi ventet på svar.
-Men da viste det seg at vårt lokale politi og politikammeret hadde sent konvolutten fram og tilbake seg imellom opptil flere ganger, fordi de ikke hadde registrert min adresseendring!!
I ettertid fikk vi vite, av en politibetjent, at politiet skulle ha kontaktet meg, og bedt min mann om personlig oppmøte for å kvittere ut sin forsendelse, noe som var vanlig praksis..

Også denne gangen var ankefristen selvfølgelig utgått.

Så begynte kampen for alvor. Intervju hos politiet, samt en meget god og anbefalende rapport skrevet av politiet.
Advokat og ankesaker.
Banklån og kredittlån for å dekke utgiftene til advokat.
Vi har hatt flere advokater, jeg har brukt tusenvis av kroner og massevis av tid og energi på dette. Vi har ofret helsen vår.

Samme høst, i 2006, ble vi på nytt gravid, og det var aldri i mine tanker å avbryte svangerskapet.
Året før hadde vi vært med barn, men ble nødt til å avbryte svangerskapet i 4. mnd, pga. alvorlige lidelser hos fosteret, og det var en svært vond opplevelse, som har satt dype spor i oss.
Derfor valgte vi, midt oppi all usikkerheten, å bære fram barnet.

Den første tiden etter at vårt kjærlighetsbarn nr. 2 var født (i 2007), en liten guttebaby, var det mye lykke og fromme, og jeg tenkte knapt på min kjære's utvisning, og bare koste meg som hjemmeværende småbarnsmor.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Samme høst, i september, dumpet en ny konvolutt fra UNE i posten, og tilværelsen ble brått snudd til ny fortvilelse. Nei, det kunne ikke være mulig, det kunne ikke være sant at han heller ikke denne gang fikk positivt svar!! Ny utreisedato var satt, og dersom han ikke reiste, måtte vi rekne med effektuering av vedtaket.

Mange rare tanker begynte å svirre.. Hva skulle vi gjøre?! Går det virkelig an å frarøve en familiefar hele hans tilværelse, hans liv, hans familie?! -Og hva med barna om far måtte reise, hvilken sorg og hvilke traumer ville ikke det skape i de små's sinn?
Jeg holdt på å gå fra konseptene, jeg følte jeg mistet grepet, men kunne ikke vise det overfor de andre i familien. Jeg var den som underholdt oss, jeg var den som jobbet og forsørget oss, hvordan skulle det gå dersom jeg falt helt sammen? Jeg samlet styrke og nektet å gi opp min kamp for familien.

Etter hvert ble angsten for at han skulle bli hentet så stor, at vi i januar 2009, tok den vonde, tunge avgjørelsen om kirkeasyl..
Familieråd ble holdt, og vi fikk støtte fra nærmeste familie og venner. De viste forståelse for vår avgjørelse.
Menigheten tok imot han med åpne armer, og han fikk flytte inn i en kvistleilighet over kirkelokalet. Den dagen han flyttet inn der, kjentes det som om hjertet ble revet ut av meg, selv om vi hadde store samlivsproblemer allerede da..

Vi trodde det skulle gå bra, at dette skulle vi klare, nå som vi ikke lenger behøvde være redd for hvem som ringte på døra.

-Men der tok vi feil, for det vi trodde skulle bli til det bedre for oss, ble straks til det værre. Selv om vi voksne var trygge på vårt vis, begynte det å gi utslag på våre to små engler..
Den eldste, som da var 4 år, begynte å nattevæte seg igjen, hun utviklet separasjonsangst og stress, og fikk mareritt. Hver kveld hun la seg, gråt hun seg i søvn, av savn etter pappa. En pappa som hadde vært tilstede hver dag, og sunget nattasang hver kveld, siden hun ble født.

Hun og pappa'n har et helt spesielt bånd, som var synlig allerede rett etter fødselen. Det ble kommentert av mange, dette båndet, til og med helsesøster har kommentert det ved flere anledninger.

Min kjære var til stede for sin datter 24 timer i døgnet, og da jeg begynte å jobbe igjen etter endt permisjon, var det ikke snakk om barnehage, det behøvde vi ikke, for pappa var hjemme. Han ble en viktig omsorgsperson, og båndet dem imellom ble, om mulig enda sterkere.
Hun var vant til å ha pappa hjemme hele døgnet, var trygg og glad og lykkelig med ham. Ei skikkelig pappajente!

Hun, som alltid var et stort smil og elsket å være sammen med andre barn, ble etter pappas flytting, alvorlig og sorgtung. Hun trakk seg mer og mer inn i seg selv, og hun ville ikke noen plass uten at jeg fulgte med, hun var redd for at jeg ikke skulle komme tilbake. Disse problemene vedvarer enda, selv om far er hjemme nå..

De gangene hun syntes å være tilfreds, var de stundene vi hadde med pappa i kirkeasylet. Men hver gang vi måtte hjem, var det et hjerteskjærende syn som utspant seg foran mine øyne; det var hjerteskjærende gråt, ingen raseri, kun dyp, dyp sorg, og hun blåholdt sin far..

Ikke mindre hjerteskjærende var det å se hvordan lillegutt reagerte på pappa's flytting. Han var bare 8 mndr, men hver dag søkte han etter sin far i alle rom hjemme.
Han ble urolig, og viste tydelige tegn til separasjonsangst og stress han også. Hver avskjed var for han traumatisk, han kunne ikke forstå hvorfor pappa ikke kunne bli med hjem, og han gråt hysterisk, til sammenlikning lik et angstanfall, og han klamret seg fast i pappa. Gråten kunne vedvare utover kvelden, noen ganger helt til han hikstrende falt i søvn, med mammas kjærlige hånd strykende over hodet.
Han er også preget av samlivsbruddet, lik sin søster.

Etter to mndr i kirkeasyl, klarte ikke min kjære mer, og forsøkte gjøre slutt på sine lidelser. Han tok farvel med meg i telefonen, og ba meg hilse til sine elskede barn..
Dette var første gang.
Det skulle tilsammen bli 5 selvmordsforsøk, med like mange innleggelser på psykiatrisk avdeling, og den tunge veien tilbake..

Etter nesten 2 år i kirkeasyl, valgte vi å flytte sammen igjen, vi ville forsøke å få familien til å fungere, ikke minst for barnas skyld.

Mange års kamp og fortvilelse, med, og over myndighetene, har satt sine spor.
Jeg føler jeg lever i en boble, som jeg ikke tør ta hull på. Jeg kan ikke slippe ut noe, da er jeg redd lekkasjen blir så stor at alt kommer rennende. Det kan jeg ikke. Jeg kan ikke tillate meg selv å reagere, jeg må være sterk, sterk for mine barn og min kjære. Dersom jeg faller, vil jeg ikke komme meg opp igjen, og hvem skal da ta vare på barna mine dersom jeg selv blir syk?

Jeg kjenner det i hver en muskel, hvert et ledd, hver en nerve i kroppen, at jeg er sliten. Sliten av angst, sliten av å være redd for at angsten skal komme, sliten av å bekymre meg for framtiden for mine barn, for oss som familie. Sliten av å være redd for hva min mann kan klare å gjennomføre dersom det blir en neste gang. Sliten av å ikke tørre åpne opp for innesteng gråt og fortvilelse. Jeg er sliten av å være sliten. -Og jeg er sliten av å være sterk.

Jeg føler jeg har blitt degradert til et menneske uten rettigheter, både for meg selv og mine barn. Jeg var tidligere svært ressursterk, jeg lyktes og trivdes i jobben min, og var alltid tilstede for min familie og mine venner. Nå sitter jeg igjen uten mange ressurser, og i neste trinn blir jeg kanskje til og med alenemor, mot min vilje - påtvunget av den norske stat.

Udi/une mener jeg og barna kan flytte med min kjære til hans hjemland, men det er ikke noe alternativ for oss. Både jeg og barna er født i Norge, vi er norske statsborgerer, med rettigheter på lik linje med "helnorske" borgere.


Jeg, og barna, har et godt nettverk her vi bor, og som er med på å styrke oss. Jeg har min familie her, ei datter fra et tidligere forhold, som selv om hun er voksen, trenger sin mor i nærheten. -Og jeg har blitt mormor.

Min kjære har vært i min datters liv siden 2001, og de har et nært og godt forhold. Han har virkelig vært en god stefar for henne, og verdens beste bestefar for hennes lille sønn. Jeg har mine foreldre som er kronisk syke, og jeg har søsken med deres familie. Jeg har jobben min her, og jeg har mine venner her. Alt dette betyr svært mye for meg, og det gir meg trygghet.


Min 7-årige datter har sin søster og lille nevø, som hun forguder. Hun har sine besteforeldre, tanter og onkler her, som hun er svært glad i og knyttet til. Hun har alle sine venner her, sine fritidsaktiviteter, hele sitt viktige, trygge nettverk. Hun går nå i 2. klasse. Hun kan bare ikke rives opp med røttene!


Det samme gjelder lillegutt; han har hele sin familie, hele sitt nettverk rundt seg. Han har tilpasset seg i barnehage, knyttet bånd. Han kan heller ikke rives opp med sine røtter!


Hverken jeg eller barna snakker min manns språk, så det vil bli umulig å fungere sosialt der. Ingen norsk skole eller barnehage for barna, ingen jobbmulighet for meg.

Skole- og helsevesen er dårlig utbygd.


Min mann har ingen utdannelse, han har ingen mulighet for en godt betalt jobb, slik at han kan forsørge sin familie. Han har bedre jobbtilbud her i landet.. (Som han ikke får benytte seg av).

Alt taler for at vi skal bo her.

Jeg vet også det at, om min mann skulle reist til sitt hjemland alene, og fullført den straffen staten har gitt han på fem år, ville det være slutten for han. Han har flere ganger prøvd å ende sitt liv her i Norge, når disse forferdelige avslagene har kommet.


Om det ikke hadde vært for at hans stedatter og samboer hadde funnet han den første gangen, og jeg ikke hadde klart å overtale ham de andre gangene, tror jeg ikke han ville vært her nå.. Det er familien som har fått han over på rett spor hver gang. Hva tror dere det vil gjøre med han å bli skilt fra sin familie i 5 år?


Finnes det noen der ute som kan, på ett eller annet vis, fortelle meg at jeg nå kan være trygg? Noen som kan si at "idag skal du fortelle dine barn at pappa får lov å være her sammen med dere, ingen av dere trenger være redd for at pappa skal bli borte"?!

Å se sine uskyldige små barn bli rammet på en måte som setter dype, varige spor, er helt ubeskrivelig. Og helt meningsløst. Hvordan kan norske myndigheter ha samvittighet til å være med på å ødelegge en familie, små barns, framtid?
Er det virkelig lov å gjøre så store overgrep mot mennesker i dagens Norge? Hvor er mine norske barns rettigheter, kontra norske barns, født av to norske foreldre? Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger, som mamma og kone? Hvor er MENNESKERETTIGHETENE?

Jeg ser på dette som et større overgrep enn den uaktsomheten min kjære gjorde mot utlendingsloven. Han ante ikke at det han gjorde var galt. Han er ingen kriminell, og han har aldri forsøkt å skjule seg for myndighetene. Han har skaffet til veie alle papirer og dokumentasjon som udi/une forlangte.
-Og det at han i ettertid har oppholdt seg i landet, for å være en omsorgsfull far og livsledsager, for å holde familien samlet, er vel helt naturlig?

Det er ikke bare han som blir straffet, barna og jeg blir også straffet. Vi blir også fratatt retten til et normalt og godt liv. Hvilke rettigheter har vi!?
Hvor er mine barns rettigheter til å vokse opp med både mor og far? Hvor er deres rettigheter til å være trygge?!

Jeg føler jeg blir desperat. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe dette som hender oss. Jeg kan ikke sitte stille å se på og godta at familien min blir ødelagt.!
Jeg er delvis arbeidsufør, jeg har angst og depresjoner, panikkangst, katastrofetanker og sosial angst. Jeg har utviklet kroniske muskel-/leddsmerter. Jeg fungerer relativt bra på jobb når jeg først er der, og bare for å nevne det, jeg har vært nødt til å bytte jobb; jeg mistet all min arbeidsevne ved den forrige arbeidsplassen, der jeg hadde vært i nesten 14 år..

Er det noen som kan forestille seg hvilket liv vi lever? Det syns ikke så godt utenpå, men våre nærmeste venner og familie ser, og det de ser er en familie som er i ferd med å ødelegges. En i utgangspunktet lykkelig familie, med ressurssterke foreldre, og lykkelige, trygge barn, er i ferd med å knuses, sprenges.
De står der som hjelpesløse, maktesløse tilskuere som ikke vet hvor godt de skal gjøre for familien vår.

Min mann har også bedt om alternativ straff, fengselsstraff, så han kan være her i nærheten av barna. Dette ble avvist.
VI ser hva dette gjør med våre barn, VI vet at en langvarig atskillelse ikke er sunt for dem. 5 år er langt tid, og for et barn er det som en evighet. Det er nesten hele livet til 7-åringen vår! -Og lengre enn livet til vår 3 år gamle gutt!

Vi ser hva det har gjort med barna å være borte fra pappa, og da mener jeg i kirkeasylet. De har utviklet separasjonsangst og stress, mareritt og beskyttelsestrang, sistnevnte spesielt overfor meg. Det til tross for at de daglig har hatt kontakt med pappa, de har kunnet møtt han så ofte de ville.
Da tenker jeg, hva kommer til å skje med barna dersom han må reise å være borte i mange år?!

Dattra vår er under behandling/oppfølging av BUP, og hun har fått diagnosen separasjonsangst.
Sønnen vår er enda så liten, men får tett oppfølging i barnehagen han går. Han viser tydelige tegn på separasjonsangst og stress.

De påføres unødige traumer av det de opplever, som bringes til overflaten senere i livet, posttraumatisk stress syndrom, og det av sin egen stat, som de er borgere av! En stat som er pålagt å beskytte "sine" barn.

I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er det ikke, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.


Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".

I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...?

Det vises ingen nåde, fordi far skaffet seg tilknytning til riket etter at første avslag var vedtatt. Det menes også, fra myndighetenes hold, at vi skulle forstått at vi ikke hadde noen fremtid i Norge, og dermed ikke fått barn sammen..

Er det rart jeg føler meg alene, i dette verdens beste land å bo i?! Jeg føler mine barns rettigheter, som mennesker og norske borgere, blir satt til side og blir oversett som følge av en feil far gjorde da han kom til landet.
Jeg føler jeg kommer til kort når det gjelder lover og regler. Alle regler har et unntak, hvor er unntaket som kan trygge mine barn og deres framtid sammen med sin far? Hvor er unntaket som tar bort lidelsene hos min familie?

Jeg føler unntaket ikke finnes for oss, jeg blir nødt til å fortsette min kamp for barnas rett til å være sammen med sin far, deres rett til å være trygge barn og få vokse opp i det landet de er født i, og borgere av, med begge sine foreldre.

Jeg skal fortsette min kamp, slik David kjempet sin mot Goliat.

Jeg håper bare at jeg ikke faller på post...

Hilsen
en fortvilt kvinne

Foto: Privat

Eks-medlem: – Kynisk av Utlendingsnemnda

Kåre Lode trakk seg i protest fra Utlendingsnemnda etter en årrekke. Nå reagerer han sterkt mot nemndas behandling av kurderen Kamuran Kaplan og karakteriserer den som kynisk.

Han sier også at denne typen saker var årsaken til at han trakk seg fra UNEs arbeid.

(...)

Selv trakk han seg i protest som nemndsmedlem i UNE. Lode sier at han bare sluttet å møte på nemndsmøtene. Han sier at han ikke klarte å delta i en nemnd som etter hans oppfatning bryter både med barns rettigheter og generelle menneskerettigheter.

– Det var kanskje en feig måte å trekke seg ut av det hele på å bare slutte og møte, men det stred mot min personlige overbevisning. Det går ikke an å si nei til folk fordi at det da kommer ti andre og sier at de også har en tilsvarende situasjon. Det kan ikke være slik at UNE er skapt for å se hvem de kan hindre å komme inn i Norge, sier Lode.

Les mer på TV2.no

Må holde kontakt med barna via telefon

I Trondheim risikerer flere utenlandske fedre å bli kastet ut av landet, det til tross for at de har stiftet familie og fått barn med norske kvinner. Myndighetene mener fedrene kan ta vare på kontakten med barna via brev og telefon.

– Det står i vedtaket at det er nok med én omsorgsperson. Det er slik de mener det skal være, sier Trine Merete Fjelstad som er gift med Felix Atem fra Kamerun.

Det har vært mye byråkratisk ordveksling helt siden Atem kom til Norge for seks år siden.

Han kom uten pass og søkte asyl. Han fikk avslag på søknaden, giftet seg i 2007 og fikk barn. Men han får ikke familiegjenforening.

Les mer her

Faksimile fra Nrk

Anne-Stines historie/Et brev til Barneombudet

Kjære barneombud

Har jeg forstått det rett om du skal tale barnas sak? I så fall vil jeg fortelle deg om vår sak.
Norge, et land som taler for menneskerettigheter, og som faktisk en gang i tiden opprettet noe sånt som en verdikommisjon, som ratifiserte barnekonvensjonen, som skal stå over norsk lov. Hvordan kan da norske myndigheter stå inne for å skille barn fra sine foreldre? Vår sak er en sak som ville gått rett inn i organisasjonen Barnestemmene. Denne vet jeg du har kjennskap til fra før. Min samboer var/ er medlem i denne organisasjonen, bare synd den ikke lenger er aktiv. Kanskje blir man trett og lei av å hele tiden kjempe?
Sistnevnte spørsmål kan jeg lett svare på. Man blir så lei at man vil gi opp. Gi opp familien sin, barna sine, seg selv. Hva er vitsen? Man når ikke frem uansett.
Min samboer, min datter og jeg bor sammen. I tillegg har min samboer et barn fra et tidligere forhold.
I dette forholdet søkte han om familiegjenforening med sin daværende gravide samboer. Fikk aldri svar. Dette forholdet ble slitt i stykker av blant andre ting at han mistet arbeidstillatelsen. Samtidig opp i dette var all usikkerheten om hva skjer nå? Kunne han være forsørger? Det endte med at hans daværende samboer, etter fødselen begynte å jobbe. Han ble hjemme med barnet. I sju mnd fungerte dette mer eller mindre før prøvelsene tok sånn på at forholdet sprakk, og han flyttet ut. En daglig kamp for rettferdighet, og en innvendig kamp for å beholde selvrespekten tar på. Samtidig som samfunnet for øvrig ser ned på mennesker som ikke er i jobb.
Mange innvandrere befinner seg i en lignende situasjon. De er nektet adgang til samfunnet på denne måten, avskåret fra muligheten til å jobbe eller studere. Henvist til enten NAV eller til å bli forsørget av andre.
Uansett, etter bruddet førte omstendighetene til at min samboer av ulike grunner måtte gå rettens vei. Mange runder måtte til, men etter at vi flyttet sammen, ble endelig samværsavtalen endelig, og han vant på alle punkt. Hans datter skal være hos han annenhver helg, en dag i uka, og ellers annenhver jul og påske. Et rettslig bindende dokument proklamerte at han, på lik linje med barnets mor har foreldreansvar for barnet, og at han skulle ha det som karakteriseres som normalt samvær.
Tross i dette får han ikke arbeide. Ingen inntekt har han. Ingen. Ingenting å kjøpe klær eller leker til sin datter for. Ikke en gang i realiteten penger å ta bussen for å hente henne. NAV gir ingenting fordi jeg tjener for mye. Jeg er nyutdannet lærer og tjener ikke mye. For en lønning i underkant av 20 000 kr i mnd, skal husleie på 9200 kr, strøm, telefon, klær,mat, bil, forsikringer, fritidsaktiviteter og andre ting betales. Jeg forsørger alle. Inkludert hans datter når hun er her, og det som følger med det. Jeg må gi opp snart. I tillegg til dette, mistet jeg den doble barnetrygden fordi jeg ikke lenger anses som enslig forsørger. (!)
Han klarer ikke mer. Han har aldri gjort noe ulovlig. Han har fulgt alle lover og regler. Han har produsert alle dokument UDI og UNE har etterlyst. Han er en mønsterborger, en som så gjerne vil hjelpe til å få familien sin til å fungere. Vil så gjerne være en del av samfunnet. I stedet blir han, og andre med han utstøtt fra samfunnet på denne måten. En fullt oppegående og arbeidsfør mann med samboer, barn, stebarn og enda et barn på vei.
Skammen og underlegenheten det i samfunnet for øvrig fører med seg å ikke kunne bidra til fellesskapet er ingenting i forhold til følelsen det er å ikke kunne forsørge sin egen familie. I tillegg til dette følger også fordommene fra uvitende nordmenn og andre som ikke begriper situasjonen. Man kan ikke forklare til alle hvordan det er. Dette har fått meg til å tenke på alle fordommene vi nordmenn ofte har til innvandrere og kriminalitet. I en situasjon som vår, kan jeg faktisk forstå at noen blir drevet ut på skråplanet. Det er mer enn fristende å arbeide svart, eller gjøre noe som er enda verre. Tross i risikoen ville vi i alle fall sittet igjen med noen etterlengtede kroner. Heldigvis blir ikke det lenger enn med tanken. Men det gir en pekepinn på hvor vanskelig en slik situasjon er.
Vi har til og med spinket og spart for at han skulle få gjennomføre norskkurs 1 og 2. Nå gjenstår 3, men det er det ingen av oss som orker å tenke på nå. For ingenting blir dekket så lenge du ikke allerde har opphold i landet. Jeg er livredd.

Udi har gitt avslag på avslag. Er det ikke det ene, så er det det andre. Dokumenter identitet. Dette gjøres, selv om også det er en kamp for å få til. Neste avslag gis av bla fordi han hadde to overnattinger for lite i mnd med sin datter. Normalt samvær skulle starte først to mnd etter dette. Der etter nytt avslag: Når han da hadde fått normalt samvær, og vi sendte inn dokumentasjon fra Trondheim Tingrett, baserte avslaget seg på bla at han ikke har hatt samvær, eller bodd sammen med barnet i utlandet.
Dette avslaget har advokaten argumentert mot. Datteren hans er både laget og født i Norge, og denne begrunnelsen kommer helt utenom hans sak. Udi svarer da at lovene og reglene de forholder seg til skal beskytte allerede etablerte familieliv, ikke familier som er etablert etter en asylsøkers innreise til Norge. Når man argumenterer for barnets beste, og barnekonvensjonen, blir det skrevet at innvandringspolitiske hensyn er viktigere. At forholdet til barnet brytes er ikke viktig. To til fem år ut av Norges rike vil ikke skade det forholdet. De kan jo snakkes på telefon. (!) Barnet er nå 3, 5 år. Hun vil i realiteten miste sin far.
I tillegg til dette, koster det mer enn en liten slump å søke familiegjenforening. For hver ny søknad må man betale rundt 3000 nkr. Noe man selvfølgelig ikke får støtte til. I vår sak, må min kjære nå søke om familiegjenforening for tredje gang. Denne gang med meg, som hans gravide samboer. Nye 3000 Nkr. Tilsammen har han nå snart betalt den norske stat rundt 10 000 kr bare for det å få levere inn søknader! I tillegg til dette kommer alle advokatregningene, som nå nærmer seg 10 000 kroner, men kommer til å stige mye mer.
Hvordan kan dette ha seg i landet Norge? Han har foreldrerett og samvær. Han har ny samboer gjennom de siste to år. Han venter barn i april. Han har aldri gjort noe annet enn å følge norske lover og regler, aldri gjort noe kriminelt. Aldri løyet om sin identitet. Han har produsert alle papir UDI og UNE har spurt etter. Han har hatt jobb å gå til, men ingen tillatelse til å jobbe, ingen tillatelse til å forsørge sin datter, eller bidra i samfunnet.
Denne uka fikk vi beskjeden om at han nå befinner seg ulovlig i riket. Fristen for avreise var fastsatt til 19 oktober, og står fortsatt ved lag.
Vi venter barn sammen i april. Hva med dette barnet? Har ikke det rettigheter? Hva med når det fødes? Hva med min datter? Skal hun miste sin stefar gjennom de siste to år? Da mister døtrene våre også hverandre, som ser på hverandre som søstre. Det verste er at nå bryter han for første gang norsk lov: Ved å være her. Dette gjør det enda mer komplisert, og vanskelig for oss når vi nå skal levere inn ny søknad om familiegjenforening. Denne vil avslås på det grunnlag at han ikke er her lovlig, og at han derfor må reise til sitt hjemland for å søke der i fra. Problemet er, som det var sist han søkte om dette, at om han reiser, er risikoen meget stor for at han ikke får komme tilbake. At den blir avslått, og at han på den måten stenges ute av landet og muligheten til å være far for sine barn. Vi har både eksempler på dette i nærmeste omgangskrets, og utallige eksempler florerer om man googler etter det på nettet.
Opp i alt dette, og etter en slik behandling er det vanskelig å være en god far/stefar og mor/stemor. Hele tiden tenker man på hva som kan skje. Kan politiet komme på døra og hente han? Hva med barna da?
Det kan ikke være greit? Hva med medmenneskelighet? Hva med barna våre?
Hva med oss norske jenter som har vært så uheldige å forelske oss i en person som kommer fra et annet kontinent? Hvordan skal jeg kunne fortelle barnet jeg bærer i maget at faren ikke fikk lov å være her med oss? Bare fordi han ikke er fra Europa?
HEIA NORGE!
Min samboer flyktet fra et land som ikke forholdt seg til menneskerettighetene. Han måtte flykte fordi han jobbet i en menneskerettighetsorganisasjon som ble offer for trakassering og førfølgelse etter et maktskifte i styresmaktene i Nigeria. Hans kolleger ble brutalt myrdet, og han ble truet på livet flere ganger. Han måtte flykte fra undertrykkelse og myndigheter som gjennom ulike grupperinger misbrukte den menneskerett det er å uttale seg, og forsvare de svake i samfunnet. Paradokset er at han fortsatt den i dag i dag opplever omtrent det samme, bare uten fysisk makt. I dette landet bruker man psykiske virkemidler til å undertrykke. Og det gjelder ikke bare den spesifikke personen, eller klageren, som UDI og UNE så fint formulerer det, men det gjelder også hele hans familie. De helnorske borgerne, også barna.
Det største paradokset minte min samboer meg på da han reagerte kraftig på et innlegg på TV2 nyhetene om hva norske myndigheter setter i gang når nordmenn ufrivillig blir frarøvet sine barn av den andre forelderen som har flyttet ut av landet. DA reagerer politikerne på urettferdigheten, DA teller en dom avsagt i retten.
Vær så snill å svare. Barna fortjener å ha en far. Han fortjener å bli behandlet med respekt.
Det er ikke rettferdig.
Takk for meg.

Mvh
Anne-Stine Meland

Trondheim 03.11.2010

Foto: Privat

Uverdig for Norge

Det er uverdig at en norsk/filippinsk familie som har gitt sine beste år sammen for de fattige i Manilas slum, blir tvunget til vond atskillelse på uviss tid, fordi norsk lov tvinger dem til det.

Det går på menneskerettighetene løs når Norge ikke lar et ektepar som har vært gift og bodd sammen med tre barn i 15 år, få bo sammen i Norge etter at de har gjort en utrolig uegennyttig innsats for fattige i slummen i Manila like lenge. Har egentlig Norge lov til å skille familier på denne måten? Og hva med hensynet til tre barn som skal finne seg til rette i Norge etter mange år i utlandet, og må gjøre det uten pappa tilstede? Familien har blitt rammet av den nye skjerpede loven om gjenforening, men enhver kan forstå at det her ikke er snakk om noen vanlig familiegjenforeningssak.

Les mer her

Faksimile, Drammens Tidende

– Utlendingsnemnda blåser i menneskerettighetene

– Utlendingsnemnda blåser i menneskerettighetene
Flere rettskjennelser kritiserer UNEs saksbehandling. Asyladvokat Humlen vil legge ned hele nemnda.

I tre år har Arild Humlen og Advokatforeningen ført saker for retten for asylsøkere som har fått endelige avslag fra Utlendingsnemnda (UNE). Selv om UNE totalt sett vinner de aller fleste av sakene i retten har Advokatforeningen vunnet godt over halvparten av de sakene de har valgt å føre.

Men den siste tiden har Humlen blitt mer og mer opprørt over hvordan utlendingsmyndighetene har behandlet søknadene før sakene har havnet i retten.

(...)

I et annet ferskt vedtak fra Utlendingsnemnda som også gjaldt utsendelse av en iransk kvinne, skrev nemndslederen i UNE at de ikke kunne ta hensyn til føringene fra en dom i Menneskerettighetsdomstolen fordi dommen var for svak.

– Det betyr kort og godt at en nemndsleder i Norge tilsidesetter Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Det er rett og slett helt sensasjonelt! Det er ikke bare i strid med sunn fornuft, men det som måtte være av rettslige forpliktelser, mener Arild Humlen.

Les mer her

Innvandringspolitiske hensyn viktigere enn barnas rettigheter?

I norsk utlendingsforvaltning i dag er det slik at innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn barnekonvensjonen og EMK ( Europeiske menneskerett Konvensjon). Praksis fra UNE og UDI bekrefter dette. Barn og familiers rettigheter tilsidesettes. Foreldre og ektefeller til norske borgere utvises av landet uten at de har forbrutt seg på straffeloven. Deres forbrytelse er i verste fall at de i løpet av sin tid i Norge har oppgitt feil identitet før den riktige. Praksis i dag synes vilkårlig. Noen får opphold, andre får det ikke.

FNs barnekomite kritiserer norske myndigheter for sin utvisningspraksis. De har levert merknader til Norges 3. rapport om oppfølging av Barnekonvensjonen og ber innstendig om at norske myndigheter endrer sin praksis. Komiteen ber partene at det å å sikre barnets beste er et hovedanliggende når det skal fattes vedtak om utvisning av barnets foreldre.

Norske myndigheter ignorerer den krasse kritikken fra FN's Barnekomité. I tillegg ignorerer de kritikk fra Europarådet.
ERCRI - (Den Europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse) ber norske myndigheter sikre retten til privat- og familieliv.

HVA VIL DEN NYE REGERINGEN GJØRE MED DETTE?

I dag utvises foreldre dersom de på et tidspunkt oppga feil identitet. Er det i tråd med allmen rettsoppfattning at norske myndigheter kan skille foreldre og barn i 5 år eller mer fordi man av ulike årsaker, redsel kan være en, har oppgitt feil id ved ankomst til Norge. Vi har sett eksemler på saker der UNE konkluderer med at det å ha barn i Norge ikke vurderes som særlig tilknytning til riket, selv om samværet er dokumentert. Hvordan skal man forklare et barn at Norge ikke anser at hun gir grunnlag for at pappa/mamma har tilknytning til riket?

UNE,s argument er at vi må utvise de som har kommet på feil identitet for å sende sterke signaler til "lykkejegere".

Det gjør de foreksempel ved å utvise en far til en 2 år gammel jente, som er gift og bor med barnets norske mor og har hovedansvaret for barnet mens mor er på jobb.

DETTE ER EN FORFERDELIG BEHANLING AV MENNESKER SOM FÅ ER KLAR OVER SKJER I NORGE. DET ER OGSÅ DISKRIMINERING PÅ HØYT NIVÅ SOM SKAPER EKSKLUDERING ISTEDET FOR INKLUDERING I INTEGRERINGSPOLITIKKEN. DET SKAPER HAT OG HARME FOR DE SOM OPPLEVER DETTE. DE LANGSIKTIGE KONSEKVENSER DET VIL GI DE BARN OG FAMILIER SOM OPPLEVER DETTE, ER GANSKE SÅ SIKKERT IKKE OPPLØFTENDE.

Mvh Multikulturelle-familier

Tvangsseparering kontra retten til familieliv

Er retten til familieliv kun forbeholdt etniske norske i Norge? Skal det automatisk være avslag på familiegjenforening dersom personen tidligere har fått avslag på asylsøknad og brutt utlendingsloven?

INNVANDRINGSPOLITISKE HENSYN VIKTIGERE ENN Å OPPFYLLE MENNESKERETTIGHETER?

Det å gi feil identitet, er det et brudd på loven så grovt at man kan splitte mann og kone, og skille steforeldre og stebarn, eller foreldre og barn ?


Les mer på Multikulturelle familiers forening

Bilde er lånt fra Multikulturelle Familiers Forening

Får hjelp av innvandrerrådet

Drammen Innvandrerråd starter i dag en underskriftskampanje for å hindre at to mindreårige barn skilles fra sin far.

-Vi ber nå alle innvandrerorganisasjoner gå sammen om en solidaritetsaksjon. Det gjør fordi vi mener alle barn har rett til å være sammen med sine foreldre, sier leder av Drammen Innvandrerråd, Ali Duymaz.

Han mener Moke Mutulus forbrytelse - å oppgi falsk identitet - er mild sammenlignet med blant andre Mullah Krekar, flykaprere og heroinsmuglere som har fått bli i landet.

Les mer her

Tvangsskilt av norsk asylpolitikk

Katrine Tungland Simsek feiret sin tre års bryllupsdag alene, mens ektemannen Saban sitter i et hus i Istanbul i Tyrkia. Han ble tvangssendt tilbake til hjemlandet.

- Jeg føler meg presset ut av mitt eget land, sier 23 år gamle Katrine Tungland Simsek til Aftenbladet.

26. mai vinket hun trist farvel til 22-åringen hun har vært gift med siden 2. juni 2001. Han satte seg på et fly til Tyskland og Tyrkia to dager før utløpet av fristen politiet hadde gitt ham til å forlate Norge og Schengen-området.

Saban Simsek er utvist fra Norge - og hele Schengen - for fem år framover. Grunn: Han oppga falskt navn og identitet da han kom til Norge som asylsøker for fem år siden.

Les mer her

Ikke nok å være gift hvis du har løyet om navnet ditt

Ingen skal utvises fra Norge hvis det er et «uforholdsmessig tiltak» overfor vedkommende eller den nærmeste familien, ifølge utlendingsloven. Myndighetene skal blant annet holde seg innenfor den europeiske menneskerettskonvensjonen, som har en artikkel om rett til privat- og familieliv. Likevel ble tyrkisk-kurdiske Saban Simsek utvist fra landet. Årsaken er at han oppga falsk navn i politiavhør da han kom til Norge i 1999. Dette skriver Stavanger Aftenblad i dag.

Bakgrunnen for saken er at Simsek oppga falskt navn og løy om sin bakgrunn i politiavhør da han søkte asyl i Norge i 1999. Den 26. mai i år forlot Simsek Sauda, Norge og kona gjennom tre år, Katrine Tungland Simsek. Men først prøvde han alle andre muligheter og klaget blant annet til Utlendingsnemnda for å få vedtaket om utvisning omgjort. Men det nyttet lite, løgnen i politiavhøret veide tyngre enn hensynet til kona.

Les mer her