Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg helt fortapt.
Jeg er ei ung, norsk kvinne fra Kløfta, som har en ektemann i Pakistan. Jeg kontaktet UDI, og fikk informasjon om hvordan forloveden min skulle søke om forlovedestillatelse til Norge, og hvilke krav som stilles. Vi gjorde klar alle dokumentene og søkte om tillatelsen i januar 2010, i håp om at han ville få denne tillatelsen og vi vil kunne gifte oss til sommeren. Vi var lykkelige og så frem til å kunne bo sammen, og gjorde klart alt til bryllupet og vårt nye liv sammen. Jeg bestilte lokale i Lillestrøm, kjøpte meg møbler og gjorde klart alt sammen.
Så fikk vi det grusomme brevet, om at han fikk avslag på tillatelsen. Jeg ble så lei meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte, ’’hva? Er inntekten min for lav??’’. Jeg hadde lest på nettsiden til UDI at studenter ikke trenger å oppfylle kravet til tidligere inntekt, og det var det jeg ble fortalt da jeg spurte etter informasjon før vi søkte. Men etter at forloveden min fikk avslag på tillatelsen, tok jeg kontakt med UDI igjen, og da fikk jeg vite at det gjaldt studenter på høyskole/universitet og ikke videregående skole. Hvorfor er det slik? Man er jo student i begge tilfeller. Man bruker like mye tid på utdanningen sin når man går på videregående og når man går på universitetet, det gjorde jeg ihvertfall! Jeg har jobbet veldig hardt på skolen for å kunne få en bra framtid, og jeg vil fortsette med det på universitetet også. Jeg har stått på og fått veldig gode karakterer i flere år. Men skolearbeidet mitt hindret meg i å jobbe fulltid, det går jo ikke ann å jobbe fulltid selv om man går på videregående skole! Det var i mars 2009 jeg fylte 18 år, og i slutten av april fikk jeg jobb. Jeg måtte jobbe ved siden av skolen resten av dette året, og det er derfor jeg ikke fikk nok inntekt for det året.
Selv om jeg går på videregående skole, så har jeg rett til å gifte meg med den jeg vil. Jeg er veldig glad i mannen min, og det går ikke en dag uten at vi snakker sammen på Skype, MSN, meldinger og telefon. Jeg har vært med han i en lang periode, og vi ville så gjerne gifte oss og få muligheten til å leve sammen.
Derfor bestemte vi oss for å klage på vedtaket, og få en advokat på saken. Behandlingstiden på klager i UDI er på 11 måneder, hvis de ikke gir avslag igjen da, da er det ny klagebehandling hos UNE på ca 6-7 måneder. Jeg klarte ikke å vente så lenge for å møte kjæresten min, og jeg bestemte meg for å dra til Pakistan og gifte meg med han der. Jeg dro dit i slutten av september, og var der en hel måned. Vi hadde det kjempe koselig der, jeg er så glad for at jeg dro dit og fikk tilbringe tid med han! Jeg var kjempe lei meg for å måtte komme tilbake uten han, men jeg må nesten jobbe.
Så var jeg hos advokaten min og leverte ekteskapsattesten, og lønnslipper der det står hvor mye jeg har tjent per 30.11.10. Det var på over 234 000 kr, noe som ligger over kravet på 225 400 kr. Dette er dokumentert i lønnslippene, men så er det enda en regel i UDI om at dette ikke vil bli godkjent før de får skatteoppgjøret for 2010, noe som kommer i juni 2011! Klagesaken min er på vent på grunn av dette, og nå må mannen min og jeg vente enda 6 måneder før vi kan få saken til å gå videre! Hvor absurd er ikke det? I skatteoppgjøret vil bruttoinntekten min være over kravet på 225 400 kr, fordi jeg har allerede tjent over det per 30.11.10. Hvorfor kan ikke det blir godkjent av UDI, slik at klagesaken kan gå videre nå?
Jeg er norsk statsborger, og jeg jobber og betaler skatt hver måned. Er dette det jeg får igjen? Det er så lett å lage slike regler, og be en person vente i så så mange måneder, men det er så vanskelig å få den tiden til å gå. Jeg har det utrolig vanskelig akkurat nå. Hvorfor tas det ikke hensyn til dette? Så mye av mitt og min manns liv går bort til å vente på alt dette, bare for å kunne dokumentere enn inntekt over kravet i juni, noe som kan dokumenteres nå også.
Livet til mannen min har vært på hold siden han søkte om tillatelsen i januar 2010. Hadde jeg klart å leve i Pakistan, så hadde jeg flyttet dit med han. Men det er så farlig å leve der nå, det er så vidt jeg tørr å sitte på flyet ned dit. Også er han der nå. Det skremmer livet av meg. Hver dag går jeg rundt og tenker på at mannen min er i et område der det skjer eksplosjoner nesten hver eneste uke. Jeg er så redd for at det skal skje han noe der nede, mens vi venter på at han får tillatelsen. Hva om han er i en butikk en dag for å handle noe, og noen sprenger en bombe i området?? Jeg blir helt syk av å tenke på dette hver eneste dag, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis det skjer han noe.
Jeg vet hvorfor det stilles krav til at jeg skal ha en bruttoinntekt på så så mye, for det er jeg som skal forsørge han før han får seg jobb her. Men en ting jeg er sikker på, er at han kommer til å få seg jobb veldig raskt her. Mannen min er en hardtarbeidende person, og vi begge har store ambisjoner i livet. Han er kjempe flink på språk, og kan allerede 4 språk. Han kommer til å snakke bra norsk på kort tid, og komme seg inn i samfunnet og få seg jobb. Dette er noe jeg og mannen min har tenkt på lenge, og vi vil virkelig ha et godt liv sammen. Det er ikke sånn at han ikke kommer til å jobbe eller gjøre noe når han kommer hit. Det er ikke derfor han vil komme. Han og jeg vil ha et liv sammen, der vi kan leve godt og ha en egen familie.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal vente i 6 måneder til, for å kunne møte mannen min igjen. Vi vil tilbringe tid sammen, leve sammen, ta vare på hverandre og være der for hverandre. Vi klarer ikke å leve i hver vår del av jordkloden, det er så vanskelig!
Alle dokumentene er i orden, det er bare denne inntekten for 2010 som er avgjørende. Og nå er det jo helt sikkert at jeg tjener over 225 400 kr i løpet av dette året, fordi jeg har allerede i november tjent over det. Hvorfor er jeg nødt til å kaste bort 6 måneder til i vente på skatteoppgjøret? Det er dokumentert at jeg har en inntekt over kravet for 2010 med lønnslippene mine fram til november, og det vil bli dokumentert i skatteoppgaven, og selvangivelsen også. Disse vil jeg kunne få lenge før juni, mellom januar og mai. Hvorfor kan ikke disse dokumentene bli godkjent da? Hvorfor er det så viktig å vente helt til juni? Det virker så bortkastet, det er dyrebar tid som går bort på å vente. Kan du være så snill og hjelpe meg her? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, alt virker så utrolig vanskelig, og det er ikke til å holde ut. Her sitter jeg nå midt på natten, og legger ut alt jeg har på hjertet til deg. Hvordan skal jeg holde ut i 6 måneder til?? Er det ingenting som kan hjelpe?? Vær så snill og hjelp meg, snille! Jeg vil bare være med mannen min, er det for mye å be om?
Jeg konktaket UDI-direktør Ida Børresen, og fikk som svar at saksbehandlerne i UDI bare følger reglene som kommer fra Regjeringen og Stortinget. De sier selv at reglene er firkantet, og at de har hatt en del uheldige konsekvenser. De har sagt ifra til Justisdepartmentet også, men ingenting har skjedd. Hvorfor skjer det ikke noe? Dette berører veldig mange mennesker, livene til folk er på vent på grunn av disse sakene! Hvorfor skjer det ingen endring i dette? Hvorfor blir folk oversett? Dette er mailen jeg fikk på vegne av Ida Børresen:
Jeg har forståelse for at din situasjon oppleves vanskelig, og jeg beklager at våre saksbehandlingstider for tiden er lange. Det er dessverre slik at den nye utlendingsloven og forskriften, som trådte i kraft 1.1.2010, krever utskrift av siste ligning som dokumentasjon på at underholdskravet er oppfylt. Det vil si at for alle som oppfyller underholdskravet nå i 2010 vil det ikke være mulig å skaffe nødvendig dokumentasjon på dette før i juni 2011. Jeg har forståelse for at dette virker firkantet, men det er slik reglene som er gitt av Regjeringen og Stortinget er. UDI har sett at det nye regelverket får noen uheldige konsekvenser, og det har vi også gjort Justisdepartementet oppmerksom på men så lenge reglene er slik de er nå så er vi nødt til å forholde seg til dette når vi behandler saker."
Jeg syns vi burde gå sammen og skrive et brev til statsministeren og justisministeren om disse reglene, og arrangere en underskriftskampanje før vi leverer brevet til dem! Vi må fortelle hvor viktig dette er, og hvor vanskelig det gjør det for oss alle å ha det bra.
