torsdag 20. januar 2011

"Lenes" historie

Alt startet i januar 2006 da jeg traff min mann, som da var asylsøker. Som så mange andre hadde han ikke noe informajon på forhånd hva det innebar å søke asyl, og han ikke ikke hørt om dette tidligere. Min mann hadde opphold i Spania på tiden han søkte asyl i Norge, men hadde valgt å lage opp en historie til Norske myndigheter på oppfordring fra andre asylsøkere han tilfeldig traff i Oslo sentrum! Dette var nok den største feilen han ville gjøre i livet, og noe han i ettertid har angret over.

Han fikk avlag på asylsøknad, uten noe mer informasjon etter dette. Han valgte å fortsette å være i Norge da han hadde møtt meg. På dette tidspunktet reise han til Spania der han har sitt opphold for å hente sine papirer, for så å komme tilbake å være med meg. Vi var klar over at det var 3 mnd som gjalt. I januar 2008 giftet vi oss på Oslo tinghus i troen på at han fortsatt var lovlig i landet med sine spanske papirer. For å kunne gifte seg i Norge må man ha lovlig opphold på tidspunktet vigslen skjer, og dette var det ingen som sa noe på.

En uke etter vi giftet oss, gikk vi til politiets utlendingenhet i Brugata for å søke familiegjenforening, noe vi aldri vil glemme. Dette var ca 1 mnd før jeg hadde termin, så jeg var høygravid, og så endelig et lys i tunnelen. Vi skulle få være sammen for alltid...trodde jeg da i ca 30 min. Plutselig kom det sivilpoliti inn døren og spurte min mann om id kort. Hun som hadde mottat vår søknad hadde varslet politiet. Det satt på han håndjern, og uten å ta hensyn til han eller meg førte de han ut i bilen og reiste. Der sto jeg igjen i en psykose...viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..gråt og skrek! Dette var virkelig noe av det værste jeg har vært med på! Jeg var hos politiet dagen etter for å snakke med dem å håpet å møte han før de sendte han ut! Dette var helt umulig, jeg følte meg som en kriminell!

Fikk fullmakt fra mannen og ringte udi, og de kunne opplyse om at han hadde fått varsel om utvisning i 2006, og utvist i 2007. Dette visste hverken jeg eller han noen ting om! Ingen beskjed hadde vi om dette. Siden han nå ble tatt igjen etter første utvisning laget de en ny utvisning for han, den første fra 2007 var på 5 år, mens denne gangen fikk han livstid. Tross at han aldri hadde blitt informert om den første! Det eneste som kunne hjelpe oss nå var hans opphold i Spania. Men så onde som Norske myndigheter er, så ville de gjøre alt de kunne for at Spania skulle trekke oppholdet tilbake, så han aldri kunne komme tilbake i Schengen, dette til tross for at vi hadde et barn i vente. At mennsker kunne være så onde hadde jeg ikke trodd, men UDI visste sitt sanne.

Takk gud, så avviste Spania dette, siden han ikke hadde noen problemer der, så utvisning fra Schengen var ikke mulig, dermed ble han kun utvist fra NORGE! Det tok ikke mange ukene før han var tilbake i Norge og trosset denne utvisning, for han visste jeg skulle føde når som helst, og han kunne ikke la meg være alene. Ingenting stopper kjærligheten, og spesiellt ikke kjærligheten til sitt barn.
Desverre skulle han ut en kveld men noen kamerater og ble tatt igjen. Han kjente desverre ikke de beste menneskene, og var ikke på de beste stedene. Dermed var det ut igjen, rett før fødsel...
Mange valg man skulle ønske man kunne gjøre om.

Vår datter ble født mars 2008 <3 det største som har hendt meg. Første jeg gjorde var å ringe min mann å fortelle om den nydelige prinsessen vi hadde fått og stemmen jeg hørte var så glad å trist på samme tid. Det tok meg 1 1/2 mnd før passet var i orden og vi fikk reise til Pappa i Spania. Dette var et stort øyeblikk fullt av følelser. Etter turen i Spania på to uker, måtte vi tilbake til Norge. All frustrasjonen av å ikke ha mannen med meg og være helt alene med mitt første barn var ikke til å holde ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Advokat jobbet på spreng for å få forandring i saken, men ingenting hjalp! Legeerklæringer hadde jeg også, men UDI brydde seg ikke!

SÅ kom vedtaket fra advokat, der hun kunne fortelle at Udi hadde satt ned utvisningen fra livsvarig til 5 år, for hensyn til barnet! Dette var tross alt en lettelse, selv om 5 år er fryktelig lenge! Når mannen fikk høre dette, ble han gal.."5år uten deg og min datter" var det han klarte å si..Noen uker senere var han tilbake i Norge! Advokaten visste om dette, og sa klart ifra at dette ikke var lurt, men hun skulle ikke si noe. Så bodde vi lykklige sammen i 4 mnd før vi bestemte oss å flytte til Sverige! Vi orket ikke leve i skjul lenger, og tenkte å forsøke å flytte. Vi ble overrasket over behandlingen vi fikk i Sverige, litt mer enn 1 mnd etter søknaden var sendt inn fikk han opphold! Jeg gråt og lo om hverandre og visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Min mann ble stum, og ville ikke tro det jeg leste for han. ENDELIG!!!

Så for oss endte det forholdsvis godt, og vi bor fortsatt i Sverige å venter på å flytte tilbake til Norge i 2013. Venter vårt andre barn i mai 2011.

(dette er en veldig sterk historie for meg, som jeg vist nok har fortrengt litt, for mens jeg satt og skrev kom alt tilbake og jeg klarer ikke å slutte å gråte) Skulle virkelig ønske ingen andre måtte oppleve dette!

9 kommentarer:

  1. Jeg er nok ikke den eneste leseren som også må innrømme noen tårer i øyekroken av denne historien...

    SvarSlett
  2. Ja Tårene i øyenkroken kom. Utrolig sterk historie. Jeg vet om en lignende historie der hun og datteren tilslutt flyttet til Sverige og søkte og ikke etter lang tid var manne/pappa i Sverige med dem.

    Jeg er utrolig glad at vi har et så snilt og raskt behandlende naboland.
    Jeg vet at om vi igjen må kjempe mot norge, så gir vi fort opp og flytter dit vi og.

    Skulle ønske at Norge kunne dratt til Sverige på litt opplæring om behandling av saker.

    SvarSlett
  3. Rørt til tårer jeg. Er så godt å lese sånne historier og igjen og igjen viser det at den som ikke gir opp kommer lengst men det er en lang vei å gå, lang vei.Enig med deg at det rører opp i mange tanker og følelser.Ønsker dere allt det beste i tiden fremover.Varme tanker til dere fra meg.

    SvarSlett
  4. Jeg foler med alle som er i denne situasjonen og lignende,selv er jeg i min manns hjemland naa saa lenge jeg har mamma permisjon og venter paa avgjorelse fra udi.men jeg har noen sporsmaal,hvor lenge maa man bo i sverige og hvilke villkaar maa oppfolges for aa faa familiegjenforening der?er desperat etter en losning og frykter min mann blir bortvist...

    SvarSlett
  5. Hei alle som kjemper for kjærligheten!

    Heg har akkurat startet en blogg om nettopp EØS-løsningen;

    http://grenseloskjaerlighet.blogspot.com/

    SvarSlett
  6. så utrolig glad på dine vegne.. men utrolig leit at du/dere måtte tvinges ut av landet for å få leve sammen.

    SvarSlett
  7. uff...jeg graater og..........bra at dere er sammen i allefall!!!
    Klem fra meg

    SvarSlett
  8. Ohhh jeg gratulerer dere masse både for at dere venter andre barnet npå og både for at allt ordna seg. Og ønsker dere godt nytt år full av glede lykke og kjærlighet:)

    Lene er det mulig og kontakte deg privat for jeg ville trenge kanskje litt info siden jeg selv og min kone vil kanskje slite med opphold osv?

    SvarSlett
  9. jeg er så glad for å få lese en historie med lykkelig slutt! Du ga meg håp på at kanskje situasjonen min er ikke så fortapt, og at det fins mirakler :) takk skal du ha! jeg er lei meg for alt du har måttet gå gjennom.. Håper at familien din kommer til å leve et lykkelig liv videre, full av kjærlighet. mvh

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.