torsdag 27. januar 2011

Annabelles historie

Jeg ble kjent med Thompson i Spania Desember 2007, hvor han bodde på studentvisum (som senere viste seg var gått ut), vi innledet et forhold, og jeg var ofte på besøk hos han i Spania. Allerede i Mars 2008 ble jeg gravid, og jeg bodde sammen med han frem til August, hvor vi også var på den første ultralyd undersøkelsen sammen.

Jeg besøkte han enda en gang i Oktober, men det ble for sent i svangerskapet å reise ned før etter fødselen (terminen var 26. Desember) Da jeg fødte den 13 Desember, bestemte han seg for å reise fra Spania og ned til Norge for å kunne være sammen med oss, noe jeg mente ble veldig tullete siden han ikke hadde papirene sine i orden, men han hadde bestemt seg og var umulig å rikke; han skulle være sammen med oss. 15 Desember dro han fra Madrid, Spania og kom til Norge hvor han ble stoppet i Oslo. Her fant de fort ut at han ikke hadde sine ordentlige papirer (han innrømmet alt selv) og han sonte 1,5 mnd, og fikk i etterkant tilsendt alle sine dokumenter fra Nigeria for å kunne bevise sin identitet.

I tiden etter ble han inlosjert på asylmottak, først i Oslo området, så i Kristiansand, men valgte heller å bo sammen med oss. Vi søkte om familiegjenforening, som i hovedsak må søkes fra hjemlandet, men naive som vi var håpte vi jo på det beste. Han hadde også en asylsak som skulle bli behandlet, grunnet kult medlemskap i hjemlandet - som han hadde brytt ut av, og advokaten hans hadde sagt at han gjorde best i å holde seg ute av Nigeria i minst 3 år.

Han fikk avslag på asylsøknaden, og vi ventet bare på å få svar på familegjenforeningen. Samtidig fikk vi utreise datoen som skulle være i August 2009, vi klagde og søkte på nytt, og fikk vite at han kunne være i landet til klagen var behandlet.

Så en kveld, mens han var i Oslo, ble han stoppet helt uventet av politi som skulle se ID kortet hans og samtidig ransake han. De fortalte han at han hadde fått avslag og dermed oppholdt seg ulovlig i landet, de tok han til Trandum camp, hvor han fikk ringe meg, som var i Kristiansand, og fortelle hva som hadde hendt. Vi fikk vite at vi kunne besøke han i 30 minutter, og at jeg kunne ta med meg en liten bag med tingene hans, så vi heiv oss på veien. Min stemor, meg og Angela (som var da 11 mnd). 1-2 timer før vi nådde frem ringte han og gråt og var veldig nedfor. Han sa at han ikke orket å leve uten datteren sin og meg, og var nesten helt utrøstelig. Jeg fikk roet han ned det jeg kunne, og fortalte at vi var fremme om ikke så altfor lenge. Da vi omsider kom fram ble vi hentet av en mann av personalet, han forklarte at vi ikke kunne se han likevel. Hvorfor spurte vi, og historien var at han hadde angrepet 2 av vaktene og ble sett på som en fare for andre og sperret inne. Ikke kunne jeg ringe han heller mens jeg var der. Jeg spurte om jeg kunne låne toalettet å skifte på Angela, siden det var så kaldt ute i bilen, men det kunne jeg absolutt ikke! Han hadde fått med seg politi, og eksorterte oss ut.

Tidlig på morgenen fikk jeg telefon fra en hyggelig politimann som skulle følge han på flyet, som sa jeg kunne få snakke med Thompson. Thompson forklarte at etter jeg snakket med han på telefonen, hadde 2 vakter overfalt han, sprayet han med tåregass og sperret han inne. De hadde ment at han var en fare for seg selv i og med at han hadde forklart meg at han ikke ville leve mer ..

I ettertid fikk vi brev fra UDI hvor klagen var behandlet, og avslått. At han hadde barn i landet hadde ingenting å si siden hun bare var 11 mnd og ikke kom til å huske eller trenge faren sin. Han ble utvist i 5 år, hovedsaklig pga. innreise med falske dokumenter.

Vi har nå vært i Nigeria to ganger, først i Januar - Mars 2010, og så Juni - November 2010. Angela, som nå er 2 år, merker jeg er litt forvirret. Hun skjønner ikke helt hvor pappa er. Når jeg spør henne sier hun at enten er pappa i telefonen, eller så er han på butikken å kjøper tyggis. Hun snakker med han hver eneste dag, men er nok fremdeles for liten til å forstå at pappa ikke kan være her. Jeg forteller at pappa må passe på Grandma` og Grandpa`, og det aksepterer hun.



Mi stemor skrev et dikt om akkurat dette;

Milene var mange
Veien var lang
Men vi måtte av sted
Se han en siste gang
De hadde bestemt
At han ikke kunne bli
At det de gjorde var ulovlig
Hadde ingenting å si

Dyrebar last
Hadde vi med
Han skulle sin datter
En siste gang se
Det kunne ta år
før de fikk møtes igjen
Så tungt og trist
For hennes kjære, vår venn

Etter seks timers kjøring
Var vi endelig der
Vi ble møtt og fulgt inn
''Hør nå her''
Dere kan ikke treffe ham
likevel
Han sitter i en sikkerhetscelle
Helt for seg selv

forbauset og målløse
Kan man si at vi ble
hvordan kunne nå dette skje
Vi har kjørt mange timer
Veien var lang
For å få se ham
en siste gang

Han sa han har skadet to
Som jobber her
Han laget mye styr
Og besvær
Men han glemte å si
at de angrep han først
la ham i bakken
gjorde frykten hans størst

Med tåregass
blendet de øynene hans
uten at han fikk en eneste sjans
De hadde hørt han fortelle til oss
At han ville dø
Han ville slettes ikke sloss

På 48 timer ble livet hans snudd
ulovlig arrestert
Alt ble helt skrudd
For sånt som dette
Skulle ikke skje
Vi bor jo i Norge
Gjør vi ikke det?"

Foto: Privat

7 kommentarer:

  1. Det er fryktelig trist å lese historien deres. Jeg kjenner frykten sprer seg i kroppen når jeg leser om det som hendte på Trandum. Umenneskelige rett og slett. Og dette skjer i Norge....
    Det er godt å se at dere har mulighet til å reise og bli en periode hos han i Nigeria. Da får han noe tid med dere.
    Men jeg forstår ikke hvorfor dere har fått 5 år. Burde dere ikke få det ned til to års utvisning grunnet barn i Norge? Det bør dere nesten sjekke. Ta godt vare på dere selv og kjærligheten.
    Klem til dere

    SvarSlett
  2. Jeg krysser fingrene for dere og håper det ordner seg <3

    SvarSlett
  3. Hei og takk for kommentarer! Siv: Ja, jeg syns også det var litt rart at vi fikk 5 år, men i papirene fra UDI var det begrunnet med at han reiste til Norge på forfalsket dokumenter fra Spania og dermed begikk et lovbrudd. Ellers sto det også at saken var fremdeles til behandling hos UNE, og at det kunne være at de gikk ned til 2 år. Jeg har både mailet og prøvd å få tak i dem på telefon, men jeg får ikke svar. Nå har det gått over 1 år siden han ble sendt ut, og jeg har enda ikke mottatt noe som helst fra UNE. Jeg har jo også forstått at dette kan ta endel tid, men vi håper jo på det beste. Politimannen som fulgte han på flyet fortalte også at vi kunne søke om å få den opphevet ved særskilte omstendigheter, men jeg vet ikke hvor stort grunnlag vi har for det.. Han har b.la fått et skriv fra politiet i Nigeria hvor det står at livet hans er i fare om han blir værende i landet, men nå vet jeg ikke om det er nok, men det er alltids lov å prøve! :-)

    SvarSlett
  4. Blir rystet av deres historie, men ikke sjokkert over UDI sin behandling... Om du går inn på "Slipp Maria Amelie fri" På facebook, vil du se mange mennesker som nå er rystet over hvordan Udi behandler deg og mange andre... Her er det mange oppegående mennesker som vil gjøre hva de kan for at asylpolitikken må forandres..

    Tenkte kanskje det ville vært fint å møte mennesker som faktisk mener det samme som deg om Udi/Une..

    Uansett, ønsker deg masse lykke til, for mor, far og barn...

    SvarSlett
  5. Heisan,

    Dere er nå et fint par og det er jo uheldig at han selv valgte å bruke falske dokumenter men egentlig så er det jo bare papirer og ikke det store lovbruddet for han hadde vel grunn til at han gjorde det.

    Men nå som dere har vært i Nigeria så er jo det også flott. Afrika er jo et fint sted å være selv om jeg ikke har vært i Nigeria men jeg har vært på Elfenben Kysten og Kameroon og synes begge var fine steder å være. Kommer nok til å dra tilbake dit også.

    Etter å ha sagt det så ville jeg nå også tippe på at det kan være litt "farlig" for deg som er så blond å være i Nigeria men det vet du vel bedre en meg...

    Lykke til med telefon og tyggis pappaen!

    SvarSlett
  6. Takk for masse fine tilbakemeldinger. Jeg syns det er flott at det er så mange som engasjerer seg, og hvem vet, kanskje en dag vi også blir hørt? :) Anonym: Takk for tipset! Jeg mener jeg allerede har meldt meg inn i gruppen "slipp Maria Amelie fri" :) Natalie: Du har rett, det er utrolig flott i Afrika. Jeg har vært i Nigeria en stund, og ja, man må ta sine forhåndsregler, men tror det gjelder alle som kommer fra Amerika/Europa. Men syns ikke det er så ille, selvsagt får man masse oppmerksomhet - noe negativt men masse positivt. Men man går ikke ut alene, det kan være farlig. Nå bodde jeg i en veldig rolig by i forhold til andre steder i Nigeria. :-)

    SvarSlett
  7. Hei...Lykke til med fremtiden.Gi ikke opp.Jeg har selv barn med en fra Nigeria,og det er et fint land,men dessverre mye uro innimellom.Abuja er flott!!!Klem til dere

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.