mandag 30. mai 2011

AKSJON BADEAND – send en and til Statsministeren!

Vi foreslår at aksjonen foregår i regi av organisasjonen ”Grenseløs Kjærlighet”. Vi tror ”slagkraften” blir større dersom endene sendes inn samlet, sammen med et oversendelsesbrev fra organisasjonen. Vi fester en lapp rundt ”halsen” til hver and, hvor vi skriver navn og et lite, kortfattet, personlig ”rop om hjelp”. For eksempel: ”Jeg heter Trine. Er gift med Morad fra Jordan, og vi har to års bryllupsdag i juli. Vi elsker hverandre, men myndighetene forteller oss at ekteskapet ikke er reelt og hindrer oss i å leve sammen. Du kan og bør gjøre noe med dette, Jens!”, eller: ”Hei, jeg heter Robin og er 2 år. Jeg savner pappa`n min! Kan du hjelpe meg, Statsminister?”

”Grenseløs Kjærlighet” påtar seg organiseringen rundt dette. Send en mail med navn, ditt/deres ”rop om hjelp”. Kanskje noen vil sende flere ender, f.eks. en for hvert barn som venter på en av sine foresatte, eller om du ”bare” er sympatisør. Det er stor variasjon i pris på badeender, men tenker at kr. 30,- pr. and er realistisk pris. Dersom dere vil være med får dere mail tilbake med informasjon om kontonummer o.l., og dere setter inn penger etter hvor mange ender dere vil sende. Dette må skje raskt, og innen de fire neste dagene. Dersom vi sitter igjen med et overskudd, vil dette tilfalle organisasjonen ”Grenseløs Kjærlighet”.

Vi skal gjøre alt som står i vår makt for å gjøre media oppmerksomme på dette tiltaket, så får vi bare håpe på bra respons. Uansett, all oppmerksomhet rundt dette er positivt! Hiv dere på! JO FLERE, JO BEDRE...

Vil du være med på Aksjon Badeand? Send mail til: trine.solberg@hotmail.com





Her får anda Veranda politieskorte over veien
Det var i begynnelsen av mai stokkanden slo seg ned på verandaen i statsministerboligen i Inkognitogata i Oslo. Siden da har Stoltenberg og familien på nært hold kunnet følge andemor og etter hvert en flokk andunger, som ble klekket for rundt et døgn siden.

tirsdag 24. mai 2011

Mrav sultestreiker i desperasjon

I går fikk Mrav beskjeden: Kona utvises i to år, og familien splittes i halvannet år til.

– Jeg er helt knust. Det føles som jeg er i ferd med å kollapse, sier Mrav Avetyan.

I går fikk han beskjeden han har fryktet mest fra Utlendingsnemnda (UNE) – kona Olga som bor i Russland med datteren Polina er erklært utvist fra Norge. De får tidligst søke om å komme tilbake om over ett år. Bussjåføren Mrav parkerte bussen da han fikk beskjeden fra Utlendingsnemnda i går. Han føler seg ikke i stand til å ta ansvar for passasjerer og medtrafikanter i Levanger.

Desperat sultestreik

Like etter at han fikk brevet, bestemte han seg for å gå til sultestreik. I ren desperasjon.

– Jeg ser ikke flere muligheter. Vedtaket fra nemnda er endelig. Jeg kan ikke forstå at systemet kan være så urettferdig, sier Mrav Avetyan og bøyer hodet i hendene.

Han puster dypt. Øynene fylles av tårer.

(...)

Nemnda er fullt kjent med at vedtaket splitter familien, men hensynet til NOU 2004:20 går foran.

I dette dokumentet heter det at «Ingen av bestemmelsene i barnekonvensjonen er imidlertid i seg selv til hinder for at det treffes vedtak om utvisning».


Les mer her

Faksimile: Trønder-Avisa

Skriftlig spørsmål fra Arve Kambe (H) til justisministeren og svar fra Storberget

Spørsmål


Arve Kambe (H): Jeg er blitt kontaktet av en etnisk norsk kvinne som i 2.5 år har vært gift med en mann med utenlandsk opprinnelse. Han har fått avslag på arbeids- og oppholdstillatelse. UDI mener at ekteskapet er pro forma. Avslaget er basert på betraktninger om aldersforskjell, kultur og intensjoner. Hvordan sørger statsråden for at UDI tar beslutninger på basis av dokumentasjon på saker til behandling og ikke på generelle betraktninger, samt å likebehandle kjønnene også i tilfeller ved større aldersforskjell?

Begrunnelse
Jeg er blitt kontaktet av en kvinne som opplever at UDI tar beslutninger basert på generelle betraktninger om alder og kultur, uten å prøve å avklare eller dokumentere hva som er tilfelle i det konkrete ekteskapet. Hun opplever at UDI tar sin beslutning ut fra hva de tror mannen har tenkt da han inngikk ekteskapet. Hun opplever at dette setter rettssikkerheten ut av spill, da det ikke er mulig å dokumentere hva folk har tenkt. Det kan verken det impliserte ekteparet og for den saks skyld heller ikke UDI. Grunnen til at jeg velger å stille spørsmål i en slik enkeltsak er UDIs måte å argumentere på og det som etter mitt syn kan være mangel på dokumentasjon, rettssikkerhet og likestillingshensyn. Paret møtte hverandre våren 2008. Mannen var da asylsøker. De ble venner og etter hvert ble de et par. På høsten søkte de Folkeregisteret om å kunne gifte seg. De fikk klarsignal fra Folkeregisteret, og giftet seg i den lokale kirken med familie og venner til stede i desember 2008. To år etterpå ble mannen bedt om å reise ut av landet for å søke om familiegjenforening med sin kone fra hjemlandet. Han gjorde som han ble bedt om. I de to årene fra ekteskapet ble inngått og til han reiste, levde de sammen som ektepar. Begge hevder at det er ekte kjærlighet mellom dem. Gjennom bilder, utsagn fra familie, arbeidsgivere, kolleger, venner og mennesker som har delt deres felles fritidssysler, har de dokumentert at de har levd sammen. Det rutinemessige intervjuet hos Politiet viste også sammenfallende svar fra de to partene. Paret har gjentatte ganger invitert til inspeksjon i hjemmet, så de kunne få vise fram at de levde sammen, og inspeksjonen kunne gjerne gjøres uten forutgående varsel. Vår lovgivning skal beskytte eksisterende familieliv. Her har vi et ekteskap som er inngått etter at norske myndigheter ga klarsignal for det, og der partene hevder å være glade i hverandre og der de kan dokumenter sitt samliv. De holder også god kontakt nå når de bor i hver sin verdensdel og kona vil besøke sin mann så snart ferien tillater det. Problemet i slike saker er å bevise sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er reelt eller pro forma. Der ekteskapet er pro forma, er det selvfølgelig riktig å gi avslag. Men der ekteskapet er reelt, er det i strid med både norsk og internasjonal lovgiving å skille ekteparet. Når UDI framsetter påstander om pro forma ekteskap, faller bevisbyrden på dem. Da må en kunne forvente at bevisene og dokumentasjonen er knyttet til det konkrete ekteskapet, og ikke bare er basert på generelle betraktninger om alder og kultur. Saken reiser spørsmål om hva som er gode nok eller ikke gode nok grunner når etniske nordmenn gifter seg med hverandre. Kvinnen er i dette tilfelle eldre enn sin mann. Det kan ikke være statens oppgave å være moralsk dommer over aldersforskjell på godt voksne mennesker som gifter seg med hverandre av egen vilje, uansett om det er kvinnen eller mannen som er eldst. Ekteparet skriver i et brev til meg at de opplever at deres rettssikkerhet ikke blir ivaretatt i denne saken, da all deres dokumentasjon om reelt samliv blir satt til side, samtidig som UDI i realiteten ikke framlegger dokumentasjon knyttet til dette konkrete ekteskapet. Beslutningen synes basert på betraktninger om hva UDI tror ektemannen har hatt som tankegrunnlag da han inngikk ekteskapet. De poengterer at det er umulig å dokumentere tanker og følelser, og det gjelder både for dem selv og for UDI. Skal dokumentasjon om reelt samliv mellom en nordmann og en utlending settes til side, må vi kunne forvente at UDI baserer seg på fakta i de konkrete sakene som er til behandling, ikke generelle betraktninger.

Svar

Knut Storberget: Som kjent er det Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som behandler enkeltsaker etter utlendingslovgivningen. Jeg har derfor ikke anledning til å gå inn i eller kommentere enkeltsaken som det vises til i spørsmålet. Når det gjelder regelverket for familieinnvandring, rommer det en rekke ulike hensyn. Hensynet til familiens enhet og retten til respekt for fami-lieliv står det sentralt i bestemmelsene i utlendingsloven som omhandler familieinnvandring. Samtidig skal bestemmelsene blant annet ivareta innvandringsregulerende hensyn. Utlendingsmyndighetene har en viktig oppgave med å avdekke og hindre misbruk av regelverket som gjelder innvandring til Norge, også der grunnlaget for opphold er ekteskap. Det følger av utlendingsloven § 40 fjerde ledd at oppholdstillatelse kan nektes "dersom det frem-står som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren", altså at ekteskapet er proforma. Vurderingen av om et ekteskap i hovedsak er inngått for å oppnå oppholdstillatelse, er sam-mensatt og byr på bevismessige utfordringer. Det må foretas en bred, konkret vurdering av spørsmålet i hver enkelt sak. Departementet har utarbeidet retningslinjer til UDI om hvilke momenter som kan være relevante ved vurderingen, først ved en instruks i 2006 og deretter i en oppdatert instruks etter at den nye utlendingsloven trådte i kraft i 2010. Videre er proformavurderingen utførlig drøftet i forarbeidene til den nye loven (Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) kapittel 9.6.2). Her fremgår det blant annet at vurderingene må tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner. Partenes kultur, ekteskapstradisjoner og livssituasjon vil blant annet spille inn på vurderingen av aldersforskjell mellom partene. I noen tilfeller kan dette tilsi at aldersforskjellen vektlegges mer i de tilfellene der kvinnen er eldst og i en alder hvor hun ikke lenger kan regne med å få barn, enn om aldersforskjellen var motsatt (mannen eldst og kvinnen yngst). Aldersforskjell vil uansett ikke være et avgjørende moment alene, men vil være et av flere momenter i en helhetsvurdering. Siden vurderingen blir foretatt på bakgrunn av de objektive momentene som fremgår av in-struksen og de retningslinjene som fremgår av lovens forarbeider, mener jeg at det ikke er noen større fare for tilfeldige avveininger, samtidig som hver sak blir vurdert individuelt. Jeg har tillit til at UDI og UNE behandler proformasakene i tråd med disse retningslinjene.

mandag 23. mai 2011

En rapport og studie rundt avdekking av proforma ekteskap av Pöyry Management Consulting



Dette er en lang rapport på 116 sider, men her kommer iallefall sammendraget og konklusjonen.

ANNEX 5: SAMMENDRAG OG KONKLUSJONER

Resymé
Denne rapporten, utarbeidet på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI), drøfter regelverk og praksis for håndtering av oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap og avdekking av Proforma ekteskap. Rapporten tar utgangspunkt i norske regler og praksis på området og sammenlikner disse med Danmark, Sverige, Tyskland og Nederland. Formålet med analysen er å få frem likheter og forskjeller i regelverk og metoder for å avdekke pro forma ekteskap på tvers av landene.

Studien bygger på litteraturgjennomgang og intervjuer i Norge og de fire andre landene. Analysen av Norge går noe mer i dybden i diskusjon av lovverk, omfang og praksis enn de fire landstudiene. Når det gjelder omfang er det vanskelig å gjøre presise sammenlikninger, da Norge er det eneste av landene som systematisk produserer statistikk på emnet. Anslag tyder imidlertid på at tallene er lavere i Danmark og høyere i Tyskland, i hvert fall i Berlin. Longitudinale analyser av ekteskap inngått i Norge tyder ikke på at det er store mørketall, men slike anslag er problematiske og ingen eksakt vitenskap. Praksis er ikke inngående drøftet for de fire landene der analysen i hovedsak er fokusert på regelverk og aktørbilde.

Regelverk i de fem landene er tildels likt og harmonisert med EUs regelverk på området. Noen viktige variasjoner trekkes fram.
  • Den første gjelder definisjonen av hva som utgjør et proforma ekteskap, der Norge og Danmark har en noe videre (og dermed strengere) definisjon enn de øvrige land og EU-regelverket.
  • Den andre gjelder de alminnelige vilkår for familiegjenforening på grunnlag av ekteskap i de respektive landene. Her fremstår Danmark og Nederland sammen med Norge som blant de strengeste.
  • En tredje forskjell gjelder hvilke metoder som anvendes i undersøkelsen av mulige proformasaker, der Sverige er det eneste landet som ikke gjennomfører hjemmebesøk.
  • En fjerde forskjell er hvilke sanksjoner som er tilgjengelige ved avdekking av proforma ekteskap, samt hvordan disse praktiseres. Norge og Tyskland er de eneste landene som hjemler og praktiserer utvisning fra riket som følge av at et ekteskap er konstatert til å være proforma i utlendingslovens forstand. Norge og Tyskland er også de eneste landene som hjemler straff gjennom utlendingsloven eller tilsvarende.
  • Det er også enkelte forskjeller i institusjonelt rammeverk og grad av sentralisering i saksbehandlingen på tvers av landene.
  • Til slutt er ankeprosessen ulik på tvers av land og Norge er det eneste landet hvor klager håndteres av en uavhengig administrativ klageinstans.

Sammendrag
Parallelt med generelle innstramninger i immigrasjonsregelverk har de fleste land økt fokus på proformasaker og revidert regelverk og praksis deretter.
Generelt har oppmerksomheten omkring proforma ekteskap økt i omfang de senere år i de fleste land – i vår studie kun med unntak av Sverige. Tilsvarende har fokus på bedrede rutiner og et tydeligere regelverk blitt styrket. I Norge har en instruks fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet i 2006 hatt stor betydning for behandlingen av proformasaker, med hensyn til oppmerksomhet rundt fenomenet, bedring av rutiner for å avdekke proformasaker, og økt antall avslåtte søknader på grunnlagt av proforma. Også andre land i studien har hatt fokus på innstramming av rutiner de senere år, i noen grad som følge av Metock-dommen,
men også i årene før denne ble avsagt. Dette har sannsynligvis sammenheng med innstramminger i immigrasjonspolitikken generelt, som gjør muligheten for familiegjenforening via ekteskap relativt mer interessant for søkermassen.

Forskjellene mellom land er små. Relevant lovverk er i stor grad harmonisert med EUs
regelverk. Norge og de andre landene i studien er alle bundet av konvensjoner om internasjonale menneskerettigheter med relevans for innvandringspolitikken, som Den Internasjonale Konvensjonen om Sivile og Politiske Rettigheter og den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen. Begge fastsetter retten til familieliv, men åpner for inngrep i dette under særlige omstendigheter. Rettspraksis fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen tilsier at et ekteskap alltid utgjør familieliv i rettslig forstand, såfremt ekteskapet er gyldig og reelt. I praksis betyr dette at et proforma ekteskap der genuint
familieliv ikke inngår, heller ikke er beskyttet av de gjeldende konvensjonene. EUs regelverk med gradvis etablering av en felles immigrasjonspolitikk har også betydning for drøftelsen. To rettsakter er av særlig betydning for proforma ekteskap, 2003/86/EC som etablerer retten til familiegjenforening for statsborgere av tredjepartsland (familiegjenforeningsdirektivet) og 2004/38/EC som gjelder retten til borgere av unionen og deres familiemedlemmer til å bevege seg fritt mellom medlemslandene. Norge er i økende grad innlemmet gjennom deltakelse i Dublin- og Schengenkonvensjonene.

En viktig milepæl i europeisk immigrasjonspolitikk knyttet til familiegjenforening er Metock-dommen fra 2008. I kjølvannet av dette har EU-kommisjonen revidert enkelte
deler av sin praksis knyttet til proforma ekteskap og blant annet publisert nye retningslinjer
for oppholdstillatelse. Dommen etablerte at borgere av land utenfor EU ikke trenger lovlig
oppholdstillatelse i EU før de kan oppnå familiegjenforening på grunnlag av EU-direktivet. Som ledd i sin utøvelse av retten til fri bevegelse kan EU-borgere således ta opphold over noe tid i et annet EU-land enn sitt eget sammen med sin ektefelle fra et tredjeland, for deretter å returnere til hjemlandet med rett til oppholdstillatelse for ektefellen der. Forutsatt at oppholdet er utøvet som del av EU-borgerens rettigheter til fri bevegelse, må oppholdet legges til grunn ved søknad om oppholdstillatelse for ektefellen i EU-borgerens hjemland. Det kreves også at ekteskapet er reelt, og at EU-borgeren har en genuin tilknytning til det EU-landet ektefellen søker oppholdstillatelse i.

Retningslinjer for vurdering av mulige proformasaker likner på tvers av land og er i stor grad harmonisert med EUs retningslinjer. Med den norske instruksen fra 2006
fulgte et sett med retningslinjer for vurdering av proformasaker som utgjør et viktig redskap i UDIs saksbehandling. En sentral utfordring som omtales i retningslinjene ligger i å kunne praktisere saksbehandling i henhold til felles kriterier og samtidig ta høyde for nasjonale og kulturelle forskjeller. Landene i studien følger liknende retningslinjer, selv om graden av detalj og presisjon blant disse varierer. Samtlige land opererer med retningslinjer som er i tråd med de retningslinjene EU-kommisjonen har avgitt. Felles husstand er et gjennomgående moment, sammen med andre indikasjoner på et gyldig ekteskap. Hva som er normalt skal her ses i lys av tradisjoner relevante for søkers og referansepersons egne kulturer. Til å bistå med dette har UDI tilgang på informasjon om spesifikke trekk ved ulike land og kulturer gjennom tjenesten Landinfo, i tillegg til at ambassadene kan være til hjelp.

Vurdering av mistenkte proformaekteskap er vanskelig og tidkrevende. Dette
begrunner en noe lengre saksbehandlingstid i saker hvor det foreligger mistanke om proforma ekteskap sammenliknet med enklere familiegjenforeningssaker. Proformasaker representerer en vanskelig balansegang mellom hensynet til vern om familie- og privatliv på den ene siden med behovet for et tydelig og konsekvent regelverk, og sanksjonering av brudd på dette på den andre. En annen utfordring ligger i å sikre kostnadseffektivitet i bruk av offentlige ressurser.

Intervjuene tyder på at saksbehandlere er forsiktige med å avslå søknader på
grunnlag av proforma.
I Norge som i andre land kan avslag på søknad om familiegjenforening fattes dersom det er mer sannsynlig at ekteskapet er proforma enn at det
ikke er det. Det fremgår imidlertid fra intervjuene særlig i Norge og Nederland at dette kravet ofte praktiseres noe strengere enn regelverket krever. Det er ikke uvanlig at saksbehandler legger til grunn en høyere sannsynlighetsgrad enn den påkrevde ”mer sannsynlig enn det motsatte” for å kunne avslå på grunnlag av proforma.
  • Det er ikke mulig å sammenlikne omfanget i Norge med andre land, ettersom statistikk for disse ikke er tilgjengelig. Norge er det eneste landet i analysen som produserer statistikk på proforma ekteskap avdekket i saksbehandlingen. I Norge i 2009 ble litt over to prosent av alle søknader om familiegjenforening basert på ekteskap avslått med begrunnelse i proforma. Dette utgjorde 200 søknader.
  • Nederland planlegger å utarbeide slik statistikk innen 2011.
  • I Sverige antyder man at omfanget neppe utgjør mer enn 5 prosent av familiegjenforeningssøknadene basert på ekteskap, noe som kan virke sannsynlig sammenliknet med de drøye to prosent som utgjør avslagene i Norge.
  • Et anslag fra 2005 antyder at det hvert år inngås 500 proforma ekteskap i Berlin, blant en befolkning på drøye 3 millioner, altså et betydelig høyere omfang enn det som avdekkes i Norge.
  • Manuelle tellinger foretatt av Udlændingeservice i Danmark for denne analysen tyder på langt lavere tall, med 35 avslag på grunnlag av vedtak om proforma mellom januar og august 2010 og totalt 28 avslag i 2009.
Analyse av relevante data for Norge tyder på at antallet uavdekkede saker er relativt lavt. I tillegg til tallmessige angivelser vedrørende antall proformasaker er det interessant å drøfte i hvilken grad vedtakene reflekterer den reelle situasjonen. En typisk antakelse fra enkelte aktører er at avslagene kun utgjør en liten andel av reelle proforma ekteskap. Gjennom statistisk analyse av skilsmisser forsøker vi derfor å si noe om omfanget av
proforma ekteskap og i hvilken grad dette går utover det antall som årlig avdekkes. Dersom man tar utgangspunkt i en hypotese om at proforma ekteskap skulle ha en høyere skilsmisserate enn andre ekteskap etter at permanent oppholdstillatelse er innvilget, tyder disse tallene på at antallet uavdekkede saker er relativt lavt. Dette må imidlertid nyanseres i begge retninger. På den ene siden vet vi at transnasjonale ekteskap generelt, og særlige regioner og kombinasjoner spesielt, har en høyere skilsmisserate enn ekteskap der begge parter har samme bakgrunn. På den annen side kan det tenkes at ekteskap som er inngått med hensikt å sikre opphold består også etter at permanent oppholdstillatelse er innvilget, for eksempel ved at partene fortsetter å være gift på papiret men ikke lenger lever et familieliv.

De norske og danske definisjonene av hva som utgjør et proforma ekteskap
fremstår som noe videre, og dermed strengere, enn i de andre landene.
Det følger av
EUs familiegjenforeningsdirektiv at et ekteskap kan betegnes som proforma dersom dets “eneste målsetning” er å oppnå oppholdstillatelse. Dette er en smalere definisjon enn hva som følger av lovtekst og praksis i Norge, der myndighetene skal vurdere hvorvidt oppholdstillatelse er den hovedsaklige motivasjonen for å inngå ekteskap. Det er imidlertid ikke grunnlag for å vurdere om praksis i Danmark avviker fra EUs regelverk.

Når det gjelder alminnelige vilkår for opphold på grunnlag av familieetablering, er Danmark og Nederland sammen med Norge de strengeste. Landene opererer med
ulike underholdskrav, og ikke alle opererer med krav til språkferdigheter, tilknytningskrav og krav om at referansepersoner må ha fire års arbeid eller utdanning i landet det søkes oppholdstillatelse i for at søkeren skal ha rett til familieetablering.

Som et ledd i sakens utredning praktiseres hjemmebesøk i alle land unntatt
Sverige.
Bruk av hjemmebesøk illustrerer det dilemmaet som kan oppstå mellom vern om
privatliv på den ene siden og ønsket om saksopplysning på den andre. Gjeldende forskrift i Norge krever samtykke, og praksis er at dette innhentes av politiet ved oppmøte på bopel.

Graden av sentralisering i saksbehandlingsprosessen varierer og kan ha
innvirkning både på hvordan saken behandles og hvor likt saker behandles på tvers av geografiske områder.
Prosessen begynner typisk med at søker presenterer sin søknad ved den relevante ambassaden i eller i nærheten av sitt hjemland. Ved enkelte ambassader gjennomføres det rutinemessig intervju med tanke på avdekking av proforma ekteskap. Ved andre ambassader gjennomføres intervju kun dersom søknaden foranlediger mistanke om proforma. I Norge gjennomføres intervju av både søker og
referanseperson av ambassadene eller av politiet. I Norge og Danmark behandles søknaden av utlendingsforvaltningens sentrale organ i mottakerlandet, mens Tyskland, Nederland og Sverige har noe mer desentraliserte prosesser. Graden av sentralisering i saksbehandlingsprosessen påvirker antallet mennesker involvert i en enkeltsak og i hvilken grad saksbehandler har direkte førstelinjekontakt med søker og referanseperson. Dette kan i teorien også påvirke hvilke faktorer som vektlegges i beslutningen. Det kan på den annen side spekuleres i om stor grad av desentralisering kan svekke likebehandling og felles praksis på tvers av geografiske områder.

Norge har de mest inngripende sanksjonene både overfor søkeren og
referanseperson dersom proforma ekteskap avdekkes.
Både Norge og Tyskland
utviser søker. I Norge utvises søkeren rutinemessig fra hele Schengenområdet og innrapporteres til Schengen Information System (SIS). Norge og Tyskland hjemler straffeforfølgning for forsettlig eller uaktsomt å ha oppgitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i søknadsprosessen i utlendingsloven. Det er imidlertid ikke praksis for straffeforfølgning i Norge. Konsekvensen av et vedtak om proforma vil også sjelden gå utover avslått søknad i de andre landene.

Prosessen rundt behandling av klager over vedtak om proforma er ulik i landene
som inngår i studien.
Mens klager i Norge behandles av en uavhengig administrativ nemnd (Utlendingsnemnda), behandles de i Danmark som en alminnelig administrativ klage til det ansvarlige departementet. Sverige, derimot, har en egen spesialisert domstol til behandling av slike klager. Tyskland og Nederland har ingen klageinstans, med den konsekvens at avslag eventuelt må prøves direkte for domstolene. Det er vanskelig å vurdere hvordan disse forskjellene påvirker prosessen rundt behandling av proformasaker. Tar man utgangspunkt i at proformasakene anses som kompliserte saker i samtlige land i studien er imidlertid adgangen til en reell og grundig klagebehandling av stor betydning for ivaretakelse av søkernes rettigheter. Den svenske ordningen skiller seg i så måte fra samtlige øvrige klageordninger, ved at sakene høres muntlig ved en spesialisert domstol.

Aktører med direkte kontakt med søker er mer tilbøyelige til å vurdere et ekteskap
som proforma enn den mer formelle og sentraliserte saksbehandlingsprosessen.

Dette er en utfordring som særlig fremgår i den norske prosessen. Ulike oppfatninger mellom på den ene siden politi og ambassader og på den andre UDI og UNE reflekterer kontrasten mellom førstehåndskunnskap – ofte av uformell karakter – på den ene siden, og nødvendigheten av dokumenterbar informasjon på den andre. Politi og ambassader har ofte en oppfatning om at faktisk forekomst av proforma er noe høyere enn antallet faktiske avslag. Politi og ambassader får et førstehåndsinntrykk som er vanskelig dokumenterbart og dermed ikke kan anvendes som et formelt beslutningsgrunnlag. Enkelte intervjuobjekter, særlig i førstelinjen, etterlyser en mer presis forståelse av hva som skal til for å avslå en søknad på grunnlag av proforma i UDI og UNE. Dette forholdet fremgår ikke tydelig i andre land, noe som også kan ha sammenheng med at færre intervjuer er gjennomført i landstudiene enn i Norge for denne rapporten.

I Norge vil ofte andre begrunnelser enn proforma legges til grunn fort avslag
dersom slike foreligger.
Av prosesseffektivitetshensyn vil det ofte være slik at dersom mer enn en årsak for avslag foreligger vil den minst tidkrevende inngå i avslaget som begrunnelse. Eksempelvis er underholdskravet for familiegjenforening ofte brukt som grunnlag for avslag i familiegjenforeningssaker mellom ektefeller, også dersom mistanke om proforma foreligger. Disse sakene vil i så fall ikke registreres som proforma og inngår dermed heller ikke i de 200 avslagene med grunnlag i proforma. Imidlertid kan underholdsevne endres over tid, og mange av disse sakene vil dermed dukke opp igjen og eventuelt vurderes på nytt som mulige proforma ekteskap.




Takk til Hege A. Dahl som sendte meg denne rapporten. Hele rapporten finner du her.

fredag 20. mai 2011

- Norge bryter Barnekonvensjonen

En nybakt mor på Levanger fortviler over at barnefaren blir sendt ut av landet. Redd Barna mener Norge bryter FNs barnekonvensjon.

Hsa Hae Htoo fra Burma er 22 år gammel og nybakt mamma. For ni dager siden ble ektemannen pågrepet hjemme i Levanger, han skal sendes ut av landet fordi han ikke har lovlig opphold i Norge.

– Jeg kan ikke bo alene med barnet, sier Hsa Hae.

(...)

Mange barn i Norge har det på samme måte. Ferske tall fra UDI viser at 450 barn har en mamma eller pappa som skal kastes ut. Redd Barna mener Norge bryter internasjonale regler.

(...)

– Det å bryte opp en familie er sårt for de som rammes, men det er ikke forbud i verken Barnekonvensjonen eller utlendingsloven mot å utvise i slike tilfeller. Det vi er pålagt å gjøre er å vurdere hensynet til barnet, sier direktør i Oppholdsavdelingen i UDI, Karl Erik Sjøholt.

Les mer her

torsdag 19. mai 2011

Hildegunns historie/ Det var en gang....

For å fortelle historien vår, så MÅ jeg begynne å fortelle den (for oss) så romantiske begynnelsen, det kribbler i hele meg hver gang jeg får fortelle hvordan vi møttes :)

I 2002 flyttet jeg fra Trondheim, ned til Molde for å studere på høgskolen der. Vernepleier - det var det jeg skulle bli når jeg ble stor!! I det siste året (2004) skulle vi ha en ganske spesiell praksis som het - ledelse og saksbehandling. Jeg trakk et rimelig høyt nummer i praksistrekningen, og endte opp sammen ei annen ei i kullet, vi måtte flytte til en liten plass 1,5 t unna Molde som heter Tingvoll. Der skulle vi ha praksis på asylmottak. Vi var veldig spent og nervøse, full av forutinntatthet og nysgjerrighet møtte vi opp første dagen. Det ble overveldende, så mye informasjon, så mange koselige mennesker, så mange tragiske skjebner og så mye mer jeg ble nysgjerrig på. Første uken gikk fort avgårde, da det var mye å sette seg inn i, jeg var kjempe sliten etter endte dager, da inntrykkene var mange.
Den andre uken vi var på praksisplassen skulle asylmottaket på buss/handletur til Ålesund. Jeg og min kull-venninde fikk heldigvis være med. Med en gang vi begynte å kjøre var det en spesiell stemning i bussen, en afrikaner hadde med seg en cd med afrikansk/soul/kristen musikk som han fikk buss-sjåføren til å spille. Jeg satt på sete forran min kull-venninde, og snudde meg bak for å prate med henne, på skrå bak meg la jeg merke til at afrikaneren med cdèn så veldig på meg, og det var noe med blikket hans som bergtok meg, jeg ble "sugd" inn i blikket hans, og klarte ikke ta øynene fra han. Kjente jeg rødmet og til og med venninden min så at jeg ble helt satt ut. Hele veien fra Tingvoll til Ålesund ble blikk utveklset, og da vi kom frem til Ålesund var han og en kompis ikke sein med å komme mot oss. De spurte om vi kunne vise de frem i Ålesund, for de hadde aldri vært der! "Ja, ja, klart det" sa vi, på tross av at vi aldri hadde vært i Ålesund vi heller!!!!
Dagen fløy avgårde, vi russlet rundt i Ålesund, fullstendig oppslukt i hverandre - vi pratet, lo, shoppet, var alvorlig, spurte hverandre mange spørsmål - fikk rett og slett en fantastisk kontakt. Vi glemte nesten tid og sted, og var bare opptatt av hverandre - men bak i hodet hadde jeg hele tiden tanken på at dette var "ulovlig" - jeg var i praksis på asylmottaket der han var beboer, og det var ikke helt heldig at de som jobbet der - skulle ha noe "romantisk" på gang med en beboer! Men jeg klarte ikke unngå å prate med han, han bergtok meg rett og slett !! Når vi skulle kjøre tilbake satt han seg på plassen min, og spurte om vi kunne sitte sammen! 10000 sommerfugler i magen, og jeg ble glad og nervøs på samme gang! Vi pratet og pratet på veien tilbake, og i ett øyeblikk tok han hånda mi i si - jeg trodde jeg skule svime av!! Det kribblet i hele meg - men tok handa bort - livredd for at noen skulle se det, det var jo tross av alt ikke lov det her!! Men etterhvert klarte jeg ikke holde meg, jeg tok jakka mi over fangene våre, og lurte meg til å ta hånda hans under jakka..... han så meg i øynene, og da visste jeg, at dette mellom oss - det kunne vi ikke slippe.....
De neste dagene klarte jeg knapt å konsentrere meg om noe på praksisen, jeg bare så etter han hele tiden, og han så hele tiden etter meg.... Jeg var "innestengt" på kontoret, ,men klarte ofte å lure meg til pauser ute, bare for å se han og veklse noen ord. Vi måtte jo være forsiktige, men det var vanskelig!!! På kveldstid sendte vi meldinger til hverandre og ble enige om å prøve å møtes... Dette var en liten plass, og vanskelig å finne områder der ingen så oss.. eneste plassen vi kom på, var kirkegården!!!! - det ble utrolig nok vår "date - plass"! Det kribblet like mye hver gang vi møttes, og jeg kunne brukt flere sider på å forklare vårt første kyss - jeg lukker øynene å tar nesten til tårene av glede av å tenke på det enda :)
Etterhvert som tia gikk, måtte vi innrømme for hverandre at vi var forelsket - og praksisperioden var ved veis ende... Vi visste at vi kom nok til å se mye av hverandre i fremtiden, og at jeg nok kom til å være mye på Tingvoll, derfor bestemte jeg meg for å fortelle det til veilederen min og kontaktlæreren min, at vi var forelsket. Jeg var så ufattelig nervøs, jeg følte jeg faktisk risikerte utdannelsen min for kjærligheten, men hadde INGEN betenkeligheter med det i det hele tatt. Veiledern min sa - "jeg har jo sett på deg at du har blomstret i det siste - når du først skulle bli foreslket her - så var det rette mannen du forelsket deg i :) " Kontaktlæreren min sa: "Da har jeg bare en ting å si Hildegunn - GRATULERER - så flott at du har møtt kjærligheten" PHU...... jeg var veldig lettet, da skulle ikke DET stå i veien for kjærligheten vår.

Jeg tilbringte de fleste helgene sammen han, enten på Tingvoll hos han, eller han hos meg i Molde - men etterhvert også i Trondheim - hjem hos min familie. Jeg var så spent forran det første møte mellom han og mine foreldre og 4 "kritiske" brødre... Men det var unødvendig, han sklei rett inn i familien, og de tok i mot han med åpne armer, han hørte rett og slett til der hos oss :)

Da jeg var ferdig studert i Molde, flyttet jeg til Trondheim. Der hadde jeg kjøpt meg leilighet, og var så heldig at jeg hadde fått meg fast jobb. Han kom så ofte han kunne til Trondheim. (den gangen måtte han ha x-antall oppmøter på kurs etc for å få penger utbetalt, derfor måtte han være en del på Tingvoll). Men vi bodde mer eller mindre sammen, han var kortere og kortere tid på Tingvoll. Og vi ble så ufattelig glade i hverandre, vi hadde fantastiske måneder og etterhvert år sammen. ------ helt til bomben kom------ MAI 2006 - han fikk endelig avslag på asylsøknaden sin. Vi var ufattelig fortvilte.... Men det var ikke vanskelig å vite hva vi skulle gjøre - vi skulle selvfølgelig gifte oss, det hadde vi snakket om en stund for kjærligheten mellom oss - det var det ingenting å tvile på. Vi søkte IOM om hjemreise for han, det tok en stund før han fikk dato for reise, men med en gang den forelå, bestillte jeg meg reise på samme fly.

August 2006 reiste vi til Nigeria, mitt første møte med hans hjemland og familie var med skrekkblandet fryd - det er en historie i seg selv. Men kort fortalt - jeg fikk 1 mnd fantastisk opplevelse - familien hans tok i mot meg som om jeg var deres egen, og jeg hørte hjem der på samme måte som han i mon familie. Hans familie og venner stod veldig på for å lage et fantastisk bryllup for oss.

Og når søknaden om familiegjenforening var levert kjente jeg en veldig ro i kroppen. Jeg var den lykkligste jenta på denne jord. - helt til jeg måtte reise fra han. Jeg visste vi snart skulle sees igjen, men det var helt forferdelig å reise.

Kampen mot UDI begynnte - jeg mailet, ringte og var "på de" hele tiden.
8 mnd etterpå, mars 2007 kom avslaget om familiegjenforening, OG utvisningsvedtak på 5 år. Han hadde oppholdt seg for lenge i Norge etter avslag på asylsøknaden, og vi hadde stått frem og vært ærlig på at han hadde levert falsk ident ved asylsøknad. Vi skjønnte INGENTING, og var sikker på at dette var en spøk, men neida - det stod ved lag. Jeg hadde kjøpt brudekjole til "norskt bryllup" bestillt kirke og lokale mat var klart og det gjennstod kun å få hjem brudgommen.... og han kunne ikke få komme.........
Vi leverte selvfølgelig klage på vedtaket med en gang, samtidig som jeg planla en tur ned til han igjen.

Mai 2007 reiste jeg ned til Nigeria igjen - lykken og lettelsen var stor når vi møttes igjen. Ingenting hadde endret seg mellom oss, kjærligheten var større - og vi var klar for kamp. Fantastisk tur, jeg var "hjemme" i hans armer igjen :) Å reise fra han denne gangen var helt forferdelig, den uvissheten vi da følte unner jeg INGEN - hva ville skje med oss??? Jeg innvolverte advokat og gjorde alt jeg kunne med å skaffe bekreftelser og dokumentasjon på argumentasjonen hvorfor han skulle få komme hjem. Samtidig planla jeg ny tur - vi visste vi ikke kunne være for lenge fra hverandre - vi klarte ikke det. Desember 2007 reiste jeg ned - vi fikk være sammen på nyttåraften - håpet og troen var stor, på at det skulle ordne seg for oss igjen. Vi hadde mot og guts til å kjempe mot UDI, de skulle pinadø ikke ødelegge vårt forhold, og vår framtid. Vi hadde mange tanker om alternative måtrer å leve sammen, jeg søkte jobb i Nigeria, og ville leie ut leiligheten hjem i trondheim. Men foreldrene mina var syke, og ingen jobb i Nigeria var å få, så det var nok best for meg å reise hjem igjen. Vi kjente at dette skulle vi overleve - ingen skulle få ødelegge det vi hadde sammen.

Februar 2008 kom avslaget på klagen vår!! Jeg gikk inn i en depresjon, jeg ble sykmeldt fra jobb, orket ingenting. Det eneste som hjalp var min manns trøstende ord på telefon, han var klippen i mitt liv, det var han som berget meg fra å gå helt i kjelleren. Vi bestemte oss for å gjøre ALT vi kunne, jeg reiste meg og startet å kjempe igjen. Denne gangen kjempet vi mot UNE - fra å ringe UDI 1000 ganger, gikk jeg over å ringe UNE. Men nok et avslag kom!

Vi kunne søke igjen 2 år etter utvisningsvedtaket forelå, altså mars 2009. Nok en gang samlet jeg informasjon og dokumentasjon, og fikk hjelp fra en ny advokat (juss-buss). Oktober 2008 reiste jeg nok en gang til Nigeria - og nok en gang kjente jeg på lykken på å være sammen med min mann. Vi la fra oss all elendighet, og børe nøyt hverandre - vi knapt snakket om saken var, UDI eller UNE - vi var slitne, vi ville kjenne på forelskelsen og bare være :) Noe vi klarte denne gangen :) HERLIG :)

Mars 2009 leverte han inn søknad om opphevelse av innreiseforbudet, og familiegjenforening fra NIgeria. Nå var det bare å begynne å ringe igjen gitt!! Jeg var dritlei av UDI og "dumme" svar, jeg hadde hørt alle unnskyldninger, beklagelser og forklaringer de hadde på lager - jeg var rett og slett dritlei - men det hindret ikke meg til å drive "terror" ! I mens gjennomgikk jeg store forandringer på mange plan selv, jeg savnet mannen min helt enormt, men det tok 14 mnd før jeg kunne se han igjen.

Februar 2010 reiste jeg ned - og levde livet sammen han i Nigeria igjen.... Med fare for gjenntagelse - det er så riktig - OSS!! Vi nyter og bare er ektepar og er fantastisk lykkelige sammen. Det er bare så ufattelig trist at vi kun skal få oppleve den lykken så kort tid i gangen, og at noen skal bestemme at vi ikke kan ha den lykken for alltid.

April 2010 kom avslaget på opphevelsen av innreiseforbudet, og avslaget på familiegjenforening. Begrunnelse - argumentasjonen om at jeg har syke foreldre, jeg selv går gjennom flere alvorlige operasjoner, jeg får ikke jobb i Nigeria, jeg MÅ ha jobb her for å ha nok inntekt til å få han hjem senere, jeg MÅ sitte med leiligheten for å få innvilget fam. gjenforening senere... ALT dette er ikke "NOK" til å heve 5 års utvisning - når de ser det i sammenheng med "forbrytelsen"! Vi er jo fullstendig klare på at han har brutt loven, men at han skal få strengere straff enn narkoforbrytelser, og volteksmenn osv osv er heeelt sinnsykt, Han hare en kone som elsker han her, vi har ALT lagt til rette, han har til og med en jobb ventende på seg her. Det føles så ufattelig urettferdig.

Vi leverte selvfølgelig klage med en gang. Og enda i - i skrivende stund (mai 2011) har vi fått svar. Mars 2012 har det gått 5 år fra vi fikk utvisningsvedtak, 5 1/2 år siden vi giftet oss, og med saksbehandlingstid etter levert søknad i mars 2012 - risikerer vi at han er 7 år ute fra landet, 7 år vekk fra alle som elsker han her, vekk fra LIVET VÅRT SAMMEN!

November 2010 reiste vi på "ferie" sammen. Vi møttes i Ghana - og reiste til Togo og Benin. En ufattelig, uforglemmelig tur. Bare jeg og han sammen igjen, opplevde land sammen, opplevde alt et ektepar skal gjøre på ferie. Den turen kan ikke forklares med ord, jeg ble forelsket igjen og igjen i mannen min, jeg ELSKER mannen min. Han er ubeskrivelig fantastisk - og etter vår ferietur sammen vet jeg at vi klarer alt, og at alt det forferdelige vanskelige vi har opplevd har vi tross alt hverandre - og kjærligheten. Vi kommer til å kjempe til vi ikke lenger har puls....

Jeg er sliten, og oppgitt og forferdelig lei meg. Jeg orker ikke bruke energi lengre på å kjempe, jeg vet at det går vår vei, jeg har resignert og venter nå bare på at tiden skal gå. Det er som det er, UDI har fratatt meg alle krefter. Det er kun mannen min som kan gi meg energi til å fortsette å gå på jobb, møte venner, ha et sosialt liv med hobbyene og fritiden jeg elsker. Men jeg klarer ikke å bruke energi på å kjempe mot UDI lengre, jeg er "mettet" - de tar livet av OSS - jeg blir kvalm bare jeg tenker på å ringe de, maile de osv osv.....

MEN jeg er samtidig opp i alt LYKKELIG, lykkelig for at jeg har giftet meg med verdens beste mann. Lykkelig for at jeg utdannet meg i Molde, lykkelig for at jeg trakk høyt nummer og havnet på Tingvoll. LYKKELIG for at jeg møtte mannen i mitt liv. Har jeg visst hva jeg vet i dag - har jeg alikevell gjort alt igjen. FOR STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

mandag 16. mai 2011

Gratulerer med 17. mai



Gratulerer så masse med 17. mai dagen. Jeg håper du og dine får en trivelig feiring med go'vær, masse is, pølser, vafler og annet snop c";)

~Siv~








Rydder opp i intervjurot

Tusen takk for et flott arbeid du har gjort Hege Anett Dahl!


Klikk på bildene og trykk en gang til etterpå. Da får du de store og leselige :)





Lånt fra papirutgaven til Ny tid

torsdag 12. mai 2011

Det er rart å tenke på...

Det er rart å tenke på at for 4 mnd siden fikk jeg beskjed om at på denne tiden ville Asef være sendt ut fra Norge.
Når jeg ser tilbake fatter jeg ikke hvordan jeg takla det. Å få den beskjeden gang etter gang, "forbered dere på avslag", "det kommer nok desverre ikke til å gå", "regn med utsendelse før utgangen av mars ihvertfall"..
Hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor mange netter med elendig søvn.. Jeg har mista tellinga, for å si det sånn.
Å våkne opp hver morgen med krampelignende følelser i hjerte- og mageregion og tenke "er det i dag vi får beskjeden?".
Alle rundt meg sier jeg må være sterk som fikser dette. Jeg tror ikke jeg er sterk. Jeg tror enkelt og greit det er en overlevelsesmekanisme som slår inn og bare slår av reaksjonssystemet. Noe sånt.
Når ting begynte å ordne seg, da ble det jo slutt på ”moroa”. Så nå sitter jeg her, permisjon fra praksis og greier. Hadde ei influensakule som jeg aldri har opplevd maken til, har vært så sliten de siste par månedene at jeg omtrent ikke kan gjøre rede for meg selv på noen som helst måte, jeg skal ikke en gang prøve å beskrive hvordan det er å ha bekkenløsning oppi det hele.
Au, kort og godt.

Men det er Asef som er den sterke her. Jeg fikk beskjed om at han ville bli tatt i fra meg, ja. Han fikk beskjed om at han kom til å bli sendt tilbake dit han flyktet fra, stedet han frykter mest av alt. At ingen kunne gjøre noe for han. At han måtte forberede seg på et liv i Kabul. Mest sannsynlig på gata. At han skulle bli fratatt nok en familie.
Jeg får så vondt av han!
Hva han må ha jobba med og bearbeida, jeg vet ikke. Samtidig har han vært her for meg, støtta meg, tørka tårene mine, gitt meg klemmer, holdt rundt meg og vært en helt fantastisk samboer og kjæreste.
Stakkars mann. På toppen av alt annet er kjæresten hans ei skikkelig sippe.

Alt ordner seg ikke med Sverige. Vi vet ikke om vi får komme tilbake til Norge. Worst case scenario er jo enkelt og greit at vi må bo i Sverige i 5 år, til han får statsborgerskap der, men vi håper jo vi slipper det. Mest for hans del. Slippe å starte helt på nytt igjen, slippe å lære seg nytt språk igjen, you name it.
Men uansett så er vi overlykkelige for at den muligheten er der, seff!
Så håper vi bare at det ikke er for godt til å være sant, men at regelverket faktisk gir oss en mulighet i Sverige.

Vi har gått i måneder og håpa på at svaret fra UDI/ UNE ville drøye. Nå har vi begynt å mase om å få et svar. Umulig å komme i kontakt med noen av dem, svarer ikke på telefon, e-post, får ingenting i posten. Null svar på arbeidstillatelsessøknaden, null bekreftelse på at de har mottatt søknaden om familiegjenforening. UDI kan bryte forvaltningslov og internt regelverk, ingen kan ta dem på det. For et møkkaland vi lever i!
Lar myndighetene behandle folk som kveg, dytter dem hit og dit og gir egentlig jamt faen. Mens den vanlige nordmann lener seg tilbake i lenestolen og tror på politikernes tomme svada om at Norge er et rettssikkert land som yter rettferdighet til alle. Kiss me where the sun don't shine!

Det er takket være tungt byråkrati, evig saksbehandlingstid og ei evinnelig papirmølle at jeg fremdeles har Asef her. Jeg vet ikke om jeg skal være takknemlig eller om jeg skal gråte. Er det virkelig mulig, å la folk gå og vente sånn?
Jeg vet ikke hvor mye lenger det går.
Vi har heldigvis et nettverk som hjelper oss, vi har verdens mest fantastiske husvert, vi er evig takknemlig for støtte og økonomiske bidrag fra Asef sin norske mor og min familie, uten alle rundt oss kunne ikke Asef bodd her. Det tærer på å måtte krype på knærne og ringe mor for å, igjen, spørre om hjelp til å betale strømregning, fordi vi ikke har penger til mat. Det er kjipt å måtte si nei til å være med på kafè fordi prisen av èn kaffe koster det samme som en middag for oss begge. Det er pinlig å gå med klær som er ødelagte, slitte, utdatert og VELbrukt i månedsvis fordi man ikke har råd til nytt.
Det er ubeskrivelig vondt å kjenne den hodepinen eller fysiske smerten i magen når det dukker opp en uventet utgift som vi MÅ ta oss råd til. Jeg har en klump i magen hver gang Asef drar på fotballtrening eller kommer litt sent hjem, fordi jeg vet at hvis han skulle skade seg har han ikke rett til legehjelp. Vi har ingen forsikring som dekker han, jeg blir dårlig av å tenke på hva som skal skje hvis han blir skadet eller syk.
Han har hatt vondt i ei tann i måneder, men det er ikke på tale om at vi har penger å bruke på tannlege.
Hvorfor han ikke kan få ta seg en liten kveldsjobb for å forsørge seg, og betale skatt, mens han er her, det skjønner jeg fortsatt ikke. Eller jo, jeg forstår at det er en teknikk for at folk skal bli desperate nok til å dra fra Norge, men vi gir oss ikke.
Vi vet det kommer bedre tider, vi vet bare ikke når. Men vi vet alt ordner seg.


http://tosomhet.blogg.no

Foto: Privat

mandag 9. mai 2011

Venstre tok opp barns beste i utlendingssaker

I dag tok Venstre opp forholdene til barns beste i utlendingssaker. - Jeg står i Venstres og den Castbergske tradisjon med barnelovene – lover som fortsatt er aktuelle i dag. For du skal aldri dømme barn for det foreldrene har gjort, sa Trine Skei Grande, leder i Venstre.

Venstre mener at Norge er et godt land å vokse opp sett i forhold til de aller fleste andre land.
- Men jeg er bekymret for de barna som ikke har det bra – eller som blir rammet urettmessig - og kanskje unødvendig – av innvandringspolitikken vår generelt, og utvisningspraksisen vår spesielt, sa Skei Grande.

Les mer her

søndag 8. mai 2011

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til justisministeren

Sak nr. 3 [13:20:54]
Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til justisministeren:

«FNs komité for barnets rettigheter har flere ganger uttrykt bekymring over norsk utvisningspraksis, senest i sin rapport fra 29. januar 2010. I denne rapporten skriver FN at de er betenkt over at prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, ikke gjelder alle områder som angår barn i Norge, som f.eks. i utlendingssaker. Barneombudet har også i lang tid vært bekymret for at innvandringsregulerende hensyn synes å bli vektlagt tungt i saker der den ene forelderen har brutt utlendingsloven. Oftest dreier bruddene på utlendingsloven seg om ulovlig opphold i riket. Stortinget har gitt signaler om at det skal legges stor vekt på barnets beste i saker om utvisning. Likevel ser vi stadig eksempler på at utlendingsmyndighetene lar innvandringsregulerende hensyn gå foran.

Mener statsråden at barnets beste blir ivaretatt på tilstrekkelig måte i utlendingssaker?»

Trine Skei Grande (V) [13:22:28]: Jeg er valgt som ombud for dem som stemmer på meg. Derfor kommer jeg i dag til å bygge saken på en del enkeltepisoder, men spørsmålene mine til statsråden skal være av generell karakter.

Jeg har lyst til å begynne med følgende eksempel: Den 24. januar i år får jeg en mail fra en fortvilet kvinne. Hun er norsk statsborger, men hun er gift og har to barn med en utenlandsk mann. Hun skriver til meg fordi mannen hennes nå er utvist. Hans lovbrudd er at han har arbeidet og betalt skatt i Norge ulovlig. Han har altså jobbet uten arbeidstillatelse. Kona skriver at datteren på fire år har begynt å bli nattevæter, har utviklet separasjonsangst og gråter seg i søvn hver kveld.

Bare for å si litt om temaet: Alle barn har det stort sett veldig godt i Norge. Det er veldig bra. Men jeg er bekymret for de ungene som ikke har det bra, eller som blir rammet urettmessig – og kanskje unødvendig – av innvandringspolitikken vår generelt og utvisningspraksisen vår spesielt. Derfor har jeg tatt initiativ til denne interpellasjonen.

Jeg skal i hovedsak konsentrere meg om to forskjellige grupper barn. Den ene gruppen barn er de som kommer til Norge fordi foreldrene eller andre voksne har bestemt at de skal bo her, og som når de har fått avslag, blir boende ulovlig i landet. Den andre gruppen gjelder unger der mor eller far har blitt utvist fra landet. Og i begge tilfellene har jeg lyst til å spørre hvor mye barn skal lide for foreldres eller voksnes valg.

Først om utvisning av personer. Jeg vil først ta opp situasjonen for unger som kommer til Norge fordi foreldre eller andre voksenpersoner har bestemt at de skal hit. De som får opphold, er det ikke noe problem med, heller ikke dem som reiser etter et avslag. Det er de som ikke får opphold, men fortsatt blir i landet, jeg vil drøfte. Når det gjelder disse barna, er det spesielt to spørsmål som jeg ønsker at justisministeren skal svare på. For det første: Mener statsråden at barn kan være ulovlig i riket? Skal deres botid regnes som ulovlig når de er under 18 år og regnes som barn ifølge alle internasjonale konvensjoner? Det andre spørsmålet til statsråden er om mennesker som har levd ulovlig i Norge hele sin barndom, automatisk bør sendes ut når de fyller 18.

Maria Amelie er for så vidt et godt eksempel fordi hun ble tatt hit som barn. Men hun var ikke et lite barn. Hva om et barn er åtte år når det kommer til Norge, eller kanskje to år når det kommer til Norge? Mener statsråden det er rimelig at innvandringspolitiske hensyn skal gå foran det at et menneske har levd hele sin barndom i Norge? Mener statsråden at det er riktig at man skal melde seg frivillig for utvisning når man blir 18, selv om man kanskje aldri har bodd i det landet man da blir utvist til? Hvor går den grensen? Og er det i det hele tatt noen grense når det gjelder de som har levd hele livet sitt i Norge?

Akkurat denne problemstillingen møter Norge nå i menneskerettighetsdomstolen når det gjelder Abbas og Fozia Butt, der det at foreldre har fylt ut skjemaer feil, og gjort feil, får store følger for barn som har levd nesten hele livet sitt i Norge.

For meg er det en viktig prinsipiell debatt. For meg som Venstre-menneske handler det om at jeg står i en liberal tradisjon fra Johan Castbergs «castbergske barnelover», som slo fast ett grunnleggende prinsipp, at man aldri skal dømme barn for voksnes valg. De gangene vi har gjort det i historien, har vi skammet oss etterpå.

Så til det andre temaet, som går på utvisning av foreldre. Der får vi svært mange henvendelser fra koner og menn som er bekymret når deres barn opplever å bli tvangsskilt fra foreldrene.

La meg klargjøre én ting: Jeg diskuterer her ikke praksisen for utvisning ved brudd på straffeloven. Det mener jeg er et grunnleggende og viktig prinsipp. Men det å jobbe uten arbeidstillatelse er ikke et brudd på straffeloven, det er et brudd på utlendingsloven, og jeg mener det skal skilles mellom brudd på straffeloven og brudd på utlendingsloven. En tidligere statssekretær uttalte i 2009 at det skal grove lovbrudd til for å utvise en småbarnsfar eller en småbarnsmor. Det er jeg enig i. Jeg tror det bryter mot den vanlige rettsoppfatningen til folk i gata at man opplever at brudd på straffelov og utlendingslov blir behandlet likt.

Jeg har gått gjennom disse sakene nøye, og min oppfatning er ikke en kritikk av UDI og UNE, som jeg mener gjør riktige vedtak. Min kritikk er av politikken, og av grunnlaget for de vedtakene som de fatter. Jeg har også her lyst til å nevne noen eksempler, først et utvisningsvedtak som UNE fattet i 2010: Her utvises mannen, som har norsk kone, to norske barn og ett stebarn. Mannen har ikke oppholdt seg ulovlig i riket, men utlendingsmyndighetene har avslått familiegjenforening fordi hans identitet ikke er klarlagt. Først sa UDI at fødselsattest ikke var nok, og at han trengte pass. Så skaffet han seg et pass, men ikke ved personlig frammøte. Ifølge UNE har passet ikke «tilstrekkelig notoritet og kan således ikke legges til grunn som tilstrekkelig dokumentasjon på klagerens identitet.» Familiegjenforening ble derfor avslått. UNE har deretter vurdert om mannen likevel kan få opphold på humanitært grunnlag og viser til at barns beste skal være et grunnleggende hensyn, men at det også kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Mannen har oppholdt seg lovlig i Norge siden 2004. Han har kone og barn, men likevel mener UNE at «dette ikke gir han en slik selvstendig tilknytning til Norge at han gis tillatelse etter denne bestemmelsen» – dvs. opphold på humanitært grunnlag. Så det å bo så mange år i Norge, det å være gift med en norsk kvinne, det å ha to barn i Norge, det er da ikke tilknytning til riket.

I vedtaket skriver UNE at «i mellomtiden vil kontakten med familien kunne ivaretas ved brev og telefon». Da har jeg lyst til å spørre nybakt pappa, og justisminister, om han syns det er tilstrekkelig å ha kontakt med en ti måneder gammel baby via brev og telefon.

Jeg har også lyst til å nevne en sak om utvisning på grunn av ulovlig opphold. En mann fra Nigeria, Michael, fikk avslag på asylsøknaden sin i 2006. Istedenfor å reise hjem ble han i Norge, fordi han hadde møtt en norsk kvinne han hadde forelsket seg i. De fikk barn, bestemte seg for å reise til Nigeria, gifte seg og søke om familiegjenforening derfra. Etter ett år kom avslaget. UDI fant ikke den perioden han hadde oppholdt seg og jobbet ulovlig i Norge, som tellende, så han fikk dermed fem års utvisning. Dette er jo heller ikke en kriminell handling man har prøvd å skjule. Det er veldig enkelt å finne ut at folk har oppholdt seg her, betalt skatt og fulgt norske lover mens de var her. Men UDI velger da et utvisningsvedtak, av allmennpreventive hensyn, og mener det er mye viktigere enn hensynet til barnet. Så hvor mye er det som egentlig skal til for at barns hensyn skal ivaretas?

Å sammenligne saker er vanskelig. Men vi i Venstre har merket oss at når man lager er eget regelverk for å tilpasse det til Marie Amelie, vektlegger man næringslivets behov for arbeidskraft. Så det er helt tydelig at regjeringa her velger å ha en praksis der man bruker utlendingsloven til å ivareta næringslivets interesser, men man velger at innvandringspolitiske hensyn skal veie mye tyngre enn barns hensyn. Og jeg må si – jf. vårt Dokument 8-forslag om kriminelle asylsøkere – at det er ganske provoserende å oppleve at man ikke klarer å få til tiltak overfor dem som utøver kriminalitet, men ærlige folk som er her og jobber og betaler skatt, skal man forfølge.

Oppsummeringsmessig: Jeg mener det er to utfordringer. Mener statsråden at den tida barn lever ulovlig i Norge, skal telle, eller skal det ikke telle når opphold på humanitært grunnlag skal avgjøres, og hvor gamle skal barn være før de skal lide for voksnes valg? Og det andre: Hvor mye skal allmennpreventive hensyn telle når barn er involvert? Er statsråden åpen for at vi kanskje har gått litt for langt når det gjelder å statuere eksempler på at det ikke skal lønne seg å oppholde seg ulovlig i Norge, når vi ser hvilke følger det får for barn?

Statsråd Knut Storberget [13:32:46]: Jeg takker for interpellasjonen. Jeg har bare lyst til å si innledningsvis at i den grad det var riktig det interpellanten sa om at man for straffedømte nærmest ikke får noen effektuering av vedtak, mens det motsatte gjelder barn, vil jeg sterkt henlede oppmerksomheten på resultatbeskrivelsene for Politiets utlendingsenhet fra i fjor. Den gruppen som vel absolutt opplevde det som er den tøffe, harde kjerne i regjeringas politikk, nemlig det å sende ut folk som har fått avslag eller er blitt utvist, var i veldig stor grad nettopp de som var straffedømt, det var de som ble rammet. Jeg tror det var over 700 stykker, så her har man jo virkelig valgt å prioritere nettopp denne gruppen.

Barnekonvensjonen er sentral ved alle sider av myndighetenes håndtering av utlendingssaker hvor barn er involvert. Jeg må ta dette på generelt grunnlag, det er vanskelig å gå inn i enkeltsaker, også dem som interpellanten legger fram her i dag. Dette innebærer herunder prinsippet om at barns beste skal være et grunnleggende hensyn. Det betyr ikke at det er det eneste hensynet. Ved vurderingen av hva som er barnets beste i en sak, vil utlendingsmyndighetene ofte møte en rekke dilemmaer, og i praksis vanskelige avveininger, som også gjør det vanskelig å være generell på hvor grensen går, som interpellanten flere ganger prøver å utfordre meg på. Det ville etter mitt skjønn frata en veldig mye av det skjønnet som må ligge der, og som faktisk også er til vern for barn.

Hensynet til barn i utvisningssaker ble grundig vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av den nye utlendingsloven, og i forskriften. Det står uttrykkelig i lovens bestemmelse om utvisning at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, for å skape bevissthet rundt dette. Det ble også innført en bestemmelse om at innreiseforbudet som hovedregel skal gjøres tidsbegrenset dersom utlendingen har barn i Norge, som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, mv. og dette fortsatt skal være situasjonen.

Jeg mener det er viktig at regelverket ivaretar hensynet til barnets beste, men dette kan ikke reguleres uttømmende, da det skal foretas en individuell skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Der vil jo tida spille en rolle, barnets situasjon vil spille en rolle, barnets situasjon i det landet man eventuelt må reise tilbake til, vil spille en rolle. Dette er vanskelige, skjønnsmessige avveininger som utlendingsmyndighetene er satt til å ta, men som åpenbart vil være basert på skjønnsmessige og individuelle fakta, og som vil gjøre det vanskelig å si at her går grensen i disse sakene. Jeg mener det er viktig at regelverket derfor ivaretar hensynet til barnets beste. Men dette kan altså ikke reguleres uttømmende.

De konkrete vurderinger i enkeltsaker som berører barn, og hva som er til barnets beste, foretas – som interpellanten var inne på – av UDI og UNE. Det skal foretas en grundig vurdering av alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning i saken. Også behovet for å innhente supplerende opplysninger slik at saken blir best mulig opplyst, må vurderes.

Barnekonvensjonen gir ikke noe absolutt direktiv for hvilken vekt hensynet til barnets beste skal ha. Det synes jo rimelig åpenbart at for mange barn som kommer til Norge, eller blir født i Norge av utenlandske foreldre, vil man ut fra en isolert sett bare barnets-beste-vurdering nok raskt komme til at det beste er å få vokse opp i Norge. Men som de fleste vil forstå, vil det ikke være mulig for oss å gjennomføre dette som det eneste kriterium når man vurderer disse sakene – sjøl om vi aldri så mye ville ønsket det når vi ser enkeltsakene. Derfor gir altså ikke barnekonvensjonen noe absolutt direktiv for hvilken vekt hensynet til barnets beste skal ha. Statene er forpliktet til å vurdere hensynet til barnets beste, ikke som det eneste relevante hensynet, men som det grunnleggende hensyn. At barns beste skal være et grunnleggende hensyn, innebærer ikke at dette alltid blir utslagsgivende. Den nærmere avveining mellom hensynet til barnets beste og motstående hensyn, som f.eks. hensynet til en kontrollert og regulert innvandring, foretas jo konkret i hver enkelt sak. Det kan vi lese av vedtakene. Jeg har vanskelig for å se at det kan være annerledes på dette området.

Sjøl om hensynet til barnets beste isolert sett tilsier at barnets mor eller far ikke blir utvist fra Norge, kan allmennpreventive og innvandringsregulerende hensyn legitimere et vedtak om utvisning. Likevel er det slik at etter fast praksis skal det mer til for at utlendinger som har barn i Norge, skal utvises. Hensynet til barnets beste innebærer at flere forhold som ellers ville medført utvisning, blir henlagt, eller at innreiseforbudet blir tidsbegrenset.

Justisdepartementet har det siste året foretatt to endringer i utvisningsregelverket av hensyn til barn. Sommeren 2010 ble det innført en bestemmelse om at personer som har barn i Norge, og som har arbeidet ulovlig her i mindre enn to år, som hovedregel ikke skal utvises på dette grunnlaget. Tidligere gjaldt dette bare ved ulovlig opphold.

Videre ble det i mars i år innført en bestemmelse om at innreiseforbudet som hovedregel ikke skal settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge og er utvist på grunn av brudd på utlendingsloven.

Justisdepartementet vil også vurdere mulighetene for andre reaksjoner enn utvisning for mindre grove brudd på utlendingslovgivningen. Dette framgår av departementets gjennomføringsplan for utlendingsfeltet fra desember 2010, og skal utredes nærmere.

Jeg mener derfor at dagens regelverk og praksis er i samsvar med våre forpliktelser etter barnekonvensjonen.

Trine Skei Grande (V) [13:39:24]: Jeg takker for svaret, sjøl om jeg ikke syns at det akkurat var et svar på de tingene jeg spurte om, og som heller ikke i praksis oppleves der ute sånn som justisministeren nå legger det fram. Det fins nå snart egne organisasjoner for dem som blir rammet av dette.

Jeg tror at de aller fleste nordmenn tror at finner man noen å være glad i som ikke bor innenfor EØS-området, og man gjør alt riktig og fyller ut skjema og gifter seg, skal det, i hvert fall når man får barn, mye til at den familien splittes. Jeg tror nordmenn går rundt og tror det. Det er veldig mange som får en hard – jeg vet ikke om det er parlamentarisk å si trøkk i trynet, president, men de får i hvert fall et stort møte med norsk byråkrati når de oppdager at det ikke er sånn.

Jeg er helt enig med statsråden i at barns beste skal gjelde i utlendingslovgivningen. Det er nesten alle barns beste å bo i Norge. Men her er det snakk om barn som faktisk bor i Norge, men som vi fratar muligheten for å vokse opp med en mor og en far, som de faktisk biologisk sett har, og som har lyst til å bo med sine barn.

Det er greit at man tvangsutsender kriminelle og straffedømte. Jeg skulle gjerne ha sagt noe om det også – men det har jeg ikke tid til – for jeg føler at det ikke blir gjort på en måte som gjør at det er varig nok.

Min innvending er den samme innvendingen som barneombudet hadde da de la fram sin supplerende rapport til FNs komité for barnets rettigheter av 2009, om at enhver utvisning av en forelder, selv begrenset utvisning på to eller fem år, vil ha store konsekvenser for barnet. Vi har en rekke saker. Jeg vil si at ukentlig får jeg henvendelser fra folk som opplever at de har fått brutt familielivet sitt, enten på grunn av byråkrati, eller, som den saken som jeg nevnte i forhold til Kamerun, eller på grunn av at man oppfatter det slik at man har funnet et ærlig og ordentlig menneske som bare har jobbet litt for lenge i Norge til å gjøre ting ordentlig.

Man kan gjerne diskutere det innvandringspolitiske og de innvandringsregulerende hensynene, men mitt ankepunkt går på at barn ikke skal lide for voksnes valg. Når vi ser at barn blir tatt hit – barn blir også holdt skjult som ulovlige immigranter – blir voksnes valg veldig avgjørende for barns framtid, og vi dømmer dem for at de bokstavelig talt har blitt med på de voksnes lass. I tillegg dømmer vi familier til å skilles, ikke fordi de har gjort noe strafferettslig galt – jf. forrige interpellasjon – men faktisk fordi vi har et regelverk som ikke verdsetter barn godt nok.

Presidenten: Presidenten er ikke helt sikker på om «trøkk i trynet» er det mest parlamentariske uttrykket, men vi har hørt verre her fra denne talerstolen.

Statsråd Knut Storberget [13:42:56]: Ja, vi tåler vel den!

Jeg registrerer at interpellanten ikke mener at jeg svarer på spørsmål, men det er altså interpellasjonen som jeg forsøker å svare på. Det kom en rekke spørsmål i innlegget som knytter seg til veldig konkrete saker, og som egentlig knytter seg til det som er vanskelig i utformingen av denne type regelverk, nemlig at vi kanskje ønsker mest mulig veldig klart definerte grenser. Jeg vil advare veldig mot en slik tenkning, for jeg tror at det vil kunne bidra til også å ramme barn, og at den eneste muligheten vi har i dette, faktisk er å ha de skjønnsmessige bestemmelsene som man har i loven.

Jeg vil jo utfordre interpellanten også litt på å dvele ved spørsmålet om det er slik at når det gjelder de vedtak som fattes av utlendingsmyndighetene, skal alle de mer innvandrerregulerende tiltak og hensyn når det er barn i bildet nærmest settes til side. Det vil innebære store problemer for oss, som jeg er overbevist om heller ikke vil være til barnets beste. Så noen ganger vil det faktisk være mer hensiktsmessig å se på hvordan vi kan få til en raskere behandling av disse sakene og en bedre gjennomføring av de vedtak som skal fattes. Det vil jo bl.a. bli tema i den stortingsmeldingen som er varslet for Stortinget, og som vil komme til høsten og ikke nå i vår, om barn på flukt. Altså: Hvordan kan vi overfor denne gruppen håndtere disse sakene på en bedre måte, raskere måte, slik at man faktisk minimaliserer trykket for barn, som det ikke er til å legge skjul på er i en vanskelig situasjon?

Så vil jeg også utfordre interpellanten til i det minste å kommentere de endringene som jeg påpeker er gjort i regelverket så sent som sommeren 2010, og når det gjelder spørsmålet om innreiseforbudet, nå i mars, hvor man nettopp ønsker å styrke barns situasjon. Det er utlendingsforskriftens § 14-2, og når det gjelder utvisning, utlendingsforskriftens § 14-1, som viser at dette har man hatt oppmerksomhet rundt, som gjør sitt til at det for noen vil være bedre kår enn det det var før.

Trond Helleland (H) [13:45:47]: Det er et viktig tema som blir tatt opp i interpellasjonen, selv om jeg er kjent med at statsråden har varslet, og gjentok det nå, at det kommer en egen melding om barn på flukt. I den sammenheng vil det bli viktig å gå igjennom de prinsipielle spørsmålene knyttet til dette.

Det er litt vanskelig å kommentere interpellasjonen, da den bygger på veldig mange enkeltilfeller og enkeltsaker. For oss som jobber med asylsaker, er det veldig fristende å legge til grunn den versjonen som en blir presentert. Men veldig ofte får vi et annet svar hvis vi får mer opplysninger om saken. Det er ofte utfordringen i denne typen debatter at det kan synes som om det ofte blir begått urett, men når en går nærmere inn i den drøftingen som utlendingsmyndighetene har gjort, finner en at det faktisk kanskje var en grunn til at vedtaket ble som det ble.

Selv om Høyre ikke er noen varm tilhenger av Utlendingsnemnda og det systemet som Stortinget vedtok den gang, å frata seg selv det politiske ansvaret for de endelige avgjørelsene i en del prinsipielle og viktige asyl- og innvandringssaker, stoler vi på at de vurderingene som blir gjort, legger til grunn at barns beste skal ivaretas. Jeg og Høyre er fornøyd med at de endringene som justisministeren redegjorde for, har kommet inn. Det bidrar til å styrke barns rettsposisjon, samtidig som jeg ser at det i mange, mange saker er vanskelige avgjørelser som må fattes. Det er tvilstilfeller, men vi er av den oppfatning at stort sett blir dette ivaretatt på en god måte, og stort sett ser man at hensynet til barns beste blir ivaretatt innenfor det lovverket vi har.

Jeg ser fram til den debatten vi skal ha om den nye, varslede meldingen. Da kan vi gå dypere inn i mange av disse problemstillingene. Jeg synes det er viktig at Venstre har det sterke engasjementet i disse spørsmålene. Vi behandlet nylig et Dokument nr. 8-forslag fra Venstre der et av forslagene nettopp gikk på dette med barns rettigheter knyttet til asyllovgivningen.

Høyre er opptatt av at vi skal ha et regelverk som er stringent, dvs. at det kan etterprøves, og at det er et regelverk som ikke i altfor stor grad åpner for skjønn heller. Men at det innenfor visse rammer naturligvis må være et slingringsmonn som gir rom for menneskelige hensyn, er helt åpenbart. Samtidig er det viktig å minne om at de som kommer gjennom familiegjenforening, utgjør en veldig stor andel av dem som får opphold i Norge. En blir nesten overrasket når en ser at av de utlendingene som bosetter seg i Norge, utgjør vel flyktninger og asylsøkere under 20 pst. er det vel, mens familiegjenforening, arbeidsinnvandring og andre grupper som er den desidert største gruppen. Noe vi kanskje bør tenke litt på når vi skal diskutere disse spørsmålene framover, er at veldig mye av det politiske fokuset er på de rundt 10–15 pst. flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge, mens kanskje litt for lite av fokuset er på hvordan vi følger opp de 80–85 pst. som kommer hit på annet grunnlag, f.eks. arbeidsinnvandrere og deres rettigheter knyttet til språkopplæring og andre ting.

Det er en viktig debatt, men det substansielle forslaget og endringer regner jeg med at vi får anledning til å diskutere når stortingsmeldingen blir lagt fram.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [13:49:57]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en viktig debatt her i Stortinget. Hvordan barns beste kommer til uttrykk i vår asyl- og innvandringspolitikk er noe som fortjener stor oppmerksomhet.

I mitt innlegg vil jeg spesielt fokusere på to grupper: lengeventende barn, og barn som forsvinner fra mottak uten at vi kan gjøre rede for dem.

Innledningsvis vil jeg våge den påstand at det kan se ut som om regjeringen lar barns interesser vike for innvandringspolitiske hensyn. Barna blir rammet når regjeringen kaster seg inn i konkurransen om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa.

Våren 2007 ble det gjort endringer i utlendingsforskriften, slik at barns tilknytning til riket skulle tillegges særlig vekt. Dette kom på plass etter initiativ fra Kristelig Folkeparti. Det ser dessverre ut til at regjeringen har strammet inn denne forskriften. Når barn som har vært her i fire, fem år vekkes opp midt på natten og tvangsutsendes fra landet sammen med resten av familien, er det vanskelig å se at denne forskriftsendringen som kom i 2007, etterfølges. Forskriftsendringen tok jo nettopp opp i seg at barns tilknytning til landet skulle vektlegges sterkere.

Det ble skapt forventninger da statsråden gikk ut i Aftenposten i fjor og uttrykte bekymring for hvorvidt barnas beste blir ivaretatt i norsk asylpolitikk. Han sa at tre år i et barns liv er som en evighet. Samtidig varslet han at det skulle legges fram en melding om barn på flukt før sommeren 2011. Kristelig Folkeparti deler statsrådens bekymring og er forventningsfull med tanke på hva regjeringen vil varsle i denne meldingen. Barn som har oppholdt seg lenge i Norge og blitt godt integrert, må etter et gitt antall år få opphold, også fordi det ikke er til barnas beste å bli straffet for feil som foreldrene har gjort. Det er det som er praksis i dag. Kristelig Folkeparti håper at det kommer en praksisendring som gjør at barns tilknytning til landet vektlegges sterkere, slik intensjonen var i den endringen som kom i 2007.

I tillegg til barn i generelle utlendingssaker og hensynet til dem er det en gruppe barn til som er i en spesiell situasjon: barn av innsatte som skal utvises. Disse barnas rettigheter må også ivaretas. De må gis mulighet til å uttale seg. Dagens saksbehandlingspraksis ivaretar ikke denne retten overfor barn med foreldre som utvises.

I løpet av de siste ti årene har det forsvunnet et sted mellom 300 og 400 barn fra norske mottak. Dette er asylbarn som er kommet alene. De forsvinner uten at man kan gjøre rede for hvor de er eller hva som har tilstøtt dem. Dette er alvorlig. Det er også grunn til å anta at mange av disse barna kan være utsatt for menneskehandel, eller slaveri, for å kalle en spade for en spade. Dette er uverdig og helt uakseptabelt, noe vi ikke kan være bekjent av i Norge.

Ifølge tall fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa blir om lag 1,2 millioner barn ofre for menneskehandel hvert år. Barneslaver blir ofte brukt som hushjelper, i sex- og narkotikaindustrien, som arbeidskraft i butikker og restauranter, som tiggere og lommetyver.

Vi vet at Norge er både et destinasjonsland og et transittland for menneskehandel. Flere kriminelle nettverk som organiserer menneskehandel, opererer i Norge. I tillegg er det oppdaget at Norge sammen med Sverige og Danmark blir brukt som transittland av barnesmuglere. Det er bl.a. på denne bakgrunn det er grunn til å frykte at mange av de barna som forsvinner fra mottak, er utsatt for slaveri.

Her må det settes inn strakstiltak. Vi må intensivere samarbeidet over landegrensene. Vi må få på plass en egen handlingsplan som er spesielt rettet mot barn som er offer for menneskehandel. Vi bør få på plass en egen spesialopplært politienhet som jobber bare med menneskehandel og barn, fordi det kreves spesielle kunnskaper og ferdigheter for å jobbe med dette temaet, bare for å nevne noen tiltak som bør iverksettes.

Kristelig Folkeparti har store forventninger til at også dette blir viet stor plass i meldingen om barn på flukt. Jeg vet at statsråden er opptatt av saken, og vi er spent på hvordan han vil følge dette opp.

Til slutt: I vår asylpolitikk og asylpraksis er det viktig å tenke at barn er barn, uansett bakgrunn. De er først og fremst barn, dernest asylsøkere. De er det mest verdifulle vi har, og de fortjener det beste vi kan gi dem. Å vektlegge barns beste i asylpraksisen vår burde derfor være en selvfølge.

Håkon Haugli (A) [13:54:52]: Interpellanten tar opp et viktig tema. Kjernen i problemet er noe hun selv sier: Det er nesten i alle barns interesse å vokse opp i Norge, for det store flertall av barn i verden ville hatt det bedre i Norge.

Jeg oppfatter at representanten Skei Grande har et genuint ønske om å bedre barns situasjon. Men de regelendringene hun tar til orde for, å gjøre barns beste til et hensyn som trumfer alle andre hensyn, vil de gjøre barns situasjon bedre eller verre? Allerede i dag ser vi eksempler på at barn er et middel for foreldre som ønsker seg et bedre liv. Barn smugles og gjemmes, er deler av transport i regi av kriminelle nettverk, osv. Jeg er redd representanten Skei Grande risikerer å oppnå det stikk motsatte av det hun ønsker, at enda flere barn blir brukt som middel. Om vi gjør barn kun til et middel som alene skal avgjøre søknader om opphold, er jeg helt sikker på at vi får se mer av dette.

Jeg synes representanten Trond Helleland hadde et godt innlegg. Han pekte på hvor vanskelige og sammensatte disse vurderingene er.

Representanten Svendsen påsto i sitt innlegg at regjeringen konkurrerer om å ha Europas strengeste asylpolitikk. Det kan ikke stå uimotsagt. Norge er blant landene som tar imot aller flest asylsøkere i forhold til folketall. Dette er ikke et resultat av at vi fører Europas strengeste asylpolitikk, men et resultat av at vi fører en rettferdig politikk som legger til grunn at den enkeltes rettssikkerhet må være det avgjørende.

Trine Skei Grande (V) [13:57:00]: Jeg vil først kommentere to av innleggene.

Først til Haugli: Han kunne umulig ha hørt det jeg sa i begynnelsen, for jeg mener at det ikke skal være barns beste som skal legges til grunn, for det er umulig. Men jeg kan si at da utlendingsloven ble behandlet, foreslo Venstre i denne salen:

«Jo viktigere avgjørelsen er for barnet, desto mer skal det til for å la innvandringsregulerende hensyn få forrang. Et avslag på bakgrunn av innvandringsregulerende hensyn må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv.»

«Forsvarlig i et barnerettslig perspektiv» var begrepet vi brukte, ikke noe om at det skal være til barns beste. Det er det vi har stått for. Det forslaget fikk Kristelig Folkepartis og Venstres stemmer.

Så til Helleland: Jeg vil påpeke at jeg har jobbet med dette feltet lenge. Jeg vet at det finnes ulike versjoner. Alle versjoner som ble framført fra denne talerstolen, er sjekket mot UDIs vedtak. Så dette er ikke mailer som er lastet opp. Jeg vil ha meg frabedt at man tror at vi ikke skjønner det. Dette har vi jobbet med for lenge til det.

Jeg har lyst til å avslutte med fire utfordringer til justisministeren, basert på det som er sagt, i og med at justisministeren faktisk skal komme med en melding på området.

For det første: Er det mulig å få en konsekvensutredning når det gjelder innvandringspolitiske hensyn knyttet til følger for barna. Dette er ikke snakk om barn som enten skal være her eller ikke, men det er snakk om barn som får splittet familiene sine.

For det andre: Er det også mulig å få til en ordentlig analyse av hvor mange barn som faktisk blir utvist på grunn av innvandringspolitiske hensyn? Hvor mange barn er det det gjelder i Norge i dag?

For det tredje ønsker Venstre at vedtak som fører til familiesplittelser – til at mor, far og barn ikke får bo sammen lenger – behandles i full nemnd og behandles ved personlig frammøte – dette er ved utlendingsloven, og ikke ved straffeloven, som jeg mener det skilles klart mellom.

For det fjerde mener vi at det må være en grense for hvorvidt barn kan dømmes for foreldres valg, og at det må være en grense når det gjelder når de barna har en egen rettighet i seg selv.

Som sagt: Barns beste kan aldri legges til grunn alltid i forhold til alt mulig annet lovverk. Selv om Barnekonvensjonen ble inkorporert da Venstre satt i regjering, er det ikke på den måten Barnekonvensjonen kan forstås. Men jeg mener det er grenser for hvor lenge vi skal kunne dømme barn for voksnes valg. Jeg mener at det skal være tungtveiende grunner for innvandringspolitiske hensyn og at brudd på utlendingsloven skal dømmes hardere når man ser alle barna som blir offer for dette.

Statsråd Knut Storberget [14:00:17]: Jeg takker for innspillene, også fra interpellanten nå på tampen. Dette er noe vi skal ta med oss, og jeg skjønner at det kan være greit å ha litt mer tid på den stortingsmeldingen når vi får de oppfordringene. Det tar jeg med meg, for jeg vil ikke at det skal herske noen tvil om at jeg tror at alle partier ser dilemmaene i disse sakene. Her snakker vi om en veldig vanskelig vekting som det er vanskelig å definere fra Stortingets talerstol.

Så til representanten Svendsens utsagn om at vi deltar i en konkurranse om den strengeste flyktningpolitikken: Jeg holdt på å si at jo mer du sier det, desto strengere blir vi jo på mange måter, utad. Men det er grunn til å understreke, slik også representanten Haugli gjorde, at både når det gjelder mottak av enslige mindreårige asylsøkere, unge, som kommer til Norge, men også voksne, så tyder det ikke på at vi i så måte har en praksis som er den strengeste i Europa. Etter mitt skjønn er det helt uinteressant. Det viktigste for oss må jo være at nettopp de standardene som vi har nedfelt i lovgivningen, og som også har sin klang fra konvensjonene, blir fulgt, slik at folk får de rettighetene de faktisk skal ha. Det som er situasjonen ved en politikk som bidrar til å slippe dette helt løs, er at vi ikke får den målrettede hjelpen inn mot dem som virkelig trenger den. Det er for meg et skremmende scenario. Derfor mener jeg det er bra at Norge tar imot det antallet kvoteflyktninger som vi gjør, og at vi har en asylpolitikk som bidrar til nettopp å sette behovet for beskyttelse i front. Det er derfor jeg mener det er såpass viktig at vi også effektuerer de vedtakene der folk har fått definert at de ikke har behov for beskyttelse. Det må i så måte være et dårlig bidrag i et kappløp om en streng flyktningpolitikk når en nettopp påviser at de endringer som regjeringa har valgt å gjøre i forskriftene i løpet av det siste året. Det gjelder to endringer i utlendingsforskriften. Sommeren 2010 valgte vi å gjøre det enklere i barnesakene, enklere å få lov til å være i Norge og unngå utvisning. Og når man så sent som i mars nå i år velger å endre utlendingsforskriften, slik at det å pålegge innreiseforbud der hvor det er barn inne i bildet, og hvor de ulovlige aktivitetene som er beskrevet i den bestemmelsen, ikke har pågått i lenger enn to år – er det vel – nettopp blir vanskeligere, så har jeg vondt for å se at det er å delta i et slikt kappløp som representanten Svendsen beskriver.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.

Hentet her





Tusen tusen takk, Trine Skei Grande for at du talte våre barns sak. Jeg ble veldig rørt og takknemlig, og jeg tror jeg har mange med meg i denne takken. Bare så synd at Knut Storberget ikke kunne gi deg noen bedre svar.

~Siv~

torsdag 5. mai 2011

Chias brev til UNE

Jeg Chia .... har tenkt og fortelle litt om min situasjon og fortelle hvordan dette med å vente har påvirket oss.
Jeg og min kone gifte oss i 2007, men etter vi søkte første gang fikk vi avslag pga ekteskapet var ikke godtkjent men i april 2010 fikk vi endelig avslag på saken.

Da jeg måtte reise til Iran for skille meg og gifte på nytt. Mai 2010 søkte vi på nytt igjen og ventet 7mnd før vi fikk svar fra udi. Det ble avslag pga jeg har hatt lav inntekt i 2009 men da hadde allerede en sak på gang i une/udi og jeg måtte reise til Iran da for hente nye dokumentasjon. Men siden jeg har iranske statsborger også kan jeg reise kun engang til iran å være der i 3mnd.

Jeg benyttet sjansen da i tilfelde dere mer dokumenter. Den gangen fantes ikke noe regler ang inntekt i årane før det regel kom i 2010.

Kjære sakbehander derfor jeg vil si det slik at dette saken har påvirket meg og min kona totalt pyskisk og vi vet ikke hva som kommer å skje med oss i fremtiden. Om i hele tatt vi kan bo sammen. Derfor vil jeg søke dere om vise nåde og hjelpe oss.

For være helt ærlig jeg eller min kone ønsket ikke å komme denne situasjon og slik at jeg miste inntekt. Jeg har vært i jobb alle år og har ikke søkt om noe sosial støtte. Jeg lagt ved brev fra nav. Alt dettte har skjed pga jeg vil bevise dere at jeg og min kone vil bo sammen.

Jeg sliter følt med dette jeg lider med stress og deprisjon og begynner å bli lei av alt det som skjer rundt meg, press fra saken, fra kona fra folk som er rund meg og min kona, det er tid spm når det går dårlig.

Jeg har sendt nye legeattest på min helsesituasjon tidligere denne mnd og har fått beroligende tabletter. Jeg får ikke sove om natten tenker mye på min kone og ser på våre bilder og filmen og det eneste jeg gjører er at jeg gråter. Jeg er 29 år og lider av stress og depresjon pga vår sak som er under behandling hos UNE, at det er dere som bestemmer over min og konas fremtid.

Jeg spørre meg selv hvorfor dette har skjedd, jeg lurer på om er jeg selv har forårsaket at jeg har mistet inntekt eller er pga av saken.

Vårt liv og fremtid ligger under deres hender nå, og det er akkurat slik at noen bestemmer over noen og forteller hva skal vedkommende gjøre eller ikke gjøre.
Jeg håper dere hjelper oss og at jeg kan få ja til 17.mai for feire dagen enda mer.

Jeg håper på en positiv svar så fort som mulig.



Med vennlig hilsen

Chia

Prisen på familiesammenføring stiger voldsomt

En familiesammenføring kan ende med at kræve flere hundrede tusinde kroner pr. 1. juli, hvor kravene til både sprog og bankkonto strammes. Eksperter frygter, at det fremover kun er de rigeste, som kan få ægtefæller til Danmark

Da Derya Yigit giftede sig med Jacob Adjei i Ghana i sidste uge, var det en festdag. I dag sidder hun tilbage i Aarhus og har netop udfyldt første del af sine familiesammenføringspapirer. Og selvom der ikke kan sættes pris på kærlighed, kan hun se på sin bankkonto, at festlighederne skal holdes i kort snor det næste stykke tid. Der skal nemlig spares ikke så få penge sammen, før det kan lade sig gøre at blive familiesammenført.


Les mer her