torsdag 31. mars 2011

Vår siste mulighet

Til UDI

Kristiansand 31.03.2011

Tilleggsinformasjon vedr.avslag på oppholdstillatelse-borger av Irak-Karim, Kawa-f.xx.xx.xxx-duf xxxx xxxxxx xx

I det siste avslaget av 23.03.2011 oversendt fra UDI til UNE med kopi sendt til advokat xxxx, mottatt 28.03.2011, bes det om at evt. ny informasjon i saken blir oversendt med en gang. Kawa Karim mottok kopi av brevet 31.03.2011, og vil derfor kunne sende inn ny informasjon først på denne dags dato.

Via advokat har det hele tiden vært enkle ord, saklig og på en helt standard måte. Dette vil jo ikke gi noe klart bilde av personer og situasjoner, så vi ber på våre knær om å få lov å komme til et personlig fremmøte!

Jeg, som er hans samboer, vil forsøke med dette brevet å gi et bilde av situasjonen…. I all fortvilelse må jeg bare vite at vi har prøvd alt….selv om dette kanskje ikke blir på en uortodoks måte.


Vi klarer ikke å forstå at vedtaket om at hjemsending kan være det rette. Vi kjenner situasjonen, livet, saken og hverandre. Kawa har ikke tilknytning til Kurdistan i det hele tatt. Han har vært i Kristiansand, i Norge hele sitt voksne liv, altså siden 1999. Som samboere lever vi nå i en surrealistisk situasjon. Vi ønsker bare å få leve sammen stille og rolig her i Norge. Vi ønsker å gifte oss, men har til nå ikke fått lov. Kawa og jeg har begge faste fulltidsjobber og er ingen til byrde. Vi er lovlydige borgere og har så ufattelig mange venner og familie rundt oss som gråter sammen med oss. Min datter på 19 år og Kawa har et far/datter forhold som er helt unikt. Min øvrige familie er også Kawa’s familie. Vi har masse felles venner. Vi har hver for oss venner og arbeidskolleger. Kawa har så utrolig mange her!

Vi har forsøkt å nå fram via media, organisasjoner m.m over lang tid. Fortvilet har vi ikke visst hva vi skulle gjøre i forhold til frivillig retur/kjempe for å bli. Livredde for en utvisning i mens vi leter etter utveier. Rådene har haglet rundt oss. I november 2010 ble vi rådet fra flere advokathold til at Kawa frivillig skulle returnere, for så å kunne søke familiegjenforenig med meg senere. Kawa solgte leiligheten sin, alle møblene sine, og flyttet sammen meg. Alt ble klargjort til å reise. Så ble jeg gravid. Jeg er snart 42 år gammel, og har ikke vært gravid på 19 år. Det ble et sjokk! Vi klarte ikke å gjennomføre planen om hjemreise. Det ble for tøft. Var dette et ”tegn” til at vi holdt på å velge feil? Vi mistet babyen etter 2 måneder. Hva var så meningen med det? Jeg ble gravid igjen. Også denne gangen mistet vi. Igjen: Hvorfor? Nå føltes det som om bunnen var nådd…. Så kom dette nye avslaget. Hjelp…vi holder på å tørne! Vi har jobbet, slitt, grått og hatt et sant helvete! Alt handler til syvende og sist om saken!

Vi ønsker bare å få leve sammen! Ingen mennesker bør få oppleve en slik situasjon! Det er en påkjenning som er helt ubeskrivelig! Vi er jo også begge to midt i livet, og tiden for å ennå kunne stifte familie og gifte oss, er nå…eller kanskje allerede litt sent for foreldrerollen. Men vi to vil bli verdens lykkeligste om vi får leve sammen! Vi ønsker bare et liv som andre par. Vær så snill å ta oss på alvor! Møt oss! Gi oss en sjanse! Vi er som dere skjønner villige til å blottlegge hele våre liv, ydmyke oss, hva som helst! Fordi vi bare har et liv, ber vi om at det ikke tas fra oss nå……

En promilledom fra 2004 står i bunnen for dette helvete vi gjennomgår…kan det være riktig? Kawa er verdens snilleste flotteste mann som alltid stiller opp for alle. Han har aldri gjort noen feil hverken før eller etter den promilledommen.

I siste avslag skrives det : UDI har sett han til at klageren ikke lengre er gift. Videre kan vi også bekrefte at klageren i forbindelse med søknad om arbeidstillatelse etter MUF-forskriften § 2 i juli 2005 innleverte en dødsattest. UDI opprettholder alikevel vurderingen av at søkeren har en kvalifisert tilknytning til sitt hjemland.
Dette har blitt oppfattet feil fra UDI hele veien. I forrige avslag var det at Kawa skulle være gift i hjemlandet en viktig faktor for tilknytning til hjemlandet, og dermed grunn for hjemreise. Dette ble tilbakevist fra Kawas advokat, med henvisning til tidligere dokument som viser at han er ugift. Kawa har aldri vært gift, og da blir det også feil å skrive at han ikke lengre er gift. Dette var en misforståelse som ble ordnet opp i allerede etter første intervju da han kom til landet. Kawa fikk arabisk tolk, og kan svært lite arabisk. Derfor ble det i første omgang notert at han var gift isteden for forlovet. Senere døde også hans forlovede, og dødsattest ble hentet inn i tillegg da ”gift” dukket opp i senere dokumenter. De riktige papirer som som kan bekrefte hva jeg sier her, ligger hos UDI.

Husk også at en rettsdom ført an av Kawas forrige advokat bare førte til vodt verre. Kawas nåværende advokat stiller seg uforstående til den advokatens avgjørelse i og med at Kawa kunne på det tidspunktet bare ha søkt på lik linje de andre MUF’erne. Kawa fikk den gang beskjed om at det var eneste utvei pga hans promilledom. Kawa sier selv i dag at de to største feilene han har gjort i sitt liv, var 1. å kjøre med promille 2. gå til rettsak. Dette viser seg jo at stemmer. Vi ble i sommer 2010 klar over at Kawa var fratatt tittelen som MUF, fra en journalist som undersøkte fakta i forbindelse med en avisartikkel om Kawas sak.

Kawa er en ressurs i Norges samfunn. Han har aldri mottatt sykepenger eller noen form for trygdeytelser. Han har innbetalt skatt i alle år, og klart seg helt på egen hånd. Han har jobbet som kokk på samme resturant i 10 år. Han er en dyktig kokk, og arbeidsgiveren er veldig redd for å miste han. Han har eid egen leilighet i flere år, og betalt sine regninger til punkt og prikke.
Kawa fikk aldri noen soningsstraff etter promilledommen, og betalte boten av egen lomme. Han betalte også selv for advokat og rettssak.


Bente

Foto: Privat

onsdag 30. mars 2011

Må føde uten mannen

Høygravide Rabia Sheikh (24) fortviler fordi hun ikke får ektemannen sin i Pakistan til Norge. Til tross for at han er garantert jobb, får han ikke oppholdstillatelse. UDI mener hun ikke tjener nok penger.

Det er snart ett år siden Rabia Sheikh og ektemannen giftet seg i Karachi. Men han har enda ikke kommet til Norge. Utlendingsdirektoratet har avslått mannens søknad om opphold.

– Jeg synes de bruker veldig lang tid. Jeg skjønner ikke hvorfor.

Rabia venter barn om to uker. Hun blir gråtkvalt når hun skal snakke om hvordan det er å være høygravid uten mannen ved sin side.


Les mer her

Faksimile NRK

Flere blir tatt for jukse-ekteskap

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo i fjor flere søknader om familiegjenforening enn tidligere på grunn av mistanke om proformaekteskap.

Økningen i antall avslag kom etter at Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2006 ba UDI om å skjerpe innsatsen mot proformaekteskap.

(...)

Proformaekteskap betyr at ekteskapet ikke er reelt, og at det i hovedsak er inngått for å oppnå oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge.


Les mer her


Jeg forstår ikke hvordan de kan synse og mene i disse sakene som de kaller proforma. Hvordan kommer de frem til at et ekteskap ikke er ekte? Hvordan kan de stjele bort kjærligheten fra mennesker, fordi de er redd at noen bare utnytter systemet? ~Siv~

Når vi har det bra nok

(...)

Hvor mange har sett inn i øynene til en foreldreløs unggutt overlatt til seg selv og prøvd å forklare ham hvorfor “verdens rikeste land” ikke kan gi ham beskyttelse? Det har jeg, og i sånne øyeblikk finnes det bare ett ord å beskrive situasjonen: absurd.

Jeg blir minnet om en historie som jeg hørte for mange år siden om sjøstjerner som ble vasket på land og lå for døden på stranden. Det var tusenvis av dem og en liten gutt gikk og plukket dem opp, en av gangen, for å kaste dem tilbake i havet. En gammel mann så på gutten og kommenterte det som han mente var en nyttesløs handling. “Det er så mange, du kan ikke gjøre forskjell. Gå hjem og ikke kast bort tiden din,” sa han. Men gutten plukket opp nok en sjøstjerne, kastet den i havet, så på mannen og sa: “Det gjorde forskjell for den.”


Les mer her

tirsdag 29. mars 2011

Gratulerer!

I dag har det kommet gode nyheter på facebook-gruppen vår c";) Og slikt skaper håp!

Jeg ønsker å gratulere Stine og familien så masse med den etterlengtede familiegjenforeningen. Endelig får dere være sammen. Ta godt vare på hverandre.


~Siv~

Er ulovlig i landet

Donna Grødahl har fått endelig avslag på oppholdstillatelsen.

– Jeg har akkurat fått telefon fra advokaten. Nå er hun ulovlig i landet, sier ektemannen Øystein Grødahl til NRK Møre og Romsdal.

Donna Grødahl må reise ut av landet fordi ektemannen Øystein Grødahl tidligere tjent for lite. Selv om de er gift, og har et barn sammen.

Les mer her


Les også 2.177 underskrifter for ektepar

mandag 28. mars 2011

Vedrørende mangel på trygde- & stønadsrettigheter i tilfeller hvor fedre & mødre er utvist, samt utenlandske ektefeller & samboere som nektes opphold

Viser til telefonsamtale fredag 25.03.11 med Statssekretær i Arbeidsdepartementet, Gina Lund og vil herved få presentere en problemstilling som avtalt , og som det forventes en snarlig løsning på.

Gifte og samboende partnere nektes overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utvidet barnetrygd (som de med partner i fengsel får dersom dommen er mer enn 6 måneders ubetinget) og bidragsforskudd når partneren er uten bidragsevne. Det praktiseres forskjellig fra Nav-kontorene, noe som gjør at noen samboere får noen stønader mens andre får ingenting. Vi må ha en konsekvent og rettferdig praksis som tar utgangspunkt i hvem som forsørger barna, og ikke om de er gift/samboer

Til sammenligning får norske ektepar der den ene melder adresseendring, separasjonspapirene i posten fra Nav med beskjed om at det ikke er lov å bo på to forskjellige adresser når du er gift. Likevel regnes du som gift med en ektefelle som er utvist i 2-5 år (over 3-6 år i praksis pga saksbehandlingstid). Norske ektefeller som har meklingsattest får bidragsforskudd uten problemer, mens de med ektefelle i utlandet ikke får pga de har en forventning om å ta opp igjen forholdet etter utvisningen er over, som kan være over 6 år. Det samme gjelder ved samboere, de nektes også bidragsforskudd pga forventningen om å kunne gjenoppta forholdet etter utvisningen går ut.

Det betyr i praksis at norske barn mister sin rett til et verdig liv, og havner ofte under fattigdomsgrensen, som er et paradoks når Norge har fokus på å få bort barnefattigdommen, og fjoråret var Fattigdomsåret med spesiell oppmerksomhet på å utrydde barnefattigdommen. Det et paradoks at innvandringspolitiske hensyn skal veie tyngre og tyngre i utvisningsvedtak, som har skapt mange fattige barn, og gjør det hver dag. Det rammer spesielt de med flere barn, som ikke får delta på fritidsaktiviteter og bursdager som andre barn, i tillegg til at de i mange tilfeller ikke får sko og klær når de trenger det, men når lommeboka tillater det. Mange er avhengig av å arve klær fra venner og familie, og noen er avhengig av sosial stønad for å kunne sette mat på bordet til barna. Ved å motta sosial stønad vil en bli nektet familiegjenforening av UDI/UNE, siden de setter som krav for gjenforening at en ikke skal ha mottatt sosial stønad.

Situasjonen er som følger: Dersom du er gift og trenger stønader (som andre enslige forsørgere) må du enten skille deg, og konsekvensen er at du vil bli nektet gjenforening siden forholdet er avsluttet. Det betyr i praksis at barna fratas en forelder for evig og alltid! Det harmonerer ikke med politikken der fedre skal ha mer tid med barna, som i foreldrepermisjonen der det er ønskelig at far tar en stadig større del av permisjonen siden det er så viktig i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Ellers kan du fortsette som gift og bli tvunget til å ta imot sosial stønad som gjør at gjenforening nektes av UDI/UNE.

Skatteetaten regner de som har en utvist ektefelle/samboer som enslige forsørgere, men ikke trygdekontoret. Det trengs en ny definering på hva som er enslig forsørger, nemlig at du er alene om omsorgen siden den andre partneren ikke er i stand til å hjelpe økonomisk på grunn av utvisningen. Dersom en skal utvise en av foreldrene/forsørgerne, må staten samtidig garantere at den som er igjen i Norge med barna får de samme økonomiske rettigheter som alle andre enslige forsørgere.

Det at partneren blir utvist er straff nok i seg selv for både voksne og barn, og det burde være en selvfølge at de som er igjen i Norge kan leve et verdig liv med normal økonomi. Barna har det vanskelig pga de ble revet fra en forelder og fortjener ikke å leve i stigmatiserende fattigdom, der de ofte må stå over ting vennene gjør. Både skoler og barnehager øker følelsen av å være utenfor når de skal fortelle hva de har gjort i ferier, eller når barna skal på ski/skøyteturer og de ikke har råd til å kjøpe verken ski eller skøyter.

En annen gruppe er de som er gift med en mann eller kvinne fra et annet land som har mottatt avslag på familiegjenforening og nektet å komme til Norge, og faktisk ikke har oppholdt seg i Norge.
Det vil da si at dersom en kvinne har barn enten med mannen som er nektet å komme til Norge eller barn fra tidligere vil hun automatisk mist retten til overgangsstønad, barnetilsyn og utvidetbarnetrygd , ene og alene da hun eller han er registret gift.

Dersom man har ungdom som skal starte på videregående skole vil disse ungdommene få utbetalt et mindre stipend, da mor eller far er registret gift.

Hvis en til slutt finner ut at en vil flytte til utlandet for å bo sammen med den utviste, vil en i neste omgang nektes gjenforening når en ønsker å flytte tilbake til Norge, på grunn av for lav inntekt.

Det er utrolig vanskelig å bli tvangsskilt fra en forelder/ektefelle/samboer, og det at en sliter økonomisk gjør at det er enda vanskeligere psykisk for den enslige forsørgeren, og det går enda mer utover barna enn om økonomien hadde vært normal.

Etter konvensjonen skal familiegjenforeningssøknader behandles raskt, positivt og humant. Barn skal ikke skilles fra foreldrene så lenge det ikke er til barnas beste. Barn av utviste foreldre skal ha samme rettigheter og muligheter som andre barn, noe de ikke har i dag.

Når staten ikke klarer å følge konvensjonen selv etter kritikk fra FN, OMOD, JussBuss, Barneombudet med flere, må de økonomiske rettighetene komme på plass for å gi barna et best mulig liv økonomisk mens de venter på gjenforening med den utviste forelderen.
Og ikke skape en mindreverdig og fattig minoritetsgruppe, som blir straffet på alle kanter.



Med vennlig hilsen

En minoritetsgruppe i sitt eget land.



Underskriftskampanje: LIK TRYGDE- OG STØNADSRETT TIL ALLE

Manuela, Jens og jeg

Jeg har sneket i en av Norges lengste køer. For å gjøre det godt igjen vil jeg dele oppskriften til raskere søknadsbehandling med alle som venter i en UDI-kø.

Å snike i kø er ikke særlig ålreit. Det gjør man ikke uten videre, og gjør man det allikevel, føler man seg gjerne ussel, ufin og flau – spesielt hvis man blir oppdaget. Jeg har det litt sånn akkurat nå, selv om ingen har sett meg snike.


Les mer her

Å flytte tilbake til Norge etter opphold i et annet EØS-land

Krav om inntekt osv.

Når du som norsk statsborger har benyttet deg av retten til å bo i et annet EØS-land, er det EØS-reglene som gjelder også ved retur til Norge.
Man kan selvfølgelig velge å søke familiegjenforening etter interne norske regler, men jeg ser ingen fordeler ved det.


Les mer på bloggen Grenseløs Kjærlighet

søndag 27. mars 2011

Advokat ber om at den utviste tobarnsmoren Zarife får bli i Norge

Dersom ingenting endres har hun utreisefrist 27. april, før Høyesterett har behandlet saken ferdig.

Advokaten til småbarnsmor Zarife Kashtanjeva ber om at hun får bli til Høyesterett har behandlet saken hennes.

Familien på Frekhaug i Meland kommune prøver å holde humøret oppe, men tiden er i ferd med renne ut for tobarnsmor Zarife Kashtanjeva.

(...)

– Stoltenberg lovet i en tale på Utøya i sommer at norsk utlendingspolitikk skulle være ikke bare streng, men også rettferdig. Men i denne saken så langt har statens behandling av den vært bare streng og ikke rettferdig i det hele tatt, sier Helle.


Les mer her

Foto: Privat

lørdag 26. mars 2011

Pappa i Tunisia

Den 8.mars arrangerte barnehagen karneval. De oppfordret til hjemmelaget kostyme. Det var dans og god mat, og foreldrekaffe med kaker på slutten av dagen. Dermed fulgte jeg ei glad og fornøyd Hoppsi Deisi til barnehagen den dagen. Hun fikk på seg det hjemmelagde diademet med tovede ullremser, som skulle være hår, og sprang som vanlig inn til de andre. Hurra! Er dere her i dag også. Her er jeg!

Jeg har en solstråle på 1 år og 8 måneder. Hun er alt en kan håpe på. Hun er frisk og glad, og trives godt både hjemme og i barnehagen. Hun er oppmerksom og engasjert, og tar initiativ til kontakt. Hun viser varme og glede - og er så god med alle hun har rundt seg.

Pappa er i Tunisia. Han fikk se Hoppsi Deisi på msn. Baba! Baba! Se da baba! Så hopper hun fra kanten av sofan. Boms! Vi må alle le. Så artig å hoppe! Opp igjen på kanten. Hun ser på datamaskinen igjen og sier ”se da baba – se da baba” før hun hopper på nytt ned i sofaen. Baba smiler og ler, og nikker bekreftende. Jeg ser deg!

To dager senere kommer det brev fra advokaten. Klagen vi sendte til UDI er behandlet. Det tok 1,5 måned for dem å bestemme seg for at avslaget opprettholdes. Sannsynligvis en enkel sak for dem. Ingen vits i å bruke lenger tid på denne saken, 1,5 måned er raskt i dette systemet. Klagen er sendt over til UNE. Der får den ligge i uviss tid framover.

UDI ser ingen grunn til å endre vedtaket om avslag. Klagen inneholder ingen nye opplysninger som er av betydning for avgjørelsen av søknaden. De viser til at klageren ikke fyller vilkårene etter utlendingsloven § 45, da han ikke har hatt samvær med barnet i utlandet. De bemerker også at mor har foreldreansvaret alene.

De har sett hen til vedlagte uttalelse fra konsulatet i Tunis, hvor det ikke anbefales at barnets mor tar med barnet til Tunisia. UDI har videre forståelse for at det kan være vanskelig for klageren å opparbeide samvær med barnet. De har også forståelse for at det kan være vanskelig for klageren å besøke sitt barn i Norge. UDI kan imidlertid ikke se at det foreligger sterke menneskelige hensyn i denne saken som tilsier at klageren kan gis oppholdstillatelse etter utlendingslovens § 49.

De viser til at lovgiver ikke har åpnet for at oppholdstillatelse kan gis til foreldre av barn der samvær tidligere ikke har vært utøvd, verken i Norge eller utlandet.

Dette er dagens regelverk i Norge. Mitt barn, som er norsk statsborger, har ingen rett til å vokse opp med sin far. Det vil si, hun kan kreve sin rett til det, men ikke her i Norge.

Vi legger videre planer for livet vårt nå. Jeg har ikke tid til å vente. Vente på at loven skal endres, eller at UNE mot all formodning vil bruke skjønn. I lignende saker har de kort og godt vist til regelverket, og så lenge vi ikke kan vise til nok samvær er det en enkel sak å avgjøre for dem. Sånn er det bare. Beklager. Vi har forståelse for situasjonen, men mer kan vi ikke gjøre. Det er mulig det er så enkel en sak at det ikke tar lang tid før vi får svaret, men det vet jeg ingen ting om. Noen har ventet flere år på svar.

Jeg har ei nydelig datter som ikke har tid til å vente. Hun blir 2 år til sommeren, og forstår kanskje ikke at pappa mangler. Men hun savner han på sitt vis. Alle foreldre i barnehagen er pappa. Når jeg kommer og henter henne kaller hun meg pappa. Kanskje er det tilfeldig, kanskje ikke.

Det aller beste for et barn er å vokse opp med både en mor og en far. Det er noe vi er vant til å høre. Bor du i Norge og har et barn her, kan du ikke flytte for langt unna. Av hensyn til barnet. Men hvis far bor i et land langt unna. Ja, nei, da spiller innvandringspolitiske hensyn inn. Er det noen som tror barnet mitt forstår at hun må gi avkall på pappa til fordel for statens regler for innvandring?
Pappa i Tunisia er knust. Han savner sin kjære datter. Han har problemer med å holde seg oppegående, og forstår selvfølgelig ikke hvorfor UDI nekter han å komme hit. Vi vurderer å søke om turistvisum for han, men sannsynligvis er det penger ut av vinduet. Med den pågående saken i UNE vil de antagelig gi avslag på turistvisum på grunnlag av faren for at han ikke returnerer.

Vi kan reise til Tunisia, og det har vi gjort. Og det kommer vi til å gjøre. Det er nå eneste måten far og datter kan være sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi må være der før samværskravet er oppfylt. Vet ikke om jeg vil vite det nøyaktig heller. Det er bedre å brette opp ermene og starte på reisen. Et nytt liv i et fremmed land. Jeg velger å tenke positivt. En ny mulighet?

En ting er jeg sikker på, det er det beste jeg kan gi min elskede datter.



Marthe

Foto: Privat

Oppleves som straff

Standpunktene var mange og meningene delte under en debatt om utvisning.

Interessen var stor da Juss-Buss onsdag den 23. mars arrangerte debatten "Utvisning- en nødvendighet?".

Panelet bestod av Michael Tetzschner (H), Heikki Holmås (SV), statssekretær i Justisdepartementet, Pål K. Lønseth, Cecilie Schjatvet, leder av ICJ-Norges fagutvalg for humanitær- og flyktningerett og Arild Humlen leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett.

En av spørsmålsstillingene i debatten var hvorvidt for den som blir utvist oppleves utvisningen som mer eller like inngripende som straff, siden mange som utvises har vært her i en årrekke og har sterk tilknytning til Norge gjennom familie, arbeid og barn.

Les mer her

Foto: Siv Lilleberg Amin

Forskrift om endring i utlendingsforskriften – innreiseforbudets varighet ved brudd på utlendingsloven når utlendingen har barn i riket

Fastsatt av Justis- og politidepartementet 15.februar 2011 med hjemmel i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 71 og § 126, jf. delegeringsvedtak 9. oktober 2009 nr. 1260 og omorganiseringsvedtak 18. desember 2009 nr. 1582.

I

I forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) gjøres følgende endringer:

§ 14-2 tredje ledd skal lyde:

Som hovedregel skal innreiseforbudet ikke gjøres varig dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, og utlendingen skal fortsette å bo sammen med eller videreføre samværet med barnet. Det kan legges vekt på om det også er utøvd samvær med barnet under gjennomføring av straff eller særreaksjon. Innreiseforbud gitt i medhold av lovens § 66 første ledd bokstav a, d og annet ledd, skal som hovedregel ikke settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge og vilkårene i første punktum er oppfylt.

II

Endringene trer i kraft 1. mars 2011.

Hentet her


Ikrafttreding av endring i utlendingsforskrifta § 14-2 tredje ledd

G-17/2010 Ikrafttredelse av endringer i utlendingsforskriften – gjennomføring av Europaparlaments- og Rådsdirektiv (EF) nr. 2008/115 (returdirektivet)

1. Innledning
Justisdepartementet vedtok 20. desember 2010 endringer i forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) og forskrift av 23. desember 2009 om politiets utlendingsinternat (utlendingsinternatforskriften) som gjennomfører Europaparlaments- og Rådsdirektiv (EF) nr. 2008/115 (returdirektivet) i norsk rett. Endringsforskriften følger vedlagt.

Forslag til endringer i utlendingsforskriften og utlendings­internat­forskriften ble sendt på høring den 30. august 2010. Det kom inn svar fra 27 høringsinstanser, hvorav åtte hadde merknader til de foreslåtte endringene. Endringene som er vedtatt knytter seg til utlendingsforskriftens bestemmelser om utvisning, inneholder en tydeliggjøring av at en utlending som blir utvist fra riket også plikter å forlate Schengenområdet, gir bestemmelser om fastsettelse av utreisefrist og konsekvensene av at en slik frist ikke er gitt eller at fristen ikke er overholdt, i tillegg til en bestemmelse om fengsling i utlendingsrettslig sammenheng.

I Prop. 3 L (2010-2011) foreslo Justisdepartementet lovendringer for å gjennomføre returdirektivet i norsk rett. Endringene ble vedtatt av Stortinget den 17. desember og sanksjonert av Kongen samme dag. Endringene knyttet seg til frivillig retur, innreiseforbud, frihetsberøvelse, retur av enslige mindreårige, system for kontroll av tvangsreturer og lovfesting av hva som skal anses å utgjøre en fare for unndragelse.

Les mer her

Er det noe som er galt med UNE?

Ju­ris­ter kri­ti­se­rer Utlendingsnemnda (UNE) for mang­len­de åpen­het, og for å leg­ge for lite vekt på ­in­di­vi­det. – Våre eva­lue­rin­ger vi­ser det mot­sat­te, sva­rer UNE-di­rek­tør Ter­je Sjeg­ge­stad.

– Jeg me­ner ut­len­dings­for­valt­nin­gen har gått alt­for langt i en ret­ning hvor man leg­ger for lite vekt på det en­kel­te in­di­vi­det, sier Kris­ti­an An­de­næs, pro­fes­sor i retts­so­sio­lo­gi ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo.
Når An­de­næs sier ut­len­dings­for­valt­nin­gen, sik­ter han først og fremst til Utlendingsnemnda (UNE) – for­valt­nings­or­ga­net som be­hand­ler kla­ge­ne fra asyl­sø­ke­re som får av­slag av Ut­len­dings­di­rek­to­ra­tet (UDI) når de sø­ker om opp­hold i Nor­ge. An­de­næs me­ner UNE gjem­mer seg bak re­gel­ver­ket.


Les mer her

torsdag 24. mars 2011

Referat fra debatten "Utvisning - En nødvendighet?"

Vi var flere som deltok på Juss-buss sin spennende debatt onsdag 23. mars kl. 18.00 - 20.00 i Frokostkjelleren. Her kommer referatene.



Referat skrevet av Jon-Øivind Storaker

ARILD HUMLEN
Leder av advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg.
Mener utvisning kan være riktig, men utvisningsinstituttet må ha en humanitær forankring i internasjonale forpliktelser, eksempelvis FNs barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Utvisningens lengde må stå i forhold til lovbruddets alvorlighetsgrad. I dag benyttes utvisning altfor strengt og i en proteksjonistisk praksis.
Foreslår alternative reaksjonsformer, for eksempel rettighetsutsettelser. Dette kan være utsettelse av rett til å bosette seg, utsettelse av rett til statsborgerskap. Bøtestraff er også mulig, mange har arbeid og penger.
Nåværende utlendingslov ble laget i en periode med stort innvandringspress på Norge. Utvisning er en penal reaksjon (straffereaksjon), da menneskerettighetskonvensjonen at det skal være proporsjonalitet.
En høyesterettsavgjørelse fastslo at det skal være extraordinary circumstances for å omstøte et utvisningsvedtak. Svært merkelig og beklagelig avgjørelse. Humlens vurdering er at et barn uten belastende sykdommer eller skader derfor aldri vil kunne forvente støtte i rettsapparatet mot at en forelder utvises.
Mæland-utvalget vil beholde UNE.
Innenfor den delen av norsk jus som har med utlendingsloven å gjøre har ”alt gått galt”.

CECILIE SCHJATVET
Høyesterett omstøter nesten aldri utvisningsvedtak. Det må være en usedvanlig stor belastning for barnet hvis forelder utsendes før Høyesterett omstøter. Dermed: Barnets beste tilsidesettes, hvilket er brudd med barnekonvensjonen.
Dessuten: I mange saker blir ikke konsekvensene for barnet utredet. I noen tilfeller kan dette skyldes foreldrenes avgjørelser, de kan ha satt foten ned for slik utredning. Dette er uansett ikke tilfredsstillende for barnet.
Barneombudet har nå opprettet en ekspertgruppe bestående av barn. De skal uttale seg om hvordan utvisning av foreldre er for barnet.
Hvis Lønseth sier at regjeringen vil følge barnekonvensjonen, da bør de ratifisere tilleggsprotokollen!

PÅL LØNSETH
Utsendelse er ikke utvisning.
Norge trenger Utvisningsinstituttet for brudd på Utlendingsloven og Straffeloven.
For liberale utvisningsregler vil få alvorlig innvandringsregulerende konsekvenser. Disse konsekvensene blir undervurdert av mange.
Replikk til Humlen: Alt har ikke gått galt!
Regjeringen ser på mulighet for nyanser og alternative reaksjonsformer (jfr. Humlens forslag).
Det er gjort liberalisering. 2009: Ulovlig opphold med arbeid sidestilt med ulovlig opphold uten arbeid dersom oppholdet er under to år.
Maks utvisningstid to år hvis barn er involvert.
Ulovlig opphold under to år skal ikke føre til utvisning dersom oppholdet har vært med barn.
Men også innskjerping: Hvis utreiseplikt ikke overholdes etter avslag vil dette resultere i utvisning med innreiseforbud. Ordning innført av almenpreventive hensyn. (EUs utreisedirektiv.) Publisert 24. desember 2010, uheldig dato.
Påstand om at regjeringspolitikere ikke vil gå inn i enkeltsaker er bare delvis riktig:
De ønsker å se på enkeltsaker for å vurdere konsekvenser av regelverket, men de ønsker ikke å påvirke enkeltsaker.

HEIKKI HOLMÅS
Utvisning kan være greit overfor brudd på straffeloven, ikke utlendingsloven.
Det er altfor strengt å bruke utvisning mot personer som har jobbet og betalt skatt. Og slike reaksjoner rammer barn i altfor sterk grad.
Høyesterett anser ikke utvisning for å være straff. Beklagelig. Norge bør se nærmere på Sveriges utmåling av straff og utvisning. Der ser de på den totale straffen (bot/fengsel + utvisning)
Regjeringen bør ikke kunne instruere UNE. SV vil erstatte UNE med en ankedomstol.
Mæland-utvalget går inn for full nemnd der saken står om søkernes troverdighet.

MICHAEL TETZSCHNER
SV er altfor tannløse i regjering, Kristin Halvorsen og Knut Storberget er altfor enige, bl.a. ble EUs returdirektiv gjennomført uten store diskusjoner.
Asylinstituttet må ikke svekkes ved å opprette en ”bakdør”, det er riktig å ha et utvisningsinstitutt.
Altfor restriktiv praksis ved anvendelse av utlendingslovens §38. Det legges ensidig vekt på negative forhold, positive forhold burde også telle (for eksempel Maria Amelies utdannelse).
Det er umenneskelig å forlange at en ungdom skal melde seg på sin 18-årsdag og frivillig la seg utsende. Slike brudd på utlendingsloven er urimelig å møte med utvisning.
Viser til dekan Hans Petter Graver (Institutt for privatrett, UiO): Norsk regelverk er bra, praksis er feil. Høyre mener at regjeringen må ha mulighet for å instruere UNE. Tidligere mente partiet at bare UDI skulle kunne instrueres.


FRA SALEN:
”KAMPEN MOT UDI”, Siv Lilleberg Amin
Øvre grense på to års utvisning i barnefamilier er ikke reell. Deretter kommer søknad med 14 mnd behandlingstid.

NATALIA GRIGORIAN
Regjering og menneskerettighetsgrupper bør snakke med personer som har vært utvist og høre hvordan de har hatt det, hvilke praktiske eller emosjonelle vanskeligheter de har hatt. Diskusjonen er gjerne uten reell innsikt i problemene.

PERSON
Hvorfor skal en uten statsborgerskap straffes med utvisning for mindre forhold, mens en norsk statsborger aldri blir utvist, tross alvorlige forbrytelser?


Referat skrevet av Siv

En kort innledning av to Juss-buss medarbeidere, og presentasjon av panelet før debatten var i gang.

Arild Humlen:
Anvendes utvisning korrekt? I tråd med humanitær forankring?
Utvisningen som foregår i dag skaper mange absurde og oppsiktsvekkende saker. Utvisning har store konsekvenser for familier.
Utvisning er et reaksjonsmiddel hvis du har brudd på utlendingsloven eller straffeloven. Men er det noe sammenheng i reaksjon i forhold til hva du har brutt? I dag bruker utlendingsmyndighetene utvisning, tyngste skyts, store kanoner for små overtredelser.
Utvisning er til for å stoppe folk fra å gjøre overtredelser. Samfunnet må beskytte seg, men ikke til enhver pris.
I dagens system drives terskelovertredelser – den aller verste er Barnekonvensjonen som ikke blir tatt hensyn til i utvisningssaker. Alle barn skal ha sine rettigheter tatt vare på.
Forslag til annen reaksjon enn utvisning: hvis du bryter utlendingsloven utsettes rettighetene dine. Kanskje det tar lenger tid før du får bosettingstillatelse eller statsborgerskap. Eventuell bøter eller fengsel. Det bør i alle fall finnes en balanse mellom overtredelse og reaksjon.

Cecilie Schjatvet:
Mye oppmerksomhet rundt familier med barn. Utvisning er et inngrep i familielivet. Barnets beste blir ikke ivaretatt. Bare ivaretatt hvis et barn er veldig sykt eller en forelder ikke kan ta vare på eget barn.
For dårlig utredet om hvordan barn har det når en forelder er utvist. Vi skal sikre at barnet blir hørt. Barneombudet har nå laget ekspertgrupper med barn med utvist forelder for å finne ut hvordan dette påvirker dem.
Barn bør også bli utredet nærmere i rettssaker.
Hvordan skal vi sikre kontakten mellom forelder og barn i utvisningstiden?
Hensyn i dagens saksbehandling ved brudd på utlendingsloven er som en vekt med to skåler: barnekonvensjonen som en fjær i den ene skåla og tunge innvandringspolitiske hensyn i den andre skålen.


Pål Lønseth:
En streng utvisningspolitikk er noe vi må ha. Årsak: samfunnet trenger slike regler for å beskytte seg. Dette skal virke allmennpreventivt, en oppfordring til å respektere norsk lov.
Det har også innvandringsregulerende virkning. Uten strenge utvisningsregler vil mange komme til landet fordi her er det enkelt å få bli.
Men Lønseth mener det er behov for nyanseringer i bruk av loven.
Oppmykning av loven sommeren 2010 etter Navrud-saken. Ved ulovlig opphold sammen med familien eller jobbet uten arbeidstillatelse i under to år skal ikke føre til utvisning hvis du har barn i Norge.
Det kom også en ny regel 1. mars: Du skal ikke bli utvist fra Norge i mer enn 2 år, hvis du har barn her.
I Barnekonvensjonen er det ikke noe forbud mot utvisning. Utvisning bryter hverken EMK eller Barnekonvensjonen, mener han.
Vi må se på nyanser i bruk av lovene. Ikke legge oss inn i enkeltsaker. Alle skal ha lik behandling og det må finnes en rettferdighet i systemet. Vi skal ikke se på hvor mange medlemmer personen har på en Facebook-gruppe eller hvor mange fakkeltog som arrangeres.

Heikki Holmås:
Overtredelse av utlendingsloven straffes beinhardt med skarpeste skyts, utvisning.
Utvisning er en alvorlig inngripen i menneskers liv. I familiers liv. Sterk tilknytning til riket graderes etter om du har statsborgerskap, bosettingstillatelse, oppholdstillatelse.
Reaksjon ved jobb uten arbeidstillatelse, selv om du betaler skatt. Overkant reaksjon. Brukte eksempel med Zarife-saken, uten å nevne navn. Vi har bare dette virkemiddelet. Vi trenger flere reaksjoner enn utvisning.
For et barn å være atskilt fra en forelder er ikke bra. Bør endre loven ved brudd på utlendingsloven.
Vil se på andre reaksjonsmetoder enn utvisning. Ta større hensyn til barna. Viktig å gjøre gode endringer når vi først gjør endringer. Forskriftene må endres.
La oss påvirke. Ja! I møte med virkeligheten ser vi at regelverket ikke fungerer, var svaret til Lønseths kommentar om Facebook og fakkeltog.
SV ønsker å legge ned UNE og opprette en særdomstol for å sikre rettssikkerheten.

Michael Tetzschner:
Vi er et lite land og har rett til å regulere innvandring. Vil ikke ha en bakdør inn i asylpolitikken. Vi må ha returregler, men også utvisningsregler. Ikke enig om at utvisning er straff. Tilhenger av utvisningsinstituttet for å beskytte nasjonen. Men vi “Trenger ikke å bruke meisler for å få bort litt tannstein”. Vi trenger ingen tunge virkemidler på småsaker. Det er moralsk hvis det er forholdsmessig.
Han støttet Maria Amelie saken grunnet tilknytning og sterke menneskelige hensyn.
Byråkratiet er noe ensidig. Lar innvandringsregulerende hensyn gå foran i en hver sak. Regelverket vi har må praktiseres med bedre forstand. Vi trenger ikke å gå inn i hver enkeltsak, men må kunne bryte inn der vi ser at systemet ikke fungerer.


En i panelet sa også dette: I fem år har politikerne sagt at det må strammes inn i asylpolitikken. Humanitærparagrafen har sluttet å bli brukt. Det er der innstrammingen blir gjort.

Anders Heger:
Han hadde den vanskelige jobben som ordstyrer slik at vi ble ferdig til tiden. Han måtte mange ganger stoppe paneldeltakerne midt i all ivrigheten.

Folk i salen fikk også stille spørsmål til panelet:

En fra Juss-buss spurte om hvorfor en uten statsborgerskap kan utvises for små overtredelser, mens en nordmann aldri vil bli kastet ut av landet selv ved store kriminelle handlinger som voldtekt og drap.

Kjersti Holden fra Foreningen for fangers pårørende holdt et godt innlegg rundt dette med Barnekonvensjonen og hvordan dette påvirker familier. (hodet mitt var veldig opptatt med eget innlegg da, men hvis noen kan sende meg en oppdatering er det fint…)

Jeg, Siv Lilleberg Amin, reiste meg også opp på vegne av denne bloggen, Kampen mot UDI. Jeg tok opp dette med at vi er mange som sitter i denne situasjonen med splittede familier eller lever under utvisningstrusselen. Vi er ikke en enkeltsak. Snakket om den nye loven som kom i fjor sommer og spurte på om den hadde hjulpet mange eller om den bare virket for Navrud. Jeg tok derfor opp Zarife-saken som er en lignende sak, men hvor moren i familien har fått utreisedato, selv før saken hennes er oppe i høyesterett. Små brudd på utlendingsloven som ødelegger familier og hvor Barnekonvensjonen blir neglisjert til tross for at konvensjonen er en del av de norske lovene. Jeg kommenterte også om den svada UDI/UNE bruker for å rettferdiggjøre at de ikke tar hensyn til Barnekonvensjonen i avslagene sine.
Jeg tok også opp den nye loven hvor en forelder ikke kan utvises i mer enn to år. Jeg la til 14 måneders saksbehandlingstid og sa at over tre år er lenge i et barns liv og at kontakt over tlf og brev er vanskelig for små barn. Jeg tror jeg sa mer men det er helt ute av hodet. Det var en intens debatt og hodet ble veldig slitent.

Natalia Grigorian savnet å høre historien til de som faktisk var utvist. Hvordan det er å være utvist og hvordan det er å komme tilbake til Norge igjen etter utvisningsperioden. Hvordan de føler seg, og hvor vanskelig det er å bli en del av samfunnet igjen. Disse menneskene blir glemt når dette temaet er oppe til debatt.

~Siv~

Nektes opphold i Norge

UDI splitter sunndalsfamilie.

Den 12. april må Gideon Steinberg forlate samboer og datter på Holsanden i Sunndal og dra tilbake til USA på ubestemt tid. Norske myndigheter avslår å gi ham oppholdstillatelse.

– Jeg opplever det som fryktelig og umoralsk å skille et lite barn fra faren sin på denne måten, å splitte mennesker som ikke har noe annet ønske enn å få være en familie på et sted vi elsker å være, sier Steinberg.


Les mer her


Faksimile Aura Avis

Verdige til å være med i det norske fellesskapet?

I disse dager venter vi i spenning på dommen fra tingretten om hvorvidt Thien Thi Vo skal få lovlig opphold i Norge. Etter å ha fulgt saken og satt meg inn i det regelverket som styrer norsk innvandringspolitikk har jeg mistet mange illusjoner. Det er krystallklart for meg at vi i Norge ikke tar menneskelige hensyn, eller vurderer særskilte forhold for at for eksempel Thien skal få bli i Norge.


Les mer her

En støtte til Rahim Rostami

«Dødsdømt» 19-åring fra Trandum til Iran-fengsel

* Kurdiske Rahim Rostami (19), kjent fra NRK, skal ifølge politioversatte dokumenter være dømt til døden ved steining. Likevel ble han tvangsutsendt fra Norge til Iran.
* 9. februar overleverte norsk politi ham til mulla-regimet, som satte han på enecelle i Irans verste fengsel.
* Verge Frode Olsen var den siste som snakket med Rostami på Trandum. Olsen er rystet over at den unge mannen nå risikerer henrettelse for å være en trussel mot «rikets sikkerhet».

(...)

UNEs nemndleder fester ikke lit til dødsstraffdokument. Konklusjonen:
«UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur står i en reell fare for å å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling eller straff.»

– Iran Human Rights ber norske og europeiske myndigheter om umiddelbart å stanse hjemsendelse av iranske asylsøkere. Norske myndigheter må ta sin del av ansvaret for at Rahim nå befinner seg i Evin-fengslet, der han vært utsatt for tortur og kan være i livsfare. Vi ber norske myndigheter om å gjøre det de kan for å redde Rahim, uttaler Amiry-Moghaddam.

Les mer her


Norge sendte 19-åring tilbake til torturfengsel

Til tross for at Rahim Rostam påsto at han var dømt til døden i hjemlandet ble han tvangsutsendt fra Norge. Nå sitter han fengslet i det som skal være Irans verste torturfengsel.

Les mer her



“Trengte ikke beskyttelse” i Norge, sitter nå i Teherans Evin-fengselet

Ifølge den norsk-iranske hjerneforskeren og talsmannen for Iran Human Rights, Mahmood Amiry-Moghaddam, står en 19 år gammel kurdisk mann i fare for tortur og henrettelse etter å ha blitt utvist av Norge.

Les mer her


An Iranian-Kurdish asylum seeker extradited from Norway to Iran is in danger of torture, ill-treatment or death at Tehran’s Evin prison

Rahim Rostami (19 years old) whose asylum application had been rejected by the Norwegian authorities was arrested by the Norwegian police on February 8th and extradited to Tehran, accompanied by two Norwegian policemen, on February 9th. After being handed over to the Iranian authorities he has been taken to interrogation and later to the notorious Evin prison where he is being held now. According to sources IHR has been in contact with, Rahim has spent many days in solitary confinement.

Les mer her


Underskriftskampanje: Free Rahim Rostami

Faksimile Ny Tid

Case review for non-Irish parents of Irish citizens

THE RIGHTS of the non-Irish parents of Irish citizen children to live and work in Ireland are to be examined urgently by the Department of Justice, Minister for Justice Alan Shatter has announced.

In a major shift in Government policy following a recent ruling by the European Court of Justice (ECJ), Mr Shatter has asked for an examination of all cases before the courts where such parents are fighting deportation, along with a review of cases where deportation is being considered to see if the ECJ ruling might apply. There are about 120 such cases at present before the courts.

The department will also look at cases where the non-Irish parents of Irish children have already been deported to see if they are affected by the ruling, he said.

(...)

Mr Shatter told The Irish Times that in most simple cases Irish citizen children were entitled to have both parents live with them in Ireland. “Where there is an intact and real relationship there is very little doubt the child is entitled to both parents living with them in the State,” he said.


Les mer her

European ruling prompts Shatter to examine 120 immigration cases

Justice Minister Alan Shatter has ordered an examination of around 120 cases involving Irish citizens - whose parents are non-EU nationals - after a recent decision by the European Court of Justice (ECJ).

Two weeks ago, the ECJ found that a Member state could not deport the parents of a child with EU citizenship, or refuse them a work permit, as that would deprive the child of certain rights.

Les mer her

Løse påstande om EU-Domstolen

At påstå, som Hjalte Rasmussen igen og igen gør det, at EU-Domstolen er aktivistisk og uden respekt for medlemslandenes suverænitet, er en vidtgående påstand uden grundlag i virkeligheden.

Som så ofte før hævder professor, dr. jur. Hjalte Rasmussen, at EU-Domstolen er aktivistisk, og at den overtræder sine beføjelser. Det er der ikke generelt basis for at sige, men selvfølgelig kan en dom fra tid til anden falde ud, så det i hvert fald ser sådan ud. At det ser sådan ud, er dog ikke det samme som, at en dom faktisk går for vidt i forhold til de beføjelser, der er overladt til EU.

I den aktuelle dom i Zambrano-sagen, hvor EU-domstolen slog fast, at unionsborgerskab indebærer, at medlemslandene ikke må anvende foranstaltninger, der reelt fratager unionsborgere den effektive nydelse af kerneindholdet af unionsborgerskabet, dvs. retten til at opholde sig i EU, er der heller ikke tale om, at Domstolen overtræder sine beføjelser.

Les mer her

onsdag 23. mars 2011

Debatten "Utvisning - En nødvendighet?" er ikveld

Juss-Buss inviterer til debatt med:

  • Ketil Lund – tidligere høyesterettsdommer
  • Pål K. Lønseth - statssekretær i Justisdepartementet (AP).
  • Arild Humlen – advokat og leder for Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett
  • Heikki Holmås – leder i kommunal- og forvaltningskomiteen (SV)
  • Ordstyrer: Anders Heger – forfatter, skribent og forlegger
  • Michael Tetzschner – stortingsrepresentant og leder for Oslo Høyre

Juss-Buss ser på helheten bak et av vinterens mest omdiskuterte tema!

Frokostkjelleren onsdag 23. mars kl. 18.00-20.00

Er det hensiktsmessig å utvise med innreiseforbud i enten 2 år, 5 år eller varig?
Er utvisningspraksisen for streng eller burde den være strengere?

Hvilken betydning bør hensynet til barn som blir adskilt fra sine foreldre ha? Står utvisningsinstituttet seg i forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og barnekonvensjonen?
Er det fraskrivelse av ansvar at man ikke ønsker å rehabilitere straffedømte utlendinger i samme grad som nordmenn?

Ivaretas rettssikkerheten når utviste utlendinger ikke har krav på fri rettshjelp?

Velkommen til en spennende debatt på Frokostkjelleren onsdag 23. mars kl 18.00!

tirsdag 22. mars 2011

Min stefar har fått endelig avslag/Brev til UDI

Min stefar har fått endelig avslag. Dette er min historie og mine tanker!

Endelig avslag sier de.
Hva? På livet?
Ja, på livet. Faktisk.

Jeg er ei jente på snart 24 år. De siste 10 årene har jeg hatt en stefar i fra Marokko.
Før det, var det jeg og mamma.
Mamma var alltid glad. Glad i livet, og de rundt seg.
Hun jobbet, var sosial og positiv.
Men hun manglet noe. Noen å dele livet med!

Så skjedde det, hun ble forelsket, og det tok ikke lang tid før de ble kjærester.
Kjærlighet ved første blikk sa de.
Mamma og Monir!

Jeg husker godt mitt første møte med Monir, asylsøkeren fra Afrika.
Spennende!
Monir sto på kjøkkenet.
Stort smil, krøller. Han var også spent.

Jeg hadde mange tanker ang. dette. Men jeg var glad. Glad i han, og fordi mamma var lykkelig.

I 2003 ble mamma gravid, i Juli kom Amina. Hun kom til et glad og trygt hjem.
Mamma var i jobb, og Monir var hjemme med lillesøster. Amina ble, og er ei veldig pappajente.
Like før Amina ble født var mamma og Monir i intervju hos politiet.
Jeg fikk vite at Monir hadde oppgitt feil identitet da han kom til Norge.
Han ble faktisk oppfordret til å gjøre det. Han kunne ikke språket, og heller ikke Norske lover.
Han handlet i god tro.
Ok. Tenkte jeg; De har jo fortalt sannheten nå.

De fikk avslag.

I 2007 kom lillebror Samuel, og stor stas var det også. Men hele tiden lå bekymringene om Monir fikk se barna vokse opp.

Men så…
Endelig avslag, advokat, UDI, politi, kirkeasyl, anker.. Kaos!! Avslag på å være en familie.

Den livsglade og positive familien min ble ikke den samme. Knust. Store som små.

Monir gikk i kirkeasyl. Hjemme var mamma, lillesøster og lillebror. Og jeg. Selv om jeg hadde eget hjem og samboer. Jeg ville være der å hjelpe og støtte.
Vi ble desperate. Mamma ble knust. Knust pga. at mannen hum elsker og har valgt å leve med, ikke kan få være hos henne. Er det virkelig slik at Monir, altså, et menneske er uønsket?
Mamma som var sosial og i jobb ble sykemeldt og stengte seg inne.
Frykt for å miste sin mann. Frykt for politi, frykt for at barna skulle bli farløs. Hun gråt. Hele døgnet. Hun har angst.

Amina gråter seg til søvn. Hun er 8 år. Frykt for at pappa må reise i fra henne. Barn skal ikke bekymre seg. Hun elsker sin pappa.

Samuel som var 8 mnd. Da Monir gikk i kirkeasyl skjønte mye. Gråt hele veien hjem etter besøk.
Stakkar.
Ville ikke slippe pappa.

Barna fikk veldig store problemer når pappa ikke var hjemme. Så etter nesten 2 år kom han hjem.
Han har prøvd å ende livet sitt. 3 ganger. Den ene gangen fant jeg han. Vondt.

Det er nå jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke sitte ”å se” på lenger.
Jeg er desperat!
Desperat redd for mamma, Stepappa, og mine to små søsken.

Er det virkelig slik at det i denne saken ikke er mulig å gi folk en ny sjanse?
Jeg er sint. Jeg føler han har fått sin straff. Etter så mange år med bekymring og redsel. Dere skulle sett.
Proforma BARN sier dere. Kjenner jeg blir uvel. Enn jeg da? Bare fordi at begge mine foreldre er Norske så er jeg liksom ØNSKET??
- Hvis far har vært Norsk, har ikke mor kunnet flytte dit hun ville pga samværsrett. Hvordan forsvarer dere det når far med tvang må reise flere 1000 km.?
Det er barna som straffes. Straffes for at far gjorde et brudd på loven. Hvor kommer da mine sønkens rettigheter til å bli hørt? Tenker på Alle barna har rett til OSV..
De er Norsk, de har rettigheter. Hør på dem!

Amina går til psykolog. 8 år.. Store problemer.
Jeg kan ikke se på at familien min blir intet.
Hjelp!
Hun har separasjonsangst. Det har Samuel og.
Han sier han vil bli politi når han blir stor. Snart 4 år..
Jeg vet at det er fordi at da vil han la pappa bli hos dem.

Mamma har måtte byttet jobb. Jobber litt nå, delvis ufør. Hun sliter.
Er redd for at politiet skal komme å ta Monir når han er hjemme med barna.
Ærlig kjenner jeg ikke mamma helt igjen. Redd uttrykk i øynene, skjelver, gråter. Sier hun ikke klarer å ha det slik. På ei inntekt forsørger mamma alle 4.

Jeg har faktisk mistet mamma. Skal jeg miste stepappa?
Amina har mista sitt smil. 8 år!!
Vi er så redde.

Selv fikk jeg en sønn i 2009. Richard. Monir ble bestefar. Han elsker barn. Og barna elsker han.
Han kjemper hver dag en tøff hverdag. Han går til psykolog også.

Jeg og gjør det. Jeg er sykemeldt. Angst.
Angst for å miste familien min. Jeg og mamma har alltid hatt så godt forhold.
Når jeg skriver, gråter jeg.
Tenker at det faktisk oss det handler om! Ikke noen jeg bare leser om.

Tilknyttet riket. Ord jeg tenker på. Han har etablert seg her. Har venner, og er godt likt.
Alt han vil er å få være en vanlig familiefar. Kan han få det?
Jeg føler at livet deres står i UDI’s hender. Det står om liv og død.
Drar han, dør han.
Mamma og. Kanskje ikke bokstavelig, men følelsesmessig.
10 år i kamp mot dere!

Tortur! Ja, mennesketortur.
Psykisk tortur.
Avslag på familien= Avslag på livet. Faktisk.
Et rop om hjelp. Redd for familien min. Jeg kan ikke se at barna sliter. Ikke mamma heller. Monir ei.

Jeg har ansvar for familien min. Og Norge har ansvar for sine barn. Mine søskens beste!


Takk!

Foto: Privat

Til justisministeren/Marits historie

Jeg har akkurat sett siste del av programmet ”Åpen himmel” der du i dag var gjest. Tro, håp og kjærlighet, samt fellesskap, var tema, og du viste gode tanker rundt dette. Jeg fikk som sagt bare med meg slutten av programmet, og kom inn der du sier du føler religion er vaska ut av politikken. Jeg kjenner at det knyter seg i magen min, sinne svulmer opp inni meg, men jeg skrur opp lyden mens jeg beordrer meg selv til å lytte. Videre snakker du om viktigheten av identitet, ”hvem er jeg, hvor skal jeg?”.
Jeg lytter. Og jeg hører generelle gode tanker fra en mann. Jeg kunne bli fanget av disse tankene, og tenkt at dette er en fantastisk reflektert mann. En slik trenger vi i politikken.

Men, jeg har erfart for mye til å klare å svelge dette, og jeg kjenner at Norge er fremmed for meg. Jeg kjenner språket. Jeg kjenner familien min. Vennene mine. Kollegaene mine, bygda jeg bor i. Det er mye som er kjent for meg i Norge. Men Norge er ikke lenger mitt trygge vakre og gode hjem. Min identitet er dyttet ned i arkivet. Eller rettere sagt, den ligger i en mappe på et skrivebord, mellom mange andre mapper. Jeg er en ”mappe-person”. Det er min identitet. Utenom det, er jeg den naive kvinnen som har giftet seg med en utenlandsk mann, og virkelig tror at han elsker meg. Jeg er den naive kvinnen som må reddes fra meg selv.

Jeg har mange roller, bare en identitet. Jeg heter Marit F... O... . Jeg er datter av Karl J... J... og Agnis I... J... . Jeg er født og oppvokst i Harstad kommune. Jeg er mor. Min datter er 15 år, og vi har levd alene siden hun var 5 år. Vi har to hunder også, to små søte godgutter. Jeg har utdannelse, og jeg arbeider med enslige mindreårige bosatte flyktninger, i over 9 år har jeg hatt den jobben. Jeg er en ressurs på min arbeidsplass, jeg får ofte ros.

Min datter har gode karakterer, og kommer nok mest sannsynlig inn på den linjen hun vil, når hun skal søke videregående til høsten. Hun har sunne interesser og er engasjert i mange av samfunnets viktige saker. Hun er en reflektert og våken ungdom som tar ansvar for seg selv og andre rundt seg.

Jeg er gift med for meg verdens skjønneste mann. Han fyller meg med kjærlighet og trygghet, jeg føler meg elsket. Han viser omsorg og interesse for min datter, min gamle mor, min handikappede søster, min bror og mine venner. Han viser interesse for mitt liv, min jobb og mitt velbefinnende. Da han var her, i det som skal være vårt hjem, tok han del i alt som foregikk, med oppriktig interesse og engasjement.

Han er fra Nigeria, men oppholder seg i Senegal i påvente av svar på vår anke som ligger hos udi. Vi fikk avslag på vår søknad om familiegjenforening, begrunnet i tvil rundt hans hensikt med ekteskapet med meg. Udi legger frem instruksene på proforma, og mener vårt ekteskap mest sannsynlig er akkurat det: proforma.

Min identitet er slått i bakken. VÅR identitet er slått i bakken. Det gjelder vårt liv sammen, vårt ekteskap. Den familie vi har startet sammen, oss to, med den datter jeg har fra før, og de barn vi drømmer om å få. Det gjelder oss to, to mennesker som vil leve livet sammen, i mange mange år fremover. Sammen skal vi bli gamle, og før den tid skal vi leve sammen og berike hverandres hverdag.

Men vi er ikke etter det vi følger er Norges ønske om ekteskap, vi er ikke A4. jeg er etnisk norsk, og han er nigerianer. Det oppleves som ikke ønskelig av Norge at vi skal få leve sammen. Min datter kan ikke forstå dette. Hun har medelever som kommer fra andre land, som får forenes med sin familie og bo sammen her i Norge. Hun kan ikke skjønne hvorfor hennes mamma og stefar ikke kan få være sammen.

Det kan se ut som at jeg må forlate min datter, min mor, resten av min familie, mine venner, min gode jobb, alt og alle som jeg er så glad i, for å slå rot med min mann i et annet land, et land der vi begge er velkommen til å leve sammen.
Eller jeg må velge bort min elskede, min mann og fremtidige samlivspartner. Jeg må velge bort kjærligheten, den som er skutt fram av amors piler. Jeg må gå på tvers av meg selv, mitt ønske om kjærlighet fra den mann jeg elsker. Jeg må velge bort en person som jeg elsker. Ikke hvem som helst. Han er min mann, min ektefelle.

I situasjoner man er i, gjennom livet, søker man fellesskap med andre i samme situasjon. Jeg ser dermed mange mange andre her i vårt ”gode” land, som må leve uten sin ektefelle, uten sin mamma eller sin pappa. ”Vern om familielivet” sier menneskerettighetene. Men for oss, og mange med oss, rives vår familie i to. Vår familie er ikke verdt å få leve sammen, vi er ikke ønsket av den norske stat. Vårt samliv er ikke godt nok.

Jeg skulle truffet en norsk mann, da hadde ingen stilt spørsmål med hvordan bryllup vi valgte å ha, og ingen hadde forventet at vi skulle vite slekten til vår kjære på rams.
Det finnes ikke regler i kjærlighet. Du kan ha et ønske om hvordan ditt kjærlighetsliv skal være, men det er kun du, som en part av to mennesker sammen, som kan avgjøre kvaliteten i ditt ekteskap.

Ekteskapet er hellig. Som ordene tro, håp og kjærlighet er hellig for mange av oss. Jeg har en barnetro, og symbolene ”tro, håp og kjærlighet” stiller sterkt for meg. Min mann er kristen, svært kristen. Han går i kirke, han ber og takker Gud for alt han har. Vi ber også om å bli hørt, respektert for dem vi er. Respekt for vår familie, vårt samliv. For oss er ikke menneskerettighetene verdt det papiret dem er skrevet på. De håndheves ikke av den norske stat.
Vi er ikke A4. Vi faller ikke inn i den kategorien mennesker som landet vil ha boende her.

Programmet ”Åpen himmel” avsluttes etter ditt ønske med ”O` bli hos meg”.


Marit F... O...

Foto: Privat

mandag 21. mars 2011

Zarife må ut etter påske

Ingen nåde frå UNE.

- Reis frivillig, det er det beste for barna - er rådet frå lensmannskontoret, seier Zarife Kashtanjeva. Ho må forlata Meland og Noreg frivillig innan 27.april. Gjer ho ikkje det, kjem politiet og hentar ho med makt.

Same dag som tragedien i Japan opptek det norske folk, får Zarife brevet som ho heile tida har vore redd for: Datoen for når ho skal ut av landet.


Les mer her

Foto: Privat

lørdag 19. mars 2011

En plass til meg også?

Livet består av mange spørsmål, mange hvorfor?

Hvorfor skal man ikke få leve med den man vil?
Hvorfor skal man ikke få dele gleder og sorger med den man vil?
Hvorfor får man ikke elske den man vil?
Hvorfor skal andre få gi deg en slik smerte?
Hvorfor skal andre få slite deg ut psykisk?
Hvorfor skal andre få ødelegge liv?
Hvorfor skal andre få ødelegge håp om lykke?
Hvorfor fortjener ikke alle å bli lykkelige?

Er det virkelig fordi vi bare har funnet kjærligheten utenfor Norges grenser?
Er det fordi vi har funnet kjærligheten i en som ikke har samma hudfarge som oss selv?

Jeg trodde verden i dag var for alle?

Som min kjære sier: Jeg skal da ikke sitte på ryggen til noen, det må da være plass til meg også? Jeg er ingen belastning for noen. Jeg vil jobbe, jeg vil lære språk, jeg vil hjelpe, men mest av alt vil jeg være med min familie... Hvorfor får ikke jeg det???

Hva skal jeg svare på det... Jeg vet ikke selv svarene!!!

Eneste jeg vet er at dette er forferdelig vondt og urettferdig...



Skrevet av Trine

torsdag 17. mars 2011

UDI-ansatt kvinne siktet for å ha hjulpet utvist mann

En 35 år gammel kvinne ansatt i Utlendingsdirektoratet er siktet for å ha hjulpet en utvist irakisk mann med å holde seg skjult for politiet. De to skal være kjærester.

En 35 år gammel kvinne ansatt i Utlendingsdirektoratet er siktet for å ha hjulpet en utvist irakisk mann med å oppholde seg ulovlig i Norge.

Etter det TV 2 Nyhetene får opplyst skal kvinnen også ha hatt et kjæresteforhold til den 32 år gamle irakeren. De to, som til tider skal ha bodd sammen, ble pågrepet i to forskjellige politiaksjoner tirsdag denne uka.


Les mer her

Zambrano-saken – en avklaring

Zambrano-dommen, 8. mars, har satt sinnene i kok. Den skal angivelig gi illegale immigranter lovlig opphold dersom de får et barn slik at barnets fundamentale rettigheter ivaretas. Men en slik forståelse er neppe riktig.

Teksten er vanskelig tilgjengelig og åpner for tolkning. Den rettslige gråsonen mellom rettigheter en har i EU og i EUs medlemsland er komplisert nok. Det er uheldig og vil kanskje føre til et behov for en politisk avklaring. Dette er typisk for hvordan EU fungerer.


Les mer her

Betyr Zambrano-dommen slutten på omvendt diskriminering av egne borgere?

Norge, og mange andre EØS-land, praktiserer omvendt diskriminering av egne borgere.
For å forklare det kan jeg gi følgende eksempel:


Dersom en svensk statsborger flytter til Norge, har han etter EØS-reglene rett til å ta med seg sin kone som f.eks. er fra India. Det stilles ikke noe krav om fremtidig inntekt osv, kun at de ikke skal bli en urimelig byrde for staten.


Les mer her

onsdag 16. mars 2011

Til panelet i debatten "Utvisning - En nødvendighet?"

Hei!

Onsdag 23. mars arrangerer Juss-Buss en debatt på Frokostkjelleren. Debatten omhandler tema utvisning. Jeg leste på invitasjonen at du er med som paneldeltaker og jeg sender deg derfor denne mailen.
  • Er utvisningspraksisen for streng eller burde den være strengere?
  • Hvilken betydning bør hensynet til barn som blir adskilt fra sine foreldre ha?
  • Står utvisningsinstituttet i forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og barnekonvensjonen?

Dette er spørsmål jeg er veldig opptatt av da jeg sitter igjen alene med en sønn på to år, mens mannen min og far til barnet er utvist til Irak.

Jeg har derfor startet bloggen “Kampen mot UDI”. Dette er en blogg som skal være med på å sette lys på UDIs handlinger i familiegjenforeningssaker, og da spesielt i saker som omhandler barn. Barnekonvensjonen og menneskerettighetene blir i sak etter sak oversett og innvandringspolitiske hensyn går foran.

På denne bloggen samler jeg personlige historier og nyheter som dreier seg rundt dette med familiegjenforening der familier blir splittet av UDI/UNE eller familier som står i fare for å bli splittet og som lever under utvisningstrusselen.

Jeg håper du tar deg tid til å lese litt om hva utvisning kan gjøre mot familier som blir amputert. Vi er mange som lever i denne forferdelige situasjonen.

Jeg tror det kommer til å bli en spennende og interessant debatt.


Vi sees der!


mvh,

Siv Lilleberg Amin

Bloggen “Kampen mot UDI
Facebookgruppen “Kampen mot UDI


Denne mailen har jeg sendt til alle de som skal sitte i panelet på debatten.

Words can be very powerful

Dear Udi

Words can be very powerful.

Why not use them to lift someone up today rather than knock them down?



Tusen takk!

Tusen takk til alle som var med og støttet Lena og jeg i den i den vanskelige tiden og den lange kampen mot utlendingsmyndighetene her i Norge.
Jeg ønsker dypt fra mitt hjerte at det blir gitt oppholdstillatelse til alle som er i samme situasjon som Lena og alle de som uten oppholdstillatelse lever et liv med frykt og på flukt her i landet.

Med håp om en vakker dag når alle uten opphold får denne tillatelsen.

Mvh
Maziar Poursina
09.03-2011

Er nå alt så bra?

Dette spørsmålet skal svares på under arbeidsseminar om det å være innvandrer i Levanger.

Målet med seminaret, som holder sted på Levanger videregående skole i morgen, er å skaffe bedre forståelse for innvandrernes situasjon og for å se om det er nødvendig med endringer. Til sammen har 170 flyktninger kommet til Levanger de siste fem årene. Levanger kommune har forpliktet seg til å ta imot 45 flyktninger i 2011, herav flere unge, enslige mindreårige. I tillegg har mange kommet til Levanger som asylsøkere, arbeidsinnvandrere og via familiegjenforening.


Les mer her

Rådgivningsgruppa i Trondheim

Rådgivningsgruppa i Trondheim er en liten menneskerettighetsorganisasjon som arbeider spesielt med rettighetene til flyktninger og asylsøkere. Vi er en ideell organisasjon i den forstand at alt arbeid er frivillig og alle våre tjenester gratis. Vi er en medlemsorganisasjon i den forstand at tjenestene våre er medlemstjenester. Medlemskapet varer så lenge saken varer. Vi fungerer i videre forstand som en interesseorganisasjon for menneskerettigheter, med utgangspunkt og våkenhet i den enkeltes sak, i respekt for og ivaretakelse av menneskeverdet og menneskerettighetene til våre medlemmer og de gruppene de representerer, og i oppmerksomhet og engasjement for menneskerettighetene generelt. Således fungerer vi også som solidaritetsorganisasjon med perspektiv ut over enkeltmedlemmenes interesser. Fra de siste 15 årene har vi mer enn 2000 saker i vårt arkiv, med erfaringsgrunnlag fra møte med mer enn 3.000 mennesker og hva disse har erfart som krenkelser av sitt menneskeverd og menneskerettigheter, i asylsaker, saker om å samle familie, saker om å anerkjennes som verdige individer osv.

Vi mener i denne perioden å ha observert en utvikling av norsk politikk og praksis ovenfor våre medlemsgrupper som ikke er i samsvar med respekt for menneskeverd og menneskerettigheter, men betenkelig mye nærmer seg utspekulerte mønstre for krenkelser av samme, ikke ulik slike som Norge med nasjonal stolthet har tatt oppgjør med og grundig avstand fra, som konventikkelplakat og jødeparagraf, behandling av jøder, tatere og løsgjengere, tyskertøser, lebensborn og naziunger, barnehjemsbarn, homofile, apartheid, trafficking, menneskesmugling osv, osv. Ikke bare det, vi mener å se likhetstrekk og strenge paralleller mellom vår tids metodelære for å holde befolkningen ren og ubesudlet, det man kaller innvandringspolitiske hensyn og tiltak, og tidligere tiders rasehygiene.

Vi har i diverse rapporter, ikke bare til utlendingsforvaltningen, men også til Stortinget og Stortingets ulike ombud, og til Regjeringen gjennom Fylkesmannen, forsøkt å ta opp slike betenkeligheter, men med mye taushet til svar. Det kan virke som om det er flere organer som er så plaget med ytringsstøy at de i så måte har utviklet hørselshemning og ikke har øre for varsling på ulike nødfrekvenser.

Vi er ofte uenige i forvaltningens vedtak, i konklusjon så vel som i begrunnelse og sakshandsaming. Det har over disse årene og med demagogiens kraft utviklet seg og grodd fast en annen og langt fra menneskevennlig agenda, offisielt kalt ”innvandringspolitiske hensyn”, og som fungerer som vårt norske oppgjør med prinsippet om likeverd, og med et stadig bredere og mer fargerikt spekter av innvandringspolitiske og allmennpreventive (!) tiltak som virkemidler.

Det som her skal være poenget, er imidlertid ikke den formelle sakshandsamingens konklusjoner og begrunnelse. Det er hva slags behandling disse menneskene utsettes for, eller risikerer å bli utsatt for, av den norske stat, med norske innsatsmidler, og hvor vi mener det på visse punkter kan være grunnlag for Riksrevisjonen å utrede, gripe inn og eventuelt stoppe. Det kan gjelde der grenser blir overtrådt for:

  • tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff
  • menneskehandel
  • menneskesmugling
  • korrupsjon
  • kvalitetssikring og resultatkontroll


Rådgivningsgruppa i Trondheim

Sendes ut etter seks år i Norge

Sju år gamle Mahdi kjenner ingen andre hjem enn det han har på Rjukan. Etter seks år i Norge blir familien sendt tilbake til Iran.

(...)

Advokatforeningen mener at norske myndigheter i alt for liten grad tar hensyn til barna i asylsaker.

Advokatforeningen har nå tatt på seg ni barnesaker gratis for å få prøvet rettspraksisen opp mot barnekonvensjonen.

Leder i Aksjonsutvalget til Advokatforeningen Arild Humlen sier at hele poenget er å illustrere at barn har rettigheter.

– Det får så være at voksne ikke har innretta seg etter vedtak. Det er barna og deres situasjon det bør fokuseres på, sier Humlen.


Les mer her

«En mer human asylpolitikk»

Oppland Arbeiderpartis årsmøte vedtok 13. mars uttalelsen «En mer human asylpolitikk»:

Mennesker som av en eller annen grunn forlater sitt hjemland og som må søke om asyl i et fremmed land, konfronterer oss med ett av grunnprinsippene i sosialdemokratiet – internasjonal solidaritet.
Papirløse innvandrere er ei mangfoldig gruppe, de har ulik bakgrunn og ulike grunner for å komme til Norge. Felles for de fleste er at de har fått avslag på sin asylsøknad, men av ulike årsaker ikke returnerer til opprinnelseslandet.
Flere tusen lever som papirløse og uten gyldig opphold. Det medfører mange utfordringer for det norske samfunn, som svart arbeid, sosial dumping, sykdom og kriminalitet. Både for enkeltmennesket og samfunnet som helhet er vi tjent med å finne løsninger på disse utfordringene.
Barn på flukt er en spesiell sårbar gruppe. OAP mener Norge har mulighet til å føre en mer raus asylpolitikk mot denne gruppen.

Oppland Arbeiderparti mener:
  • At behandlingstiden i utlendingsforvaltningen skal vesentlig ned.
  • At papirløse som har vært i Norge mer enn fem år, og har samarbeidet med egen identitetsoppklaring innvilges opphold. Bestemmelsen om å gi opphold på humanitært grunnlag der det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket bør benyttes i større grad. Denne bestemmelsen i utlendingsloven åpner for et skjønn som brukes i liten grad i dag.
  • At mennesker uten lovlig opphold skal ha krav på øyeblikkelig helsehjelp der dette ikke kan vente. Retten til helsehjelp må også gjelde spesialisthelsetjenesten.
  • At saker som berører barn bør stilles i bero til meldingen om barn på flukt er ferdig.
  • At for å styrke barns rettssikkerhet bør asylsaker som involverer barn behandles av stornemd.
  • At hensynet til barns beste må ha forrang før innvandringspolitiske hensyn.
  • At Norge i dag ikke er i nærheten av å fylle opp kvoten av arbeidsinnvandrere utenfor EØS-området, og at det må derfor åpnes for å søke om arbeidsinnvandring fra Norge.
  • Papirløse barn har i dag rett til grunnskoleopplæring – at denne rettigheten bør utvides til også å gjelde videregående opplæring.
  • At barn som kommer til Norge som et resultat av foreldrenes valg, etter tre års opphold tilbys norsk statsborgerskap når de når myndighetsalder.
  • At utsending skal foregå på en human måte der man særlig ivaretar kvinner og barns behov.
  • At muligheten for en flyktningedomstol må utredes.
  • At det er viktig at det er en god dialog mellom kommunene og UDI.

Foreldre og barn! Opphold i Norge!?

De fleste husker vel saken om Laila Navrud? Den som fikk hele 92.000 medlemmer på støttesiden på Facebook?

Da Jens Stoltenberg fant ut at det var på tide å ta fornuften fangen og gi tillatelse til inntil to års “kriminalitet”, men likevel få lov til å bli. Da skulle man kanskje tro at det skulle gjelde alle andre typer “kriminalitet” der utfordringen var den samme?

Så langt er det ikke endret mye ennå, men man er på vei!


Les mer her

Zambrano-dommen

Rekkevidden av Zambrano-dommen diskuteres heftig rundt om kring i Europa. Flere land ser ut til å prøve å begrense ”skadene” av dommen som falt 8.mars.

I Danmark har integrasjonsminister Søren Pind, uttalt at Danmark vil tolke dommen svært snevert til kun å gjelde i saker hvor barna er statsborgere i et EU-land (EØS)og hvor begge foreldrene er tredjelandsborgere.

Les mer på bloggen Grenseløs kjærlighet