Norge på kant med Barnekonvensjonen

At du har barn og ektefelle med lovlig opphold i Norge, er ingen garanti for ikke å bli utvist fra landet. Hvor lenge skal denne umenneskelige praksisen fortsette, spør kronikkforfatteren i dette åpne brevet til statsminister Jens Stoltenberg.

Jeg sitter i bussen på vei hjem til barna mine. Jeg har vært borte i fem dager og kjører gjennom nattsvart mørke. Hjulene på bussen kan bare ikke gå fort nok. Jeg skal hjem til barna mine, lukte dem, kjenne tyngden av dem, kjenne varmen og høre de lyse stemmene fortelle meg alt som har skjedd mens jeg var borte. Se at det går bra.

Jeg tenker på Maria Amelie og jeg tenker på papirløse. Og jeg tenker med mild skam på hvor naivt jeg har trodd på at demokratiet, regjeringen og at den norske stat har passet på alle små og sørget for at alt blir rett til slutt. Jeg trodde at Norge fulgte Barnekonvensjonen. Jeg trodde på anstendigheten. Så feil kan man ta.

(...)

Jeg tenker på telefonsamtalene jeg har med min femåring. Det er ikke mye å få ut av det. Jeg tenker på brevene fra min tiåring. Det er ikke så mye å få ut av det heller. Det er lukta, varmen, nærheten jeg savner nå, etter bare fire dager hjemmefra. Og hva med de to små, ville det vært nok for dem å ha mamma pr telefon og brev i to, tre, fire eller fem år?

(...)

Dette handler ikke om en lovendring, men vilje til å endre praksis. Ikke en stor endring som får konsekvenser for tusenvis av folk, men en liten krusning som får så utrolig stor betydning for de få det gjelder. Og som kan redde en flik av anstendigheten vår.


Les mer her

Illustrasjonsfoto