mandag 29. november 2010

Barnas rett blir krenket

Mindreårige barn sitter igjen i fattige land uten hjem og omsorgspersoner fordi de får avslag på familiegjenforening med foreldre som har fått opphold i Norge. Små barn mister foreldre som utvises fra landet. I slike tilfeller er det definitivt ikke barnets beste som ligger til grunn for avgjørelser som tas. Derimot er det såkalte innvandringspolitiske hensyn: Forvaltningen følger et strengt regelverk som skal hindre flest mulig utlendinger i å få opphold i Norge.

«Ved alle handlinger som berører barn enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner domstoler administrative myndigheter eller lovgivende organer skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Les mer her

Bryter barnekonvensjonen

Utlendingsnemda splitter familie fra Skien på grunn av mistanke om lovbrudd. - Sjokkerende behandling av folk, mener innvandrerorganisasjon.

- Norske utlendingsmyndigheter bryter barnekonvensjonen når de fratar barn et av foreldrene, sier Jon Ole Martinsen i organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger.

Martinsen er sjokkert over at en familiefar i Skien nå skal sendes ut av landet i fem år på grunn av mistanke om brudd på utlendingsloven.

Les mer her

Utlendingsmyndighetene bryter barnekonvensjonen

Ifølge FNs barnekonvensjon skal ingen barn skilles fra sine foreldre mot sin vilje. Likevel må norske Said Amir (1 1/2) vokse opp uten sin usbekiske far.

- Det er veldig tøft for oss. Jeg er redd, og desperat. Politiet kan hente ham når som helst. Dette tar vekk gleden av oppveksten til sønnen vår, forklarer norske Gulbakhar Sultyyarova til Dagbladet.

Hennes mann, usbekiske Davron Jusupov, fikk et endelig avslag på asylsøknaden sin fra Utlendingsnemnda i juni.

(...)

I UNEs avslag siterer nemnda Barnekonvensjonen hvor det står at alle tiltak som angår barn, skal ta hensyn til barnets beste, og at ingen barn skal skilles fra sine foreldre mot sin vilje.

- I Davrons tilfelle velger norske myndighetene å se bort fra dette. De bryter barnekonvensjonen, og nedvurderer en fars betydning i et lite barns liv, sier Leiro Baastad.

Les mer her

Aishas historie!

Jeg har slitt med UDI i 2,5 år. Jeg har en bra jobb, et hus og dekker alle kravene som UDI har satt.
Saken ble litt problematisk ettersom foreldrene til mannen min (han er fra Pakistan) tvang han til å gifte seg pro forma for et par år siden. Ekteskapet havarerte kort tid etterpå.

Mannen min var glad i meg og skjulte dermed at han giftet seg pro-forma med en kvinne. Han kjente ikke til den norske utlendingsloven og unnlot dermed å fortelle UDI om dette ekteskapet. Hensikten var at jeg ikke skulle få vite det. Han trodde jeg skulle gå fra han, dersom jeg fikk vite det. Da UDI fikk greie på det, brukte de 2,5 år på en avgjørelse de kunne tatt med en gang. De har nå laget et utvisningsvedtak som varer evig.

Jeg skal ta kampen mot UDI i retten nå. Jeg er gift med en mann som jeg er kjempeglad i, men trangsynte UDI har kopiert hele utlendingsloven i vedtaket og mener han er en kriminell som aldri bør få sette foten sin i Norge.

Jeg har fått depresjon i disse 2,5 årene pga behandlingen til UDI.


Mvh

Aisha




Brev Aisha har skrevet til statsministeren:

"Vi har satt livet vårt på vent i 2,5 år pga UDI. Nå er det nok. Etter så mange år med venting sier UDI nei. Det kunne de gjort for lenge siden, de visste de skulle fatte denne avgjørelsen, men de lot oss vente. Dette er ikke-menneskelig behandling.

Jeg krever nå at UNE behandler saken med en gang slik at vi eventuelt kan gå videre. Jeg har aldri i mitt liv slitt psykisk. Det gjør jeg nå. Jeg går til en psykiater, jeg har tvangstanker, selvmordstanker, konsentrasjonsproblemer og store depresjoner. Hvis jeg tar livet mitt så er det UDI som vil være den ansvarlige.

Jeg skal ta saken til tingretten og høyhetsretten om jeg må. Kjærligheten er det dyrebare vi har, men det tror ikke UDI noe på. Ansatte i UDI har mulighet til å ødelegge folks liv. Det er for dårlig rettsikkerhet.

Jeg vil bare at dere griper inn og ber UNE se på saken med en gang. Hele livet mitt er snudd på hodet, men jeg nekter å gi opp kampen. Jeg er norsk statsborger og bestemmer selv hvem jeg skal gifte meg med og hvor jeg skal bo.

UDI har fattet et utvisningsvedtak som varer evig. Folk gjør mye rart og får komme tilbake til Norge, men mannen min gjorde en liten feil og blir utestengt."

mandag 15. november 2010

Anne-Stines historie/Et brev til Barneombudet

Kjære barneombud

Har jeg forstått det rett om du skal tale barnas sak? I så fall vil jeg fortelle deg om vår sak.
Norge, et land som taler for menneskerettigheter, og som faktisk en gang i tiden opprettet noe sånt som en verdikommisjon, som ratifiserte barnekonvensjonen, som skal stå over norsk lov. Hvordan kan da norske myndigheter stå inne for å skille barn fra sine foreldre? Vår sak er en sak som ville gått rett inn i organisasjonen Barnestemmene. Denne vet jeg du har kjennskap til fra før. Min samboer var/ er medlem i denne organisasjonen, bare synd den ikke lenger er aktiv. Kanskje blir man trett og lei av å hele tiden kjempe?
Sistnevnte spørsmål kan jeg lett svare på. Man blir så lei at man vil gi opp. Gi opp familien sin, barna sine, seg selv. Hva er vitsen? Man når ikke frem uansett.
Min samboer, min datter og jeg bor sammen. I tillegg har min samboer et barn fra et tidligere forhold.
I dette forholdet søkte han om familiegjenforening med sin daværende gravide samboer. Fikk aldri svar. Dette forholdet ble slitt i stykker av blant andre ting at han mistet arbeidstillatelsen. Samtidig opp i dette var all usikkerheten om hva skjer nå? Kunne han være forsørger? Det endte med at hans daværende samboer, etter fødselen begynte å jobbe. Han ble hjemme med barnet. I sju mnd fungerte dette mer eller mindre før prøvelsene tok sånn på at forholdet sprakk, og han flyttet ut. En daglig kamp for rettferdighet, og en innvendig kamp for å beholde selvrespekten tar på. Samtidig som samfunnet for øvrig ser ned på mennesker som ikke er i jobb.
Mange innvandrere befinner seg i en lignende situasjon. De er nektet adgang til samfunnet på denne måten, avskåret fra muligheten til å jobbe eller studere. Henvist til enten NAV eller til å bli forsørget av andre.
Uansett, etter bruddet førte omstendighetene til at min samboer av ulike grunner måtte gå rettens vei. Mange runder måtte til, men etter at vi flyttet sammen, ble endelig samværsavtalen endelig, og han vant på alle punkt. Hans datter skal være hos han annenhver helg, en dag i uka, og ellers annenhver jul og påske. Et rettslig bindende dokument proklamerte at han, på lik linje med barnets mor har foreldreansvar for barnet, og at han skulle ha det som karakteriseres som normalt samvær.
Tross i dette får han ikke arbeide. Ingen inntekt har han. Ingen. Ingenting å kjøpe klær eller leker til sin datter for. Ikke en gang i realiteten penger å ta bussen for å hente henne. NAV gir ingenting fordi jeg tjener for mye. Jeg er nyutdannet lærer og tjener ikke mye. For en lønning i underkant av 20 000 kr i mnd, skal husleie på 9200 kr, strøm, telefon, klær,mat, bil, forsikringer, fritidsaktiviteter og andre ting betales. Jeg forsørger alle. Inkludert hans datter når hun er her, og det som følger med det. Jeg må gi opp snart. I tillegg til dette, mistet jeg den doble barnetrygden fordi jeg ikke lenger anses som enslig forsørger. (!)
Han klarer ikke mer. Han har aldri gjort noe ulovlig. Han har fulgt alle lover og regler. Han har produsert alle dokument UDI og UNE har etterlyst. Han er en mønsterborger, en som så gjerne vil hjelpe til å få familien sin til å fungere. Vil så gjerne være en del av samfunnet. I stedet blir han, og andre med han utstøtt fra samfunnet på denne måten. En fullt oppegående og arbeidsfør mann med samboer, barn, stebarn og enda et barn på vei.
Skammen og underlegenheten det i samfunnet for øvrig fører med seg å ikke kunne bidra til fellesskapet er ingenting i forhold til følelsen det er å ikke kunne forsørge sin egen familie. I tillegg til dette følger også fordommene fra uvitende nordmenn og andre som ikke begriper situasjonen. Man kan ikke forklare til alle hvordan det er. Dette har fått meg til å tenke på alle fordommene vi nordmenn ofte har til innvandrere og kriminalitet. I en situasjon som vår, kan jeg faktisk forstå at noen blir drevet ut på skråplanet. Det er mer enn fristende å arbeide svart, eller gjøre noe som er enda verre. Tross i risikoen ville vi i alle fall sittet igjen med noen etterlengtede kroner. Heldigvis blir ikke det lenger enn med tanken. Men det gir en pekepinn på hvor vanskelig en slik situasjon er.
Vi har til og med spinket og spart for at han skulle få gjennomføre norskkurs 1 og 2. Nå gjenstår 3, men det er det ingen av oss som orker å tenke på nå. For ingenting blir dekket så lenge du ikke allerde har opphold i landet. Jeg er livredd.

Udi har gitt avslag på avslag. Er det ikke det ene, så er det det andre. Dokumenter identitet. Dette gjøres, selv om også det er en kamp for å få til. Neste avslag gis av bla fordi han hadde to overnattinger for lite i mnd med sin datter. Normalt samvær skulle starte først to mnd etter dette. Der etter nytt avslag: Når han da hadde fått normalt samvær, og vi sendte inn dokumentasjon fra Trondheim Tingrett, baserte avslaget seg på bla at han ikke har hatt samvær, eller bodd sammen med barnet i utlandet.
Dette avslaget har advokaten argumentert mot. Datteren hans er både laget og født i Norge, og denne begrunnelsen kommer helt utenom hans sak. Udi svarer da at lovene og reglene de forholder seg til skal beskytte allerede etablerte familieliv, ikke familier som er etablert etter en asylsøkers innreise til Norge. Når man argumenterer for barnets beste, og barnekonvensjonen, blir det skrevet at innvandringspolitiske hensyn er viktigere. At forholdet til barnet brytes er ikke viktig. To til fem år ut av Norges rike vil ikke skade det forholdet. De kan jo snakkes på telefon. (!) Barnet er nå 3, 5 år. Hun vil i realiteten miste sin far.
I tillegg til dette, koster det mer enn en liten slump å søke familiegjenforening. For hver ny søknad må man betale rundt 3000 nkr. Noe man selvfølgelig ikke får støtte til. I vår sak, må min kjære nå søke om familiegjenforening for tredje gang. Denne gang med meg, som hans gravide samboer. Nye 3000 Nkr. Tilsammen har han nå snart betalt den norske stat rundt 10 000 kr bare for det å få levere inn søknader! I tillegg til dette kommer alle advokatregningene, som nå nærmer seg 10 000 kroner, men kommer til å stige mye mer.
Hvordan kan dette ha seg i landet Norge? Han har foreldrerett og samvær. Han har ny samboer gjennom de siste to år. Han venter barn i april. Han har aldri gjort noe annet enn å følge norske lover og regler, aldri gjort noe kriminelt. Aldri løyet om sin identitet. Han har produsert alle papir UDI og UNE har spurt etter. Han har hatt jobb å gå til, men ingen tillatelse til å jobbe, ingen tillatelse til å forsørge sin datter, eller bidra i samfunnet.
Denne uka fikk vi beskjeden om at han nå befinner seg ulovlig i riket. Fristen for avreise var fastsatt til 19 oktober, og står fortsatt ved lag.
Vi venter barn sammen i april. Hva med dette barnet? Har ikke det rettigheter? Hva med når det fødes? Hva med min datter? Skal hun miste sin stefar gjennom de siste to år? Da mister døtrene våre også hverandre, som ser på hverandre som søstre. Det verste er at nå bryter han for første gang norsk lov: Ved å være her. Dette gjør det enda mer komplisert, og vanskelig for oss når vi nå skal levere inn ny søknad om familiegjenforening. Denne vil avslås på det grunnlag at han ikke er her lovlig, og at han derfor må reise til sitt hjemland for å søke der i fra. Problemet er, som det var sist han søkte om dette, at om han reiser, er risikoen meget stor for at han ikke får komme tilbake. At den blir avslått, og at han på den måten stenges ute av landet og muligheten til å være far for sine barn. Vi har både eksempler på dette i nærmeste omgangskrets, og utallige eksempler florerer om man googler etter det på nettet.
Opp i alt dette, og etter en slik behandling er det vanskelig å være en god far/stefar og mor/stemor. Hele tiden tenker man på hva som kan skje. Kan politiet komme på døra og hente han? Hva med barna da?
Det kan ikke være greit? Hva med medmenneskelighet? Hva med barna våre?
Hva med oss norske jenter som har vært så uheldige å forelske oss i en person som kommer fra et annet kontinent? Hvordan skal jeg kunne fortelle barnet jeg bærer i maget at faren ikke fikk lov å være her med oss? Bare fordi han ikke er fra Europa?
HEIA NORGE!
Min samboer flyktet fra et land som ikke forholdt seg til menneskerettighetene. Han måtte flykte fordi han jobbet i en menneskerettighetsorganisasjon som ble offer for trakassering og førfølgelse etter et maktskifte i styresmaktene i Nigeria. Hans kolleger ble brutalt myrdet, og han ble truet på livet flere ganger. Han måtte flykte fra undertrykkelse og myndigheter som gjennom ulike grupperinger misbrukte den menneskerett det er å uttale seg, og forsvare de svake i samfunnet. Paradokset er at han fortsatt den i dag i dag opplever omtrent det samme, bare uten fysisk makt. I dette landet bruker man psykiske virkemidler til å undertrykke. Og det gjelder ikke bare den spesifikke personen, eller klageren, som UDI og UNE så fint formulerer det, men det gjelder også hele hans familie. De helnorske borgerne, også barna.
Det største paradokset minte min samboer meg på da han reagerte kraftig på et innlegg på TV2 nyhetene om hva norske myndigheter setter i gang når nordmenn ufrivillig blir frarøvet sine barn av den andre forelderen som har flyttet ut av landet. DA reagerer politikerne på urettferdigheten, DA teller en dom avsagt i retten.
Vær så snill å svare. Barna fortjener å ha en far. Han fortjener å bli behandlet med respekt.
Det er ikke rettferdig.
Takk for meg.

Mvh
Anne-Stine Meland

Trondheim 03.11.2010



Foto: Privat

– Utfordringene har gjort oss sterkere

Etter å ha blitt utvist fra Norge for å ha jobbet, er nå Laila Navrud gjenforent med sin norske ektemann.

– Det er deilig å komme hjem igjen, det spiller ingen rolle at det er kaldt her, nå som familien min er samlet igjen, sier Laila Navrud til God morgen Norge.

– I helgen har det vært masse kaker og venner på besøk, forteller Laila.

Lailas seks år gamle sønn, Kheo, har fått oppleve snø for første gang i sitt liv, noe han kunne fortelle at han liker. Og i helgen fikk han også prøve ski for første gang.

Les mer her

Staten ville splitte familien: – De lyver og er arrogante

Ole Kristian Navrud refser avvisende byråkrater etter å ha kjempet for å holde familien samlet i Norge.

(...)

Familien ble hørt – til slutt. Men Ole Kristian Navrud er lite imponert over måten familien er blitt behandlet av den norske staten. Nå tar han et oppgjør med stivbeinte byråkrater som nekter å lytte:

– De har vært arrogante og avvisende. De har ikke villet høre på oss, og vi har bare fått beskjed om å stille oss i kø som alle andre. Vi har prøvd å ringe, sendt mailer, etterlyst svar, men fått beskjed om at de ikke har fått noen mail. Men UDI har et system som gir beskjed når mailen er åpnet. Så de sitter og lyver i den andre enden, fastslår Ole Kristian Navrud.

Han mener det er unødvendig at saken har tatt så lang tid å løse:

– Problemet var at ingen ville høre på oss. Hadde de lyttet lite grann, kunne saken vært løst på en mye enklere måte. Jeg forstår at man må ha et regelverk for å kunne ha en innvandringspolitikk, og den bør være streng, men det bør være rom for å se litt utenfor A4-arket, mener Navrud.

Les mer her

Herlig med happy endings...

...iallefall i media. For dette er ikke slutten, men en fantastisk ny start for familien Navrud. Endelig kan de være sammen uten å ha UDI og UNE pustende og pesende ned i nakken på de. Nå er endelig oppholdstillatelsen og familiegjenforeningen i boks slik den skulle ha vært for et par år siden.
Jeg tror ikke jeg var alene med tårer i øynene når Tv2 viste en lykkelig Ole Kristian og Laila ankomme Gardermoen sammen med både Kheo og Kent Oskar. Hele Norge har engasjert seg i denne saken. Og over 92000 ble medlem av støttegruppen på Facebook. Det viser et engasjement og en varme som gjør meg ganske så rørt.




Gratulerer så masse til hele familien Navrud. Nå kan dere endelig få være den lykkelige familien dere fortjener å være. Det er godt å se dere alle samlet. Ta godt vare på hverandre!






Jeg vil også gi en rose til Martin Slatter, mannen som startet støttegruppen til Navrud på Facebook. Du har gjort en strålende innsats :) Takk også til alle de andre engasjerte, flotte menneskene på støttegruppen. For en innsats. Dere er helt utrolige alle mann!


~Siv~

Endelig er familien samlet

Som en «sommerfugl i vinterland» baser Kheo (6) i snøen sammen med broren Håkon Navrud. I går ble det satt punktum for Navrud-saken.

– Jeg er så lykkelig. Tenk at alt løste seg til slutt, stråler Laila Navrud og kaster seg rundt halsen og klemmer både familien og journalister som er innom for å formidle de enorme følelsene som nå utspiller seg hjemme i Åmot.

Les mer her


Faksimile dt.no

Navrudfamilien er samlet

I tett snøvær klokken 03.20 i natt kom familien Navrud hjem til Åmot.

Laila Navruds sønn Kheo (6) fikk se snø for første gang, men var for sliten til å uttrykke de største følelser.

En reise på over 30 timer fra Filippinene til Norge tar på både liten og stor. For første gang i sitt liv hadde han fått på både langbukse og skikkelige sko.

Les mer her

Laila og familien kom hjem til Norge: – Nå er alt fullkomment

I flere måneder fryktet familien Navrud at de skulle splittes. Natt til fredag kom Laila og ektemannen hjem til Norge med begge barna.

Med et stort smil om munnen og minstegutten godt i armkroken kom Laila Navrud ut i ankomsthallen på Oslo lufthavn Gardermoen ved 02-tiden natt til fredag. Like etter kom ektemannen Ole Kristian.

Endelig er de på norsk jord igjen som en samlet familie.

– De siste månedene har vært vonde og lange. Men nå er alt fullkomment. Det er deilig, sier Ole Kristian Navrud til TV 2.

Les mer her

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.


MVH
Karl

Laila Navrud får bli i Norge

UDI gir henne både oppholdstillatelse og familiegjenforening for sønnen Kheo (5).

(...)

Tidligere denne måneden ble saken sendt tilbake til Utlendingsdirektoratet (UDI) fra Utlendingsnemnda (UNE) for ny behandling.

Nå bekrefter advokat Arne Seland overfor Drammens Tidende at UDI har gitt Laila Navrud ja på både oppholdstillatelse og familiegjenforening for sønnen Kheo (5), som de siste årene har bodd hos Lailas foreldre på Filippinene.

Les mer her


Faksimile TV2.no

Får samlet familien

Utlendingsdirektoratet (UDI) har i dag gitt Laila Navrud ja på både oppholdstillatelse og familiegjenforening for sønnen Kheo (5).

Det bekrefter advokat Arne Seland overfor Drammens Tidende.

Les mer her