Våren 2010
Hei!
Dette er min historie. En historie som handler om oss, en småbarnsfamilie på fire, der far er utvist fra Norge for 5 år.
Håper du kan avse litt av din tid til å lese den..
På forhånd takk!
Godt nettverk, men allikevel alene...
Alene med mine innerste tanker, med min sorg. Sorgen over å ha en mann, pappa'n til mine to små barn, som lever med utkastelsesspøkelset. Sorgen over å se hvordan angsten for å bli frarøvet sin familie ødelegger han som menneske. -Og oss som familie...
Fra å være en livsglad og lykkelig mann, som sjarmerte alle og enhver med sin utstråling og gode humør, har han blitt redusert til en deprimert, engstelig -og i perioder- suicidal mann. Det smerter å se hvordan han brytes ned dag for dag, hvordan angsten holder på å spise han opp innenfra, helt til det når det punktet at han ikke ser noen annen utvei enn døden..
Det smerter å være vitne til at mannen jeg elsker, forsøker å skyve meg fra seg, i ren fortvilelse over uvissheten om fremtiden. Om det finnes en fremtid da..?
Jeg føler at jeg mister min elskede mer og mer for hver dag..
Den bunnløse sorgen og fortvilelsen som gjenspeiler seg i hans øyne, hans mimikkløse uttrykk - det river meg i hjerte, og jeg kjenner det fysisk på kroppen.
Jeg, med alle mine roller i dagliglivet, brytes også sakte, men sikkert, ned. Fra å være glad og lykkelig over å ha møtt mitt livs kjærlighet, lever jeg med en sorg og angst som har blitt så stor at hele min livssituasjon er svekket.
Sorgen over at min kjære er utvist fra staten Norge, bort fra sine elskede barn, som igjen elsker sin far over alt i verden,
er smertelig å leve med. Det smerter å se redselen i mine barns øyne hver gang pappa forlater huset - de vet aldri om han kommer tilbake..
Ja, han er utlending, min kjære. I utgangspunktet asylsøker. Med avslag og utvisning..
Av den grunn at han oppholder seg ulovlig i Norge, fordi han vil holde familien samlet. Det er hans største synd - ulovlig opphold i landet, og for det straffes han med 5 års utvisning!
Historien vår startet sommeren 2001. Jeg var på vennindebesøk i Tigerstaden, han var på tur til å forlate Norge. Vi møttes tilfeldig, og amor traff oss rett i hjertet. Her var mannen jeg hadde drømt om hele mitt liv.
Kort fortalt, han flyttet inn hos meg og min 14 årige datter i februar året etter.
Jeg visste han hadde fått avslag på sin asylsøknad, og at den ble anket (jeg snakket med hans advokat i telefonen), men ettersom tiden gikk og vi ikke hørte noe mer, antok jeg at "intet nytt, var godt nytt".
Høsten 2002 ble jeg gravid, og vi gikk til lensmannskontoret og etterlyste saken.
Vi hadde skaffet til veie alle riktige identitetspapirer fra hans hjemland, vi ville ha alt på plass til vårt kjærlighetsbarn skulle komme. (Han hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin id første gang han søkte, noe han angrer sterkt på).
Den var ikke så enkel å finne, saken hans, de jobbet i ukesvis for å spore den, og da de omsider fant den, viste det seg at den var blitt "arkivert ved en feiltakelse" og min kjære "antatt forsvunnet". (?!)
Vel, det ble anket på nytt, og vi ventet i spenning. Da handlet søknaden om familiegjenforening. -Og atter en gang måtte vi vente i mange uker.
I mellomtiden flyttet vi til ny adresse, men i samme kommune, og jeg hadde sendt adresseendring til både UDI, lokal politi og nærmeste politikammer, nettopp fordi vi ventet på svar.
-Men da viste det seg at vårt lokale politi og politikammeret hadde sent konvolutten fram og tilbake seg imellom opptil flere ganger, fordi de ikke hadde registrert min adresseendring!!
I ettertid fikk vi vite, av en politibetjent, at politiet skulle ha kontaktet meg, og bedt min mann om personlig oppmøte for å kvittere ut sin forsendelse, noe som var vanlig praksis..
Også denne gangen var ankefristen selvfølgelig utgått.
Så begynte kampen for alvor. Intervju hos politiet, samt en meget god og anbefalende rapport skrevet av politiet.
Advokat og ankesaker.
Banklån og kredittlån for å dekke utgiftene til advokat.
Vi har hatt flere advokater, jeg har brukt tusenvis av kroner og massevis av tid og energi på dette. Vi har ofret helsen vår.
Samme høst, i 2006, ble vi på nytt gravid, og det var aldri i mine tanker å avbryte svangerskapet.
Året før hadde vi vært med barn, men ble nødt til å avbryte svangerskapet i 4. mnd, pga. alvorlige lidelser hos fosteret, og det var en svært vond opplevelse, som har satt dype spor i oss.
Derfor valgte vi, midt oppi all usikkerheten, å bære fram barnet.
Den første tiden etter at vårt kjærlighetsbarn nr. 2 var født (i 2007), en liten guttebaby, var det mye lykke og fromme, og jeg tenkte knapt på min kjære's utvisning, og bare koste meg som hjemmeværende småbarnsmor.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?
Samme høst, i september, dumpet en ny konvolutt fra UNE i posten, og tilværelsen ble brått snudd til ny fortvilelse. Nei, det kunne ikke være mulig, det kunne ikke være sant at han heller ikke denne gang fikk positivt svar!! Ny utreisedato var satt, og dersom han ikke reiste, måtte vi rekne med effektuering av vedtaket.
Mange rare tanker begynte å svirre.. Hva skulle vi gjøre?! Går det virkelig an å frarøve en familiefar hele hans tilværelse, hans liv, hans familie?! -Og hva med barna om far måtte reise, hvilken sorg og hvilke traumer ville ikke det skape i de små's sinn?
Jeg holdt på å gå fra konseptene, jeg følte jeg mistet grepet, men kunne ikke vise det overfor de andre i familien. Jeg var den som underholdt oss, jeg var den som jobbet og forsørget oss, hvordan skulle det gå dersom jeg falt helt sammen? Jeg samlet styrke og nektet å gi opp min kamp for familien.
Etter hvert ble angsten for at han skulle bli hentet så stor, at vi i januar 2009, tok den vonde, tunge avgjørelsen om kirkeasyl..
Familieråd ble holdt, og vi fikk støtte fra nærmeste familie og venner. De viste forståelse for vår avgjørelse.
Menigheten tok imot han med åpne armer, og han fikk flytte inn i en kvistleilighet over kirkelokalet. Den dagen han flyttet inn der, kjentes det som om hjertet ble revet ut av meg, selv om vi hadde store samlivsproblemer allerede da..
Vi trodde det skulle gå bra, at dette skulle vi klare, nå som vi ikke lenger behøvde være redd for hvem som ringte på døra.
-Men der tok vi feil, for det vi trodde skulle bli til det bedre for oss, ble straks til det værre. Selv om vi voksne var trygge på vårt vis, begynte det å gi utslag på våre to små engler..
Den eldste, som da var 4 år, begynte å nattevæte seg igjen, hun utviklet separasjonsangst og stress, og fikk mareritt. Hver kveld hun la seg, gråt hun seg i søvn, av savn etter pappa. En pappa som hadde vært tilstede hver dag, og sunget nattasang hver kveld, siden hun ble født.
Hun og pappa'n har et helt spesielt bånd, som var synlig allerede rett etter fødselen. Det ble kommentert av mange, dette båndet, til og med helsesøster har kommentert det ved flere anledninger.
Min kjære var til stede for sin datter 24 timer i døgnet, og da jeg begynte å jobbe igjen etter endt permisjon, var det ikke snakk om barnehage, det behøvde vi ikke, for pappa var hjemme. Han ble en viktig omsorgsperson, og båndet dem imellom ble, om mulig enda sterkere.
Hun var vant til å ha pappa hjemme hele døgnet, var trygg og glad og lykkelig med ham. Ei skikkelig pappajente!
Hun, som alltid var et stort smil og elsket å være sammen med andre barn, ble etter pappas flytting, alvorlig og sorgtung. Hun trakk seg mer og mer inn i seg selv, og hun ville ikke noen plass uten at jeg fulgte med, hun var redd for at jeg ikke skulle komme tilbake. Disse problemene vedvarer enda, selv om far er hjemme nå..
De gangene hun syntes å være tilfreds, var de stundene vi hadde med pappa i kirkeasylet. Men hver gang vi måtte hjem, var det et hjerteskjærende syn som utspant seg foran mine øyne; det var hjerteskjærende gråt, ingen raseri, kun dyp, dyp sorg, og hun blåholdt sin far..
Ikke mindre hjerteskjærende var det å se hvordan lillegutt reagerte på pappa's flytting. Han var bare 8 mndr, men hver dag søkte han etter sin far i alle rom hjemme.
Han ble urolig, og viste tydelige tegn til separasjonsangst og stress han også. Hver avskjed var for han traumatisk, han kunne ikke forstå hvorfor pappa ikke kunne bli med hjem, og han gråt hysterisk, til sammenlikning lik et angstanfall, og han klamret seg fast i pappa. Gråten kunne vedvare utover kvelden, noen ganger helt til han hikstrende falt i søvn, med mammas kjærlige hånd strykende over hodet.
Han er også preget av samlivsbruddet, lik sin søster.
Etter to mndr i kirkeasyl, klarte ikke min kjære mer, og forsøkte gjøre slutt på sine lidelser. Han tok farvel med meg i telefonen, og ba meg hilse til sine elskede barn..
Dette var første gang.
Det skulle tilsammen bli 5 selvmordsforsøk, med like mange innleggelser på psykiatrisk avdeling, og den tunge veien tilbake..
Etter nesten 2 år i kirkeasyl, valgte vi å flytte sammen igjen, vi ville forsøke å få familien til å fungere, ikke minst for barnas skyld.
Mange års kamp og fortvilelse, med, og over myndighetene, har satt sine spor.
Jeg føler jeg lever i en boble, som jeg ikke tør ta hull på. Jeg kan ikke slippe ut noe, da er jeg redd lekkasjen blir så stor at alt kommer rennende. Det kan jeg ikke. Jeg kan ikke tillate meg selv å reagere, jeg må være sterk, sterk for mine barn og min kjære. Dersom jeg faller, vil jeg ikke komme meg opp igjen, og hvem skal da ta vare på barna mine dersom jeg selv blir syk?
Jeg kjenner det i hver en muskel, hvert et ledd, hver en nerve i kroppen, at jeg er sliten. Sliten av angst, sliten av å være redd for at angsten skal komme, sliten av å bekymre meg for framtiden for mine barn, for oss som familie. Sliten av å være redd for hva min mann kan klare å gjennomføre dersom det blir en neste gang. Sliten av å ikke tørre åpne opp for innesteng gråt og fortvilelse. Jeg er sliten av å være sliten. -Og jeg er sliten av å være sterk.
Jeg føler jeg har blitt degradert til et menneske uten rettigheter, både for meg selv og mine barn. Jeg var tidligere svært ressursterk, jeg lyktes og trivdes i jobben min, og var alltid tilstede for min familie og mine venner. Nå sitter jeg igjen uten mange ressurser, og i neste trinn blir jeg kanskje til og med alenemor, mot min vilje - påtvunget av den norske stat.
Udi/une mener jeg og barna kan flytte med min kjære til hans hjemland, men det er ikke noe alternativ for oss. Både jeg og barna er født i Norge, vi er norske statsborgerer, med rettigheter på lik linje med "helnorske" borgere.
Jeg, og barna, har et godt nettverk her vi bor, og som er med på å styrke oss. Jeg har min familie her, ei datter fra et tidligere forhold, som selv om hun er voksen, trenger sin mor i nærheten. -Og jeg har blitt mormor.
Min kjære har vært i min datters liv siden 2001, og de har et nært og godt forhold. Han har virkelig vært en god stefar for henne, og verdens beste bestefar for hennes lille sønn. Jeg har mine foreldre som er kronisk syke, og jeg har søsken med deres familie. Jeg har jobben min her, og jeg har mine venner her. Alt dette betyr svært mye for meg, og det gir meg trygghet.
Min 7-årige datter har sin søster og lille nevø, som hun forguder. Hun har sine besteforeldre, tanter og onkler her, som hun er svært glad i og knyttet til. Hun har alle sine venner her, sine fritidsaktiviteter, hele sitt viktige, trygge nettverk. Hun går nå i 2. klasse. Hun kan bare ikke rives opp med røttene!
Det samme gjelder lillegutt; han har hele sin familie, hele sitt nettverk rundt seg. Han har tilpasset seg i barnehage, knyttet bånd. Han kan heller ikke rives opp med sine røtter!
Hverken jeg eller barna snakker min manns språk, så det vil bli umulig å fungere sosialt der. Ingen norsk skole eller barnehage for barna, ingen jobbmulighet for meg.
Skole- og helsevesen er dårlig utbygd.
Min mann har ingen utdannelse, han har ingen mulighet for en godt betalt jobb, slik at han kan forsørge sin familie. Han har bedre jobbtilbud her i landet.. (Som han ikke får benytte seg av).
Alt taler for at vi skal bo her.
Jeg vet også det at, om min mann skulle reist til sitt hjemland alene, og fullført den straffen staten har gitt han på fem år, ville det være slutten for han. Han har flere ganger prøvd å ende sitt liv her i Norge, når disse forferdelige avslagene har kommet.
Om det ikke hadde vært for at hans stedatter og samboer hadde funnet han den første gangen, og jeg ikke hadde klart å overtale ham de andre gangene, tror jeg ikke han ville vært her nå.. Det er familien som har fått han over på rett spor hver gang. Hva tror dere det vil gjøre med han å bli skilt fra sin familie i 5 år?
Finnes det noen der ute som kan, på ett eller annet vis, fortelle meg at jeg nå kan være trygg? Noen som kan si at "idag skal du fortelle dine barn at pappa får lov å være her sammen med dere, ingen av dere trenger være redd for at pappa skal bli borte"?!
Å se sine uskyldige små barn bli rammet på en måte som setter dype, varige spor, er helt ubeskrivelig. Og helt meningsløst. Hvordan kan norske myndigheter ha samvittighet til å være med på å ødelegge en familie, små barns, framtid?
Er det virkelig lov å gjøre så store overgrep mot mennesker i dagens Norge? Hvor er mine norske barns rettigheter, kontra norske barns, født av to norske foreldre? Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger, som mamma og kone? Hvor er MENNESKERETTIGHETENE?
Jeg ser på dette som et større overgrep enn den uaktsomheten min kjære gjorde mot utlendingsloven. Han ante ikke at det han gjorde var galt. Han er ingen kriminell, og han har aldri forsøkt å skjule seg for myndighetene. Han har skaffet til veie alle papirer og dokumentasjon som udi/une forlangte.
-Og det at han i ettertid har oppholdt seg i landet, for å være en omsorgsfull far og livsledsager, for å holde familien samlet, er vel helt naturlig?
Det er ikke bare han som blir straffet, barna og jeg blir også straffet. Vi blir også fratatt retten til et normalt og godt liv. Hvilke rettigheter har vi!?
Hvor er mine barns rettigheter til å vokse opp med både mor og far? Hvor er deres rettigheter til å være trygge?!
Jeg føler jeg blir desperat. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe dette som hender oss. Jeg kan ikke sitte stille å se på og godta at familien min blir ødelagt.!
Jeg er delvis arbeidsufør, jeg har angst og depresjoner, panikkangst, katastrofetanker og sosial angst. Jeg har utviklet kroniske muskel-/leddsmerter. Jeg fungerer relativt bra på jobb når jeg først er der, og bare for å nevne det, jeg har vært nødt til å bytte jobb; jeg mistet all min arbeidsevne ved den forrige arbeidsplassen, der jeg hadde vært i nesten 14 år..
Er det noen som kan forestille seg hvilket liv vi lever? Det syns ikke så godt utenpå, men våre nærmeste venner og familie ser, og det de ser er en familie som er i ferd med å ødelegges. En i utgangspunktet lykkelig familie, med ressurssterke foreldre, og lykkelige, trygge barn, er i ferd med å knuses, sprenges.
De står der som hjelpesløse, maktesløse tilskuere som ikke vet hvor godt de skal gjøre for familien vår.
Min mann har også bedt om alternativ straff, fengselsstraff, så han kan være her i nærheten av barna. Dette ble avvist.
VI ser hva dette gjør med våre barn, VI vet at en langvarig atskillelse ikke er sunt for dem. 5 år er langt tid, og for et barn er det som en evighet. Det er nesten hele livet til 7-åringen vår! -Og lengre enn livet til vår 3 år gamle gutt!
Vi ser hva det har gjort med barna å være borte fra pappa, og da mener jeg i kirkeasylet. De har utviklet separasjonsangst og stress, mareritt og beskyttelsestrang, sistnevnte spesielt overfor meg. Det til tross for at de daglig har hatt kontakt med pappa, de har kunnet møtt han så ofte de ville.
Da tenker jeg, hva kommer til å skje med barna dersom han må reise å være borte i mange år?!
Dattra vår er under behandling/oppfølging av BUP, og hun har fått diagnosen separasjonsangst.
Sønnen vår er enda så liten, men får tett oppfølging i barnehagen han går. Han viser tydelige tegn på separasjonsangst og stress.
De påføres unødige traumer av det de opplever, som bringes til overflaten senere i livet, posttraumatisk stress syndrom, og det av sin egen stat, som de er borgere av! En stat som er pålagt å beskytte "sine" barn.
I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er det ikke, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.
Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".
I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...?
Det vises ingen nåde, fordi far skaffet seg tilknytning til riket etter at første avslag var vedtatt. Det menes også, fra myndighetenes hold, at vi skulle forstått at vi ikke hadde noen fremtid i Norge, og dermed ikke fått barn sammen..
Er det rart jeg føler meg alene, i dette verdens beste land å bo i?! Jeg føler mine barns rettigheter, som mennesker og norske borgere, blir satt til side og blir oversett som følge av en feil far gjorde da han kom til landet.
Jeg føler jeg kommer til kort når det gjelder lover og regler. Alle regler har et unntak, hvor er unntaket som kan trygge mine barn og deres framtid sammen med sin far? Hvor er unntaket som tar bort lidelsene hos min familie?
Jeg føler unntaket ikke finnes for oss, jeg blir nødt til å fortsette min kamp for barnas rett til å være sammen med sin far, deres rett til å være trygge barn og få vokse opp i det landet de er født i, og borgere av, med begge sine foreldre.
Jeg skal fortsette min kamp, slik David kjempet sin mot Goliat.
Jeg håper bare at jeg ikke faller på post...
Hilsen
en fortvilt kvinne
Foto: Privat
