Oppgjør med maktesløsheten

Hvorfor var det ingen fakkeltog for den irakiske familien fra Tønsberg som ble deportert uka før Maria Amelie ble arrestert? Spørsmålet reises av både Tønsbergs Blad og andre.

Jeg tror svaret ligger i den følelsen av maktesløshet som har overmannet mange som ønsker en mer human flyktningepolitikk.

(...)

Lovverket gir anledning til å ta humanitære hensyn, men etter klare politiske signaler, legger flyktningmyndighetene bare vekt på det de kaller «innvandringspolitiske hensyn». Det betyr at alle saker skal behandles slik at de framstår som eksempler på at det er håpløst å søke asyl i Norge.

Les mer her

LIKHET FOR LOVEN og RETTFERDIG BEHANDLING

Kjære Stoltenberg & Co.

I ly av Maria Amelie-saken har jeg gjort meg opp noen refleksjoner jeg syns dere bør lese gjennom.

Jeg har vært alene med de 4 barna mine i 2 år snart. Den minste sønnen min var bare 4 måneder da pappaen måtte reise som følge av et utvisningsvedtak der det ble henvist til at tilknytningen hans til Norge ikke var sterk nok, tatt i betraktning de alvorlige bruddene på Utlendingsloven han hadde gjort seg skyldig i. Det er de samme bruddene som Maria Amelie har begått, bare hun har gjort enda mer!

Han ble dømt til 5 års utvisning med like mange års innreiseforbud. Vi ble gjort oppmerksomme på at da var vi heldige som unngikk varig innreiseforbud! Han reiste frivillig til og med. Likevel ser jeg at Maria Amelie ble uttransportert av politiet, og har ikke fått verken utvisning eller innreiseforbud. Hun kan til og med søke om jobb og få den behandlet i løpet av 10 uker.

Selv venter vi på å få familiegjenforeningssøknaden vår behandlet. Det tar bare 14 måneder - hvis vi er heldige. Sist skulle det ta 8 måneder, men vi ventet 19 måneder. 19 måneder for å få vite at utvisningen går ut i dag. 19 måneder med nedverdigende telefonsamtaler med ansatte hos Une. Han har ikke innreiseforbud, likevel må han vente over ett år på svar fra Udi. Det kommer ikke på tale å behandle en arbeidstillatelse heller, for han kommer fra et land utenfor EU og har ikke et jobbtilbud på over 500 000 i lønn. Hvor mange har egentlig det?

I vedtaket vises det til at barna våre kan holde kontakten med pappaen sin via brev og telefon.
Kjære Stoltenberg! Du er velkommen til å samtale med 2-åringen min når som helst. Gjerne en time. Så kan du se hvor klok du blir. Så kan du få snakke med ham i telefonen etterpå, og se hvor mye du forstår av det han sier. Når du er ferdig med samtalen skal du få et brev fra 2-åringen min, og se hvor mye du forstår av alt han ønsker å formidle.

Når han ser en datamaskin, så peker han og roper: PAPPA!!! Når han hører telefonen ringe, eller jeg snakker i telefonen, så roper han: PAPPA!!! Når jeg spør hvem sin kosegutt han er, så svarer han PAPPA. Men det er bare et ord for ham. Han har ikke sett pappaen sin mer en en gang siden han var 4 måneder. En periode kalte han alle menn for pappa, til og med damer.

4-åringen min, som var 2 da pappaen måtte reise, har grått og spurt etter pappaen sin hver dag i nesten 2 år. Flere ganger hver dag. Hver kveld og hver morgen. Nå har han sluttet å spørre. Han har nesten sluttet å gråte. Det skjer ikke så ofte nå. Han har resignert. Det sterke følelsesmessige båndet de hadde er nesten revet helt av nå. Det haster! Han vil ikke snakke i telefonen, eller på internett, og han kan ikke skrive brev. Hadde han kunnet skrive, er jeg sikker på at du hadde grått av det han hadde på hjertet, og at du er en av de ansvarlige for smerten hans! Det sterke båndet de hadde bygd opp er snart revet tvers av. Rått og brutalt! Kan du forsvare det for sønnen min? Han trenger en fornuftig forklaring på den smerten han har vært igjennom, og fortsatt kjenner på hver dag, for jeg klarer ikke å finne på en forklaring som rettferdiggjør at han er tvangsskilt fra pappa.

I barnehagen blir de andre barna hentet av pappaen sin rett som det er. De krangler om hvem som har den sterkeste pappaen, den høyeste pappaen osv. Sønnen min kan bare skryte av at pappaen hans bor lengst unna, og at det er hai der, men blir ikke trodd engang. Han blir smertelig påminnet hver eneste dag at pappaen ikke er her lenger. Hvorfor får ikke han besøke pappaen sin, når de to eldste søsknene hans får besøke sin pappa flere ganger i uken?

Du kan få snakke med ham også, Kjære Stoltenberg, og prøve å kjenne på sorgen han føler over å ha blitt revet fra den ene omsorgspersonen sin. Pappaen som skiftet bleier på ham, badet ham, lekte og tullet med ham, tok ham med på turer og som la ham om kvelden. Siden pappaen ikke fikk lov å jobbe fikk de dele ekstra mye tid og bandt sterke følelsesmessige bånd som gjorde det enda vanskeligere å miste pappaen sin så brått, og i så mange år. Det er noe dere i regjeringen vet godt. Vi hører ofte hvor viktig fedrepermisjonen er , der det fremheves hvor essensielt det er med noen få uker ekstra i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Noen få uker er så viktige for politikere når det gjelder fedrepermisjonen for helnorske barn, men når det gjelder flerkulturelle barn, er tapte år med pappa plutselig uvesentlige detaljer.

Vi har fått et skille. Våre barn og de andre barna. Barnekonvensjonen gjelder for alle barn, likevel blir Utlendingsloven og innvandringspolitiske hensyn satt foran våre barns rettigheter, som dere har fått kritikk for av FN, i tillegg til flere andre organisasjoner. Barna våre har ikke de samme rettighetene som andre barn i Norge, fordi de er unnfanget på feil tidspunkt, etter et negativt svar fra Udi. De blir straffet for det som en av foreldrene har gjort, mentalt, følelsesmessig, økonomisk og sosialt. Langtidsvirkningene av det de har gjennomgått er vanskelig å forutse.

Familiegjenforeningssøknader skal ifølge konvensjonen behandles raskt, humant og positivt. Barnas beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal ikke være forskjellsbehandling. Barna skal ha de samme mulighetene. Vedtaket skal heller ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den utviste eller familien. Barna skal ikke skilles fra foreldrene dersom det ikke er til barnas beste. Barna har krav på jevnlig kontakt med begge foreldrene.

Ingen er garantert å redde et forhold over flere år, når kontakten blir minimal på alle måter. Et langdistanseforhold er i de fleste tilfeller dømt til å mislykkes. Når en i tillegg må kjempe for å holde hodet over vannet økonomisk, blir livet alt annet enn lett. Jeg kjenner flere som ikke får verken overgangsstønad, stønad til barnetilsyn eller utvidet barnetrygd, selv om de utvilsomt er alene om omsorgen, både fordi samboer/ektefelle er i utlandet og ikke har mulighet til å hjelpe økonomisk på grunn av store økonomiske forskjeller, og derfor ikke har bidragsevne. De har heller ikke krav på bidragsforskudd fordi de har en forventning om å gjenoppta forholdet om kanskje 6 år… Til sammenligning så er det ulovlig for to norske ektefeller å registrere seg på to forskjellige adresser. Da får de separasjonspapirene i posten fra NAV, der det henvises til at det er ulovlig å være gift og bo på to forskjellige adresser i Norge. Likevel er det lov å være gift med en mann i utlandet, mange flytimer unna, i over 6 år, med så godt som ingen kontakt bortsett fra telefon og internett.

Maria Amelie-saken er bare toppen av isfjellet. Det er mange, mange tragedier under Udi’s vedtak som aldri når dagslyset. De orker ikke. De føler seg voldtatt, overkjørt og ignorert av staten Norge. De har fått livet satt på vent i mange, vanskelige år. De har fått “hjelp” av advokater som bare har vært interessert i å fylle sin egen lommebok, uten å engasjere seg i saken i det hele tatt. (les: Olaf).

Det snakkes om inkludering, men innvandringspolitikken fører til sosial ekskludering og fattige barn. I fjor var det Det Internasjonale Fattigdomsåret, og Udi har aldri sendt ut flere foreldre noen gang. Hvor mange flere fattige barn de forårsaket i samme vending er det ingen som snakker høyt om.

Staten er opptatt av å forhindre tvangsekteskap, men er tydeligvis for tvangsskilsmisser. Nav oppfordrer til skilsmisse for at en skal oppnå de samme økonomiske rettighetene andre norske separerte får som en selvfølge. En får ikke bare partneren utvist i x-antall år, men blir også straffet økonomisk både før og etter utvisningen. Noen blir tvunget til å gå på sosialen for å kunne sette mat på bordet til barna sine, samtidig som Udi setter som krav at en ikke skal ha mottatt sosial stønad dersom en skal få familiegjenforening. Dersom en skiller seg for å oppnå økonomiske rettigheter vil Udi sette spørsmål ved det, og sannsynligvis nekte familiegjenforening. En er altså bastet og bundet uansett hva en gjør.

Jeg har ikke ord for hva jeg mener om det som skjer med utallige barnefamilier, og kjenner jeg blir opprørt over Maria Amelie saken, der det virker som myndighetene har tatt en spansk en for å slippe trøbbel og håpe at folkemassene roer seg, og stemmesankingen kan fortsette. Hun måtte reise ut, ja, men slapp utvisning og innreiseforbud. DET er ikke likhet for loven. Hvor mange andre utlendinger blir uttransportert uten å ha fått utvisning og innreiseforbud?

Jeg syns hun burde fått bli i landet, men jeg blir samtidig forbanna når jeg ser at hun blir forskjellsbehandlet når det sitter, jeg vet ikke hvor mange barn i Norge, og gråter for de savner en av foreldrene sine. Ingen gjør noe for dem, og bak dem sitter en knust eneforsørger som verken blir hørt eller sett, og blir behandlet som en annenrangs borger!

Kjære Stoltenberg,. Det er på tide at du og de andre kollegaene dine stikker fingen i jorda, og tenker over om dere hadde akseptert at en av deres familiemedlemmer hadde blitt behandlet på samme måte?
DERE kan gjøre en forskjell. DERE kan endre loven. Hvorfor skal ikke de som bor utenfor EU kunne søke om arbeid i Norge, mens de venter på familiegjenforening med barna og partneren sin? Da kan de komme hit etter ca 10 uker, og vente i Norge på at familiegjenforeningssøknaden blir behandlet. Sønnene mine trenger pappaen sin nå, og ikke om noen år. De har allerede mistet 2 dyrebare år som aldri kan tas igjen!

- Maria Amelie-saken rører ved sentrale spørsmål

Talskvinne Hanna E. Marcussen i Miljøpartiet De Grønne mener at Maria Amelie-saken rører ved sentrale spørsmål i norsk innvandringspolitikk.

- Politikere er ofte tilbakeholdne med å uttale seg om enkeltsaker, sier Marcussen. – Det er det også gode grunner til, men faremomentet er at vi glemmer at politikk også har med enkeltskjebner å gjøre. Det er Maria Amelie-saken en god illustrasjon på

(...)

Hun minner om at Maria Amelies sak slett ikke er unik. – De av oss som har fulgt med på norsk innvandringspolitikk en stund har fått med oss mange eksempler på at noe er riv, ruskende galt. Vi har for eksempel sett flere eksempler der barnefedre eller barnemødre har måttet forlate landet og sine norske partnere, på tross av at de har både nettverk, familie og jobb her. I andre saker har et stivbeint regelverk ført til at ressurspersoner innenfor forskning har blitt kastet på dør. Alt dette er resultat av den politikken stortingspolitikerne har ønsket seg. At de nå reagerer med skarpe ord, vitner for flere av dem om dobbeltmoral. Og det vitner ikke minst om at de ikke har tatt innover seg konsekvensene av politikken de selv har vedtatt, mener Marcussen.

Les mer her

193 sendt hjem i skyggen av Amelie

Bare mens papirløse Maria Amelie satt på Trandum ble rundt 70 mennesker sendt ut av Norge.

(...)

Uken før Amelie ble hentet av fem politimenn utenfor Nansenskolen på Lillehammer, ble irakiske Diar Same Saleh og hans høygravide kjæreste vekket midt på natten.

– Klokka 4 på natten kom sju politimenn inn på soverommet og arresterte den gravide kona mi og datteren min. Jeg trodde ikke dette kunne skje i Norge, jeg er fortsatt i sjokk. Selv Saddam ville ikke gjort det på den måten, sier Saleh til NRK.

(...)

– Utvisningsvedtaket fikk Jusus 20. april 2009 – på bursdagen min. Det var helt surrealistisk. Livet har vært helt uforståelig siden da. Jeg trodde menneskerettighetene hadde forrang i forhold til norsk lov. Men det kan virke som om innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til barna. Men vi må bare forholde oss til det, dette er vår virkelighet, sier Lise til NRK.no.

Nå er Jusus sendt tilbake til Nigeria syv år etter at han kom til Norge, mens mor og datter sitter igjen.

Les mer her

Mary og Pappa - Foto: Privat

Et helt år...

I dag er det akkurat ett år siden mannen min måtte reise fra oss. Ett år siden han kysset og klemte sønnen sin sist. Ett år siden jeg sist gang fikk holde rundt mannen jeg elsker. Ett helt år siden de vakre øynene hans skinte mot meg av kjærlighet, men også av en ubeskrivelig stor sorg. Han måtte reise fra familien sin. Han måtte reise fra oss...

Det gjør så forbanna vondt at vi ikke får være sammen fordi UDI har bestemt det. At noen mennesker på et kontor i Oslo skal bestemme over kjærligheten vår. Over livet vårt! At de sitter der med papirene og bare bryr seg om saksbehandlingsnummeret vårt, og ikke om oss mennesker som sitter bak.

Vi var lykkelige sammen vi tre, selv om vi levde med trusselen fra UDI/UNE hengende over oss. Vi var lykkelige sammen fordi vi hadde håpet og troen på at vi skulle få leve sammen for resten av livet. Sånn skulle det ikke bli...

Jagland advarer mot tvangsutsending av irakere
"Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland sier i en pressemelding at tvangsutsending til Irak vil bryte med menneskerettighetsdomstolens avgjørelse.

– På bakgrunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet har domstolen klart og tydelig bedt Sverige, Nederland og Storbritannia om ikke å fortsette med tvangsreturen av irakere, sier Jagland. Ifølge generalsekretæren må alle de 47 medlemslandene i Europarådet føye seg etter domstolens avgjørelse." TV2

Og i ett av disse områdene de advarer mot sitter mannen min. Jeg er redd hver dag for at noe skal hende han. Hva om en bombe går av der han er? Hvem sitter da med ansvaret?

Vi er mange UDI-splittede familier i Norge. Det er mange barn som vokser opp uten pappa'n eller mamma'n sin fordi UDI mener innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn at disse barna får vokse opp i en lykkelig kjernefamilie. Noen av familiene har jeg skrevet om her på bloggen og mange mange flere sitter der ute i Norges land med en familie som mangler et viktig medlem på grunn av UDI.

Jeg håper og ønsker og drømmer om at vi sammen klarer å gjøre noe med dette....

~Siv~

– Det er barna som blir straffet

Venstre mener det er feil av Norge å sende utenlandske fedre ut av landet.

Flere utenlandske fedre risikerer å bli kastet ut av Norge, selv om de har giftet seg og fått barn med norske kvinner.

I forrige uke fortalte NRK om Felix Atem som kom til Norge fra Kamerun for seks år siden. Siden den gang har han rukket å gifte seg og få barn, samtidig som norske myndigheter nekter ham familiegjenforening.
Nå mener Utlendingsnemnda at Atem må ut av landet for skrive en søknad om å få leve med sin norske kone og barn. Det blir helt feil, synes Venstre.

– Her er det jo barna som fort vil bli de absolutt straffede parter i forhold til noe som de er totalt uskyldige i. Slik kan vi rett og slett ikke ha det i Norge, sier Venstres nestleder Helge Solum Larsen.

(...)

– Vi kan ikke føre en politikk der vi straffer barn for foreldres valg. Det må være slik at vi gir barn selvstendige rettigheter, og i saker som denne er det helt åpenbart at det vil være det beste for barna å få lov til å leve sammen med sine foreldre, argumenterer han.

Les mer her

Barnas rett blir krenket

Mindreårige barn sitter igjen i fattige land uten hjem og omsorgspersoner fordi de får avslag på familiegjenforening med foreldre som har fått opphold i Norge. Små barn mister foreldre som utvises fra landet. I slike tilfeller er det definitivt ikke barnets beste som ligger til grunn for avgjørelser som tas. Derimot er det såkalte innvandringspolitiske hensyn: Forvaltningen følger et strengt regelverk som skal hindre flest mulig utlendinger i å få opphold i Norge.

«Ved alle handlinger som berører barn enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner domstoler administrative myndigheter eller lovgivende organer skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Les mer her

Anne-Stines historie/Et brev til Barneombudet

Kjære barneombud

Har jeg forstått det rett om du skal tale barnas sak? I så fall vil jeg fortelle deg om vår sak.
Norge, et land som taler for menneskerettigheter, og som faktisk en gang i tiden opprettet noe sånt som en verdikommisjon, som ratifiserte barnekonvensjonen, som skal stå over norsk lov. Hvordan kan da norske myndigheter stå inne for å skille barn fra sine foreldre? Vår sak er en sak som ville gått rett inn i organisasjonen Barnestemmene. Denne vet jeg du har kjennskap til fra før. Min samboer var/ er medlem i denne organisasjonen, bare synd den ikke lenger er aktiv. Kanskje blir man trett og lei av å hele tiden kjempe?
Sistnevnte spørsmål kan jeg lett svare på. Man blir så lei at man vil gi opp. Gi opp familien sin, barna sine, seg selv. Hva er vitsen? Man når ikke frem uansett.
Min samboer, min datter og jeg bor sammen. I tillegg har min samboer et barn fra et tidligere forhold.
I dette forholdet søkte han om familiegjenforening med sin daværende gravide samboer. Fikk aldri svar. Dette forholdet ble slitt i stykker av blant andre ting at han mistet arbeidstillatelsen. Samtidig opp i dette var all usikkerheten om hva skjer nå? Kunne han være forsørger? Det endte med at hans daværende samboer, etter fødselen begynte å jobbe. Han ble hjemme med barnet. I sju mnd fungerte dette mer eller mindre før prøvelsene tok sånn på at forholdet sprakk, og han flyttet ut. En daglig kamp for rettferdighet, og en innvendig kamp for å beholde selvrespekten tar på. Samtidig som samfunnet for øvrig ser ned på mennesker som ikke er i jobb.
Mange innvandrere befinner seg i en lignende situasjon. De er nektet adgang til samfunnet på denne måten, avskåret fra muligheten til å jobbe eller studere. Henvist til enten NAV eller til å bli forsørget av andre.
Uansett, etter bruddet førte omstendighetene til at min samboer av ulike grunner måtte gå rettens vei. Mange runder måtte til, men etter at vi flyttet sammen, ble endelig samværsavtalen endelig, og han vant på alle punkt. Hans datter skal være hos han annenhver helg, en dag i uka, og ellers annenhver jul og påske. Et rettslig bindende dokument proklamerte at han, på lik linje med barnets mor har foreldreansvar for barnet, og at han skulle ha det som karakteriseres som normalt samvær.
Tross i dette får han ikke arbeide. Ingen inntekt har han. Ingen. Ingenting å kjøpe klær eller leker til sin datter for. Ikke en gang i realiteten penger å ta bussen for å hente henne. NAV gir ingenting fordi jeg tjener for mye. Jeg er nyutdannet lærer og tjener ikke mye. For en lønning i underkant av 20 000 kr i mnd, skal husleie på 9200 kr, strøm, telefon, klær,mat, bil, forsikringer, fritidsaktiviteter og andre ting betales. Jeg forsørger alle. Inkludert hans datter når hun er her, og det som følger med det. Jeg må gi opp snart. I tillegg til dette, mistet jeg den doble barnetrygden fordi jeg ikke lenger anses som enslig forsørger. (!)
Han klarer ikke mer. Han har aldri gjort noe ulovlig. Han har fulgt alle lover og regler. Han har produsert alle dokument UDI og UNE har etterlyst. Han er en mønsterborger, en som så gjerne vil hjelpe til å få familien sin til å fungere. Vil så gjerne være en del av samfunnet. I stedet blir han, og andre med han utstøtt fra samfunnet på denne måten. En fullt oppegående og arbeidsfør mann med samboer, barn, stebarn og enda et barn på vei.
Skammen og underlegenheten det i samfunnet for øvrig fører med seg å ikke kunne bidra til fellesskapet er ingenting i forhold til følelsen det er å ikke kunne forsørge sin egen familie. I tillegg til dette følger også fordommene fra uvitende nordmenn og andre som ikke begriper situasjonen. Man kan ikke forklare til alle hvordan det er. Dette har fått meg til å tenke på alle fordommene vi nordmenn ofte har til innvandrere og kriminalitet. I en situasjon som vår, kan jeg faktisk forstå at noen blir drevet ut på skråplanet. Det er mer enn fristende å arbeide svart, eller gjøre noe som er enda verre. Tross i risikoen ville vi i alle fall sittet igjen med noen etterlengtede kroner. Heldigvis blir ikke det lenger enn med tanken. Men det gir en pekepinn på hvor vanskelig en slik situasjon er.
Vi har til og med spinket og spart for at han skulle få gjennomføre norskkurs 1 og 2. Nå gjenstår 3, men det er det ingen av oss som orker å tenke på nå. For ingenting blir dekket så lenge du ikke allerde har opphold i landet. Jeg er livredd.

Udi har gitt avslag på avslag. Er det ikke det ene, så er det det andre. Dokumenter identitet. Dette gjøres, selv om også det er en kamp for å få til. Neste avslag gis av bla fordi han hadde to overnattinger for lite i mnd med sin datter. Normalt samvær skulle starte først to mnd etter dette. Der etter nytt avslag: Når han da hadde fått normalt samvær, og vi sendte inn dokumentasjon fra Trondheim Tingrett, baserte avslaget seg på bla at han ikke har hatt samvær, eller bodd sammen med barnet i utlandet.
Dette avslaget har advokaten argumentert mot. Datteren hans er både laget og født i Norge, og denne begrunnelsen kommer helt utenom hans sak. Udi svarer da at lovene og reglene de forholder seg til skal beskytte allerede etablerte familieliv, ikke familier som er etablert etter en asylsøkers innreise til Norge. Når man argumenterer for barnets beste, og barnekonvensjonen, blir det skrevet at innvandringspolitiske hensyn er viktigere. At forholdet til barnet brytes er ikke viktig. To til fem år ut av Norges rike vil ikke skade det forholdet. De kan jo snakkes på telefon. (!) Barnet er nå 3, 5 år. Hun vil i realiteten miste sin far.
I tillegg til dette, koster det mer enn en liten slump å søke familiegjenforening. For hver ny søknad må man betale rundt 3000 nkr. Noe man selvfølgelig ikke får støtte til. I vår sak, må min kjære nå søke om familiegjenforening for tredje gang. Denne gang med meg, som hans gravide samboer. Nye 3000 Nkr. Tilsammen har han nå snart betalt den norske stat rundt 10 000 kr bare for det å få levere inn søknader! I tillegg til dette kommer alle advokatregningene, som nå nærmer seg 10 000 kroner, men kommer til å stige mye mer.
Hvordan kan dette ha seg i landet Norge? Han har foreldrerett og samvær. Han har ny samboer gjennom de siste to år. Han venter barn i april. Han har aldri gjort noe annet enn å følge norske lover og regler, aldri gjort noe kriminelt. Aldri løyet om sin identitet. Han har produsert alle papir UDI og UNE har spurt etter. Han har hatt jobb å gå til, men ingen tillatelse til å jobbe, ingen tillatelse til å forsørge sin datter, eller bidra i samfunnet.
Denne uka fikk vi beskjeden om at han nå befinner seg ulovlig i riket. Fristen for avreise var fastsatt til 19 oktober, og står fortsatt ved lag.
Vi venter barn sammen i april. Hva med dette barnet? Har ikke det rettigheter? Hva med når det fødes? Hva med min datter? Skal hun miste sin stefar gjennom de siste to år? Da mister døtrene våre også hverandre, som ser på hverandre som søstre. Det verste er at nå bryter han for første gang norsk lov: Ved å være her. Dette gjør det enda mer komplisert, og vanskelig for oss når vi nå skal levere inn ny søknad om familiegjenforening. Denne vil avslås på det grunnlag at han ikke er her lovlig, og at han derfor må reise til sitt hjemland for å søke der i fra. Problemet er, som det var sist han søkte om dette, at om han reiser, er risikoen meget stor for at han ikke får komme tilbake. At den blir avslått, og at han på den måten stenges ute av landet og muligheten til å være far for sine barn. Vi har både eksempler på dette i nærmeste omgangskrets, og utallige eksempler florerer om man googler etter det på nettet.
Opp i alt dette, og etter en slik behandling er det vanskelig å være en god far/stefar og mor/stemor. Hele tiden tenker man på hva som kan skje. Kan politiet komme på døra og hente han? Hva med barna da?
Det kan ikke være greit? Hva med medmenneskelighet? Hva med barna våre?
Hva med oss norske jenter som har vært så uheldige å forelske oss i en person som kommer fra et annet kontinent? Hvordan skal jeg kunne fortelle barnet jeg bærer i maget at faren ikke fikk lov å være her med oss? Bare fordi han ikke er fra Europa?
HEIA NORGE!
Min samboer flyktet fra et land som ikke forholdt seg til menneskerettighetene. Han måtte flykte fordi han jobbet i en menneskerettighetsorganisasjon som ble offer for trakassering og førfølgelse etter et maktskifte i styresmaktene i Nigeria. Hans kolleger ble brutalt myrdet, og han ble truet på livet flere ganger. Han måtte flykte fra undertrykkelse og myndigheter som gjennom ulike grupperinger misbrukte den menneskerett det er å uttale seg, og forsvare de svake i samfunnet. Paradokset er at han fortsatt den i dag i dag opplever omtrent det samme, bare uten fysisk makt. I dette landet bruker man psykiske virkemidler til å undertrykke. Og det gjelder ikke bare den spesifikke personen, eller klageren, som UDI og UNE så fint formulerer det, men det gjelder også hele hans familie. De helnorske borgerne, også barna.
Det største paradokset minte min samboer meg på da han reagerte kraftig på et innlegg på TV2 nyhetene om hva norske myndigheter setter i gang når nordmenn ufrivillig blir frarøvet sine barn av den andre forelderen som har flyttet ut av landet. DA reagerer politikerne på urettferdigheten, DA teller en dom avsagt i retten.
Vær så snill å svare. Barna fortjener å ha en far. Han fortjener å bli behandlet med respekt.
Det er ikke rettferdig.
Takk for meg.

Mvh
Anne-Stine Meland

Trondheim 03.11.2010

Foto: Privat