Staten tvinger Zarife å forlate barna i to år

Vil kaste henne ut av Norge fordi hun jobbet etter at arbeidstillatelsen gikk ut.

På Frekhaug i Hordaland hadde mange møtte fram lørdag for å vise sin støtte til den kosovoalbanske tobarnsmoren Zarife Kashtanjeva. Tre år gamle Elan gikk fremst i fakkeltoget sammen med resten av familien sin.

(...)

– Jeg har ikke tenkt å gi opp. De kan komme å hente meg med tvang og sende meg tilbake, for jeg tenker ikke å gå fra to barn, sier Kashtanjeva til TV 2 Nyhetene.

Les mer her

Foto: Privat

I skyggen av Maria Amelie

Han har jobbet i Bærum kommune i åtte år. Han snakker perfekt norsk og har barn i norsk barnehage. Han var på Nansenskolen da Maria Amelie ble arrestert. Han er også ulovlig norsk, men vet du hva han heter?

– Hvorfor går du ikke på jobb lenger, pappa?

Denne pappaen har ikke lenger lov til å arbeide, men til sønnen på fem år svarer han at han har tatt en pause. Samtalen fant første gang sted sommeren 2010, men har gjentatt seg mange ganger etter det. Fortsatt svarer pappaen at han har pause. Han håper fortsatt at det virkelig er en pause, og ikke slutten på livet i Norge.

Les mer her

- Jeg er livredd

Politiets utlendingsenhet har tvangssendt 3000 personer ut av Norge så langt i år. Nå er Aram Omar (28) livredd for å bli neste mann på listen.

Tidligere i dag hadde politiet en av de største asylsøkeraksjonene noensinne.

Hvis en asylsøker får endelig avslag på sin søknad hos Utlendingsnemnda (UNE), slik Aram Omar har fått, har han eller hun plikt til å reise ut av Norge. Nekter man å reise ut, kan man bli tvangssendt av politiet.


Ingen hjemme hos familien Omar sover trygt om nettene.

Les mer her

Foto: Privat

Å leve i “glansen” av UDI’s (u)menneskelige hensyn

Jeg er en norsk kvinne, som uheldigvis gikk hen og ble forelsket i en utenlandsk statsborger fra Liberia. Jeg hadde da, i gjerningsøyeblikket, 4 barn fra før, levde med en medfødt kronisk sykdom som også 2 av mine barn dessverre har arvet, og er derfor ung uføretrygdet. Da vi ble sammen, hadde vi felles våre drømmer og planer for fremtiden. Vi flyttet sammen, han jobbet fulltid og vi hadde min inntekt, livet var godt. Vi valgte og få barn sammen, vår datter ble født prematur, det var en tøff tid men hun klarte seg utmerket igjennom bragdene og er i dag en kjempeaktiv 2 årig gledesspreder. Men i skyggen av disse hverdagslige syslene, lever vi i et usynlig helvete. Min samboer er asylsøker! Han fikk sitt første avslag 3 år etter han kom til Norge. Veien fra der har vært lang og kronglete, og et evig jag med UDI i hælene. Hva enn UDI måtte mene og tro, så er realiteten det den er, ingen kan forandre de ting som min samboer har opplevd og vært vitne til i hjemlandet: krig, drap, plyndring, voldtekt, redsel og umennesklige tilstander. Han mistet sin familie i krigen, han vet ikke om foreldrene er i livet i det hele tatt.

Men dette er ikke hans historie, dette er min og mine barns historie. Folk i dette landet må vite hvordan det er å leve under disse forholdene som jeg og mine barn befinner oss i akkurat nå. Siden min samboer fikk sitt første avslag, har veien blitt tøff å gå, vi har blitt fratatt, av mitt eget lands myndigheter, alt fra håp og glede til store økonomiske forandringer. Midt inni dette ligger redsel: redsel om hva som skjer imorgen, neste uke, neste mnd. Frykt: frykten for å miste noen som man elsker så høyt, frykten for å bli alene ufrivillig, frykten for å miste sitt liv og drømmer. Sorg: sorg over urettferdigheten som blir vist meg og mine familie, sorgen over alle de tapte år vi har måtte kjempe mot systemet i stedet for og leve livet og glede oss over hverdagen, sorgen over å ikke bli trodd men bli stemplet som kriminell og løgnere. Maktesløshet: vi har ingen medbestemmelse i våre liv, alt som blir bestemt og gjort, er ikke i våre hender, min og mines barn fremtid og liv ligger i hendene til mitt egets lands myndigheter.

Ifølge UDI skulle jeg ha visst bedre. Visst bedre? Hva skulle jeg vite da? At UDI ikke viser menneskelige hensyn? At å forelske seg i en utlending betyr en uendelig kamp for kjærligheten, kampen for å få lov til å være sammen, kampen for at mitt barn skal få vokse opp med sin far? Skulle jeg vite at vi ville leve i fattigdom fordi UDI valgte og stoppe arbeidstillatelsen til min samboer i påvente av svar på klagen? Skulle jeg vite at jeg skulle miste nattesøvnen fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få mat på bordet neste morgen? Skulle jeg vite at myndighetene i dette landet ser bort fra lege erklæringer, psykologerklæringer, menneskelige hensyn, barnas hensyn osv fordi de er altfor opptatt av å ha rett? Men når realiteten ikke samsvarer med UDI’s “hensyn”, hva da? Hvem skal høre på oss da? Ingen! Vår egen advokat har sagt til oss (og UDI) at saken til min samboer er ikke blitt behandlet etter loven, at saksbehandlingen ikke er i samsvar med utlendingsloven , så hvem skal ta konsekvensene? Jo, det er mine barn det. Etter det økonomiske uføre vi er kommet i fordi min mann ble fratatt jobben på dagen, så er det barna mine som lider under dette. Vi skulle kjøpe eget hus, som vi kunne tilrettelegge for meg selv og mine barn med samme funksjonshemming, den drømmen er knust i tusen biter, min sykdom tar ikke ferie eller venter til livet blir lettere. At jeg ikke får muligheten til å ta mine egne valg, pga konsekvensene av UDI’s saksbehandling, er tøff og svelge. Min mann har jobbet i alle år, betalt skatt som alle andre, han har ikke hatt en eneste dags sykemelding i alle de årene han har jobbet. Vi har jo som alle andre familier lagt opp livet til den inntekten vi har. Men når den blir tatt bort raser alt. Jeg har ikke helse til å flytte, ikke kan jeg putte barna mine gjennom det heller. Vi skulle ikke flytte herfra vi bor nå til vi hadde fått vårt eget hus, men den drømmen brast dagen UNE sendte sitt endelige avslag, min samboer blir utvist i 2 år pga at de mener at han har jobbet uten arbeidstillatelse en stund, men i realiteten så er det ikke sant. I arbeidstillatelsen hans står det at den er gyldig til hans asylsøknad er ferdigbehandlet.

Men se bort i fra den saklige biten, hva med oss? Hva har vi gjort som gjør at vi fortjener og leve uten han i 2 år? Vår datter på 2 år, forguder sin far! Hva i all verden kan få UDI til og si at hun ikke kommer til å ta noen skade om hun blir separert fra sin far i 2 år? På hvilken psykologiske begreper kan det forklares? Hva er det han har gjort som er så galt? Han jobbet og betalte skatt!!! Til og med advokaten hans sa at arbeidstillatelsen var gyldig. Hvem skal vi tro på da? UDI står på sitt. Jeg og mine barn blir straffet fordi min mann jobbet og betalte skatt, forsørget sin familie. Forstå det den som kan. I UDI sine øyne så tror de visst at det er han som blir straffet, men i realiteten er det oss som sitter igjen som blir straffet. Vi blir tvunget til og flytte, jeg må klare alt alene, midt oppi alle økonomiske problemene. Jeg blir tvunget til å bli alenemamma. Jeg vil ikke være alenemamma, det var ikke det jeg valgte da jeg ble sammen med mannen min. Men nå skal jeg altså tvinges inn i den rollen. UDI TAR IKKE BARE MANNEN MIN, DE TAR GLEDEN MIN, KJÆRLIGHETEN MIN, SELVFØLELSEN MIN, FAMILIEN MIN, LIVET MITT!!!!!!! I hvilken lovsamling har de rett til det? På toppen av dette skal jeg være mor, oppdrager, livets klippe for 5 barn. Hvordan klarer man sånne ting i den situasjonen vi blir tvunget til og leve i?

I sommer har vi ikke hatt ferie, eller fornøyelser. Vi har ikke penger til sånn luksus, i stedet har jeg bedrevet sommeren med og vært hos gjeldsrådgiver for å få hjelp med økonomien, stått i bankkøer for å få utbetalt krisehjelp fra sosialkontoret. Barna har ikke fått være med på noe som helst, vi har ikke råd til noe som helst. De har ikke fått hatt bursdagsselskap, vi har ikke råd. Skolen begynner denne uken, men vi har egentlig ikke råd til det heller, blyanter og viskelær, bokbind, utstyr og klær, eller mat på bordet?

Vi vet ikke hva som skjer i morgen, vi bare venter. Venter fremdeles, på at vår skjebne skal komme. Venter på den dagen jeg ikke orker å tenke på, dagen da min mann blir tatt fra meg, dagen som vi alle må være sterke, tårer og gråt kommer til og ta plassen til kjærligheten og håpet. Mine barn mister sin far, jeg mister min mann og livet som venter oss etter den dagen orker jeg ikke å forstille meg engang. Det verste er at jeg vet at UDI kunne valgt en annen vei og gå, det finnes mange hensyn de kunne ta i stedet for hva de valgte. Men vi er vel bare et saksnummer i rekken av tusenvis av saksnummere.

Vi lever i glansen av UDI’s umenneskelige hensyn.


Skrevet av May-Elin

Foto: Privat

Sterke reaksjonar i Zarife-saka

Det har utløyst sterke reaksjonar at den kosovoalbanske tobarnsmora frå Meland blir utvist frå Norge i to år. Også sentrale stortingspolitikarar er sterkt kritiske, og Zarife sin advokat meinar Norge bryt Barnekonvensjonen.

Nh har følgd Zarife sin kamp mot Utlendingsnemnda og i rettssystemet.

Tobarnsmora reiste sak mot staten og UNE for å få omgjort avgjerda om to års utvisning frå landet - bort frå mann og barn.

Ho vann fram i Oslo tingrett. Men UNE anka dommen, og like før jul kom lagmannsretten med sin dom, som var nedslåande for Zarife.

Les mer her

Småbarnsmor Zarife blir utvist - barna og samboeren får bli

Kosovoalbanske Zarife Kashtanjeva tapte kampen i lagmannsretten for å få bli i Norge. Det betyr at hun må reise fra sine to barn på tre og fire år.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forlate dem, sier Zarife.

Utvist i to år
Julen har vært tung for familien på fire på Frekhaug utenfor Bergen. For i desember fikk kosovoalbanske Zarife Kashtanjeva nok en gang beskjed om at hun er utvist fra Norge i to år.

(...)

Minstestraff
Straffen Zarife har fått, er minstestraffen for å ha brutt utlendingsloven. I sitt første vedtak, satte UNE ned straffen fra fem til to års utvisning av hensyn til barna.

– Jeg synes dette er hjerterått, sier SVs Heikki Holmaas. Han mener det er urimelig at utvisning skal være den eneste straffen i slike saker. Han vil nå ha en gjennomgang av regelverket.

– Det å bli utvist fra Norge i to år og adskilt fra familien din, det tror jeg de aller fleste vil oppfatte som en grov, grov straff.

Les mer her

Foto: Privat

Anne-Stines historie/Et brev til Barneombudet

Kjære barneombud

Har jeg forstått det rett om du skal tale barnas sak? I så fall vil jeg fortelle deg om vår sak.
Norge, et land som taler for menneskerettigheter, og som faktisk en gang i tiden opprettet noe sånt som en verdikommisjon, som ratifiserte barnekonvensjonen, som skal stå over norsk lov. Hvordan kan da norske myndigheter stå inne for å skille barn fra sine foreldre? Vår sak er en sak som ville gått rett inn i organisasjonen Barnestemmene. Denne vet jeg du har kjennskap til fra før. Min samboer var/ er medlem i denne organisasjonen, bare synd den ikke lenger er aktiv. Kanskje blir man trett og lei av å hele tiden kjempe?
Sistnevnte spørsmål kan jeg lett svare på. Man blir så lei at man vil gi opp. Gi opp familien sin, barna sine, seg selv. Hva er vitsen? Man når ikke frem uansett.
Min samboer, min datter og jeg bor sammen. I tillegg har min samboer et barn fra et tidligere forhold.
I dette forholdet søkte han om familiegjenforening med sin daværende gravide samboer. Fikk aldri svar. Dette forholdet ble slitt i stykker av blant andre ting at han mistet arbeidstillatelsen. Samtidig opp i dette var all usikkerheten om hva skjer nå? Kunne han være forsørger? Det endte med at hans daværende samboer, etter fødselen begynte å jobbe. Han ble hjemme med barnet. I sju mnd fungerte dette mer eller mindre før prøvelsene tok sånn på at forholdet sprakk, og han flyttet ut. En daglig kamp for rettferdighet, og en innvendig kamp for å beholde selvrespekten tar på. Samtidig som samfunnet for øvrig ser ned på mennesker som ikke er i jobb.
Mange innvandrere befinner seg i en lignende situasjon. De er nektet adgang til samfunnet på denne måten, avskåret fra muligheten til å jobbe eller studere. Henvist til enten NAV eller til å bli forsørget av andre.
Uansett, etter bruddet førte omstendighetene til at min samboer av ulike grunner måtte gå rettens vei. Mange runder måtte til, men etter at vi flyttet sammen, ble endelig samværsavtalen endelig, og han vant på alle punkt. Hans datter skal være hos han annenhver helg, en dag i uka, og ellers annenhver jul og påske. Et rettslig bindende dokument proklamerte at han, på lik linje med barnets mor har foreldreansvar for barnet, og at han skulle ha det som karakteriseres som normalt samvær.
Tross i dette får han ikke arbeide. Ingen inntekt har han. Ingen. Ingenting å kjøpe klær eller leker til sin datter for. Ikke en gang i realiteten penger å ta bussen for å hente henne. NAV gir ingenting fordi jeg tjener for mye. Jeg er nyutdannet lærer og tjener ikke mye. For en lønning i underkant av 20 000 kr i mnd, skal husleie på 9200 kr, strøm, telefon, klær,mat, bil, forsikringer, fritidsaktiviteter og andre ting betales. Jeg forsørger alle. Inkludert hans datter når hun er her, og det som følger med det. Jeg må gi opp snart. I tillegg til dette, mistet jeg den doble barnetrygden fordi jeg ikke lenger anses som enslig forsørger. (!)
Han klarer ikke mer. Han har aldri gjort noe ulovlig. Han har fulgt alle lover og regler. Han har produsert alle dokument UDI og UNE har etterlyst. Han er en mønsterborger, en som så gjerne vil hjelpe til å få familien sin til å fungere. Vil så gjerne være en del av samfunnet. I stedet blir han, og andre med han utstøtt fra samfunnet på denne måten. En fullt oppegående og arbeidsfør mann med samboer, barn, stebarn og enda et barn på vei.
Skammen og underlegenheten det i samfunnet for øvrig fører med seg å ikke kunne bidra til fellesskapet er ingenting i forhold til følelsen det er å ikke kunne forsørge sin egen familie. I tillegg til dette følger også fordommene fra uvitende nordmenn og andre som ikke begriper situasjonen. Man kan ikke forklare til alle hvordan det er. Dette har fått meg til å tenke på alle fordommene vi nordmenn ofte har til innvandrere og kriminalitet. I en situasjon som vår, kan jeg faktisk forstå at noen blir drevet ut på skråplanet. Det er mer enn fristende å arbeide svart, eller gjøre noe som er enda verre. Tross i risikoen ville vi i alle fall sittet igjen med noen etterlengtede kroner. Heldigvis blir ikke det lenger enn med tanken. Men det gir en pekepinn på hvor vanskelig en slik situasjon er.
Vi har til og med spinket og spart for at han skulle få gjennomføre norskkurs 1 og 2. Nå gjenstår 3, men det er det ingen av oss som orker å tenke på nå. For ingenting blir dekket så lenge du ikke allerde har opphold i landet. Jeg er livredd.

Udi har gitt avslag på avslag. Er det ikke det ene, så er det det andre. Dokumenter identitet. Dette gjøres, selv om også det er en kamp for å få til. Neste avslag gis av bla fordi han hadde to overnattinger for lite i mnd med sin datter. Normalt samvær skulle starte først to mnd etter dette. Der etter nytt avslag: Når han da hadde fått normalt samvær, og vi sendte inn dokumentasjon fra Trondheim Tingrett, baserte avslaget seg på bla at han ikke har hatt samvær, eller bodd sammen med barnet i utlandet.
Dette avslaget har advokaten argumentert mot. Datteren hans er både laget og født i Norge, og denne begrunnelsen kommer helt utenom hans sak. Udi svarer da at lovene og reglene de forholder seg til skal beskytte allerede etablerte familieliv, ikke familier som er etablert etter en asylsøkers innreise til Norge. Når man argumenterer for barnets beste, og barnekonvensjonen, blir det skrevet at innvandringspolitiske hensyn er viktigere. At forholdet til barnet brytes er ikke viktig. To til fem år ut av Norges rike vil ikke skade det forholdet. De kan jo snakkes på telefon. (!) Barnet er nå 3, 5 år. Hun vil i realiteten miste sin far.
I tillegg til dette, koster det mer enn en liten slump å søke familiegjenforening. For hver ny søknad må man betale rundt 3000 nkr. Noe man selvfølgelig ikke får støtte til. I vår sak, må min kjære nå søke om familiegjenforening for tredje gang. Denne gang med meg, som hans gravide samboer. Nye 3000 Nkr. Tilsammen har han nå snart betalt den norske stat rundt 10 000 kr bare for det å få levere inn søknader! I tillegg til dette kommer alle advokatregningene, som nå nærmer seg 10 000 kroner, men kommer til å stige mye mer.
Hvordan kan dette ha seg i landet Norge? Han har foreldrerett og samvær. Han har ny samboer gjennom de siste to år. Han venter barn i april. Han har aldri gjort noe annet enn å følge norske lover og regler, aldri gjort noe kriminelt. Aldri løyet om sin identitet. Han har produsert alle papir UDI og UNE har spurt etter. Han har hatt jobb å gå til, men ingen tillatelse til å jobbe, ingen tillatelse til å forsørge sin datter, eller bidra i samfunnet.
Denne uka fikk vi beskjeden om at han nå befinner seg ulovlig i riket. Fristen for avreise var fastsatt til 19 oktober, og står fortsatt ved lag.
Vi venter barn sammen i april. Hva med dette barnet? Har ikke det rettigheter? Hva med når det fødes? Hva med min datter? Skal hun miste sin stefar gjennom de siste to år? Da mister døtrene våre også hverandre, som ser på hverandre som søstre. Det verste er at nå bryter han for første gang norsk lov: Ved å være her. Dette gjør det enda mer komplisert, og vanskelig for oss når vi nå skal levere inn ny søknad om familiegjenforening. Denne vil avslås på det grunnlag at han ikke er her lovlig, og at han derfor må reise til sitt hjemland for å søke der i fra. Problemet er, som det var sist han søkte om dette, at om han reiser, er risikoen meget stor for at han ikke får komme tilbake. At den blir avslått, og at han på den måten stenges ute av landet og muligheten til å være far for sine barn. Vi har både eksempler på dette i nærmeste omgangskrets, og utallige eksempler florerer om man googler etter det på nettet.
Opp i alt dette, og etter en slik behandling er det vanskelig å være en god far/stefar og mor/stemor. Hele tiden tenker man på hva som kan skje. Kan politiet komme på døra og hente han? Hva med barna da?
Det kan ikke være greit? Hva med medmenneskelighet? Hva med barna våre?
Hva med oss norske jenter som har vært så uheldige å forelske oss i en person som kommer fra et annet kontinent? Hvordan skal jeg kunne fortelle barnet jeg bærer i maget at faren ikke fikk lov å være her med oss? Bare fordi han ikke er fra Europa?
HEIA NORGE!
Min samboer flyktet fra et land som ikke forholdt seg til menneskerettighetene. Han måtte flykte fordi han jobbet i en menneskerettighetsorganisasjon som ble offer for trakassering og førfølgelse etter et maktskifte i styresmaktene i Nigeria. Hans kolleger ble brutalt myrdet, og han ble truet på livet flere ganger. Han måtte flykte fra undertrykkelse og myndigheter som gjennom ulike grupperinger misbrukte den menneskerett det er å uttale seg, og forsvare de svake i samfunnet. Paradokset er at han fortsatt den i dag i dag opplever omtrent det samme, bare uten fysisk makt. I dette landet bruker man psykiske virkemidler til å undertrykke. Og det gjelder ikke bare den spesifikke personen, eller klageren, som UDI og UNE så fint formulerer det, men det gjelder også hele hans familie. De helnorske borgerne, også barna.
Det største paradokset minte min samboer meg på da han reagerte kraftig på et innlegg på TV2 nyhetene om hva norske myndigheter setter i gang når nordmenn ufrivillig blir frarøvet sine barn av den andre forelderen som har flyttet ut av landet. DA reagerer politikerne på urettferdigheten, DA teller en dom avsagt i retten.
Vær så snill å svare. Barna fortjener å ha en far. Han fortjener å bli behandlet med respekt.
Det er ikke rettferdig.
Takk for meg.

Mvh
Anne-Stine Meland

Trondheim 03.11.2010

Foto: Privat

UNE snur i Laila-saken

Utvisningsvedtaket mot Laila Navrud ble offisielt opphevet torsdag. Men fremdeles er det usikkert om hun får bli i Norge.

Utlendingsnemnda (UNE) har sendt saken tilbake til Utlendingsdirektoratet (UDI) for ny behandling.

Men at utvisningsvedtaket nå blir omgjort, er ikke ensbetydende med at Navrud får bli i landet.

Usikkerhet
Blant punktene som skal behandles på ny, er hvorvidt Laila får oppholds- og arbeidstillatelse, samt famliegjenforening med hennes fem år gamle sønn, Kheo, i Filippinene.

Les mer her

La Arkan få bli i Norge!

Verden består av forskjellige ting som både er godt og vondt. Du har trygghet, samhold og lykke, så har du vold, korrupsjon og tap. Det var på dette grunnlaget Arkan bestemte seg for å flykte til Norge.

Arkan levde et liv nede i Irak som langt ifra er det vi ser på som trygt. Han har blitt skutt, mistet broren og kastet i fengsel uten å gjøre noe ulovlig, bare på grunn av noen landområder som familien eide. Landområdene som familien har arvet gjennom generasjoner ble nektet å gi ifra seg da mennesker med makt kom inn og krevde disse områdene. I et forsøk på å ta over disse landområdene ble familien inkludert Arkan trakassert og utsatt for vold i håp om at de til slutt skulle gi seg. De kjempet hardt og lenge for sine rettigheter men måtte til slutt gi opp kampen da maktene ble for store. Da Arkan ble kastet i fengsel solgte faren hus og verdisaker slik de kunne flykte og leve et bedre liv uten de mektige diktaturiske maktene. Arkan ble betalt ut av fengselet og ble gitt penger slik han kunne flykte fra Irak. De andre i familien var ikke like utsatt for samme type vold ettersom resten av familien besto av gamle, barn og kvinner. Arkan var den som var mest utrygg og når de allerede hadde mistet en sønn så tok de ikke sjansen på å miste en til. Da pengene kun holdt til en billett ut av landet så var det Arkan så fikk en mulighet om å leve et trygt og stabilt liv på egenhånd uten å bli trakassert hver eneste dag. Resten av familien flyktet ut av byen, mens Arkan ble sendt med på første lastebil ut av landet og var nå på vei mot trygge Norge.

Les om Arkans 8 år i Norge. Nå vil UDI sende han hjem til Irak og bort fra samboer og hans tre år gamle sønn.

Ser lyst på framtida

Familien Navrud ser fram til å bli en "vanlig" familie som kan leve uten daglige henvendelser fra media.

De siste tre månedene og særlig den siste uka har vært en vond tid for Ole Kristian og Laila Navrud fra Åmot.

– Det kan beskrives som en berg og dalbane der alt går feil vei, sier Ole Kristian som har felt mange tårer både hjemme og i media den siste tiden.

Lørdag snudde sørgetårer til gledestårer, da statsminister Jens Stoltenberg på AUFs sommerleir på Utøya fortalte at saken ville få endret utfall fordi regjeringen nå endrer lovverket.

Les mer her

Rettferdighet for Rennie

Rennie kom til Norge fra USA sommeren 2007 for å drive virksomheten som utvikler markedet i Skandinavia for utenlandske firmaer. For to år siden ble han samboer med ei jente som snart får sin PhD som kreftforsker.
På samme tid spurte Skedsmo Voksenopplæring om Rennie kunne undervise minoritetspråkelige studenter matte og engelsk en gang per uke. Rennie ringte UDI for å bekrefte at det var lovlig og opplysningstjenesten sa "ja." Så fikk Rennie skriftlig tillatelse av Politiet og så var Rennie en deltid-lærer i tillegg til næringsdrivende over de neste seks månedene.

Da Rennie søkte om fornyelse av arbeidstillatelsen, bestemte UDI å anse oppdraget som lærer som et grovt brudd på norsk utlendingslov med straff som regner livsforbud fra Schengen-området. Etter åtte måneders klage, fikk Rennie vedtaket omgjort, men da bestemte UDI alikevel ikke å innvilge hans arbeidstillatelse.

Rennie fikk endelig avslag fra Utlendingsnemnda og han måtte forlate Norge den 30. juni 2010. Nå bor Rennie i eksil.

Rettferdighet for Rennie
På Facebook

Endrer regler om utvisning

– Utlendingsforskriften vil bli endret, slik at utlendinger som har barn i Norge og fyller vilkårene for familiegjenforening som hovedregel ikke skal utvises på grunn av ulovlig arbeid i mindre enn to år, sier statsminister Jens Stoltenberg i sin tale til AUFs sommerleir på Utøya.

Både statsministeren og justisministeren har tidligere varslet at man vil vurdere om det er behov for generelle endringer i regelverket når det gjelder utvisning av personer som har brutt utlendingsloven og som har barn i Norge.

– På bakgrunn av den varslede gjennomgangen har justisministeren i dag besluttet at reglene vil bli endret, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Endringen går ut på at man som hovedregel ikke skal utvise utenlandske statsborgere som har arbeidet ulovlig i Norge i mindre enn to år, hvis de har barn i Norge som de skal bo fast sammen med og ellers fyller vilkårene for familiegjenforening. Etter dagens regelverk skal personer som har hatt ulovlig opphold i mindre enn to år, og som har barn i riket, som hovedregel ikke utvises. Dette unntaket vil vi utvide til også å omfatte ulovlig arbeid under to år.

– I dette ligger ikke at man aksepterer verken ulovlig opphold eller arbeid, men at hensynet til barnets beste skal vektlegges sterkere i disse sakene. Vi må ha en politikk på utlendingsfeltet som er streng og rettferdig, ikke bare streng, sier statsminister Jens Stoltenberg.

– Inntil forskriftsendringen er trådt i kraft vil departementet så raskt som mulig instruere UDI og UNE om at alle saker som kan omfattes av endringene skal stilles i bero og gis utsatt iverksettelse, sier justisminister Knut Storberget.

Pressemelding