Viser innlegg med etiketten Familiegjenforening. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Familiegjenforening. Vis alle innlegg

lørdag 12. februar 2011

Familiegjenforeninger øker etter Metock-dommen

Da den såkalte Metock-dommen falt i EU sommeren 2008 var det flere land, ikke minst Irland og Danmark som reagerte kraftig. I Norge oppdaget man knapt at dommen falt, og slett ikke at dommens premisser også er gjeldende i Norge. For dommen tilsidesetter nemlig nasjonale regler hva gjelder innvandring, og setter EUs egne regler foran. I Danmark fryktet man at andelen familiegjenforeninger ville øke som en konsekvens av dommen. Nå viser det seg at nettopp det har skjedd.

Les mer her

mandag 31. januar 2011

Vår historie; Nina & Atnan

8.mars 2007, altså for 3 år og 10 måneder siden i dag, ble Atnan tatt i fra meg og sendt ut av Norge. Vi hadde da vært samboere i nesten et år og forlovet i tre måneder.
Episoden sitter printet inn i ryggmargen min. Og i tiden etterpå har jeg forsøkt å komme meg etter episoden.
På kvelden (den værste kvelden i mitt liv) etter arrestasjonen, satt jeg i leiligheten bare noen hundre meter fra politistasjonen. Jeg ringte på mobilen til Atnan, det er personsvar. Hvor er han? Hva gjør de med han? Når kan jeg se han igjen? Er han allerede ut av Norge? Venner av oss kom på besøk utover kvelden. Ingen kunne fatte at dette var sant.
Hvorfor? Dette kan de ikke gjøre!!!
Kvelden ble lang, jeg var sliten og hadde vondt, jeg forsøkte å sovne, men våknet og gråt til jeg nesten mistet pusten. Venninna mi trøstet meg så godt hun kunne.
Minnene fra arrestasjonen er tøffe... Jeg sliter enda med å sove om natten, har mye angst, er usikker, takler ikke å se politi og er ofte deprimert.
Les mer om episoden på min blogg.


Han fikk varig innreise forbud og innmelding i SIS. En straff som er alt for hard og som ikke bare dømmer en person til å bevege seg fritt blandt sine naboland for å søke arbeid, men som i ettertid krenker både vårt ekteskap og håp om å få leve som en familie i Norge. Vi har fått avslag på både søknad om opphevelse på innreiseforbud, utmeldelse av Schengen straff, og familegjenforening. Jeg har aldri fått intervju eller et møte angående noen av våre søknader. Når jeg har henvendt meg direkte til politiet, så får jeg bare til svar at jeg må ha avtalt time for å få snakke med noen....
Uttalige brev og mailer er sendt. Telefoner til UDI, UNE, Politets Utl.enhet, Utenriks departementet, EU domstolen og Helsinki komiteèn. Ingen kan gi meg konkrete svar om hva vi skal gjøre videre i saken, hvorfor mannen min har fått så streng straff eller når jeg kan få han hjem igjen. Det eneste svaret jeg har fått er :
"Det er ingen grunn for opphevelse av innreise forbudet, ønsker du å leve et liv med mannen din, er det inget til hinder for at du kan flytte til hans hjemland".

Og det kan være riktig det.... Jeg har tenkt tanken mange ganger. Men hvordan skal vi livnære oss i et land med stor arbeidsledighet ?
Jeg har ingen diplomer i språket, noe de har krevd på de jobbene jeg har søkt på der. Og en forventet månedslønn for en lærer ligger på 3600 kr. Jeg må skatte til Norge, betale andre lån jeg har og så betale husleie og strøm i Skopje. Da er jeg allerede i minus........ Atnan har bodd der i snart 4 år, har heller ikke lyktes å få jobb. Han har ingen inntekt per dags dato og får heller ingen sosiale stønader i sitt land. Jeg har ingen million formue til å kjøpe leilighet i utlandet og leve der sammen med han. Og uten arbeid for noen av oss, vil det si at vi ender opp på gata. Hvilket verdi liv er det da? Ja jeg kunne gjort det for kjærligheten, men realisten i meg sier at det er bedre å fortsette å bo i Norge, ha et forhold til min mann igjennom Skype hver kveld, kjempe en umenneskelig kamp mot UNE og ha HÅPET med meg, dag etter dag.

Vi har vært gift i 3 år og 4 måneder, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få mannen min hjem hos meg. Lage mat til han, dele ting i hverdagen med han.
Bare det å krangle om tv serier eller middags diskusjoner blir et savn.
Jeg ser ikke alltid lyset i tunnelen... kampen for å prøve å få Atnan tilbake til meg har vært lang, kald og umenneskelig.
Savnet etter hverandre er vondt og vi har ofte tunge dager der vi bare vil holde sengen og gråte. Men vi har vært flink til å støtte opp om hverandre og er der for hverandre i gode og onde dager. Heldigvis er kjærligheten vår så sterk at vi aldri vil gi opp kampen.

Rettferdigheten og kjærligheten må da seire en vakker dag?


Nina

Foto: Privat

fredag 28. januar 2011

LIKHET FOR LOVEN og RETTFERDIG BEHANDLING

Kjære Stoltenberg & Co.

I ly av Maria Amelie-saken har jeg gjort meg opp noen refleksjoner jeg syns dere bør lese gjennom.

Jeg har vært alene med de 4 barna mine i 2 år snart. Den minste sønnen min var bare 4 måneder da pappaen måtte reise som følge av et utvisningsvedtak der det ble henvist til at tilknytningen hans til Norge ikke var sterk nok, tatt i betraktning de alvorlige bruddene på Utlendingsloven han hadde gjort seg skyldig i. Det er de samme bruddene som Maria Amelie har begått, bare hun har gjort enda mer!

Han ble dømt til 5 års utvisning med like mange års innreiseforbud. Vi ble gjort oppmerksomme på at da var vi heldige som unngikk varig innreiseforbud! Han reiste frivillig til og med. Likevel ser jeg at Maria Amelie ble uttransportert av politiet, og har ikke fått verken utvisning eller innreiseforbud. Hun kan til og med søke om jobb og få den behandlet i løpet av 10 uker.

Selv venter vi på å få familiegjenforeningssøknaden vår behandlet. Det tar bare 14 måneder - hvis vi er heldige. Sist skulle det ta 8 måneder, men vi ventet 19 måneder. 19 måneder for å få vite at utvisningen går ut i dag. 19 måneder med nedverdigende telefonsamtaler med ansatte hos Une. Han har ikke innreiseforbud, likevel må han vente over ett år på svar fra Udi. Det kommer ikke på tale å behandle en arbeidstillatelse heller, for han kommer fra et land utenfor EU og har ikke et jobbtilbud på over 500 000 i lønn. Hvor mange har egentlig det?

I vedtaket vises det til at barna våre kan holde kontakten med pappaen sin via brev og telefon.
Kjære Stoltenberg! Du er velkommen til å samtale med 2-åringen min når som helst. Gjerne en time. Så kan du se hvor klok du blir. Så kan du få snakke med ham i telefonen etterpå, og se hvor mye du forstår av det han sier. Når du er ferdig med samtalen skal du få et brev fra 2-åringen min, og se hvor mye du forstår av alt han ønsker å formidle.

Når han ser en datamaskin, så peker han og roper: PAPPA!!! Når han hører telefonen ringe, eller jeg snakker i telefonen, så roper han: PAPPA!!! Når jeg spør hvem sin kosegutt han er, så svarer han PAPPA. Men det er bare et ord for ham. Han har ikke sett pappaen sin mer en en gang siden han var 4 måneder. En periode kalte han alle menn for pappa, til og med damer.

4-åringen min, som var 2 da pappaen måtte reise, har grått og spurt etter pappaen sin hver dag i nesten 2 år. Flere ganger hver dag. Hver kveld og hver morgen. Nå har han sluttet å spørre. Han har nesten sluttet å gråte. Det skjer ikke så ofte nå. Han har resignert. Det sterke følelsesmessige båndet de hadde er nesten revet helt av nå. Det haster! Han vil ikke snakke i telefonen, eller på internett, og han kan ikke skrive brev. Hadde han kunnet skrive, er jeg sikker på at du hadde grått av det han hadde på hjertet, og at du er en av de ansvarlige for smerten hans! Det sterke båndet de hadde bygd opp er snart revet tvers av. Rått og brutalt! Kan du forsvare det for sønnen min? Han trenger en fornuftig forklaring på den smerten han har vært igjennom, og fortsatt kjenner på hver dag, for jeg klarer ikke å finne på en forklaring som rettferdiggjør at han er tvangsskilt fra pappa.

I barnehagen blir de andre barna hentet av pappaen sin rett som det er. De krangler om hvem som har den sterkeste pappaen, den høyeste pappaen osv. Sønnen min kan bare skryte av at pappaen hans bor lengst unna, og at det er hai der, men blir ikke trodd engang. Han blir smertelig påminnet hver eneste dag at pappaen ikke er her lenger. Hvorfor får ikke han besøke pappaen sin, når de to eldste søsknene hans får besøke sin pappa flere ganger i uken?

Du kan få snakke med ham også, Kjære Stoltenberg, og prøve å kjenne på sorgen han føler over å ha blitt revet fra den ene omsorgspersonen sin. Pappaen som skiftet bleier på ham, badet ham, lekte og tullet med ham, tok ham med på turer og som la ham om kvelden. Siden pappaen ikke fikk lov å jobbe fikk de dele ekstra mye tid og bandt sterke følelsesmessige bånd som gjorde det enda vanskeligere å miste pappaen sin så brått, og i så mange år. Det er noe dere i regjeringen vet godt. Vi hører ofte hvor viktig fedrepermisjonen er , der det fremheves hvor essensielt det er med noen få uker ekstra i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Noen få uker er så viktige for politikere når det gjelder fedrepermisjonen for helnorske barn, men når det gjelder flerkulturelle barn, er tapte år med pappa plutselig uvesentlige detaljer.

Vi har fått et skille. Våre barn og de andre barna. Barnekonvensjonen gjelder for alle barn, likevel blir Utlendingsloven og innvandringspolitiske hensyn satt foran våre barns rettigheter, som dere har fått kritikk for av FN, i tillegg til flere andre organisasjoner. Barna våre har ikke de samme rettighetene som andre barn i Norge, fordi de er unnfanget på feil tidspunkt, etter et negativt svar fra Udi. De blir straffet for det som en av foreldrene har gjort, mentalt, følelsesmessig, økonomisk og sosialt. Langtidsvirkningene av det de har gjennomgått er vanskelig å forutse.

Familiegjenforeningssøknader skal ifølge konvensjonen behandles raskt, humant og positivt. Barnas beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal ikke være forskjellsbehandling. Barna skal ha de samme mulighetene. Vedtaket skal heller ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den utviste eller familien. Barna skal ikke skilles fra foreldrene dersom det ikke er til barnas beste. Barna har krav på jevnlig kontakt med begge foreldrene.

Ingen er garantert å redde et forhold over flere år, når kontakten blir minimal på alle måter. Et langdistanseforhold er i de fleste tilfeller dømt til å mislykkes. Når en i tillegg må kjempe for å holde hodet over vannet økonomisk, blir livet alt annet enn lett. Jeg kjenner flere som ikke får verken overgangsstønad, stønad til barnetilsyn eller utvidet barnetrygd, selv om de utvilsomt er alene om omsorgen, både fordi samboer/ektefelle er i utlandet og ikke har mulighet til å hjelpe økonomisk på grunn av store økonomiske forskjeller, og derfor ikke har bidragsevne. De har heller ikke krav på bidragsforskudd fordi de har en forventning om å gjenoppta forholdet om kanskje 6 år… Til sammenligning så er det ulovlig for to norske ektefeller å registrere seg på to forskjellige adresser. Da får de separasjonspapirene i posten fra NAV, der det henvises til at det er ulovlig å være gift og bo på to forskjellige adresser i Norge. Likevel er det lov å være gift med en mann i utlandet, mange flytimer unna, i over 6 år, med så godt som ingen kontakt bortsett fra telefon og internett.

Maria Amelie-saken er bare toppen av isfjellet. Det er mange, mange tragedier under Udi’s vedtak som aldri når dagslyset. De orker ikke. De føler seg voldtatt, overkjørt og ignorert av staten Norge. De har fått livet satt på vent i mange, vanskelige år. De har fått “hjelp” av advokater som bare har vært interessert i å fylle sin egen lommebok, uten å engasjere seg i saken i det hele tatt. (les: Olaf).

Det snakkes om inkludering, men innvandringspolitikken fører til sosial ekskludering og fattige barn. I fjor var det Det Internasjonale Fattigdomsåret, og Udi har aldri sendt ut flere foreldre noen gang. Hvor mange flere fattige barn de forårsaket i samme vending er det ingen som snakker høyt om.

Staten er opptatt av å forhindre tvangsekteskap, men er tydeligvis for tvangsskilsmisser. Nav oppfordrer til skilsmisse for at en skal oppnå de samme økonomiske rettighetene andre norske separerte får som en selvfølge. En får ikke bare partneren utvist i x-antall år, men blir også straffet økonomisk både før og etter utvisningen. Noen blir tvunget til å gå på sosialen for å kunne sette mat på bordet til barna sine, samtidig som Udi setter som krav at en ikke skal ha mottatt sosial stønad dersom en skal få familiegjenforening. Dersom en skiller seg for å oppnå økonomiske rettigheter vil Udi sette spørsmål ved det, og sannsynligvis nekte familiegjenforening. En er altså bastet og bundet uansett hva en gjør.

Jeg har ikke ord for hva jeg mener om det som skjer med utallige barnefamilier, og kjenner jeg blir opprørt over Maria Amelie saken, der det virker som myndighetene har tatt en spansk en for å slippe trøbbel og håpe at folkemassene roer seg, og stemmesankingen kan fortsette. Hun måtte reise ut, ja, men slapp utvisning og innreiseforbud. DET er ikke likhet for loven. Hvor mange andre utlendinger blir uttransportert uten å ha fått utvisning og innreiseforbud?

Jeg syns hun burde fått bli i landet, men jeg blir samtidig forbanna når jeg ser at hun blir forskjellsbehandlet når det sitter, jeg vet ikke hvor mange barn i Norge, og gråter for de savner en av foreldrene sine. Ingen gjør noe for dem, og bak dem sitter en knust eneforsørger som verken blir hørt eller sett, og blir behandlet som en annenrangs borger!

Kjære Stoltenberg,. Det er på tide at du og de andre kollegaene dine stikker fingen i jorda, og tenker over om dere hadde akseptert at en av deres familiemedlemmer hadde blitt behandlet på samme måte?
DERE kan gjøre en forskjell. DERE kan endre loven. Hvorfor skal ikke de som bor utenfor EU kunne søke om arbeid i Norge, mens de venter på familiegjenforening med barna og partneren sin? Da kan de komme hit etter ca 10 uker, og vente i Norge på at familiegjenforeningssøknaden blir behandlet. Sønnene mine trenger pappaen sin nå, og ikke om noen år. De har allerede mistet 2 dyrebare år som aldri kan tas igjen!

torsdag 27. januar 2011

Annabelles historie

Jeg ble kjent med Thompson i Spania Desember 2007, hvor han bodde på studentvisum (som senere viste seg var gått ut), vi innledet et forhold, og jeg var ofte på besøk hos han i Spania. Allerede i Mars 2008 ble jeg gravid, og jeg bodde sammen med han frem til August, hvor vi også var på den første ultralyd undersøkelsen sammen.

Jeg besøkte han enda en gang i Oktober, men det ble for sent i svangerskapet å reise ned før etter fødselen (terminen var 26. Desember) Da jeg fødte den 13 Desember, bestemte han seg for å reise fra Spania og ned til Norge for å kunne være sammen med oss, noe jeg mente ble veldig tullete siden han ikke hadde papirene sine i orden, men han hadde bestemt seg og var umulig å rikke; han skulle være sammen med oss. 15 Desember dro han fra Madrid, Spania og kom til Norge hvor han ble stoppet i Oslo. Her fant de fort ut at han ikke hadde sine ordentlige papirer (han innrømmet alt selv) og han sonte 1,5 mnd, og fikk i etterkant tilsendt alle sine dokumenter fra Nigeria for å kunne bevise sin identitet.

I tiden etter ble han inlosjert på asylmottak, først i Oslo området, så i Kristiansand, men valgte heller å bo sammen med oss. Vi søkte om familiegjenforening, som i hovedsak må søkes fra hjemlandet, men naive som vi var håpte vi jo på det beste. Han hadde også en asylsak som skulle bli behandlet, grunnet kult medlemskap i hjemlandet - som han hadde brytt ut av, og advokaten hans hadde sagt at han gjorde best i å holde seg ute av Nigeria i minst 3 år.

Han fikk avslag på asylsøknaden, og vi ventet bare på å få svar på familegjenforeningen. Samtidig fikk vi utreise datoen som skulle være i August 2009, vi klagde og søkte på nytt, og fikk vite at han kunne være i landet til klagen var behandlet.

Så en kveld, mens han var i Oslo, ble han stoppet helt uventet av politi som skulle se ID kortet hans og samtidig ransake han. De fortalte han at han hadde fått avslag og dermed oppholdt seg ulovlig i landet, de tok han til Trandum camp, hvor han fikk ringe meg, som var i Kristiansand, og fortelle hva som hadde hendt. Vi fikk vite at vi kunne besøke han i 30 minutter, og at jeg kunne ta med meg en liten bag med tingene hans, så vi heiv oss på veien. Min stemor, meg og Angela (som var da 11 mnd). 1-2 timer før vi nådde frem ringte han og gråt og var veldig nedfor. Han sa at han ikke orket å leve uten datteren sin og meg, og var nesten helt utrøstelig. Jeg fikk roet han ned det jeg kunne, og fortalte at vi var fremme om ikke så altfor lenge. Da vi omsider kom fram ble vi hentet av en mann av personalet, han forklarte at vi ikke kunne se han likevel. Hvorfor spurte vi, og historien var at han hadde angrepet 2 av vaktene og ble sett på som en fare for andre og sperret inne. Ikke kunne jeg ringe han heller mens jeg var der. Jeg spurte om jeg kunne låne toalettet å skifte på Angela, siden det var så kaldt ute i bilen, men det kunne jeg absolutt ikke! Han hadde fått med seg politi, og eksorterte oss ut.

Tidlig på morgenen fikk jeg telefon fra en hyggelig politimann som skulle følge han på flyet, som sa jeg kunne få snakke med Thompson. Thompson forklarte at etter jeg snakket med han på telefonen, hadde 2 vakter overfalt han, sprayet han med tåregass og sperret han inne. De hadde ment at han var en fare for seg selv i og med at han hadde forklart meg at han ikke ville leve mer ..

I ettertid fikk vi brev fra UDI hvor klagen var behandlet, og avslått. At han hadde barn i landet hadde ingenting å si siden hun bare var 11 mnd og ikke kom til å huske eller trenge faren sin. Han ble utvist i 5 år, hovedsaklig pga. innreise med falske dokumenter.

Vi har nå vært i Nigeria to ganger, først i Januar - Mars 2010, og så Juni - November 2010. Angela, som nå er 2 år, merker jeg er litt forvirret. Hun skjønner ikke helt hvor pappa er. Når jeg spør henne sier hun at enten er pappa i telefonen, eller så er han på butikken å kjøper tyggis. Hun snakker med han hver eneste dag, men er nok fremdeles for liten til å forstå at pappa ikke kan være her. Jeg forteller at pappa må passe på Grandma` og Grandpa`, og det aksepterer hun.



Mi stemor skrev et dikt om akkurat dette;

Milene var mange
Veien var lang
Men vi måtte av sted
Se han en siste gang
De hadde bestemt
At han ikke kunne bli
At det de gjorde var ulovlig
Hadde ingenting å si

Dyrebar last
Hadde vi med
Han skulle sin datter
En siste gang se
Det kunne ta år
før de fikk møtes igjen
Så tungt og trist
For hennes kjære, vår venn

Etter seks timers kjøring
Var vi endelig der
Vi ble møtt og fulgt inn
''Hør nå her''
Dere kan ikke treffe ham
likevel
Han sitter i en sikkerhetscelle
Helt for seg selv

forbauset og målløse
Kan man si at vi ble
hvordan kunne nå dette skje
Vi har kjørt mange timer
Veien var lang
For å få se ham
en siste gang

Han sa han har skadet to
Som jobber her
Han laget mye styr
Og besvær
Men han glemte å si
at de angrep han først
la ham i bakken
gjorde frykten hans størst

Med tåregass
blendet de øynene hans
uten at han fikk en eneste sjans
De hadde hørt han fortelle til oss
At han ville dø
Han ville slettes ikke sloss

På 48 timer ble livet hans snudd
ulovlig arrestert
Alt ble helt skrudd
For sånt som dette
Skulle ikke skje
Vi bor jo i Norge
Gjør vi ikke det?"

Foto: Privat

Ett år uten pappa

Snart to år gamle Hannah Abeke har ikke sett sin egen far på over et år. Han er utvist fra Norge frem til 2015, etter å ha oppholdt seg ulovlig i Arendal.

– Pappa, lyder det fra den lille jenta da hun peker på bildet av faren hun ikke har sett på lang, lang tid.

Papirløs skatteyter
Hennes far, Michael Adewale, er i Nigeria, kastet ut av Norge etter å ha oppholdt seg i Norge uten de nødvendige papirene.

– Det er utrolig trist. Det er trist å ikke kunne dele hverdagen og trist at han ikke får se dattera si vokse opp, sier mor Marianne Longum Gauperaa.

Les mer her

Se tv-innslaget med Hannah Abeke her (ca 7:55 min. inn i sendingen)

mandag 17. januar 2011

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

Skriftlig spørsmål fra Borghild Tenden (V) til justisministeren

Spørsmål
Borghild Tenden (V): Mener statsråden at det er brudd på Barnekonvensjonen at et ti måneder gammelt barn frarøves sin far og hvor UDI begrunner avslaget med at barnet kan holde kontakt med sin far gjennom telefon og brev, uten å gi noen garantier for en rask saksbehandling ved fremsettelse av ny søknad?

Begrunnelse
NN fra UDI har uttalt at det tas hensyn til at søkere har barn, men at det alltid vil være en konkret vurdering av den situasjonen som familien befinner seg i. Stortinget har tydelig presisert at barns situasjon skal tillegges stor vekt i behandlingen av familiegjenforeningssaker. Da må det være slik at barns behov for kontakt med begge foreldre tillegges stor betydning når man behandler saken. Det er vanskelig å tro at barnas beste er et tungtveiende hensyn når en barnefar som er gift med en norsk kvinne og har et ti måneder gammelt barn med henne, må reise ut av landet for å søke om familiegjenforening. I tillegg har ikke familien fått noen garanti på rask saksbehandlingstid fra UDI. Det betyr at søker risikerer å vente flere år på få søknaden sin om familiegjenforening behandlet. Venstre har vært i kontakt med flere som har ventet i nesten tre år på å få behandlet familiegjenforeningssaken sin. Det er veldig lang tid i et barns liv. Barnet er i dag 10 måneder. I avslaget på sin søknad om familiegjenforening mener UDI at far kan holde kontakt med barnet per telefon og brev. (21.12 2010)

Svar
Knut Storberget: Innledningsvis vil jeg understreke at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemn-da (UNE) som avgjør saker og klager etter utlendingsloven. Jeg har ikke myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg kan derfor ikke kommentere den konkrete saken det refereres til. Generelt vil jeg understreke at den nye utlendingsloven og -forskriften har styrket barns retts-stilling. Hensynet til barnets beste og familiens enhet står helt sentralt i bestemmelsene om familieinnvandring. Regelverket skal imidlertid også ivareta en rekke andre hensyn, herunder innvandringsregulerende hensyn. At også andre hensyn kan tillegges vekt, er i tråd med bar-nekonvensjonen; Konvensjonen forplikter statene til å vurdere hensynet til barnets beste, ikke som det eneste relevante hensynet, men som et grunnleggende hensyn. Det er overlatt til sta-tene å foreta den nærmere avveiningen i de situasjoner hvor hensynet til barnets beste må veies mot andre samfunnsinteresser. Når det gjelder saksbehandlingstiden i UDI, bemerker jeg at det høye antallet asylsøkere i perioden 2008-2009 har skapt et stort press på UDIs saksbehandlingskapasitet. Det arbeides imidlertid kontinuerlig med tiltak for å få redusert saksbehandlingstiden. Den pågående sat-singen på IKT-løsninger innenfor utlendingsforvaltningen (EFFEKT-programmet) og ny or-ganisering av førstelinjen i utlendingssaker (det såkalte førstelinjeprosjektet) er sentrale tiltak for å få til mer effektiv ressursbruk, hurtigere saksbehandling og bedre service for brukerne. (04.01 2010)

Hentet her

mandag 10. januar 2011

Maymunahs historie

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg helt fortapt.
Jeg er ei ung, norsk kvinne fra Kløfta, som har en ektemann i Pakistan. Jeg kontaktet UDI, og fikk informasjon om hvordan forloveden min skulle søke om forlovedestillatelse til Norge, og hvilke krav som stilles. Vi gjorde klar alle dokumentene og søkte om tillatelsen i januar 2010, i håp om at han ville få denne tillatelsen og vi vil kunne gifte oss til sommeren. Vi var lykkelige og så frem til å kunne bo sammen, og gjorde klart alt til bryllupet og vårt nye liv sammen. Jeg bestilte lokale i Lillestrøm, kjøpte meg møbler og gjorde klart alt sammen.

Så fikk vi det grusomme brevet, om at han fikk avslag på tillatelsen. Jeg ble så lei meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte, ’’hva? Er inntekten min for lav??’’. Jeg hadde lest på nettsiden til UDI at studenter ikke trenger å oppfylle kravet til tidligere inntekt, og det var det jeg ble fortalt da jeg spurte etter informasjon før vi søkte. Men etter at forloveden min fikk avslag på tillatelsen, tok jeg kontakt med UDI igjen, og da fikk jeg vite at det gjaldt studenter på høyskole/universitet og ikke videregående skole. Hvorfor er det slik? Man er jo student i begge tilfeller. Man bruker like mye tid på utdanningen sin når man går på videregående og når man går på universitetet, det gjorde jeg ihvertfall! Jeg har jobbet veldig hardt på skolen for å kunne få en bra framtid, og jeg vil fortsette med det på universitetet også. Jeg har stått på og fått veldig gode karakterer i flere år. Men skolearbeidet mitt hindret meg i å jobbe fulltid, det går jo ikke ann å jobbe fulltid selv om man går på videregående skole! Det var i mars 2009 jeg fylte 18 år, og i slutten av april fikk jeg jobb. Jeg måtte jobbe ved siden av skolen resten av dette året, og det er derfor jeg ikke fikk nok inntekt for det året.

Selv om jeg går på videregående skole, så har jeg rett til å gifte meg med den jeg vil. Jeg er veldig glad i mannen min, og det går ikke en dag uten at vi snakker sammen på Skype, MSN, meldinger og telefon. Jeg har vært med han i en lang periode, og vi ville så gjerne gifte oss og få muligheten til å leve sammen.

Derfor bestemte vi oss for å klage på vedtaket, og få en advokat på saken. Behandlingstiden på klager i UDI er på 11 måneder, hvis de ikke gir avslag igjen da, da er det ny klagebehandling hos UNE på ca 6-7 måneder. Jeg klarte ikke å vente så lenge for å møte kjæresten min, og jeg bestemte meg for å dra til Pakistan og gifte meg med han der. Jeg dro dit i slutten av september, og var der en hel måned. Vi hadde det kjempe koselig der, jeg er så glad for at jeg dro dit og fikk tilbringe tid med han! Jeg var kjempe lei meg for å måtte komme tilbake uten han, men jeg må nesten jobbe.
Så var jeg hos advokaten min og leverte ekteskapsattesten, og lønnslipper der det står hvor mye jeg har tjent per 30.11.10. Det var på over 234 000 kr, noe som ligger over kravet på 225 400 kr. Dette er dokumentert i lønnslippene, men så er det enda en regel i UDI om at dette ikke vil bli godkjent før de får skatteoppgjøret for 2010, noe som kommer i juni 2011! Klagesaken min er på vent på grunn av dette, og nå må mannen min og jeg vente enda 6 måneder før vi kan få saken til å gå videre! Hvor absurd er ikke det? I skatteoppgjøret vil bruttoinntekten min være over kravet på 225 400 kr, fordi jeg har allerede tjent over det per 30.11.10. Hvorfor kan ikke det blir godkjent av UDI, slik at klagesaken kan gå videre nå?

Jeg er norsk statsborger, og jeg jobber og betaler skatt hver måned. Er dette det jeg får igjen? Det er så lett å lage slike regler, og be en person vente i så så mange måneder, men det er så vanskelig å få den tiden til å gå. Jeg har det utrolig vanskelig akkurat nå. Hvorfor tas det ikke hensyn til dette? Så mye av mitt og min manns liv går bort til å vente på alt dette, bare for å kunne dokumentere enn inntekt over kravet i juni, noe som kan dokumenteres nå også.

Livet til mannen min har vært på hold siden han søkte om tillatelsen i januar 2010. Hadde jeg klart å leve i Pakistan, så hadde jeg flyttet dit med han. Men det er så farlig å leve der nå, det er så vidt jeg tørr å sitte på flyet ned dit. Også er han der nå. Det skremmer livet av meg. Hver dag går jeg rundt og tenker på at mannen min er i et område der det skjer eksplosjoner nesten hver eneste uke. Jeg er så redd for at det skal skje han noe der nede, mens vi venter på at han får tillatelsen. Hva om han er i en butikk en dag for å handle noe, og noen sprenger en bombe i området?? Jeg blir helt syk av å tenke på dette hver eneste dag, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis det skjer han noe.

Jeg vet hvorfor det stilles krav til at jeg skal ha en bruttoinntekt på så så mye, for det er jeg som skal forsørge han før han får seg jobb her. Men en ting jeg er sikker på, er at han kommer til å få seg jobb veldig raskt her. Mannen min er en hardtarbeidende person, og vi begge har store ambisjoner i livet. Han er kjempe flink på språk, og kan allerede 4 språk. Han kommer til å snakke bra norsk på kort tid, og komme seg inn i samfunnet og få seg jobb. Dette er noe jeg og mannen min har tenkt på lenge, og vi vil virkelig ha et godt liv sammen. Det er ikke sånn at han ikke kommer til å jobbe eller gjøre noe når han kommer hit. Det er ikke derfor han vil komme. Han og jeg vil ha et liv sammen, der vi kan leve godt og ha en egen familie.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal vente i 6 måneder til, for å kunne møte mannen min igjen. Vi vil tilbringe tid sammen, leve sammen, ta vare på hverandre og være der for hverandre. Vi klarer ikke å leve i hver vår del av jordkloden, det er så vanskelig!

Alle dokumentene er i orden, det er bare denne inntekten for 2010 som er avgjørende. Og nå er det jo helt sikkert at jeg tjener over 225 400 kr i løpet av dette året, fordi jeg har allerede i november tjent over det. Hvorfor er jeg nødt til å kaste bort 6 måneder til i vente på skatteoppgjøret? Det er dokumentert at jeg har en inntekt over kravet for 2010 med lønnslippene mine fram til november, og det vil bli dokumentert i skatteoppgaven, og selvangivelsen også. Disse vil jeg kunne få lenge før juni, mellom januar og mai. Hvorfor kan ikke disse dokumentene bli godkjent da? Hvorfor er det så viktig å vente helt til juni? Det virker så bortkastet, det er dyrebar tid som går bort på å vente. Kan du være så snill og hjelpe meg her? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, alt virker så utrolig vanskelig, og det er ikke til å holde ut. Her sitter jeg nå midt på natten, og legger ut alt jeg har på hjertet til deg. Hvordan skal jeg holde ut i 6 måneder til?? Er det ingenting som kan hjelpe?? Vær så snill og hjelp meg, snille! Jeg vil bare være med mannen min, er det for mye å be om?

Jeg konktaket UDI-direktør Ida Børresen, og fikk som svar at saksbehandlerne i UDI bare følger reglene som kommer fra Regjeringen og Stortinget. De sier selv at reglene er firkantet, og at de har hatt en del uheldige konsekvenser. De har sagt ifra til Justisdepartmentet også, men ingenting har skjedd. Hvorfor skjer det ikke noe? Dette berører veldig mange mennesker, livene til folk er på vent på grunn av disse sakene! Hvorfor skjer det ingen endring i dette? Hvorfor blir folk oversett? Dette er mailen jeg fikk på vegne av Ida Børresen:

Jeg har forståelse for at din situasjon oppleves vanskelig, og jeg beklager at våre saksbehandlingstider for tiden er lange. Det er dessverre slik at den nye utlendingsloven og forskriften, som trådte i kraft 1.1.2010, krever utskrift av siste ligning som dokumentasjon på at underholdskravet er oppfylt. Det vil si at for alle som oppfyller underholdskravet nå i 2010 vil det ikke være mulig å skaffe nødvendig dokumentasjon på dette før i juni 2011. Jeg har forståelse for at dette virker firkantet, men det er slik reglene som er gitt av Regjeringen og Stortinget er. UDI har sett at det nye regelverket får noen uheldige konsekvenser, og det har vi også gjort Justisdepartementet oppmerksom på men så lenge reglene er slik de er nå så er vi nødt til å forholde seg til dette når vi behandler saker."

Jeg syns vi burde gå sammen og skrive et brev til statsministeren og justisministeren om disse reglene, og arrangere en underskriftskampanje før vi leverer brevet til dem! Vi må fortelle hvor viktig dette er, og hvor vanskelig det gjør det for oss alle å ha det bra.

tirsdag 14. desember 2010

- Savnet etter familien er forferdelig

Får ikke familiegjenforening med kone og barn - fordi han er arbeidsledig.

Stig Karlsen og kona har vært gift i 6 år, likevel får han ikke hente familien sin fra Thailand til Norge.
– Det er forferdelig. Helt forferdelig, sier Karlsen.

Stig har ikke jobb - og dagpenger gjelder ikke som varig inntekt - derfor får ikke den arbeidsledige matrosen hente ungene og kona til Norge.

Les mer her

mandag 13. desember 2010

Svar fra Venstre i saken til Trine og Felix Atem

Administrator i "Støttegruppe for lille David sine rettigheter" på Facebook har skrevet et brev til Venstre. Dette er svaret hun fikk:

Takk for e-posten. Takk for at du deler denne historien.

Vi mottar mange henvendelser når det gjelder familiegjenforeningssaker, og i mange tilfeller kan det virke som om utlendingsmyndighetene er mer opptatt av å ”statuere et eksempel” enn å ta konkrete hensyn. Det er utrolig viktig for politikere å høre historier om hvordan utlendingsmyndighetene utøver sitt skjønn. Venstre har en bunke med henvendelser over folk som klager over lang saksbehandlingstid, dårlig service eller uforståelige avslag av utlendingsmyndighetene. Selv om vi ikke har noen vedtaksmyndighet i enkeltsaker, kan vi utøve politisk press på lovgivingen der den viser seg å være urimelig . Det er ofte en tidkrevende prosess. Etter det dårlige valget i fjor, er det bare Trine Skei Grande og Borghild Tenden som representerer Venstre på Stortinget. Arbeidskapasiteten er derfor vesentlig redusert. Jeg håper du har forståelse for dette.

Vi i Venstre mener at det norske regelverket og behandlingen av søknader om visum og opphold i Norge ikke er tilpasset den nye virkeligheten. Det er jo ikke overraskende at flere og flere norske statsborgere får venner eller finner seg livsledsagere i andre land enn Norge. Vi oppholder jo oss stadig mer utenlands. Vi skal arbeider videre for at det skal bli lettere å få visum til Norge, at saksbehandlingstiden blir kortere og at antallet visumpliktige land reduseres. Det er dessuten alltid vondt å høre at barn adskilles fra sine foreldre på grunn av treg eller urimelig saksbehandling. Slik burde det ikke være. Det er beklagelig at Barnekonvensjonene brytes på flere punkter i saken deres. Selvfølgelig er det alvorlig at et barn fratas kontakt med sin far, spesielt med hensyn til barnets lave alder. Relasjonstilknytning er utrolig viktig i barnets første leveår, og når UDI ikke kan garantere gjenforening innen kort tid mener vi i Venstre ”barnets beste” bør være sterkt førende for vedtak som fattes. Det er ikke noe annet enn beklagelig at det ikke har skjedd i den nevnte saken.

Nestlederen i venstre, Helge Solum Larsen, har uttalt seg til NRK på vegne av saken. Det kan du lese her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7415604

Igjen takk for at du deler historien med oss. Vi lover å ta den med oss videre i vårt arbeid for en mer human innvandrings- og asylpolitikk. Vi har flere ganger stilt spørsmål vedrørende familiegjenforening i Stortinget, og kommer til å følge med på saken videre.

Camilla Hille
Hospitant i Venstres stortingsgruppe

– Det er barna som blir straffet

Venstre mener det er feil av Norge å sende utenlandske fedre ut av landet.

Flere utenlandske fedre risikerer å bli kastet ut av Norge, selv om de har giftet seg og fått barn med norske kvinner.

I forrige uke fortalte NRK om Felix Atem som kom til Norge fra Kamerun for seks år siden. Siden den gang har han rukket å gifte seg og få barn, samtidig som norske myndigheter nekter ham familiegjenforening.
Nå mener Utlendingsnemnda at Atem må ut av landet for skrive en søknad om å få leve med sin norske kone og barn. Det blir helt feil, synes Venstre.

– Her er det jo barna som fort vil bli de absolutt straffede parter i forhold til noe som de er totalt uskyldige i. Slik kan vi rett og slett ikke ha det i Norge, sier Venstres nestleder Helge Solum Larsen.

(...)

– Vi kan ikke føre en politikk der vi straffer barn for foreldres valg. Det må være slik at vi gir barn selvstendige rettigheter, og i saker som denne er det helt åpenbart at det vil være det beste for barna å få lov til å leve sammen med sine foreldre, argumenterer han.

Må holde kontakt med barna via telefon

I Trondheim risikerer flere utenlandske fedre å bli kastet ut av landet, det til tross for at de har stiftet familie og fått barn med norske kvinner. Myndighetene mener fedrene kan ta vare på kontakten med barna via brev og telefon.

– Det står i vedtaket at det er nok med én omsorgsperson. Det er slik de mener det skal være, sier Trine Merete Fjelstad som er gift med Felix Atem fra Kamerun.

Det har vært mye byråkratisk ordveksling helt siden Atem kom til Norge for seks år siden.

Han kom uten pass og søkte asyl. Han fikk avslag på søknaden, giftet seg i 2007 og fikk barn. Men han får ikke familiegjenforening.

Les mer her


Faksimile fra Nrk

mandag 15. november 2010

– Utfordringene har gjort oss sterkere

Etter å ha blitt utvist fra Norge for å ha jobbet, er nå Laila Navrud gjenforent med sin norske ektemann.

– Det er deilig å komme hjem igjen, det spiller ingen rolle at det er kaldt her, nå som familien min er samlet igjen, sier Laila Navrud til God morgen Norge.

– I helgen har det vært masse kaker og venner på besøk, forteller Laila.

Lailas seks år gamle sønn, Kheo, har fått oppleve snø for første gang i sitt liv, noe han kunne fortelle at han liker. Og i helgen fikk han også prøve ski for første gang.

Les mer her

Herlig med happy endings...

...iallefall i media. For dette er ikke slutten, men en fantastisk ny start for familien Navrud. Endelig kan de være sammen uten å ha UDI og UNE pustende og pesende ned i nakken på de. Nå er endelig oppholdstillatelsen og familiegjenforeningen i boks slik den skulle ha vært for et par år siden.
Jeg tror ikke jeg var alene med tårer i øynene når Tv2 viste en lykkelig Ole Kristian og Laila ankomme Gardermoen sammen med både Kheo og Kent Oskar. Hele Norge har engasjert seg i denne saken. Og over 92000 ble medlem av støttegruppen på Facebook. Det viser et engasjement og en varme som gjør meg ganske så rørt.




Gratulerer så masse til hele familien Navrud. Nå kan dere endelig få være den lykkelige familien dere fortjener å være. Det er godt å se dere alle samlet. Ta godt vare på hverandre!






Jeg vil også gi en rose til Martin Slatter, mannen som startet støttegruppen til Navrud på Facebook. Du har gjort en strålende innsats :) Takk også til alle de andre engasjerte, flotte menneskene på støttegruppen. For en innsats. Dere er helt utrolige alle mann!


~Siv~

Laila og familien kom hjem til Norge: – Nå er alt fullkomment

I flere måneder fryktet familien Navrud at de skulle splittes. Natt til fredag kom Laila og ektemannen hjem til Norge med begge barna.

Med et stort smil om munnen og minstegutten godt i armkroken kom Laila Navrud ut i ankomsthallen på Oslo lufthavn Gardermoen ved 02-tiden natt til fredag. Like etter kom ektemannen Ole Kristian.

Endelig er de på norsk jord igjen som en samlet familie.

– De siste månedene har vært vonde og lange. Men nå er alt fullkomment. Det er deilig, sier Ole Kristian Navrud til TV 2.

Les mer her

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.


MVH
Karl

Laila Navrud får bli i Norge

UDI gir henne både oppholdstillatelse og familiegjenforening for sønnen Kheo (5).

(...)

Tidligere denne måneden ble saken sendt tilbake til Utlendingsdirektoratet (UDI) fra Utlendingsnemnda (UNE) for ny behandling.

Nå bekrefter advokat Arne Seland overfor Drammens Tidende at UDI har gitt Laila Navrud ja på både oppholdstillatelse og familiegjenforening for sønnen Kheo (5), som de siste årene har bodd hos Lailas foreldre på Filippinene.

Les mer her


Faksimile TV2.no

Får samlet familien

Utlendingsdirektoratet (UDI) har i dag gitt Laila Navrud ja på både oppholdstillatelse og familiegjenforening for sønnen Kheo (5).

Det bekrefter advokat Arne Seland overfor Drammens Tidende.

Les mer her

tirsdag 14. september 2010

UNE snur i Laila-saken

Utvisningsvedtaket mot Laila Navrud ble offisielt opphevet torsdag. Men fremdeles er det usikkert om hun får bli i Norge.

Utlendingsnemnda (UNE) har sendt saken tilbake til Utlendingsdirektoratet (UDI) for ny behandling.

Men at utvisningsvedtaket nå blir omgjort, er ikke ensbetydende med at Navrud får bli i landet.

Usikkerhet
Blant punktene som skal behandles på ny, er hvorvidt Laila får oppholds- og arbeidstillatelse, samt famliegjenforening med hennes fem år gamle sønn, Kheo, i Filippinene.

Les mer her

Familie i lykkerus

Trebarnsmor Heidi Fai Enconado, og barna Daniel, Tabitha og Jonas, kan nesten ikke tro det er sant at familien blir gjenforent om fire dager.

- Jeg prøver ikke å glede meg for mye før jeg ser ham på Gardermoen mandag kveld, sier Heidi Fai Enconado.

Helt siden november i fjor har misjonærfamilien levd med usikkerheten om de vil kunne bosette seg i Norge, eller om norske myndigheter ville splitte dem.

Les mer her