Annabelles historie

Jeg ble kjent med Thompson i Spania Desember 2007, hvor han bodde på studentvisum (som senere viste seg var gått ut), vi innledet et forhold, og jeg var ofte på besøk hos han i Spania. Allerede i Mars 2008 ble jeg gravid, og jeg bodde sammen med han frem til August, hvor vi også var på den første ultralyd undersøkelsen sammen.

Jeg besøkte han enda en gang i Oktober, men det ble for sent i svangerskapet å reise ned før etter fødselen (terminen var 26. Desember) Da jeg fødte den 13 Desember, bestemte han seg for å reise fra Spania og ned til Norge for å kunne være sammen med oss, noe jeg mente ble veldig tullete siden han ikke hadde papirene sine i orden, men han hadde bestemt seg og var umulig å rikke; han skulle være sammen med oss. 15 Desember dro han fra Madrid, Spania og kom til Norge hvor han ble stoppet i Oslo. Her fant de fort ut at han ikke hadde sine ordentlige papirer (han innrømmet alt selv) og han sonte 1,5 mnd, og fikk i etterkant tilsendt alle sine dokumenter fra Nigeria for å kunne bevise sin identitet.

I tiden etter ble han inlosjert på asylmottak, først i Oslo området, så i Kristiansand, men valgte heller å bo sammen med oss. Vi søkte om familiegjenforening, som i hovedsak må søkes fra hjemlandet, men naive som vi var håpte vi jo på det beste. Han hadde også en asylsak som skulle bli behandlet, grunnet kult medlemskap i hjemlandet - som han hadde brytt ut av, og advokaten hans hadde sagt at han gjorde best i å holde seg ute av Nigeria i minst 3 år.

Han fikk avslag på asylsøknaden, og vi ventet bare på å få svar på familegjenforeningen. Samtidig fikk vi utreise datoen som skulle være i August 2009, vi klagde og søkte på nytt, og fikk vite at han kunne være i landet til klagen var behandlet.

Så en kveld, mens han var i Oslo, ble han stoppet helt uventet av politi som skulle se ID kortet hans og samtidig ransake han. De fortalte han at han hadde fått avslag og dermed oppholdt seg ulovlig i landet, de tok han til Trandum camp, hvor han fikk ringe meg, som var i Kristiansand, og fortelle hva som hadde hendt. Vi fikk vite at vi kunne besøke han i 30 minutter, og at jeg kunne ta med meg en liten bag med tingene hans, så vi heiv oss på veien. Min stemor, meg og Angela (som var da 11 mnd). 1-2 timer før vi nådde frem ringte han og gråt og var veldig nedfor. Han sa at han ikke orket å leve uten datteren sin og meg, og var nesten helt utrøstelig. Jeg fikk roet han ned det jeg kunne, og fortalte at vi var fremme om ikke så altfor lenge. Da vi omsider kom fram ble vi hentet av en mann av personalet, han forklarte at vi ikke kunne se han likevel. Hvorfor spurte vi, og historien var at han hadde angrepet 2 av vaktene og ble sett på som en fare for andre og sperret inne. Ikke kunne jeg ringe han heller mens jeg var der. Jeg spurte om jeg kunne låne toalettet å skifte på Angela, siden det var så kaldt ute i bilen, men det kunne jeg absolutt ikke! Han hadde fått med seg politi, og eksorterte oss ut.

Tidlig på morgenen fikk jeg telefon fra en hyggelig politimann som skulle følge han på flyet, som sa jeg kunne få snakke med Thompson. Thompson forklarte at etter jeg snakket med han på telefonen, hadde 2 vakter overfalt han, sprayet han med tåregass og sperret han inne. De hadde ment at han var en fare for seg selv i og med at han hadde forklart meg at han ikke ville leve mer ..

I ettertid fikk vi brev fra UDI hvor klagen var behandlet, og avslått. At han hadde barn i landet hadde ingenting å si siden hun bare var 11 mnd og ikke kom til å huske eller trenge faren sin. Han ble utvist i 5 år, hovedsaklig pga. innreise med falske dokumenter.

Vi har nå vært i Nigeria to ganger, først i Januar - Mars 2010, og så Juni - November 2010. Angela, som nå er 2 år, merker jeg er litt forvirret. Hun skjønner ikke helt hvor pappa er. Når jeg spør henne sier hun at enten er pappa i telefonen, eller så er han på butikken å kjøper tyggis. Hun snakker med han hver eneste dag, men er nok fremdeles for liten til å forstå at pappa ikke kan være her. Jeg forteller at pappa må passe på Grandma` og Grandpa`, og det aksepterer hun.



Mi stemor skrev et dikt om akkurat dette;

Milene var mange
Veien var lang
Men vi måtte av sted
Se han en siste gang
De hadde bestemt
At han ikke kunne bli
At det de gjorde var ulovlig
Hadde ingenting å si

Dyrebar last
Hadde vi med
Han skulle sin datter
En siste gang se
Det kunne ta år
før de fikk møtes igjen
Så tungt og trist
For hennes kjære, vår venn

Etter seks timers kjøring
Var vi endelig der
Vi ble møtt og fulgt inn
''Hør nå her''
Dere kan ikke treffe ham
likevel
Han sitter i en sikkerhetscelle
Helt for seg selv

forbauset og målløse
Kan man si at vi ble
hvordan kunne nå dette skje
Vi har kjørt mange timer
Veien var lang
For å få se ham
en siste gang

Han sa han har skadet to
Som jobber her
Han laget mye styr
Og besvær
Men han glemte å si
at de angrep han først
la ham i bakken
gjorde frykten hans størst

Med tåregass
blendet de øynene hans
uten at han fikk en eneste sjans
De hadde hørt han fortelle til oss
At han ville dø
Han ville slettes ikke sloss

På 48 timer ble livet hans snudd
ulovlig arrestert
Alt ble helt skrudd
For sånt som dette
Skulle ikke skje
Vi bor jo i Norge
Gjør vi ikke det?"

Foto: Privat

Innvandringspolitiske hensyn viktigere enn barnas rettigheter?

I norsk utlendingsforvaltning i dag er det slik at innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn barnekonvensjonen og EMK ( Europeiske menneskerett Konvensjon). Praksis fra UNE og UDI bekrefter dette. Barn og familiers rettigheter tilsidesettes. Foreldre og ektefeller til norske borgere utvises av landet uten at de har forbrutt seg på straffeloven. Deres forbrytelse er i verste fall at de i løpet av sin tid i Norge har oppgitt feil identitet før den riktige. Praksis i dag synes vilkårlig. Noen får opphold, andre får det ikke.

FNs barnekomite kritiserer norske myndigheter for sin utvisningspraksis. De har levert merknader til Norges 3. rapport om oppfølging av Barnekonvensjonen og ber innstendig om at norske myndigheter endrer sin praksis. Komiteen ber partene at det å å sikre barnets beste er et hovedanliggende når det skal fattes vedtak om utvisning av barnets foreldre.

Norske myndigheter ignorerer den krasse kritikken fra FN's Barnekomité. I tillegg ignorerer de kritikk fra Europarådet.
ERCRI - (Den Europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse) ber norske myndigheter sikre retten til privat- og familieliv.

HVA VIL DEN NYE REGERINGEN GJØRE MED DETTE?

I dag utvises foreldre dersom de på et tidspunkt oppga feil identitet. Er det i tråd med allmen rettsoppfattning at norske myndigheter kan skille foreldre og barn i 5 år eller mer fordi man av ulike årsaker, redsel kan være en, har oppgitt feil id ved ankomst til Norge. Vi har sett eksemler på saker der UNE konkluderer med at det å ha barn i Norge ikke vurderes som særlig tilknytning til riket, selv om samværet er dokumentert. Hvordan skal man forklare et barn at Norge ikke anser at hun gir grunnlag for at pappa/mamma har tilknytning til riket?

UNE,s argument er at vi må utvise de som har kommet på feil identitet for å sende sterke signaler til "lykkejegere".

Det gjør de foreksempel ved å utvise en far til en 2 år gammel jente, som er gift og bor med barnets norske mor og har hovedansvaret for barnet mens mor er på jobb.

DETTE ER EN FORFERDELIG BEHANLING AV MENNESKER SOM FÅ ER KLAR OVER SKJER I NORGE. DET ER OGSÅ DISKRIMINERING PÅ HØYT NIVÅ SOM SKAPER EKSKLUDERING ISTEDET FOR INKLUDERING I INTEGRERINGSPOLITIKKEN. DET SKAPER HAT OG HARME FOR DE SOM OPPLEVER DETTE. DE LANGSIKTIGE KONSEKVENSER DET VIL GI DE BARN OG FAMILIER SOM OPPLEVER DETTE, ER GANSKE SÅ SIKKERT IKKE OPPLØFTENDE.

Mvh Multikulturelle-familier

Familieliv i motvind

Dei har vore gifte i snart eitt og eit halvt år, men veit enno ikkje når dei kan kjenna seg trygge på at dei får lov til å leva i lag i Noreg.

Dei møtte kvarandre for snart tre år sidan, og vart kjærastar, Ann Kristin Arebi Haugen (37) og Muneer Arebi Haugen (39) frå Libya. I november 2003 vart det norsk kyrkjebryllaup, gullringane hadde Ann Kristin kjøpt alt eit år tidlegare. Muneer har blitt ein av familien, ein «andre far» som Benjamin (10) og Alexander (13) set stor pris på. Også svigermor Magnhild Haugen, som er på besøk hos familien på Teisen i Oslo, er glad for å ha fått Muneer inn i familien.

Les mer her

Bønnfaller Manuela Ramin Osmundsen

Innvandrerrådet ber barne- og likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen stanse utvisningen av en tobarnsfar.

Vi vet at barna og deres far har sterk tilknytning til hverandre. Utvisningen vil ryste familien til de grader. Det vil kunne få alvorlige ettervirkninger, advarer leder for Drammen Innvandrerråd Ali Duymaz. (...)

Utvisningen er et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon, som fastholder barns rett til stabilt og varig samvær med sine foreldre, påpeker Duymaz.

Manuela Ramin Osmundsen sier hun ikke kan kommentere enkeltsaker, men hun lover å se nærmere på de prinsipielle siden ved Moke Mutulu-saken.


Les mer her

Splitter familien

Samme dagen som de ble foreldre, fikk mannen vite at han skal vises ut av landet.

I juni ble Guri Skjæran Moe fra Brønnøysund mor for første gang. Men det som skulle være den lykkeligste dagen i hennes liv ble til et mareritt. For samme dag kom vedtaket om at barnefaren, hennes russiske ektemann, skulle vises ut av landet. (...)

UDI opplyser at saker hvor den som risikerer utvisning har ektefelle og barn ofte er vanskelige, men at det å ha ektefelle og barn ikke automatisk gir rett til opphold. Kollstrøm avviser imidlertid at de ikke har tatt hensyn til familien i denne saken.

- I denne saken har vi også lagt vekt på at han har ektefell og barn. Derfor er utvisningen satt til fem år. Normalt ville han blitt varig utvist på grunn av lovbruddet som foreligger her, sier hun.

Les mer her

Får hjelp av innvandrerrådet

Drammen Innvandrerråd starter i dag en underskriftskampanje for å hindre at to mindreårige barn skilles fra sin far.

-Vi ber nå alle innvandrerorganisasjoner gå sammen om en solidaritetsaksjon. Det gjør fordi vi mener alle barn har rett til å være sammen med sine foreldre, sier leder av Drammen Innvandrerråd, Ali Duymaz.

Han mener Moke Mutulus forbrytelse - å oppgi falsk identitet - er mild sammenlignet med blant andre Mullah Krekar, flykaprere og heroinsmuglere som har fått bli i landet.

Les mer her

Tvangsskilt av norsk asylpolitikk

Katrine Tungland Simsek feiret sin tre års bryllupsdag alene, mens ektemannen Saban sitter i et hus i Istanbul i Tyrkia. Han ble tvangssendt tilbake til hjemlandet.

- Jeg føler meg presset ut av mitt eget land, sier 23 år gamle Katrine Tungland Simsek til Aftenbladet.

26. mai vinket hun trist farvel til 22-åringen hun har vært gift med siden 2. juni 2001. Han satte seg på et fly til Tyskland og Tyrkia to dager før utløpet av fristen politiet hadde gitt ham til å forlate Norge og Schengen-området.

Saban Simsek er utvist fra Norge - og hele Schengen - for fem år framover. Grunn: Han oppga falskt navn og identitet da han kom til Norge som asylsøker for fem år siden.

Les mer her

Ikke nok å være gift hvis du har løyet om navnet ditt

Ingen skal utvises fra Norge hvis det er et «uforholdsmessig tiltak» overfor vedkommende eller den nærmeste familien, ifølge utlendingsloven. Myndighetene skal blant annet holde seg innenfor den europeiske menneskerettskonvensjonen, som har en artikkel om rett til privat- og familieliv. Likevel ble tyrkisk-kurdiske Saban Simsek utvist fra landet. Årsaken er at han oppga falsk navn i politiavhør da han kom til Norge i 1999. Dette skriver Stavanger Aftenblad i dag.

Bakgrunnen for saken er at Simsek oppga falskt navn og løy om sin bakgrunn i politiavhør da han søkte asyl i Norge i 1999. Den 26. mai i år forlot Simsek Sauda, Norge og kona gjennom tre år, Katrine Tungland Simsek. Men først prøvde han alle andre muligheter og klaget blant annet til Utlendingsnemnda for å få vedtaket om utvisning omgjort. Men det nyttet lite, løgnen i politiavhøret veide tyngre enn hensynet til kona.

Les mer her

UDI splitter familier

Norge utviser stadig flere innvandrere. Ekteskap med en nordmann og felles barn er ingen garanti for å få opphold. Innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn retten til et familieliv. Nå har berørte familier startet opp en forening.

Hun er fra Norge, han er fra Syria, Etiopia, Tyrkia eller Kazakstan. De giftet seg lovlig i Norge og har felles barn. Likevel får paret ikke bo sammen i Norge. Brudd på utlendingsloven er nok for å utvise en familiefar. For eksempel hvis han oppga feil identitet ved innreisen. Eller hvis han har forelsket seg og fått barn med en norsk kvinne mens asylsøknaden ble behandlet (kan ta år!) og så fått avslag.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) drukner for tiden i henvendelser fra familier som blir splittet på grunn av vedtak fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

— Det er et omfattende problem. Vi jobber med saker fra hele landet. Vi har fått langt flere henvendelser enn vi har kapasitet til, sier rådgiver Ingjerd Hansen til Utrop.

Ann-Kristin Arebi Haugen og Tonje Nathalie Hall har nå tatt initiativ til å danne foreningen “Multikulturelle familiers forening”. Ann-Kristin Arebi Haugen har selv i flere år kjempet mot at ektemannen sin blir utvist - hittil uten hell. Muneer heter han, kommer fra Lybia og er en av de mange asylsøkerne som fulgte et dårlig råd og oppga feil identitet ved ankomst i Norge. Han rettet det opp før de giftet seg, men det viste seg å være for sent.

Les mer her

«Bondeviks skilsmissebyrå»

Regjeringen Bondevik opererer som skilsmissebyrå i asylpolitikken, sier SVs Hallgeir Langeland til Aftenbladet.

- Presten Kjell Magne Bondevik representerer et parti som forsvarer ekteskapet med hud og hår, men i asylpolitikken opererer regjeringen Bondevik som skilsmissebyrå.
Det sier SV-politikeren på Stortinget Hallgeir Langeland.

Les mer her

Ikke nok å være gift hvis du har løyet om navnet ditt

Ingen skal utvises fra Norge hvis det er et «uforholdsmessig tiltak» overfor vedkommende eller den nærmeste familien, ifølge utlendingsloven. Myndighetene skal blant annet holde seg innenfor den europeiske menneskerettskonvensjonen, som har en artikkel om rett til privat- og familieliv. Likevel ble tyrkisk-kurdiske Saban Simsek utvist fra landet. Årsaken er at han oppga falsk navn i politiavhør da han kom til Norge i 1999. Dette skriver Stavanger Aftenblad i dag.

Bakgrunnen for saken er at Simsek oppga falskt navn og løy om sin bakgrunn i politiavhør da han søkte asyl i Norge i 1999. Den 26. mai i år forlot Simsek Sauda, Norge og kona gjennom tre år, Katrine Tungland Simsek. Men først prøvde han alle andre muligheter og klaget blant annet til Utlendingsnemnda for å få vedtaket om utvisning omgjort. Men det nyttet lite, løgnen i politiavhøret veide tyngre enn hensynet til kona.

Les mer her

Sivs historie

Hei! Jeg heter Siv og er ei 35 år gammel kvinne. Jeg er gift med verdens fineste mann selvfølgelig c";) og sammen har vi Robin som ble ett år nå i mars. Jeg er utdannet lærer. Jeg bor i Nord Norge, men har bestemt meg for å flytte hjem/sørover til sommeren.

Dette er historien vår, sånn kort fortalt...

Mannen min kommer fra Kirkuk i Irak og han kom hit til Norge i 2006. Asylsøkersaken hans hadde blitt dratt ut i det lengste. Vi forelsket oss i januar 2008. Dette var virkelig ikke en ønskesituasjon for meg. Han var asylsøker og fra en helt annen kultur.
Jeg måtte ta mange runder med meg selv; ville det bli for vanskelig med kulturforskjellene? Var jeg klar for en slik ustø situasjon, siden han ikke hadde opphold eller arbeidstillatelse? Hva ville familie og venner si?

Men kjærligheten var for sterk for alle de snusfornuftige tankene jeg hadde om at dette ville bli vanskelig. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre og alt føltes fantastisk. Dette skulle vi klare sammen, han og jeg!

Det første avslaget fra UDI kom like etter at forholdet vårt startet. Etter dette rullet ballen fort. For å redde framtiden vår sammen valgte vi å gifte oss (da dette er lov etter bare ett avslag) og naiv som jeg var, trodde jeg virkelig at det å gifte seg ville fungere.
Vi giftet oss i juni 2008 og søkte om familiegjenforening, og allerede i juli ble jeg gravid (ikke fullt så planlagt...)

Vi spurte både politi og UDI om familiegjenforeningssaken vår skulle gå parallelt med asylsøkersaken, og det fikk vi beskjed om at de skulle. Dette burde vi aldri ha hørt på. For sent forsto vi at asylsøkersaken burde blitt stoppet.
I desember 2008 fikk nemlig mannen min siste avslag og 2 års utvisning i asylsaken. UNE tok ikke hensyn i det hele tatt til at vi var gift eller ventet barn. De mente det var min egen feil at jeg giftet meg og lagde barn med han siden han allerede hadde fått et avslag og utvisning.

"Paret kan derfor ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om få kunne fortsette å leve sammen i Norge.” UNEs vedtak

Mannen min fikk utvisning fordi han kom til Norge med falsk pass. Mange kommer med falsk pass for å redde seg selv (og flere av disse får oppholdstillatelse også), men han selv angrer bittert. Han har blitt straffet for dette om og om igjen. 30 dager i fengsel, nesten fire år uten arbeidstillatelse og tilslutt blir han revet bort fra familien sin med utvisning i to år.

”Utvisning vil etter nemdas oppfatning ikke være i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Nemda mener at utvisningen i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av det forhold klageren er straffet for.” UNEs vedtak

Men er et falsk pass en så alvorlig kriminell handling at sønnen min skal miste pappa'n sin i to-tre år?

Vi tviholdt på håpet og ventet i spenning på et mer positivt svar på familiegjenforeningen vår. Men den gang ei... allerede i februar 2009 fikk vi avslag på familiegjenforeningen. Hvorfor? Fordi han hadde en utvisning i asylsaken og har derfor ikke tilgang til Norge.
Her gikk jeg høygravid og kjente hele verden raste. Jeg så hele familiedrømmen gikk i tusen knas.

Vi hadde ikke lenger krav på advokat, siden hun fulgte asylsaken. Og vi hadde heller ikke råd til å ansette en på min lønn. Heldigvis var det hjelp å få. OMOD, organisasjon mot offentlig diskriminering, tok saken vår og hjalp oss med å skrive klagen til UDI. Og da var det bare å vente og vente igjen.

Sønnen vår kom allerede i mars og det var en lykkestund for oss c";) Vi har storkost oss sammen, men likevel med trusselen hengende over oss. Hvor lenge får vi være sammen? Bare jeg hørte ordet UDI og utvisning på nyhetene ble jeg kvalm.
I september kom nok et avslag fra UDI og saken vår gikk videre til UNE.

Mannen min ble mer og mer stressa. Familiegjenforeningssaker var flere ganger i media hvor de sendte bort pappa og resten av familien satt igjen sønderknuste. Men da det rant over for mannen min var når en mamma skulle utvises og de to barna hennes skulle bli i Norge.
Nå forsto han hvor kaldt, kynisk og hjerteløst dette systemet er. Og han forsto at når de skulle sende ut en mamma og rive henne bort fra barna sine, hva betød egentlig en pappa da. Absolutt ingenting! Han gikk rett "i kjeller'n" med store humørsvingninger og var veldig tankefull.
Og verre ble det. Da første fly ble sendt til Bagdad med tvangsreturnerte Irakere gikk all lufta ut av han. Vi kjente faktisk en ombord i flyet. Jeg tror allerede da at han begynte å planlegge å reise selv. Han ville ikke bli tvangsendt dit. Han ville føle seg som et menneske og ta sine egne valg.
I begynnelsen av januar 2010 reiste han. Han er fortsatt i Europa selv om han vet at det er en håpløs situasjon, men han er redd for å reise hjem til Irak. Og han vil absolutt ikke ta med seg familien sin til et ustabilt og usikkert sted som Irak.

Jeg blir gal av å bare sitte her og vente. Se at sønnen min vokser opp uten pappa'n sin. Hver eneste dag ser jeg utvikling hos Robin, og mammahjertet mitt bobler over av stolthet for hvert eneste lille framskritt. Men samtidig ligger den såre følelsen der om at dette fikk ikke pappa sett. Det er ikke nok å sende han et bilde eller videoopptak, eller bare ringe og fortelle. Pappa'n blir jo også veldig stolt, men jeg hører hvor trist han er fordi han er så langt borte.
Vi får bare fortsette med å tviholde på drømmen og håpet om at vi snart får være en familie igjen.

~Siv~