Jeg besøkte han enda en gang i Oktober, men det ble for sent i svangerskapet å reise ned før etter fødselen (terminen var 26. Desember) Da jeg fødte den 13 Desember, bestemte han seg for å reise fra Spania og ned til Norge for å kunne være sammen med oss, noe jeg mente ble veldig tullete siden han ikke hadde papirene sine i orden, men han hadde bestemt seg og var umulig å rikke; han skulle være sammen med oss. 15 Desember dro han fra Madrid, Spania og kom til Norge hvor han ble stoppet i Oslo. Her fant de fort ut at han ikke hadde sine ordentlige papirer (han innrømmet alt selv) og han sonte 1,5 mnd, og fikk i etterkant tilsendt alle sine dokumenter fra Nigeria for å kunne bevise sin identitet.
I tiden etter ble han inlosjert på asylmottak, først i Oslo området, så i Kristiansand, men valgte heller å bo sammen med oss. Vi søkte om familiegjenforening, som i hovedsak må søkes fra hjemlandet, men naive som vi var håpte vi jo på det beste. Han hadde også en asylsak som skulle bli behandlet, grunnet kult medlemskap i hjemlandet - som han hadde brytt ut av, og advokaten hans hadde sagt at han gjorde best i å holde seg ute av Nigeria i minst 3 år.
Han fikk avslag på asylsøknaden, og vi ventet bare på å få svar på familegjenforeningen. Samtidig fikk vi utreise datoen som skulle være i August 2009, vi klagde og søkte på nytt, og fikk vite at han kunne være i landet til klagen var behandlet.
Så en kveld, mens han var i Oslo, ble han stoppet helt uventet av politi som skulle se ID kortet hans og samtidig ransake han. De fortalte han at han hadde fått avslag og dermed oppholdt seg ulovlig i landet, de tok han til Trandum camp, hvor han fikk ringe meg, som var i Kristiansand, og fortelle hva som hadde hendt. Vi fikk vite at vi kunne besøke han i 30 minutter, og at jeg kunne ta med meg en liten bag med tingene hans, så vi heiv oss på veien. Min stemor, meg og Angela (som var da 11 mnd). 1-2 timer før vi nådde frem ringte han og gråt og var veldig nedfor. Han sa at han ikke orket å leve uten datteren sin og meg, og var nesten helt utrøstelig. Jeg fikk roet han ned det jeg kunne, og fortalte at vi var fremme om ikke så altfor lenge. Da vi omsider kom fram ble vi hentet av en mann av personalet, han forklarte at vi ikke kunne se han likevel. Hvorfor spurte vi, og historien var at han hadde angrepet 2 av vaktene og ble sett på som en fare for andre og sperret inne. Ikke kunne jeg ringe han heller mens jeg var der. Jeg spurte om jeg kunne låne toalettet å skifte på Angela, siden det var så kaldt ute i bilen, men det kunne jeg absolutt ikke! Han hadde fått med seg politi, og eksorterte oss ut.
Tidlig på morgenen fikk jeg telefon fra en hyggelig politimann som skulle følge han på flyet, som sa jeg kunne få snakke med Thompson. Thompson forklarte at etter jeg snakket med han på telefonen, hadde 2 vakter overfalt han, sprayet han med tåregass og sperret han inne. De hadde ment at han var en fare for seg selv i og med at han hadde forklart meg at han ikke ville leve mer ..
I ettertid fikk vi brev fra UDI hvor klagen var behandlet, og avslått. At han hadde barn i landet hadde ingenting å si siden hun bare var 11 mnd og ikke kom til å huske eller trenge faren sin. Han ble utvist i 5 år, hovedsaklig pga. innreise med falske dokumenter.
Vi har nå vært i Nigeria to ganger, først i Januar - Mars 2010, og så Juni - November 2010. Angela, som nå er 2 år, merker jeg er litt forvirret. Hun skjønner ikke helt hvor pappa er. Når jeg spør henne sier hun at enten er pappa i telefonen, eller så er han på butikken å kjøper tyggis. Hun snakker med han hver eneste dag, men er nok fremdeles for liten til å forstå at pappa ikke kan være her. Jeg forteller at pappa må passe på Grandma` og Grandpa`, og det aksepterer hun.
Mi stemor skrev et dikt om akkurat dette;
Milene var mange
Veien var lang
Men vi måtte av sted
Se han en siste gang
De hadde bestemt
At han ikke kunne bli
At det de gjorde var ulovlig
Hadde ingenting å si
Dyrebar last
Hadde vi med
Han skulle sin datter
En siste gang se
Det kunne ta år
før de fikk møtes igjen
Så tungt og trist
For hennes kjære, vår venn
Etter seks timers kjøring
Var vi endelig der
Vi ble møtt og fulgt inn
''Hør nå her''
Dere kan ikke treffe ham
likevel
Han sitter i en sikkerhetscelle
Helt for seg selv
forbauset og målløse
Kan man si at vi ble
hvordan kunne nå dette skje
Vi har kjørt mange timer
Veien var lang
For å få se ham
en siste gang
Han sa han har skadet to
Som jobber her
Han laget mye styr
Og besvær
Men han glemte å si
at de angrep han først
la ham i bakken
gjorde frykten hans størst
Med tåregass
blendet de øynene hans
uten at han fikk en eneste sjans
De hadde hørt han fortelle til oss
At han ville dø
Han ville slettes ikke sloss
På 48 timer ble livet hans snudd
ulovlig arrestert
Alt ble helt skrudd
For sånt som dette
Skulle ikke skje
Vi bor jo i Norge
Gjør vi ikke det?"
Foto: Privat
