Maymunahs historie

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg helt fortapt.
Jeg er ei ung, norsk kvinne fra Kløfta, som har en ektemann i Pakistan. Jeg kontaktet UDI, og fikk informasjon om hvordan forloveden min skulle søke om forlovedestillatelse til Norge, og hvilke krav som stilles. Vi gjorde klar alle dokumentene og søkte om tillatelsen i januar 2010, i håp om at han ville få denne tillatelsen og vi vil kunne gifte oss til sommeren. Vi var lykkelige og så frem til å kunne bo sammen, og gjorde klart alt til bryllupet og vårt nye liv sammen. Jeg bestilte lokale i Lillestrøm, kjøpte meg møbler og gjorde klart alt sammen.

Så fikk vi det grusomme brevet, om at han fikk avslag på tillatelsen. Jeg ble så lei meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte, ’’hva? Er inntekten min for lav??’’. Jeg hadde lest på nettsiden til UDI at studenter ikke trenger å oppfylle kravet til tidligere inntekt, og det var det jeg ble fortalt da jeg spurte etter informasjon før vi søkte. Men etter at forloveden min fikk avslag på tillatelsen, tok jeg kontakt med UDI igjen, og da fikk jeg vite at det gjaldt studenter på høyskole/universitet og ikke videregående skole. Hvorfor er det slik? Man er jo student i begge tilfeller. Man bruker like mye tid på utdanningen sin når man går på videregående og når man går på universitetet, det gjorde jeg ihvertfall! Jeg har jobbet veldig hardt på skolen for å kunne få en bra framtid, og jeg vil fortsette med det på universitetet også. Jeg har stått på og fått veldig gode karakterer i flere år. Men skolearbeidet mitt hindret meg i å jobbe fulltid, det går jo ikke ann å jobbe fulltid selv om man går på videregående skole! Det var i mars 2009 jeg fylte 18 år, og i slutten av april fikk jeg jobb. Jeg måtte jobbe ved siden av skolen resten av dette året, og det er derfor jeg ikke fikk nok inntekt for det året.

Selv om jeg går på videregående skole, så har jeg rett til å gifte meg med den jeg vil. Jeg er veldig glad i mannen min, og det går ikke en dag uten at vi snakker sammen på Skype, MSN, meldinger og telefon. Jeg har vært med han i en lang periode, og vi ville så gjerne gifte oss og få muligheten til å leve sammen.

Derfor bestemte vi oss for å klage på vedtaket, og få en advokat på saken. Behandlingstiden på klager i UDI er på 11 måneder, hvis de ikke gir avslag igjen da, da er det ny klagebehandling hos UNE på ca 6-7 måneder. Jeg klarte ikke å vente så lenge for å møte kjæresten min, og jeg bestemte meg for å dra til Pakistan og gifte meg med han der. Jeg dro dit i slutten av september, og var der en hel måned. Vi hadde det kjempe koselig der, jeg er så glad for at jeg dro dit og fikk tilbringe tid med han! Jeg var kjempe lei meg for å måtte komme tilbake uten han, men jeg må nesten jobbe.
Så var jeg hos advokaten min og leverte ekteskapsattesten, og lønnslipper der det står hvor mye jeg har tjent per 30.11.10. Det var på over 234　000 kr, noe som ligger over kravet på 225　400 kr. Dette er dokumentert i lønnslippene, men så er det enda en regel i UDI om at dette ikke vil bli godkjent før de får skatteoppgjøret for 2010, noe som kommer i juni 2011! Klagesaken min er på vent på grunn av dette, og nå må mannen min og jeg vente enda 6 måneder før vi kan få saken til å gå videre! Hvor absurd er ikke det? I skatteoppgjøret vil bruttoinntekten min være over kravet på 225　400 kr, fordi jeg har allerede tjent over det per 30.11.10. Hvorfor kan ikke det blir godkjent av UDI, slik at klagesaken kan gå videre nå?

Jeg er norsk statsborger, og jeg jobber og betaler skatt hver måned. Er dette det jeg får igjen? Det er så lett å lage slike regler, og be en person vente i så så mange måneder, men det er så vanskelig å få den tiden til å gå. Jeg har det utrolig vanskelig akkurat nå. Hvorfor tas det ikke hensyn til dette? Så mye av mitt og min manns liv går bort til å vente på alt dette, bare for å kunne dokumentere enn inntekt over kravet i juni, noe som kan dokumenteres nå også.

Livet til mannen min har vært på hold siden han søkte om tillatelsen i januar 2010. Hadde jeg klart å leve i Pakistan, så hadde jeg flyttet dit med han. Men det er så farlig å leve der nå, det er så vidt jeg tørr å sitte på flyet ned dit. Også er han der nå. Det skremmer livet av meg. Hver dag går jeg rundt og tenker på at mannen min er i et område der det skjer eksplosjoner nesten hver eneste uke. Jeg er så redd for at det skal skje han noe der nede, mens vi venter på at han får tillatelsen. Hva om han er i en butikk en dag for å handle noe, og noen sprenger en bombe i området?? Jeg blir helt syk av å tenke på dette hver eneste dag, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis det skjer han noe.

Jeg vet hvorfor det stilles krav til at jeg skal ha en bruttoinntekt på så så mye, for det er jeg som skal forsørge han før han får seg jobb her. Men en ting jeg er sikker på, er at han kommer til å få seg jobb veldig raskt her. Mannen min er en hardtarbeidende person, og vi begge har store ambisjoner i livet. Han er kjempe flink på språk, og kan allerede 4 språk. Han kommer til å snakke bra norsk på kort tid, og komme seg inn i samfunnet og få seg jobb. Dette er noe jeg og mannen min har tenkt på lenge, og vi vil virkelig ha et godt liv sammen. Det er ikke sånn at han ikke kommer til å jobbe eller gjøre noe når han kommer hit. Det er ikke derfor han vil komme. Han og jeg vil ha et liv sammen, der vi kan leve godt og ha en egen familie.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal vente i 6 måneder til, for å kunne møte mannen min igjen. Vi vil tilbringe tid sammen, leve sammen, ta vare på hverandre og være der for hverandre. Vi klarer ikke å leve i hver vår del av jordkloden, det er så vanskelig!

Alle dokumentene er i orden, det er bare denne inntekten for 2010 som er avgjørende. Og nå er det jo helt sikkert at jeg tjener over 225　400 kr i løpet av dette året, fordi jeg har allerede i november tjent over det. Hvorfor er jeg nødt til å kaste bort 6 måneder til i vente på skatteoppgjøret? Det er dokumentert at jeg har en inntekt over kravet for 2010 med lønnslippene mine fram til november, og det vil bli dokumentert i skatteoppgaven, og selvangivelsen også. Disse vil jeg kunne få lenge før juni, mellom januar og mai. Hvorfor kan ikke disse dokumentene bli godkjent da? Hvorfor er det så viktig å vente helt til juni? Det virker så bortkastet, det er dyrebar tid som går bort på å vente. Kan du være så snill og hjelpe meg her? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, alt virker så utrolig vanskelig, og det er ikke til å holde ut. Her sitter jeg nå midt på natten, og legger ut alt jeg har på hjertet til deg. Hvordan skal jeg holde ut i 6 måneder til?? Er det ingenting som kan hjelpe?? Vær så snill og hjelp meg, snille! Jeg vil bare være med mannen min, er det for mye å be om?

Jeg konktaket UDI-direktør Ida Børresen, og fikk som svar at saksbehandlerne i UDI bare følger reglene som kommer fra Regjeringen og Stortinget. De sier selv at reglene er firkantet, og at de har hatt en del uheldige konsekvenser. De har sagt ifra til Justisdepartmentet også, men ingenting har skjedd. Hvorfor skjer det ikke noe? Dette berører veldig mange mennesker, livene til folk er på vent på grunn av disse sakene! Hvorfor skjer det ingen endring i dette? Hvorfor blir folk oversett? Dette er mailen jeg fikk på vegne av Ida Børresen:

Jeg har forståelse for at din situasjon oppleves vanskelig, og jeg beklager at våre saksbehandlingstider for tiden er lange. Det er dessverre slik at den nye utlendingsloven og forskriften, som trådte i kraft 1.1.2010, krever utskrift av siste ligning som dokumentasjon på at underholdskravet er oppfylt. Det vil si at for alle som oppfyller underholdskravet nå i 2010 vil det ikke være mulig å skaffe nødvendig dokumentasjon på dette før i juni 2011. Jeg har forståelse for at dette virker firkantet, men det er slik reglene som er gitt av Regjeringen og Stortinget er. UDI har sett at det nye regelverket får noen uheldige konsekvenser, og det har vi også gjort Justisdepartementet oppmerksom på men så lenge reglene er slik de er nå så er vi nødt til å forholde seg til dette når vi behandler saker."

Jeg syns vi burde gå sammen og skrive et brev til statsministeren og justisministeren om disse reglene, og arrangere en underskriftskampanje før vi leverer brevet til dem! Vi må fortelle hvor viktig dette er, og hvor vanskelig det gjør det for oss alle å ha det bra.

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.

MVH
Karl

Tilknytning til riket

I følge utlendingsloven kan du ikke utvises dersom "det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene".
Hva som er et "uforholdsmessig tiltak" er en skjønnsmessig vurdering, der det straffbare forhold skal veies opp mot tilknytningen til riket. Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Justisdepartementet som foretar vurderingen av hva som er uforholdsmessig i hvert enkelt tilfelle. Vurderingen som blir foretatt er konkret, slik at det er vanskelig å si generelt hva som skal til for at en utvisning kan anses som et "uforholdsmessig tiltak". (...)

- gjentakelsesfaren
Dersom det er mulig å sannsynliggjøre liten gjentakelsesfare, er dette et viktig moment. Du bør derfor prøve å få frem alle poenger som taler for at du ikke vil begå nye forbrytelser i fremtiden. Slike argumenter er stabil livssituasjon med kone og/eller barn, mange permisjoner, tilsagn om arbeid, at du behersker det norske språk, at du skal utdanne deg eller liknende. (...)

- Tilknytning til riket
I følge loven skal alvoret av den straffbare handling vurderes opp mot din tilknytning til Norge. Det er særlig to momenter som vil være av betydning her. For det første ser man på hvor lenge du har bodd i Norge, og for det andre hva slags tilknytning du har til andre personer her i landet. (...)

- ektefelle, samboer og barn
Ekteskap, samboerskap og barn, er alle sterke tilknytningsmomenter. Du får imidlertid ikke nødvendigvis bli i Norge selv om du har familie her. Hvor mye vekt som legges på familietilknytning avhenger av momenter som ekteskapets varighet, hvor stabilt og forpliktende samlivet er, og hvor god kontakt du har med barna.
Samboerskap tillegges i utgangspunktet mindre vekt enn ekteskap. Her vil det få betydning hvor langvarig og stabilt samboerforhold du har hatt. Det er viktig at du kan dokumentere samboerforholdet ditt. Det kan du gjøre ved å få et bosteds-bevis fra folkeregisteret.
I følge utlendingsloven er det ikke bare hensynet til den som vurderes utvist som skal tas i betraktning, men også hensynet til den nærmeste familie. Dersom du har barn her i landet, men ikke bor sammen med den som har daglig omsorg, må du
kunne vise til at du har regelmessig samvær med barnet for å unngå utvisning av denne grunn.
Det er viktig at du får nedfelt samværs-ordningen i en skriftlig samværsavtale(...)

Ved vurderingen av om det er et uforholdsmessig inngrep i forhold til familien å utvise deg, kan utlendingsmyndighetene legge vekt på at det vil være mulig for din ektefelle/samboer og dine barn å flytte sammen med deg til hjemlandet. Dersom det er vanskelig for familien din å følge etter bør du fremheve dette og forklare hvorfor det er vanskelig. Slike momenter kan være økonomi, boligsituasjon, utdanning, språk, arbeidsmuligheter m m. Det stiller seg ofte annerledes dersom din familie er norsk. Myndighetene antar at det er en større belastning for nordmenn å flytte til et fremmed land og oppdra sine barn der, enn for en tidligere borger av landet.



Jussbuss - Utvisning, oversikt over regler og prosedyrer

Tvangsskilt av norsk asylpolitikk

Katrine Tungland Simsek feiret sin tre års bryllupsdag alene, mens ektemannen Saban sitter i et hus i Istanbul i Tyrkia. Han ble tvangssendt tilbake til hjemlandet.

- Jeg føler meg presset ut av mitt eget land, sier 23 år gamle Katrine Tungland Simsek til Aftenbladet.

26. mai vinket hun trist farvel til 22-åringen hun har vært gift med siden 2. juni 2001. Han satte seg på et fly til Tyskland og Tyrkia to dager før utløpet av fristen politiet hadde gitt ham til å forlate Norge og Schengen-området.

Saban Simsek er utvist fra Norge - og hele Schengen - for fem år framover. Grunn: Han oppga falskt navn og identitet da han kom til Norge som asylsøker for fem år siden.

Les mer her

Avslag på familiegjenforening og to års utvisning

Hei...vi er en liten familie paa snart fire. Min mann er naa utvist fra Shengen i to aar,og det er egentlig uklart hvorfor han er utvist.

Han kom til norge i 2005,sokte asyl pga problemer med en gruppe paa universitetet det han studerte i Nigeria. Han sokte arbeidstillatelse i 2006 engang og fikk aldri noe svar paa dette.Tiden gikk,og han bodde med en kamerat i Bergen.

Les mer her

– Lite hjelp for Maria

– Juridisk sett kan en ikke ta barne- konvensjonen til inntekt for at Maria skal få bli, sier Jon G. Reinholdt, seniorrådgiver i FN-sambandet.

Ifølge barnekonvensjonen har barn som er atskilt fra en eller begge sine foreldre rett til å opprettholde personlig forbindelse. Jon G. Reinholdt, seniorrådgiver i FN-sambandet, understreker at både foreldre og myndigheter har ansvar for at FNs barnekonvensjon følges. Han påpeker at Maria Antonia Suarez Hernandez faller inn under en lovtekst som gjør at hun blir utvist.

Les mer her


Les også:

Gravid må forlate Norge

– UDI styres av fremmedfrykt

Katrine velger kjærligheten

Etter fem år i Norge utvises ektemannen hennes Salman Haji (22). Katrine (23) velger kjærligheten, og flytter med ham fra Sauda til Tyrkia.

STAVANGER (Dagbladet): Det er snart tre år siden Katrine Tungland Haji giftet seg med den jevngamle kurderen som gikk under navnet Salman Haji. Femten år gammel flyktet han fra tyrkisk Kurdistan til Tyskland. I 1999 kom han til Norge, og etter hvert til industribyen Sauda. Der lærte han språket og fikk fast jobb.

Les mer her

A.Ks historie

Her er min historie:

Min mann er utvist fra Norge i fem aar. Tre aar har gaatt siden utvisningsvedtaket og to aar gjenstaar. Vi har vaert gift i 4 aar. Saken vaar er lang og komplisert, men ville egentlig bare fortelle hvordan man kan snu noe negativt til positivt.

Dagen jeg fikk vite at utvisningen var et faktum, var grusom. Her finner man seg sin livs kjaerlighet, men faar altsaa ikke lov aa vaere sammen. 5 aar fra hverandre, hvem greier det?
Raadforte meg med advokat og han ville at vi skulle anke. Men etter aa ha diskutert dette med min mann, saa valgte vi ikke aa gjore det og heller satse paa aa bo og motes i et annet land. Hvorfor skulle vi gaa ett aar til og vente paa et negativt svar naar vi heller burde leve som mann og kone? Saa kom problemstillingen om hvilket land skulle vi bosette oss i. Jeg ville ikke flytte til hans hjemland. Selvom jeg elsker familien og landet hoyt, saa jeg ikke grunnlag for god jobb,muligheter til aa legge til side penger osv,samt komforten som folger med et vestlig land. Han ble utvist fra Norge og Schengen. Saa da tenkte vi kanskje paa aa flytte til Storbrittania og Irland som ikke er medlem av Schengen og dessuten naerme Norge. Men da maatte jeg flytte dit forst, faa meg jobb, hus, vise at jeg kan forsorge han og soke om familiegjenforening. Vente ennaa mer? Nei, det ble uaktuelt. Vi tenkte og grublet mye. Sosteren min som bor i USA foreslo at hun kunne faa seg amerikansk pass og ta meg over dit. Men hun ville ikke hatt mulighet aa ta mannen min, det maa jo jeg gjore. Forkastet det og. Det var da mannen min tok kontakt med vennen sin i Dubai og forhorte seg hvordan forholdene var der for aa bosette seg. Og det viste seg at saa lenge man hadde et jobbtilbud, saa ville man faa oppholdstillatelse. Saa enkelt var det!!! Da var saken ganske klar: Vi skulle begynne et liv sammen i Dubai og jobbet oss mot det maalet. Ja,det betydde endel tid fra hverandre. Men vi hadde noe konkret aa se fram til. Ikke noe uvissheter som er mye vaerre. Og da gikk ventetiden mye fortere.
Heldig som jeg er og er fra Norge, saa er det gode muligheter aa legge til side penger hver maaned om man har jobb,som vi kunne ha den forste tiden fram til vi fikk jobb i Dubai. Paa hannes side var det ikke stort han kunne spare, men noe skrapte han og sammen.

To aar har vi naa vaert der, men Dubai er ikke akkurat drommelandet, spesielt ikke med tanke paa barn. Fodselspermisjon paa tre maaneder? Jobbe 9-18, kanskje hjemme i 19-20tiden? Ha en saakalt maid til aa passe paa ungen din? Ikke noe barnebidrag? Samtidig har det blitt vanskelig aa bo der i forhold til jobb. Vi maatte ta en ny avgjorelse om hvilket annet land vi kunne bo i. Vi landet paa Canada. Ganske likt som Norge i forhold til levestandard(de kniver om aa vaere beste land i verden aa bo i), opptil 2 aars fodselspermisjon, barnebidrag, ja i det hele tatt et trygt land aa bo for oss som har tenkt aa faa barn sammen en gang. Vi venter ennaa i spenning naar vi faar visum dit. Og hvem vet, kanskje Canada er bedre enn Norge aa bo i og at vi bare blir der?

Vi bestemte oss for ikke bruke energi paa UDI,men heller om aa vaere sammen. Og hadde det faktisk ikke vaert for utvisningen,saa ville jeg aldri kommet paa aa bo i utlandet. Har jo hatt en kjempeerfaring, for selvom jeg ikke syns Dubai passer til aa faa barn i, saa har jeg trivdes. Og opplevd utrolig masse spennende. Men naa gleder jeg meg bare til aa dra til Canada.
Jeg skjonner jo at for de som sitter igjen med barn i Norge ,og har en utvist ektefelle ,at det kan vaere vanskelig aa bestemme seg for aa flytte utenlands. I vaart tilfelle var det ikke snakk om noe annet, vi ville bare vaere sammen.

Saa faar vi bare haape at om to aar ,naar har han faatt 'sonet' ferdig, saa vil UDI la oss komme til Norge og leve hvor vi aller helst vil vaere med familie og venner. Men i mellomtiden saa skal jeg nyte aa vaere i utlandet litt til :)

A.K. :)